Tallet er…

En tøff dag er endelig ved veis ende. For jeg kan ikke komme utenom at egguthenting er tøft, fysisk og psykisk. Men herlighet så glad vi er for at vi har tilbragt denne tøffe dagen i de aller beste hender her i Haugesund! Makan til omsorg og ekspertise skal man lete lenge etter. Det å bli møtt av en moderlig klem, med god tid, at de har lagt en plan for at denne egguthentingen skal bli mindre smertefull enn forrige gang, at de anerkjenner at dette er utfordrende. Jeg får virkelig ikke fullrost de nok.

Jeg ble møtt med dobbel dose startdose av fentanyl, et morfinstoff som sprayes inn gjennom nesen. Og heldigvis for det. Eggstokkene var superstimulerte, stappfulle av eggposer. Når jeg tittet opp på den store skjermen kunne jeg se alle eggposene som lå der og ventet på å bli sugd vekk av kroppen min. Jeg var glad og redd på samme tid. Dette kom til å ta tid.

ecb31e9f02a47f576e1c5362fd912f0c

Jeg holdt hardt i hånden til mannen og lukket øynene. Det første stikket kom mens legen og sykepleieren fortalte om den nye frityrkokeren de hadde fått i julegave. Og det roet nervene mine å få fokuset over på andre ting enn smerten. Hver gang jeg åpnet øynene kunne jeg møte sykepleierens ørneblikk og det gjorde meg trygg. Jeg kunne raskt puste lettet ut over at det gikk bedre enn forrige gang. Jeg kunne fokusere på pusten, finne indre urkvinnestyrke og de tok seg god tid til at jeg kunne hente meg inn igjen når jeg sleit. To av eggene lå veldig kronglete til, det virket som de hadde hengt seg opp i arrvev på den siden jeg måtte fjerne egglederen, og det kjentes. Smerten var intens, og de var tilslutt umulig å få tak i for legen. Men når han avsluttet, kunne embryologen rope ut til oss med ivrig stemme at vi hadde fått hele 16 egg!

Full av tårer kunne jeg legge meg nedpå, med det store smilet til mannen ved min side. Takknemlige for at jeg klarer å produsere egg, kunne vi juble mellom tårene. Ny rekord i egguttak og rommet fullt av optimisme. Jeg kunne kjenne en bølge av håp skylle over meg. En varm følelse som har vært litt for fjern i det siste. Kanskje dette virkelig blir den siste gangen vi må gjennom dette?

Snapchat-5515923721219447377
Etter at embryologen har gjort sin magi med eggene i løpet av dagen, med å forsøke å befrukte hvert og ett egg, blir de lagt i embryoscoop over natten. Her er det den brutale naturen som rår, og om de utvikler seg videre eller ikke er helt ute av vår kontroll. I morgen tidlig får vi beskjeden om hvordan det har gått med eggene i løpet av natten, og på fredag blir det forhåpentligvis tilbakesetting av det aller mest perfekte egget!
Hvis flere av eggene har god kvalitet, kan de fryses ned til senere forsøk. Og som vi håper at det endelig skal bli noen på frys! ❤

Kroppen føles mørbanka, og det er nå fullt fokus på å samle krefter til den lange veien som venter oss de neste ukene. For kloke av skade vet vi at fjerde runde har såvidt begynt. Men vi er klare. Det skal kjempes med nebb og klør.

6fc9a762bd01205558f855a934d58d6c

Helvetesuka

I utgangspunktet tenkte jeg at jeg ikke skulle kjede dere med nok et innlegg om hvordan hormonene gjør meg gal. Dere har jo liksom hørt det før, og nå som det er fjerde gang kan det helt enkelt bli for mye. Men altså, hvem prøver jeg å lure? Det er jo virkelig en ren galskap disse hormonkurene. En kjempesandwich av alle menneskelige følelser i sprøyteform. Å ikke skrive om det i en blogg som i all hovedsak handler om hva veien mot mammadrømmen koster, ville jo vært som om Petter Northug ikke nevner i et dybdeintervju at han faktisk trener for å nå toppformen.

Jeg synes lenge at denne runden var lettere hormonelt sett enn de andre forsøkene. Det var nesten så jeg lot meg selv håpe at jeg på en måte hadde blitt «immun» av alle hormonkurene, og at de ikke lenger kunne nå inn til mitt nå (kanskje litt) hardbarka hjerte. Men så kom hormonveggen. Smilet prellet av, og tårene kom som en evigvarende tsunami. Det er vanskelig å forklare hvordan det føles. Men generelt kan jeg si, hvor enn nitrist det høres ut, at det har ikke vært mye livsgnist å trekke frem de siste dagene.

blogg

Jeg og Kardashians vettu. Og ordentlige verdensproblemer.

For det er seigt. Jeg kan ikke komme utenom det. Men selv om alt føles mørkt og negativt, så vet jeg jo nå, heldigvis, at dette ikke er MEG. Det er en versjon av meg som blir til hver gang jeg propper i meg altfor mye hormoner. Og det går over. Takk og lov for at det går over.

davI går satte jeg den siste injeksjonen for å stimulere eggstokkene. Hvertfall for dette forsøket. Og forhåpentligvis for alltid. Jeg hadde trodd at egguttaket skulle skje i dag, mandag, men desverre måtte strikken av tålmodighet strekkes noen dager til. På kontrollen kunne vi se mange, mange eggposer. Så mange at gynekologen utbrøt «Oi,det var da voldsomt» når han stirret på ultralydskjermen. Eggstokkene er store, og kroppen har gjort klar 18 folikler. Og 18 folikler er jo veldig bra. Men det kjennes også, skal jeg si deg. Når eggstokkene vokser i rekordfart blir man rimelig stinn i magen, i tillegg til at de nå klemmer på sammenvoksningene mine og gjør hver minste bevegelse til en kraftanstrengelse. Så i helgen har jeg vandret rundt som en sprekkeklar høne som knapt klarer å bøye seg og som i tillegg avslutter annenhver setning med et snufs.

