Kropp er topp

Hvertfall med litt bistand fra vitenskapens verden!

Jeg har sjelden vært fornøyd med kroppen min. Nå kunne jeg lagt ut om typisk jentegnåleri om hvordan den flate, perfekte magen aldri fant veien til meg. Men vet du hva, til sikkert manges irritasjon har jeg veldig sjelden brydd meg noe særlig om nettopp det. Det jeg bryr meg om er å ha en kropp som er sunn, sterk og som kan være sinnets beste følgesvenn gjennom alle livets oppturer og nedturer. Slik at jeg kan gå turer i fjellet, smile, snakke og le, svømme i havet, jogge i regnet, kysse og klemme, jobbe og leve. Jeg tror mange tar det for gitt. Og det kan nok jeg også gjøre. Men jeg prøver å minne meg selv på hva som egentlig er viktig med denne kroppen som er til alles begjær og besvær. Så grunnen til min misnøye handler ikke om det overfladiske. (Og ikke misforstå, jeg hadde ikke byttet bort Damli`s kropp om den hadde blitt kastet etter meg.) Men til tross for at jeg har en kropp som klarer alle disse tingene som jeg nettopp ramset opp, så har den likevel periodevis skuffet meg. Kroppen min har sviktet meg med å bli syk, til tross for at jeg har tatt godt vare på den. Og kroppen min har ikke klart å lage barn, til tross for hvor mye sinnet mitt har vært klar for det.

Men i går hadde jeg mitt første stolte øyeblikk sammen med kroppen min på veldig lenge. I syv dager har jeg satt injeksjoner på min nå såre og blå mage, og kroppen har sugd til seg hormonene som en svamp. For èn gangs skyld har kroppen gjort akkurat det den skal gjøre, og på en ultralydskjerm i går kunne jeg se at den har klart å produsere flere eggposer. Og selv om det høres ubetydelig ut, er det faktisk ikke det for min kropp. Det har den nemlig ikke klart før!

«OIoioioioi» var legens direkte sitat, og med et entusiastisk smil ropte han fram mannen som satt lett ubekvem bak forhenget på det altfor trange undersøkelsesrommet.

«Kom og se, SE på skjermen dere! Dette er jo fabelaktig!» 

Med likblekt ansikt vekslet mannens blikk febrilsk mellom meg og skjermen, og jeg så i øynene hans at han virkelig ikke ante hva han skulle se etter eller hva denne plutselige entusiasmen betydde.

«Oi, ja se der ja..» Stotret han frem.

«Ja!» nærmest ropte legen. «Er det ikke fantastisk?»

Stillhet.

«Eh, jo.» svarte mannen.

Latter fra meg.

Men jo. Det var fantastisk. Og det er fantastisk at kroppen min endelig har skjønt det.

Den trengte bare litt hjelp i form av 98 doser nesespray og syv injeksjoner.

 

 

Men på mandag skal den være klar! Og da er det tid for innhøsting av egg. Frem til lørdag skal jeg fortsette det samme regimet med eggstimulering i form av injeksjon på kvelden, og nesespray morgen og kveld for å hindre spontan eggløsning. Så, nøyaktig klokken 21.10 på lørdag kveld skal «magien» skje, og eggløsningssprøyten skal settes for å klargjøre kroppen for egguttak mandag morgen.

 

Det er jo ikke så mye romantikk i en slik måte å lage baby på. I hvertfall er det nok det de fleste vil si. Men i går, når vi hadde vårt tragikomiske øyeblikk sammen foran denne ultralydskjermen, endret jeg litt syn på det. Dette er en kamp, og en opplevelse som ingen andre enn de som har vært gjennom det kan forstå. Jeg har aldri ønsket noe så sterkt som jeg ønsker at dette skal fungere. Og da er det fantastisk å vite at jeg har en mann ved min side som ofrer akkurat like mye, og ønsker dette akkurat like mye som meg. Dette er et valg vi har tatt både hver for oss og sammen, og når man jobber sammen for et mål slik som dette gir det oss et bånd ingen kan ta fra oss. Det å drømme og jobbe for noe sammen, som krever blod, svette og tårer i bokstavelig forstand.. ja, jeg synes faktisk ikke det er så uromantisk jeg.

 

 

 

Wish me luck 🙂

 

 

Det rosa barnerommet

I påvente av at babydrømmen skal bli til virkelighet, har vi endelig fått husdrømmen oppfylt – og på fredag fikk vi nøkkelen til drømmen i hånda. Med stjerner i øynene og fulle av pågangsmot skaper vi nå huset om til et hjem, som vi håper blir fylt opp av flere enn oss to etterhvert.

Men. Det rosa barnerommet i andre etasje gir meg en stor klump i halsen og et lite rift i hjertet. På samme tid føles rommet som en metaforisk vannkanne som konsekvent vanner spiren med håp jeg allerede har sådd. Rommet er rosa, nydelig, og har huset ei lita blåøyd tulle på to år. Vi har bestemt oss for å la rommet stå slik det er enn så lenge. Døren er igjen, men jeg går stadig bort for å åpne den. Jeg håper og jeg tror at jeg en dag står med kulerund mage og innreder rommet til vår egen lille baby.

