Sprekkeklar

På en litt annerledes måte…

For herlighet som det sprenger nå!
Og det er kanskje ikke veldig rart. På ultralyden fredag kunne vi nemlig se to eggstokker fulle av eggposer i modning, som perler på en snor. Gynekologen ble imponert, mannen ble imponert, og jommen kjente jeg ikke på en ørliten stolthet der jeg lå i den velkjente posituren i gynekologstolen.. en stolthet over at akkurat dette får kroppen min liksom til. Kroppen har sugd til seg hormonene jeg har sprøytet inn som en svamp, og det har resultert til at hver eggstokk har klargjort 9 eggposer – altså tilsammen 18 eggposer!

Stolt og fornøyd som den mest produktive høna i hønsehuset kunne jeg vente på telefonen fra klinikken, og dommen over planen videre. Men jeg burde skjønt at de er nøye og gjør ingenting halvveis. Ettersom noen av eggposene var litt små, ville de at jeg skulle bruke medisinene noen dager ekstra for å forhåpentligvis klargjøre samtlige til uttak. Noe som selvfølgelig er veldig fornuftig. Men jeg ante virkelig ikke at det gikk ann å bli så sprekkeklar uten å faktisk være høygravid. Magen er S T I N N og med kroppen full av hormoner føles humøret omtrent like skjørt som et aspeløv. Men ellers er vi ved godt mot, og håpet føles større enn på lenge.

Etter en helg hvor jeg desperat har forsøkt å få tankene bort fra alt det som nå skal skje, gikk ferden til Haugesund først i dag. Det ble en nydelig tur i vakker høstnatur, og nå er vi innlosjert på hotellrommet klare for noen utfordrende og spennende dager.

I går kveld ble den siste injeksjonen satt for å sette igang sluttmodningen av eggene, og i morgen tidlig er det dags for egguttak.

Og hvor klar jeg føler meg spør du?

Omtrent som en høygravid på overtid som føler seg som en alltid-ukomfortabel-elefant i et altfor lite rom, som venter utålmodig spent på å se sin lille baby. Sånn føler jeg det for egga mine da (hvertfall kanskje nesten). Er lov å kalle meg rar.

Vi skal være her i Haugesund frem til fredag, og hvis alt går som det skal reiser jeg da hjem med en spire i magen. Kanskje er det her starten på et nytt liv skal begynne.

U R amazing

Tro, håp og påskeegg

I dag var vi på Rikshospitalet for å sjekke forholdene før fryseforsøket.

Som tidligere nevnt vokste det frem en pessimist i meg da jeg snakket med sykehuset sist, og jeg ble forespeilet at sannsynligheten for at vi kom til å rekke innsetting av egg før påske var rimelig liten. Og vel, pessimisten har jo ikke akkurat blitt mindre gjennom uken, da jeg har fått det for meg at jeg har en over gjennomsnittlig god intuisjon. Og intuisjonen min har hele uken fortalt meg at dette ikke kom til å gå veien om jeg så ba til høyere makter, begynte å gro gullhår eller vant i lotto.

Jeg var faktisk verken spent eller nervøs når vi reiste til sykehuset i dag. Kun forberedt på å reise hjem like tom i både hodet og kropp, som da jeg kom.

Og på venterommet satt de der. Alle disse håpefulle, nervøse ansiktene. Med tvinnede hender, drømmende smil og øyne sitrende av pågangsmot og optimisme. Og der satt jeg. Tilbakelent i stolen, som en sur bitch, med knuste drømmer, magesmerter og tomt blikk. Jeg mintes hvordan det føltes å være èn av dem, og lurte på om jeg noengang kom til å føle på den optimismen igjen.

«Er du nervøs?» spurte mannen. «Neh», svarte jeg. Jeg visste jo allerede at dette ikke kom til å gå. I det jeg svarte tittet en av de mest bleke ansiktene opp fra sine skjelvende hender, og møtte blikket mitt hardt. Jeg gjengjeldte med å klistre på meg et «beklager» smil, og svarte mannen igjen mens jeg så på henne : «jo, jeg er jo litt nervøs da..»

Kort tid etter befant jeg meg i den berømte stolen med bena til værs, og med en smilende, entusiastisk lege ved min side. «Perfekt!» var hans ord. «Hæ?» var mitt.

Intuisjonen kunne ikke vært verre, og livmorslimhinnen kunne ikke vært bedre!

I riktig løpebåndsånd fortsatte legen å forklare videre forløp med medisiner og tidspunkter. Jeg skal fortsette på progynova medisinene jeg bruker nå, og fra i morgen skal jeg i tillegg begynne på crinone, som er et progesteron tilskudd. Disse medisinene skal sammen lage et perfekt miljø i livmoren for at embryoet skal ville bosette seg der.

På mandag skal vi komme tilbake for å sette inn gullegget, så fremt det overlever opptining. Hvis ikke det første egget overlever, kan det andre egget tas opp fra fryseboksen i samme runde. Det er ca 60-70 % av alle frosne embryo som overlever opptining, noe som betyr gode odds for at hvertfall èt av eggene overlever og blir tilbakeført.

I bilen hjem kunne jeg kjenne smilet presse seg på, og i sidespeilet ble jeg plutselig oppmerksom på at øynene mine våknet til liv igjen. Vips så var en aldri så liten gnist tent, og jeg kunne kjenne den enorme pessimisten i meg krympe.

Mannen tok hånda mi og jeg smilte varmt tilbake. «Kanskje det kommer til å gå bra denne gangen.» sa plutselig leppene mine. Mannen så overrasket på meg, og smilte bredt. «Jeg har trua.»