I kveld, nøyaktig kl 21.30, skal eggløsningssprøyten settes, som har i oppgave å modne eggene slik at de er klare for å «høstes». Egguttaket skal skje onsdag morgen, og på fredag blir det (forhåpentligvis) tilbakesetting. Vi går med andre ord inn i en psykisk og fysisk tøff uke, og jeg føler meg allerede utslitt. Er det lov å si? Jeg sier det uansett. Jeg er emosjonelt og fysisk helt på felgen, og har de siste dagene knapt snakket med mannen engang. Alt som kommer ut av meg er tårer og negative ord, til tross for at jeg ikke ønsker det. Løsningen har vært å gå inn i min egen boble med grønne smoothies og søvn.

Men på felgen eller ei, nå skal det skje. Kanskje blir fjerde runde siste runde. Kanskje det er nå det skal bli full klaff? Jeg håper. Alt vi har igjen nå er håpet. Og håpet kommer nok til å fortsette å vokse de neste dagene, til tross for at frykten er der like fullt.

IMG_20160125_171012
Alle varme tanker, babystøv, bønner og beroligende ord som kan sendes vår vei nå mottas med stor takk. Vi trenger alt håp vi kan få ❤

 

For livet skal vi slåss

En er svak og en er sterk, vi er begge mesterverk
Vi lever
En er frisk og en er syk, en får stå og en får stryk
Vi lever
Hun er blid og han er sur, hver og en har sin natur
Vi lever
Hvis du blir helt stille nå, kan vi høre hjertet slå
Vi lever

DSC00259

For livet skal vi slåss, så lenge det går blod igjennom oss

Vi er som en lillebror, som vil gjemme seg hos mor
Vi lever
Vi som hører med til dem, som vil stikke hodet frem
Vi lever
Om vi blir terrorisert, undertrykt og torturert
Vi lever
Om vi kryper eller går, om vi er fortapte får
Vi lever

_MG_5582

For livet skal vi slåss, så lenge det går blod igjennom oss

Noen stupte for en sak, minnesteinen står der rak
De lever
Noen vandrer slik som deg, anonyme kjempers vei
De lever
Noen mister alt de har, noen mister mor og far
De lever
Morgendagen er en venn, det finns alltid håp for dem
Som lever

57d2ac54f1e8001105d20f17b8587fb9

For livet skal vi slåss, så lenge det går blod igjennom oss

Mørke skyer er et tegn, på at jorden trenger regn
Den lever
Vannet strømmer fra de grå, de blir mange bekker små
Som lever
Mange bekker blir en elv, sol og himmelhvelv
Vi lever
Fossen styrter i et hav, og det spirer på hver grav
Vi lever

For livet skal vi slåss, så lenge det går blod igjennom oss

jan16

For livet skal vi slåss, så lenge det går blod igjennom oss.

– Wenche Myhre. 

På`an igjen

Nytt år. Nye muligheter. Og nytt forsøk.

Nesa er igjen full av hormoner. Hetetoktene er tilbake. De vonde, feberfantasilignende marerittene er tilbake. Og det skulle ikke gå mer enn åtte dager inn i det nye året før jeg trengte morfinlindring igjen. De blir bare verre, disse smerteanfallene. Og det skremmer meg så. Det er en påminnelse om at selv om det føles som om tiden står stille når man venter så på det man ønsker seg, så står absolutt ikke endometriosen stille. Den fortsetter å utvikle seg, velter seg der inne i kroppen min som en drage som bare venter på å slippe til med sine dødelige flammer.

Men jeg må håpe, og jeg må tro, at dette vil bli bedre, det skal bli bedre, når jeg er ferdig med ivf-behandlingen og kan begynne med endometriosebehandlingen.

Snapchat-1695929231779448569

Jeg har nå brukt nesesprayen synarela siden lillejulaften, og i morgen skal jeg begynne med resten av medisinene. Det innebærer daglige injeksjoner for å stimulere eggstokkene, daglige injeksjoner med blodfortynnende og prednisolon for å dempe betennelsen endometriosen gir, i tillegg til nesespray tre ganger daglig. I mitt strebende forsøk på å : «jeg trenger ikke å tenke på at jeg er midt i et forsøk, jeg kan tenke på helt andre ting», har jeg vært slappere med medisinklokkeslettene denne gangen. De skal nemlig tas til et fast klokkeslett hver dag, noe som jo innebærer at man må slippe alt man har i henda nøyaktig til samme tid tre ganger daglig. Det fungerer dårlig å prøve å tenke på andre ting, når man får disse påminnelsene i hytt og gevær, så det tror jeg egentlig jeg bare skal gi opp. Det er som jeg har sagt tidligere, når man er midt i et forsøk er det nærmest UMULIG å tenke på andre ting. Jeg har hvertfall prøvd, å mislyktes, fire ganger nå.

Men jeg forsøker, i alle fall, og tenke litt at vi nå stiller med blanke ark. At jeg hvertfall skal forsøke å ikke la de vonde minnene og dårlig erfaringene påvirke dette forsøket. Jeg kan ikke si at jeg er utelukkende positiv, men jeg vet ihvertfall at dette er utenfor min kontroll. Jeg skal selvfølgelig gjøre slik som tidligere, spise ekstra sunt, fylle hodet med positive tanker(så godt det lar seg gjøre), forsøke å holde kroppen tilfreds og harmonisk for at den skal ønske å huse et ekstra liv. Men alt i alt så vet jeg nå, av erfaring, at uansett hvor mye spinat og fisk jeg spiser, så kan det gå galt likevel. Så til de grader galt også. Så målet er å slappe litt mer av, og ikke være så ihuga redd for at jeg gjør noe galt hele tiden. Å være sin egen torturist. Jeg orker det rett og slett bare ikke.

Om det hjelper, tja. Vi får nå se.

Snapchat-6590210565823992390-2
PS: i jula kom det en artikkel på NRK.no hvor jeg ble bedt om å dele noen av mine tanker og følelser omkring ufrivillig barnløshet. Hvis du ikke har sett den enda kan du lese den  HER .

De nye mulighetene

Den 31 desember 2014, også kalt nyttårsaften om du vil, stod jeg og mannen arm i arm ved midnatt og så etter rakettene i tåka. Vi så ikke en eneste en. Kun lydene øredøvet oss, overalt rundt oss kunne vi høre smell, pip, og skrålende latter.

Vi hadde akkurat mistet vår første spire. De siste dagene i 2014 gikk med til å abortere på baderomsgulvet. Det var en kald og brutal avslutning på det vi trodde skulle bli lykkens år.

