Svake øyeblikk

Seks dager etter at jeg satte inn egget kom det graviditetstester i postkassa. Fem stykk. Av erfaring vet jeg at èn test aldri er nok. Er det et negativt resultat, må man jo teste igjen dagen etter. Er det positivt, så tør man ikke helt å stole på det før man ser flere blå kryss foran seg. Dette er vel kanskje det nærmeste jeg har kjent på avhengighet noen gang, sånn hvis man ikke teller med tragiske tv-serier som ikke er verdt å nevne med navn.

Etter at jeg i min ubesluttsomhet hadde gått frem og tilbake til badet fire ganger med en uåpna test i hånda, landet jeg på å la et svakt øyeblikk overmanne meg. Og så, sekunder senere satt jeg der å myste på testen, med puls i hundreogtjue og mens jeg overbeviste meg selv med at det jo var altfor tidlig å teste, og selvfølgelig helt idiotisk å gjøre det på ettermiddagen om man først skulle være så idiot å teste så tidlig. Da mobilen viste at 2 minutter og 37 sekunder var gått lukket jeg øynene for å forhindre at tårene strømmet på. For det hadde ikke kommet frem noen strek. Fader og.
Jeg trakk pusten dypt og svelget tårene unna. Dumme jente. Ikke bare er du en naiv optimist, men så tester du jo altfor tidlig! Og med ettermiddagsurin. Amatør.

Men i dèt jeg åpnet øynene og gikk for å kaste testen i søppelkassa la lyset fra vinduet seg over testen som en liten bit magi. Og vips, der var det en bitteliten, veldig svak antydning til en strek. Kunne det virkelig hende likevel?

98f72970b801688a4931e9446e3174ff

Som i så mange andre svake øyeblikk måtte jeg igjen ty til min beste venn og verste fiende Google.com. Hundrevis av bilder og forum kom opp, med jenter like svake som meg. «En strek er en strek» stod det. Men turte jeg å tro på det da?

Det var ikke så lett å sove den natta. Men etter en drømmefylt og urolig natt kunne jeg endelig stå opp med full blære for å ta test nummer to. Det var nå syv dager etter innsett av den perfekte blactocysten, og jeg hadde bestemt meg for at en eventuell positivt test burde slå ut nå. Puls i hundreogtredve. Skjelvende hender.
Et blått kryss. Det var svakt, men det var tydelig denne gangen. Gravid.

Og så senket roen seg over meg. For egentlig kjente jeg jo at jeg var gravid. Det er liksom bare en følelse, en følelse jeg har hatt hver gang jeg har blitt gravid, og som aldri dukket opp forrige gang da det ikke gikk. Men så kan man jo aldri vite, og spesielt ettersom hormonene jeg tar kan tulle med kroppen på mer enn èn måte og gjøre at man kjenner symptomer som kun kommer av medisinene.

Dagen etter var testen enda mer positiv, og dagen etter der. De blå kryssene blir man som desperat prøver aldri lei av å se, så selvfølgelig brukte jeg opp alle de fem testene jeg kjøpte. Pluss testsettet jeg fikk fra klinikken. (Jeg sa jo det var en avhengighet!)

dav

Det føles både rart og fantastisk å si at jeg endelig, og nok en gang, er gravid! Jeg regnes som 4+3 i dag. Det som føles rart er at det er jo en setning jeg har sagt tre ganger tidligere også, uten at det har endt i lykke. Jeg håper inderlig det forandrer seg nå og at det denne gangen går hele veien til mål.
Om tre uker skal vi på ultralyd for å forhåpentligvis se det lille hjertet slå. Må dagene frem til da gå fort og problemfritt ❤

 

Advertisements

Fall down 7 times, stand up 8

1b0e7e71e65d09daff942920314cf9d9

Magefølelsen og de negative testene fikk rett. Jeg ble ikke gravid denne gangen. Tunge tårer i nattemørket, en utslitt kropp og to hoder fulle av tanker. Vi har nå vært gjennom alle utfall man kan komme borti ved en ivf-behandling, utenom å faktisk ende opp med et barn. En missed abortion, en spontanabort, et avbrutt fryseforsøk, en ekstrauterin graviditet med påfølgende operasjon, og et negativt forsøk.

Når det først skal gå galt, vil jeg jo si at dette er den måten som for min del har vært enklest å takle. Jeg fikk aldri noen graviditetssymptomer denne gangen, jeg fikk aldri den varme følelsen av å faktisk bære et barn i magen for så å miste det. Det bare ble ingen graviditet denne gangen. Det gir følelsen av motløshet en ny betydning. Og det føles tomt, når man har investert alt man har av krefter,helse,penger og håp i at dette skal fungere. Men sånn er jo dette gamet, man må risikere å tape for å vinne. Og nå har vi definitivt tapt.

mde
På disse fire årene har vi aldri vært nærmere ved å gi opp barnedrømmen enn vi er nå. Mannen er den jeg kjenner som er mest fylt opp av optimisme, og jeg kan se den renne ut. Det har vært stille i huset vårt de siste dagene. Vi tygger på de samme spørsmålene om og om igjen. Vil det noengang fungere? Skal vi akseptere at jeg kanskje aldri kan bære frem et barn? Kan vi strekke økonomien lenger nå? Er det verdt å sette hele livet på vent for denne evige berg-og dalbanen? Og ikke minst tusenkronersspørsmålet ; hva i alle dager skal vi gjøre nå?

Nå ser vi på alle muligheter. Vi teller kroner, tenker så det knaker, googler, mailer med klinikker og leger, diskuterer og tenker litt til. Jeg er utålmodig etter en ny plan. Jeg føler meg slått i bakken, og vil ha en grunn til å reise meg opp igjen. Raskt.