Selv om jeg hadde grått hele dagen, denne siste dagen i året, skrapte jeg meg opp av baderomsgulvet, byttet ut pysjen med festkjolen og dro på meg et smil.

Så, noen timer etter stod vi der da, i mørket og speidet etter raketter. For vi visste de var der oppe. Rakettene. Disse nydelige transformasjonene av eksplosivt lys. Vakre lysglimt skapt av mennesker på en ellers så kald og mørk himmel.

Så vi speidet. Men tåka var for tykk. Som et ullteppe lå den over oss og vi mistet all sikt. Så var 2015 et faktum, og vi tasset hjemover i pensko og for tynne vinterkåper mens vi håpet det skulle bli bedre neste år. Vi skålte i sprudlevin og fortalte hverandre at herfra kunne det bare gå oppover.

2015, det skulle bli året med stor Å.

Men så ble det ikke det.

Det ble et drittår. Makan til hjertesmerte, sykdom, sorg og maks uflaks. Jeg har veltet meg i tanker om hvor urettferdig verden er og hvordan i alle dager man skal finne motivasjon til å fortsette denne galskapen. Men så hjelper jo ikke det heller. Tvert om vil jeg kanskje si det blir verre?

Selv om jeg har valgt å skrive om vår historie fra mitt ståsted her på en offentlig blogg, så har jeg desverre ikke valget om hvordan historien skal ende. Jeg kan ikke velge å bli gravid, å føde et velskapt barn, å bli frisk. Men heldigvis har jeg muligheten til å velge hvordan jeg ser på det. Jeg kan velge hvordan jeg lever med det. Hvordan jeg ser verden og hva slags betydning jeg ønsker å ha i denne verden.

2015 var et drittår. Men det var også et år hvor jeg lærte kroppen min å kjenne bedre enn jeg noengang trodde var mulig. Jeg lærte at styrke kommer av tunge dager. Jeg lærte at kjærligheten kan vokse seg uendelig mye sterkere for enhver dag som går. Jeg lærte at man kan bety noe for mange hvis man bare tør å fortelle sin historie. Jeg lærte at mot kommer når du må ha det. Jeg lærte at sterke relasjoner blir bygd gjennom såre øyeblikk. Jeg lærte at bagateller nå kan prelle av meg som vann på en regnjakke. Jeg lærte at det viktigste i livet er å ha folk du er glad i og som er glad i deg. Jeg lærte om takknemlighet for det man har her og nå. Jeg velger å takke for et år som har vært betydningsfylt og spennende, og jeg velger å glede meg til det nye året og alle nye erfaringer som måtte komme.

Sånn velger jeg å se på det.

Den 31 desember 2015 stod jeg og mannen sammen med gode venner på vår egen terrasse. Tåka lå som et ullteppe over oss i år også. Men i år hadde den sprekker. Gjennom tunge, grå byger kunne vi i år få se disse vakre lysglimtene skapt av mennesker på en ellers mørk og kald vinterhimmel.
Det ga håp.

Så 2015 var ikke et så verst år likevel. Men jeg håper 2016 blir bedre.

 

IMG_2763

Og by the way har den lille bloggen i mitt hjerte nådd over 100 000 visninger. Noe som er en sabla god start på 2016 tenker nå jeg.

Påminnelser

Dere er mange som trofast titter innom for tiden, og dere skal vite at jeg ser, vet og tenker på dere. Det har betydd mye å få så mye støtte av dere fantastiske lesere gjennom alle disse påkjenningene, både fra dere som har vært gjennom noe av det samme, og av dere som «bare» har et stort hjerte 🙂

Jeg har jobbet mye med meg selv for å se fremover, holde motet og motivasjonen oppe, og å fokusere på positive ting. Aller helst vil jeg bare pakke sekken, dytte mannen og meg selv på et fly til et sted som dette:

aa6620777d06b25702dee026297908ec

…men det vil være å rømme. Noe jeg forsåvidt hadde vært den første i køen til å gjøre hvis ikke det var sånn at vi må holde enhver krone tett til brystet for å få råd til et ivf forsøk til.

Så istedet presser vi oss gjennom denne tomme ventetiden. En kald dag av gangen. Og jeg forsøker hardt og iherdig å ha hodet fullt av andre ting enn baby og graviditet. Noe som er lettere sagt enn gjort, da internett har bestemt seg for at jeg tydeligvis er lett mottagelig for all annonsering om disse temaene jeg så iherdig forsøker å holde meg unna og bombarderer meg med påminnelser. Påminnelser jeg så absolutt ikke trenger.

 

Det facinerende er at man tilslutt blir liksom herdet av alt dette.

Da den første aborten traff som en pil i hjertet for et år siden, etter årevis med håp og prøving, trodde jeg virkelig ikke at jeg kom til å klare det igjen. Det var et tomrom som slo pusten av meg, som fikk meg til å tvile på min egen styrke, som fikk meg til å tvile på meg selv. Men så går dagene, ukene, månedene. Og plutselig står du der oppreist, så fjellstøtt, at du ikke skjønner hvordan du noengang har ligget nede. Når det skjer igjen, oppleves det like knusende. Som en stor knyttneve i magen. Men forskjellen er at nå vet du at du kommer deg gjennom det. At den jævlige følelsen av tomrom, vil ikke bli mindre, men du vil lære deg å takle den. For det har du gjort før. Du graver frem den styrken du har. Og etterhvert klarer du å se fremover.

Når det skjer for tredje gang skyver følelsen av bitterhet sorgen nesten til side. Det føles så urettferdig at halve kunne vært nok. Tvilen kommer snikende. Og det forandrer deg. Det gjør deg til en annen. I hvertfall gjorde det det med meg. Men du har blitt herdet. Du vet at det ikke kan ødelegge deg selv om det forandrer deg. Og du vet at du er sterk nok til å prøve igjen. Og vet du det ikke enda, så vil du det. Bare gi det tid.

Så dette er en påminnelse til deg. Du vet, du som sitter der og ikke vet om du klarer å fortsette denne kampen. Du som jobber så hardt, risikerer så ufattelig mye for å få dette til, og blir møtt med mer motgang enn du kunne forestille deg. Du som føler at ingen forstår. Du som føler deg alene. Fortsett å scrolle over alle disse annonsene, alle disse påminnelsene om alt du ikke kan få. Fortsett å se forbi alle babyreklamer, og lukk ørene når du hører klaging om søvnløse netter og strekkmerker. Jeg har vært der. Jeg vet hvordan du føler deg. Men du er sterk nok. Og du må fortsette. Det skal hvertfall jeg.

 

Tør man håpe?

Den siste uken har vært en av de verste ukene siden hele ivf-karusellen begynte. Jeg har vært så full av følelser at jeg ikke har visst hvor jeg skulle gjøre av meg. Dette fordi det dukket opp graviditetstester i postkassa vår, så altfor tidlig. Og jeg har lært at jeg har tidvis dårlig viljestyrke.

De to gangene jeg har blitt gravid har jeg nemlig hatt en så sterk følelse av at jeg har blitt gravid at jeg nesten ikke har vært nervøs for å ta en test. Kroppen har ropt det til meg, jeg har drømt om det, hatt symptomer og vært rolig og sikker. Jeg har testet tidlig positivt. Begge gangene.

Denne gangen – ingenting. Ingen god følelse. Ingen drømmer. Ingen symptomer. Og ingen positiv test. Dagene sneglet seg av gårde, og jeg lå våken natt etter natt med klump i halsen for hvordan i alle dager jeg skulle klare å gjennomgå et forsøk til. Og ikke minst bekymringene; har vi råd til et forsøk til? Jeg har aldri vært så nær ved å gi opp som jeg har vært denne gangen. Ved enhver babyreklame som kom på tvskjermen gråt jeg. Følte meg idotisk. Men drømmen føltes så uendelig langt unna. Skal man sette punktum nå?

I går hadde jeg nesten slått meg til ro med at det hadde gått i vasken. Jeg forberedte de som spurte på at dette nok ikke kom til å gå. Jeg var livredd for at folk skulle ta for «gitt» at jeg ble gravid igjen, når jeg var så sikker på at jeg ikke kom til å bli det. Presset ble for stort. Og jeg kunne kjenne at kroppen ikke klarte å leve opp til det. Til tross for at presset kun kom fra meg selv.

Er det ikke forferdelig hvor mye man kan torturere seg selv?
Noen sa til meg en gang at det viktigste man kan lære i livet er å være sin egen bestevenn. At man snakker til seg selv på samme måte som man ville snakket til sin beste venn. At man støtter seg selv på samme måte som man ville støttet sin beste venn. At man simpelten er snillere med seg selv.
Der har vi nok mange noe å lære, og jeg skal være den første til å stille meg i kø.

I går fikk jeg nemlig en positiv test. Den var svak. Men den var positiv. Mot alle odds, føltes det som.
Jeg klarte ikke juble. Jeg var helt sikker på at det var en kjemisk graviditet. Noe som oppstår noe egget såvidt fester seg, for så å slippe taket igjen. Likevel dukket det opp et lite håp. Kanskje?

I dag var den store testdagen. Og det er jo en grunn til at klinikken setter opp en dato du skal teste og advarer deg mot å teste før. Nå har jeg lært det. Etter en veldig urolig natt skalv jeg så mye på hendene at jeg holdte på å miste testen i doskåla.
Snapchat-2984691112883768748Men positive tester lyver ikke. Og hvertfall ikke når man tar tre. (jada, klarte ikke dy meg.)

Det føles utrolig å kunne si ,at jeg for tredje gang på under et år, faktisk er gravid!

Snapchat-4688630007713590199Jeg er fortsatt veldig engstelig. Jeg synes nemlig at testene var litt svake. Men etter flere samtaler med den nydelige, moderlige sykepleieren på klinikken fikk jeg streng beskjed om å forsøke å glemme alt det vonde som har skjedd å se fremover. «Dette skal gå bra! Dette er jo kjempe kjekt Bente-Lill!!»

Jeg er selvfølgelig glad, men også livredd. Av erfaring vet vi at så altfor mye kan gå galt, og det føles helt merkelig å tenke at det faktisk også fins en mulighet for at alt kan gå bra. Og selv om testene roper til meg, har jeg fortsatt en dårlig magefølelse. Er det kun av dårlig erfaring, eller ligger det noe annet bak?

 

Snapchat-4056198019129342278

Vi håper så inderlig sterkt at det denne gangen, tredje gangen, skal være vår tur ❤

And then there were two

På fredag reiste vi til klinikken for siste gang denne runden, for egginnsetting. Jeg hadde en skikkelig dårlig følelse, og var usikker på om følelsen kun kom av dårlige erfaringer, eller om det lå noe annet bak.

Legen kunne fortelle oss at fire av eggene hadde delt seg gjennom natten, men av disse fire var det kun to av de som utviklet seg optimalt. Han fortalte at dette var fordelene og ulempene med den nyeste teknologien, altså embryoscopet. Som nevnt før er dette et varmeskap hvor de befruktede eggene ligger for å utvikle seg før tilbakesetting. Embryoscopet tar bilder av eggene ti ganger i timen,slik at de kan vurdere utviklingen på et mer detaljert plan uten at eggene trenger å bli tatt ut fra varmeskapet og bli utsatt for temperatursvingninger. Legen forklarte videre at hadde de ikke hatt embryoscopet hadde de nok fryst ned tre av eggene, men med denne teknologien kunne de allerede nå se at utviklingen hos disse eggene var ikke bra nok til å kunne bli til barn. Det ville kanskje endt i at de ikke hadde overlevd opptining, at de aldri hadde blitt til en graviditet, eller eventuelt en tidlig abort.

Jeg ble fryktelig skuffa, og gikk rett i katastrofetanker umiddelbart. Jeg var så innstilt på å få egg på frys! Jeg tenkte på om vi kom til å få råd til et forsøk til. Om vi måtte tilbake til Rikshospitalet neste gang. Jeg tenkte med gru på all ventetiden. Og jeg kunne føle neste egguthenting i min allerede såre mage. Alle bekymringene. Alle medisinene. Alt presset. Alle smertene. All uro. Alle julaftene uten barn.

Men mannen var mer optimistisk, og etter litt innså jeg at selv om dette var hardt og brutalt – så slipper vi i allefall tre falske forhåpninger. For det er jo i beste fall det eggene hadde blitt.