 

 

 

Veggen

Jeg klarte jo selvfølgelig ikke å holde meg til testdag med å ta graviditetstest. Det hadde vel heller ingen trodd at jeg skulle klare.

Søndag ble den første testdagen. Jeg gledet meg. Jeg var så rolig, så sikker, og så trygg.  Jeg stirret og stirret på den hvite pinnen. Klokka tikket. Smilet begynte å blekne og ble erstattet av en sterk uro. Det kom ingen strek. Hvordan kunne jeg ta så feil?

Mandag morgen. Negativ test. Mandag kveld. Negativ test. Tirsdag morgen. Negativ test.
Salte tårer gjør kinnene såre. Nettene blir eviglange, dagene enda lenger.

pinterest.com

Det er fortsatt to dager igjen til testdag. Men den sterke optimismen har forsvunnet i søpla sammen med de negative testene. De to første gangene jeg ble gravid testet jeg tidlig positivt. Forrige gang testet jeg ikke positivt før testdag, men da hadde jeg også lavt hcg-nivå ettersom graviditeten var utenfor livmor.

Følelsene er mange. Uendelig mange, og de renner over. Bokstavelig talt. Men alt i alt konkluderer de det samme: jeg føler det er over nå.

Vi har vært heldige som har blitt gravide ved hvert ivf-forsøk. Selv om vi har vært ekstremt uheldige som har mistet den dyrebare spiren hver gang. Jeg har hele tiden tenkt at det er bare en liten bit i puslespillet som mangler, ettersom jeg har blitt gravid hver gang. Vi tenkte at forholdene lå bedre til rette nå enn noengang når de har fjernet den egglederen som skapte et dårlig miljø. To egg inn, to perfekte embryo. Og jeg vet jeg har gjort alt etter boka. Jeg har vært så nøye med å gjøre alt riktig at det er latterlig. Og jeg har vært mer positiv enn noengang. Men så, ingenting? HVA POKKER SKJER NÅ DA?

Den tomheten som føles når man har ofret så ekstremt mye, er umulig å sette ord på.
Hvordan skal man gå gjennom dette gang på gang uten å få noe igjen for det?
Hvorfor skal man måtte gå gjennom dette gang på gang uten å få noe igjen for det?
Hadde noen fortalt meg på forhånd hvordan dette kom til å føles, hvordan denne kampen kom til å bli, hadde jeg ikke trodd på dem.

Det føles helt håpløst å fortsette. Men det føles samtidig helt umulig å skulle la være.
5c7028fc83ca0a0f33a181d6ccfc380d
Kanyleboksen på badet er stappfull. Lommeboka er tom. Magen er blåflekkete, hoven og verkende. Drømmene er knust. Jeg har aldri i mitt liv følt meg så utslitt. Utslitt av å kjempe en kamp som føles uendelig. Å kjempe mot en sykdom parallelt som å kjempe for en drøm om en familie.

Jeg har sluttet å kalle det rosa rommet for barnerommet. Nå kaller jeg det konsekvent for kontoret. For første gang vurderer jeg å kjøpe maling. Male over det som skulle vært, det som skulle bli. Planene, drømmene, og håpet.

Er det over nå?

Tålmodighetens prøve

I dag er det rugedag 7. Tida går sakte, og jeg blir gal.

Jada, det er så lett å si at man ikke skal tenke på det og alt det der. Men herlighet da? Man skal jo liksom leve som om man er gravid, og da er det rimelig vanskelig å ikke bli mint på det hele tiden. Ikke drikker jeg koffein eller alkohol, tar ikke smertestillende om jeg så blir lenka til senga hele dagen, holder meg unna all nei-mat for gravide, brekker meg av tranen, kaster i meg folat og tar fortsatt progesteron hormon, blodfortynnende sprøyter og prednisolon tabletter. Med andre ord er det ikke lett å late som ingenting.
Alt i alt føles det som om jeg er ivrig deltagende i VM i ruging for tredje gang, og fader heller, denne gangen skal jeg komme i mål med gullmedaljen rundt halsen altså!

Denne runden skal jeg i utgangspunktet ikke ta blodprøve, da klinikken ikke praktiserer det, men kun hjemmetest. Og den skal jeg altså da ikke ta før 15 oktober, da det har gått 13 dager siden egginnsetting. I dag dumpa det ned 5 graviditetstester i postkassa vår, så vi får jo se om rugehøna klarer å være så tålmodig…
pinterest.com

Jeg har veldig lyst til å si at jeg er forberedt på det verste, og det er jeg sikkert innerst inne også, men av en eller annen merkelig grunn er jeg så ihuga optimist altså! Rett og slett fordi jeg tenker at nå er det på tide. Nå synes jeg at vi har venta så himla lenge og gått gjennom så mange ildprøver, og generelt prøvd det meste, så nå er det vår tur. Og hvis det viser seg å ikke være det, ja da kommer jeg til å bli ravende forbanna. Så enkelt er det bare.

Kort oppsummert er det slik følelsesregisteret mitt best kan beskrives om dagen:

  • jippi vi kommer til å få tvillinger!
  • fader, nå kommer mensen.
  • er det på tide å teste da tro?
  • lurer på hva slags barnevogn vi bør ha…
  • jeg kommer aldri til å bli mamma.
  • hvordan skal vi få råd til enda en runde?
  • Denne fargen synes jeg vi skal ha på barnerommet!
  • Kan vel ikke regne med å bli gravid nå som jeg har blitt det de to andre gangene..
  • Er det for tidlig å kjøpe ammebh?
  • Om tre uker kommer jeg til å abortere enda en gang.

Ventetid.

57abb9444edcd2c105741a1eed97e381