Fokuset ble igjen snudd til de to resterende eggene, og nå hadde vi to valg: sette inn ett og fryse ned ett, eller sette inn begge to. Og vi rakk ikke engang å si noe før legen fortalte at deres råd var å sette inn begge to, da de bestod av ett helt perfekt egg, og ett nesten helt perfekt. Hvis vi ville fryse ned det ene, kunne vi derfor risikere at det var litt for følsomt for å overleve opptining, noe som var veldig uheldig da det var et veldig bra egg. Sannsynligheten for at jeg i det hele tatt blir gravid stiger med 10% når vi setter inn to egg. På papiret, sa legen. Men ettersom jeg er ung og har blitt gravid to ganger kan man si at sannsynligheten nok er enda høyere. Sannsynligheten for at det kan bli tvillinger hvis jeg først blir gravid, er omkring 20%. Kort fortalt en odds vi alle kan leve med.

Heldigvis hadde jeg og mannen snakket mye om dette i forkant, så vi trengte bare et blikk på hverandre før vi bekreftet at vi ville sette inn begge to. Jeg kjente det kilte i magen, og så for meg to lysluggede rakkerunger med èn gang. Før vi gikk inn for å sette inn de to dyrebare spirene, måtte jeg spørre: «Men…det er ikke sånn at vi ender med firlinger nå, eller?» Legen lo hjertelig, og sa at han aldri hadde opplevd at to tilbakeførte egg hadde blitt til fire barn. «Men jeg har opplevd tre.» sa han. Jeg gulpet. Kanskje litt for høyt. «Men bare èn gang da.» smilte han.

Så fikk vi se det fantastiske. To nydelige firedelte celleklumper på en skjerm. To ørsmå spirer, som potensielt kan bli til alt vi noensinne har drømt om. Etter et øyeblikk var de satt inn i livmoren min, og jeg ble fylt av en varme.

Livets begynnelse. Tenk at disse to faktisk kan ende opp som barn!

 

Vi reiste hjem. Snakket om alt babyrelatert på hele den syv timer lange turen hjem over fjellet. Stadig kjente jeg optimismen komme snikende. Er det vår tur denne gangen?

Snapchat-645313636928876491

Hormontroll

Nå har jeg brukt nesesprayen synarela i 3,5 uke for å nedregulere kroppens egen hormonproduksjon. Og jeg er vel igrunn så langt inni overgangsalderen som man kan komme uten å – ja, faktisk være gammel nok til å være i den.

Det positive med dette er at jeg kan kjenne at nesesprayen virker! Tanken er nemlig at nesesprayen skal midlertidig «tørke inn» noe av endometriosen før forsøket, og det er tydelig at sprayinga tre ganger om dagen ikke bare fører med seg hodepine, tretthet, humørsvingninger og hetetokter – men også reduserer magesmertene. Noe som er veldig deilig! Og jeg forsøker å nyte det så mye jeg kan. For allerede på onsdag begynner nemlig medisinene for alvor, og da må jeg regne med at denne lykken forsvinner. Da er det dags for stimulering, hvor daglige injeksjoner skal sette eggstokkene i høygir. I en vanlig syklus modnes det vanligvis bare ett egg, mens disse injeksjonene vil gjøre at kroppen modner mange egg samtidig.

20150914_141157

Og hvordan går det egentlig med det lille hormontrollet denne runden lurer du?
Vel. Jeg vil nå påstå at jeg ikke merker så mye av humørsvingningene, og har det igrunn ganske så greit i min egen galskap. Men, klok av skade, skal jeg strekke meg til å innrømme at jeg også kan ta feil.
For mannen er nemlig merkelig stille.
Vanligvis går jo en diskusjon to veier, mens jeg nå kan snakke og kverulere og diskutere – ja egentlig bare til meg selv. Og når jeg stopper for å trekke pusten ser jeg bare et ildrødt ansikt ved siden av meg med en munn som er snurpet sammen som en godt pakket tursekk. Og det er jo veldig ålreit å vinne alle diskusjoner, for all del. Men altså ikke helt vanlig her hjemme hos oss.

Likevel var det først i dag jeg innså at jeg kanskje er hakket mer surrete enn vanlig. I dag stjal jeg nemlig handlevogna til en annen i butikken. Og sånt kan jo skje, for all del. Men tingen var bare at den var nesten halvfull allerede når jeg tok den, og likevel gikk jeg lykkelig uvitende rundt og fortsatte å fylle den opp uten å nøle. Først når jeg kom frem til kassa og skulle betale for de tre kartongene med melk(som jeg ikke drikker, by the way), og de to store bleiepakkene (ehh ja..) da ei litt smådesperat dame kom nærmest joggende mot meg med et : «Unnskyld! Unnskyld meg assa, men jeg tror kanskje du har tatt handlevogna mi!» Og om jeg ikke var varm av hetetokter og rødblussete i kinna fra før…

7046b4ba34bf165671307b7ce129c39b

Men all hormongalskap tiltross, er jeg ved godt mot. Utrolig nok kjenner jeg på mer optimisme enn jeg har gjort på lenge. Ja, faktisk så våger jeg å håpe på å bli gravid om en to ukers tid. Jeg våger å håpe på en fin liten babybump til jul, og jeg våger å håpe å bli mamma om sånn cirka 9 måneder. Det er deilig å kjenne på håpet igjen.

Men samtidig gjør det meg littegranne redd.
For all erfaring jeg har på feltet tilsier jo noe ganske så annet.

Men så går det jo så bra for så mange. Og overalt får jeg høre at det også for oss må gå bra tilslutt. Men når er tilslutt da? Er det nå, eller er det om ett år? Eller fem, eller ti?
Jeg vet ikke. Og det vet jo ikke du heller. Men det jeg vet, er at det er godt å glede seg litt igjen.

Så uansett hvordan det ender tilslutt : gleden over å glede seg til noe kan ingen ta fra deg.

Er lyset i enden av tunnelen et tog?

Når jeg våknet i går tidlig våknet jeg med en gryende optimisme. Det var akkurat som om negativiteten forsvant litt med det forrige innlegget jeg skrev. Jeg hadde en god følelse, og tenkte nå skjer det. Denne gangen er vår tur. Nå skal jeg ha troa.

Jeg tok meg en lang dusj, forsøkte å trekke ut tiden så lenge som mulig til jeg kunne ringe Rikshospitalet kl 11 for å høre hvordan det hadde gått med vår lille eskimo etter at det var tatt opp fra fryseboksen. Jeg pakket sammen tingene mine, så på bussruter for å være helt klar til å reise til sykehuset. Tok alle hormonene og vitaminene jeg tar daglig for å forberede kroppen på at den skal bli gravid.
Så gikk jeg en tur med hundene, og nøyaktig 10.59 slo jeg nummeret til Riksen.

Jeg hørte det umiddelbart når jeg hadde presentert meg. Selv om hun også måtte ha fødselnummeret mitt og jeg kunne høre hun klikket seg nedover journalen min, så hørte jeg det på stemmen hennes. På pusten hennes. Jeg kunne høre at hun psyket seg opp til å gi meg beskjeden som kom til å få meg til å begynne å gråte.

«Du hadde ètt egg igjen her du Bente-Lill.»
«Ja»
«Jeg er lei meg for at jeg må fortelle deg at det desverre ikke har overlevd.»

Så ble det mørkt.
«Faen.» sa jeg.
Og jeg er ikke typen som banner. Men denne gangen var det greit.
«Ja, det kan du godt si.» sa den vennlige stemmen.

03ece72435d8103aafa7695140e3c8f5
Så gikk jeg hjem og kastet alle hormonene og medisinene i veggen.

Nok en gang hadde pessimisten i meg rett. Pokker ta den pessimisten!

På spørsmål om når jeg kan starte nytt forsøk sa de at de skulle holde av plass til meg i uke 50. I uke 50?? Jeg ante ikke hvilken uke vi er i, men det eneste jeg var sikker på er at uke 50 er farlig nærme jul. Og jul er vanvittig lenge til.

Etter en lang gråtkvalt samtale på telefonen med mannen, og hundre googlesøk kom vi fram til at nå er det på tide å tenke alternativt. Og med alternativt mener jeg å tenke kostbart. Å tenke «hakket før vi gir opp», aka siste krampetrekning. Det er på tide å tenke privatklinikk.

b08d7277dc511fc227293a794b3c9297
Etter en god del undersøkelser og samtaler med andre med endometrioseproblematikk er det to klinikker som er mest aktuelle. Det er klinikk Hausken og Spiren Fertilitetsklinikk. Selv om vi ikke har noe negativt å si om Rikshospitalet, har jeg  savnet mer individuell oppfølging basert på diagnose og tidligere historie. Vi er veldig åpne for å høre om det er noe vi kan gjøre annerledes nå som det har gått rett vest to -nesten tre- ganger, dette er noe jeg vet de er gode på og har mer ressurser til på de private klinikkene.
På de nevnte privatklinikkene har de også det nyeste av teknologi innenfor ivf, nemlig embryoscope. Etter befruktning tar embryoscopet bilder av hvert embryo hvert 10 minutt, noe som gjør at klinikken får vurdert cellenes aktivitet gjennom hele døgnet. Da får de mye mer informasjon om embryoets potensiale for normal utvikling og sjansen for at rett embryo velges for tilbakeføring øker betraktelig. De siste undersøkelsene klinikk Hausken har gjort viser at bruken av embryoscope har økt antall fødte barn per tilbakeført embryo med hele 24%.

Fra å nesten ha gitt opp, kjente jeg en liten gnist ble tent når vi bestemte oss for å gå all inn for dette. Kanskje er ikke alt håpet ute likevel?

Hvis noen av dere fantastiske lesere har erfaringer med noen privatklinikker må dere gjerne skrive til oss i kommentarfeltet!

Stay tuned.

Bare håp

Nå er det ett år siden jeg turte å poste mitt første innlegg her på bloggen. I tolv måneder, 52 uker, 365 dager har jeg delt min reise mot mammadrømmen offentlig med de som vil ta del i det. Og for en reise det har vært! Jeg har fått mer ut av det å være åpen enn jeg noensinne hadde drømt om. Og jeg kan med hånden på hjertet (eller med hjertet i hånden;) si at uten den støtten jeg har fått av dere fantastiske lesere – dere som deler erfaringer og tanker, og dere som heier og tenker på oss, hadde jeg ikke hatt styrke nok til å fortsette å kjempe mot mammadrømmen.

Når jeg ser tilbake på mine første innlegg blir jeg nesten misunnelig over hvor optimistisk og full av håp jeg var. Men samtidig får jeg følelsen av at jeg kanskje innerst inne visste at denne reisen vi hadde begynt på for flere år siden kom til å bli enda lenger enn jeg først fryktet. Kanskje var det derfor jeg i det hele tatt følte for å starte en blogg, om å dele min historie og min reise mot målet?

Nå sitter jeg her med mang en erfaring rikere. Jeg føler meg heldig som har vært gravid. To ganger har jeg fått kjenne på den vanvittige lykken av å ha et voksende liv inne i meg. Det har fått meg til å føle på ytterkantene av hva kjærlighet og sorg angår.collage

Nå er neste fryseforsøk rett rundt hjørnet. Og jeg lurer på hvordan det kommer til å føles denne gangen. Akkurat nå føler jeg meg mer distansert og kald enn jeg har vært før, og vet ikke helt om jeg liker det. Noen sier det er sunt, at jeg kanskje da ikke blir så skuffet om det ikke går veien. Men jeg synes ikke det er så mye positivt i å forbinde et forsøk på å bli gravid med noe sårt og skremmende.

Jeg vil så gjerne tro at dette går veien for oss, og jeg har store vanskeligheter med å se for meg at vi skal leve et barnløst liv i fremtiden. Men jeg har samtidig vanskeligheter for å se for meg at det alt ved førstkommende forsøk skal gå «smertefritt» og resultere i en høygravid mage og et velskapt barn. Det virker liksom bare for godt til å være sant.

For åtte år siden studerte jeg på Bali, og tatoverte et ord på foten som ga meg mye den gangen. Det var etter en hendelse som preget meg, hvor jeg følte meg så tilknyttet dette ordet at det føltes naturlig å merke kroppen min for evig. Årene gikk, ting forandret seg og sår grodde. Lenge overså jeg dette ordet som fulgte meg for hvert steg jeg tok i livet. Jeg så ikke ned på det, stelte ikke pent med det. Jeg bare visste at det var der.

Min yndlingssang den gang var Jo Nesbø sin sang «Håp». Åtte år senere er det fremdeles den sangen jeg setter på repeat når jeg trenger egentid, lukker øynene og bare er. Lite visste jeg den gang hva slags betydning dette ordet egentlig skulle ha i livet mitt. Hvor mye jeg faktisk har trengt og fortsatt trenger, dette håpet som det så sårt synges om. Dette ordet jeg tatoverte på foten min nærmest i impuls en solskinnsdag i paradis.

Dypp din penn i smerte og dypp din penn i blod
og brennmerk min hud med sjømannsordet
Det er ikke kjærlighet
for som alle sjømenn vet
er hun en kald og troløs hore
Men gi meg tre bokstaver som står i evighet
gjør det pent og vis du kan ditt yrke
Det er ikke T-R-O
den lå bak meg da jeg dro
Jeg trenger ingen Gud, kun egen styrke

Og håp.
Håp.
Bare håp.

(…)
– Jo Nesbø –

Jeg forsøker å bruke det som en påminnelse på at håpet alltid er med meg. Hvor enn jeg går, hva enn jeg foretar meg. Om det så skjules av en sko, så er det der. Men likevel tar jeg meg også mange ganger i å undre, i mine såre, mørke øyeblikk hvor barnedrømmen føles så uendelig langt unna. Har jeg kanskje mistet håpet?

Å se fremover

I dag fyller jeg 28 år, og jeg skal være den første til å innrømme at det siste året ikke gikk som ventet. Det har vært fullt av skuffelser, sykdom og nederlag. Ja, det har sugd – rett og slett. Jeg vet at ingen liker sytepaver – og jeg lover at jeg ikke skal bli det på permanent basis. Men i år skulle bursdagen min pokker meg inneholde en gravidemage! Den skulle inneholde et ultralydbilde på kjøleskapet og vissheten om at babyen var TRYGG. Først skulle jeg vært høygravid nå – men nei. Så skulle jeg vært i den magiske uke 12 nå – ånei da.
Så hva jeg ønsker meg til bursdagen min spør du?
Det kan du desverre ikke gi meg.
Men livet venter ikke på at jeg skal bli fornøyd. Selv om jeg sørger, selv om jeg har smerter, selv om jeg jobber mot et mål, så vil dagene fortsette å gå – med eller uten meg. Jeg må bare gjøre mitt beste for å henge med. I det siste har dagene bestått av nettopp det. Å prøve å komme tilbake til livet.

Det handler om å sette pris på de små ting i hverdagen. 

  IMG_3734 FullSizeRender-5IMG_3767

 

Det handler om å pushe seg selv.

FullSizeRender-3

Jeg har gått i motbakker. Og da mener jeg ikke bare metaforiske motbakker, men faktisk også ordentlige motbakker. Stort sett hver dag forsøker jeg å gå en ordentlig tur med hundene, noe som innebærer en forholdsvis lang motbakke på starten av turen. Den motbakken gir meg sterke magekramper hver gang. Smertene slår pusten ut av meg, jeg svimler og jeg må sette meg ned. Det er helt forferdelig å kjenne at man ikke kan styre kroppen sin slik man vil. Å føle at man er en fanget i en kropp som forsøker å stoppe meg i å leve livet. Men så kan man ikke bare bli sittende der å grine heller. Så neste dag er jeg tilbake igjen i den samme motbakken. Det har enda ikke blitt bedre. Men èn dag håper jeg at det blir det. Jeg nekter å la smertene vinne. Så hvis du ser meg der en gang, gråtende i bunnen av en oppoverbakke. Så vet du hvorfor. Tragisk som det enn ser ut er du vitne til en større kamp enn du skulle tro.

Det handler om å være der for hverandre.

IMG_3818

Tankene har vært mange og svingende etter den siste aborten. Vi har diskutert alternative måter å få barn på. Vi har diskutert hvordan livet vårt ville blitt uten barn. Vi har diskutert hva vi skal gjøre videre. Om det er fornuftig å fortsette. Om det er fornuftig å stoppe. Det finnes ingen fasitsvar. Hodet mitt sier at vi må stoppe. At kroppen ikke klarer mer. Mens hjertet skriker kampsanger med rungende røst.

7317a7186a01db4d1fe7f1f79133f50a Per nå har vi blitt enige om å ikke gi oss enda. Vi har et egg igjen på frys, og vi skal i det minste gi dèt en sjanse. Så får vi se om jeg innen mine 29 år har fått den største gaven av de alle – å bli mamma.

Håp

15f163e75db3fdd86866890ad659ac0dI dag er det rugedag 8. Og det er først på mandag – om seks dager, at jeg skal på sykehuset for blodprøve.

Men tida har faktisk gått fortere denne gangen. Kanskje er det fordi jeg har blitt flinkere til å holde ting litt på avstand. Kanskje er det fordi det har vært påske og hverdagen har vært mindre rutinepreget. Jeg vet ikke.Men det jeg vet er at dette er en skikkelig emosjonell berg- og dalbane, og uansett om jeg prøver hardt å ikke tenke på det – så gjør jeg jo det. Hele tiden. I det ene øyeblikket er jeg i himmelen av optimisme, i neste øyeblikk i den pessimistiske kjelleren.

Ellers er det lite nytt å melde fra rugehøna:

  • Symptomer: Nada. Bare masse bivirkninger fra hormonene jeg propper i meg. Men jeg har blitt ekstremt varm! (har målt temperaturen til 38,2 tre ganger)
  • Positiv følelse: 65% (men med bølger av 0% titt og stadig)
  • Antall hikstegråtutbrudd: 2
  • Antall hormonelle *kjefte-gråte-le om hverandre* utbrudd: mista tellinga..
  • Antall tester tatt: 1 (…)

IMG_3594

Tro, håp og påskeegg

IMG_3532

I dag var vi på Rikshospitalet for å sjekke forholdene før fryseforsøket.

Som tidligere nevnt vokste det frem en pessimist i meg da jeg snakket med sykehuset sist, og jeg ble forespeilet at sannsynligheten for at vi kom til å rekke innsetting av egg før påske var rimelig liten. Og vel, pessimisten har jo ikke akkurat blitt mindre gjennom uken, da jeg har fått det for meg at jeg har en over gjennomsnittlig god intuisjon. Og intuisjonen min har hele uken fortalt meg at dette ikke kom til å gå veien om jeg så ba til høyere makter, begynte å gro gullhår eller vant i lotto.

Jeg var faktisk verken spent eller nervøs når vi reiste til sykehuset i dag. Kun forberedt på å reise hjem like tom i både hodet og kropp, som da jeg kom.

Og på venterommet satt de der. Alle disse håpefulle, nervøse ansiktene. Med tvinnede hender, drømmende smil og øyne sitrende av pågangsmot og optimisme. Og der satt jeg. Tilbakelent i stolen, som en sur bitch, med knuste drømmer, magesmerter og tomt blikk. Jeg mintes hvordan det føltes å være èn av dem, og lurte på om jeg noengang kom til å føle på den optimismen igjen.

«Er du nervøs?» spurte mannen. «Neh», svarte jeg. Jeg visste jo allerede at dette ikke kom til å gå. I det jeg svarte tittet en av de mest bleke ansiktene opp fra sine skjelvende hender, og møtte blikket mitt hardt. Jeg gjengjeldte med å klistre på meg et «beklager» smil, og svarte mannen igjen mens jeg så på henne : «jo, jeg er jo litt nervøs da..»

Kort tid etter befant jeg meg i den berømte stolen med bena til værs, og med en smilende, entusiastisk lege ved min side. «Perfekt!» var hans ord. «Hæ?» var mitt.

pinterest.com

Intuisjonen kunne ikke vært verre, og livmorslimhinnen kunne ikke vært bedre!

I riktig løpebåndsånd fortsatte legen å forklare videre forløp med medisiner og tidspunkter. Jeg skal fortsette på progynova medisinene jeg bruker nå, og fra i morgen skal jeg i tillegg begynne på crinone, som er et progesteron tilskudd. Disse medisinene skal sammen lage et perfekt miljø i livmoren for at embryoet skal ville bosette seg der.

På mandag skal vi komme tilbake for å sette inn gullegget, så fremt det overlever opptining. Hvis ikke det første egget overlever, kan det andre egget tas opp fra fryseboksen i samme runde. Det er ca 60-70 % av alle frosne embryo som overlever opptining, noe som betyr gode odds for at hvertfall èt av eggene overlever og blir tilbakeført.

I bilen hjem kunne jeg kjenne smilet presse seg på, og i sidespeilet ble jeg plutselig oppmerksom på at øynene mine våknet til liv igjen. Vips så var en aldri så liten gnist tent, og jeg kunne kjenne den enorme pessimisten i meg krympe.

Mannen tok hånda mi og jeg smilte varmt tilbake. «Kanskje det kommer til å gå bra denne gangen.» sa plutselig leppene mine. Mannen så overrasket på meg, og smilte bredt. «Jeg har trua.»

FullSizeRender

«Prosjekt baby» karusellen

Den positive nyheten er at jeg tilslutt fikk mensen tilbake 7,5 uke etter aborten. Hvilket betyr at kroppen er i rute igjen, og henger endelig med på «å, jeg var ikke gravid likevel» karusellen. Jeg skjønner godt at den ville holde fast ved følelsen av å være gravid så lenge som mulig. Klandrer den altså ikke for det.

Den negative nyheten er at Rikshospitalet hadde gitt meg feilinformasjon, og jeg må nå vente til neste mens før jeg kan begynne på medisiner til fryseforsøket. Det høres ut som en bagatell, det er jeg klar over. Men som jeg har nevnt tidligere, når man er i denne prosessen føles det som om livet rundt stopper opp og hele jorda kretser rundt prosjekt baby. Veien virker så ufattelig lang, og denne ventetiden fra aborten har vært som et vondt år. Også må man vente enda en måned. 30 dager.
Noe som jo egentlig hadde vært helt greit hvis jeg hadde visst det fra starten av. Men jeg fikk altså først beskjed om at jeg kunne hoppe rett i det, før de forstod at de hadde gjort en feil og trakk det tilbake. Jeg ble bitter, lei meg og egentlig ganske forbanna.

IMG_3431

Så, etter en stund hvor jeg syntes forferdelig synd på meg selv, må man tvinge seg selv til å endre fokus igjen.
Og det er ikke gjort på et blunk, det skal jeg bare si deg. Men er det noe man lærer i denne prosessen så er det at man må desverre bare prøve å henge med og holde seg fast i denne evige emosjonelle berg og dalbanen av et liv.

Jeg har fått flere spørsmål fra dere kjære lesere som er midt oppe i, har vært i, eller skal inn i dette eller en lignende prosess. Og det som går igjen er spørsmålene om hvordan vi holder troen oppe, humøret oppe og fokuset på rett spor.
Og til tross for at jeg kunne ønske at jeg hadde en 1-2-3 oppskrift på det, så må jeg nok skuffe dere der. Som dere ser på bildet over, og en del av de andre emosjonelle utbruddene dere har vært vitne til her på bloggen, er ikke akkurat jeg noen ekspert på å holde følelsene under kontroll.

Men vet du hva? Det tror jeg er det viktigste du kan gjøre. La følelsene styre litt i dette sirkuset du er inne i nå. For det har du faktisk lov til. La det strømme på, bann, grin til du er tom for tårer, slå i veggen(anbefales å holde en pute inntil for å slippe hovne knoker), og kast happyface masken du stort sett alltid har på deg, hardt, hardt,hardt i gulvet.

Da lover jeg deg at du føler deg bedre.
Også kan du endre fokus.

45792f7a7b02ca4a36d615d87c7b8af1

Ta noen skritt tilbake for å få et godt overblikk over det større bildet. Du vet, det alle maser om: Livet.
Minn deg selv på hva som er målet langt der fremme: å bli mamma.
Minn deg selv på at du har mennesker rundt deg som er glad i deg.
Minn deg selv på alle de tingene du har i livet ditt som er viktige for deg. (For de er viktige, selv om de føles som bagateller i forhold til det å få barn.)

Og det mest konkrete rådet jeg har – hvis du som meg klarer å holde dette under noenlunde kontroll hele dagen, for så å ligge med vidåpne øyne og tankekaos når du skal sove. Skaff deg denne appen:

The_Mindfulnes_App

You will sleep like a baby. (Until you have a baby.)
Og for guds skyld: IKKE bland den med mindfullness appen for gravide. Det vil bare gi deg enda en knyttneve i magen.
Believe me.