Det er mye som skjer for tiden, og jeg er litt glad for det. Tankene går over på andre ting, selv om den store rosa elefanten (som ufrivillig barnløshet gjerne er) dukker opp i alle rom. Om litt under en uke begynner vårt første forsøk med ICSI, eller prøverør om du vil. Denne behandlingsformen settes igang ved at jeg begynner på medisiner i form av en nesespray som demper min egen hormonproduksjon, slik at jeg på et vis går over i en «kunstig» overgangsalder. Dette fordi det fra nå av er sykehuset som skal ha kontrollen over syklusen min. Etter ca to uker med nesespray skal jeg tilbake til Rikshospitalet, og begynner så hormonstimulering med daglige injeksjoner. (Hjælpes – er glad jeg er sykepleier)

Jeg grugleder meg til å for alvor starte denne prosessen. Gleder meg fordi det endelig SKJER noe og jeg føler meg nærmere drømmen enn noensinne. Gruer meg fordi denne behandlingsformen ofte er en enorm påkjenning både fysisk og psykisk.
I et forsøk på å holde meg på jorda, samtidig som at jeg skal la meg selv få håpe og tro, løper optimistiske, negative og mer realistiske tanker løpsk i hodet mitt :

«Tenk om du blir gravid på første forsøk da!» Svever i skyene.

«Men det er jo bare 30 % sjanse hver gang.» Tærne toucher bakken.

«Tenk om dette blir den siste jula uten baby!» Ekstase.

«Men du må jo stålsette deg på at du også kan spontanabortere.» Kræsj.

Det hele resulterer i at jeg blir gående rundt som et spørsmålstegn.

Og det rosa barnerommet står og skriker på meg.

Drømmefabrikken

Jeg så deg umiddelbart når jeg kom inn i rommet. Til venstre for deg satt hun med tvillingmagen og glødende kinn. Til høyre for deg satt det fnisende kjæresteparet. Og der satt du. For meg var du den mest synlige av de alle. Det var ikke furene rundt de unge øynene dine som gjorde det. Heller ikke det likbleke ansiktet ditt eller fingrene som trommet rytmisk på armlenet. Det var sorgen bak smilet og håpet i øynene idèt blikket ditt møttte mitt. Tre sekunder med brennende blikk hvor jeg fikk titte inn i sjela di og du fikk se i mi. Vi trengte ikke å smile til hverandre, for vi visste allerede. Vi er i samme båt, og det eneste vi kan gjøre er å ro med de årene vi har.

I dag var første møte med Reproduksjonsmedisinsk seksjon på Rikshospitalet. Med klamme hender og nervene utenpå kroppen holdt spenningen på å ta overhånd, men heldigvis sank skuldrene raskt imøte med legen. Han møtte oss som forberedt, kunnskapsrik, rolig og realistisk optimist. Og det var akkurat det vi trengte.

Etter undersøkelse og samtale ble vi enig om at vi skal starte med ICSI – mikroinjeksjon, som er en noe mer detaljert metode enn vanlig IVF(prøverør).

Kort fortalt går ICSI ut på at man i labaratoriet tar et av kvinnens egg, fanger en av mannens spermceller og dytter denne inn i egget. Deretter får egget hvile seg og dagen etter selve befruktingen kan man se om det har delt seg og er klart og modent til å settes tilbake til kvinnens livmorhule.

Ved neste mens skal jeg ringe sykehuset, som så regner ut sykluslengde og sender meg resepter på medisinene jeg skal begynne med for å forberede kroppen for ICSI.

«Neseprayen (Suprecur) begynner man med ca. en uke før ventet menstruasjon. De fleste bruker spray i ca. to uker før de begynner med hormonsprøyter. Hensikten med nesesprayen er å dempe kvinnens egenproduksjon av kjønnshormoner. Denne egenproduksjonen kan ellers føre til spontan eggløsning før planlagt egguttak. Fordi nesesprayen hemmer egen hormonproduksjon, er det normalt å få hetetokter som i overgangsalderen.

Etter ca. 14 dager med spray begynner kvinnen hormonstimulering med daglige injeksjoner for å modne egg. Behandlingen med hormoninjeksjoner tar 8–14 dager, av og til lengre tid. For å unngå eggløsning er det viktig at behandlingen med nesespray fortsetter samtidig som man setter sprøyter. I løpet av hormonstimuleringen kontrolleres eggmodningen med blodprøver og ved å måle størrelsen på eggposene (folliklene) med ultralyd.»

Hentet fra OUS sin brosjyre om assistert befruktning.

Jeg kalte dette innlegget for drømmefabrikken. Og det var sånn jeg følte det da jeg gikk ut av Rikshospitalet i dag. Jeg vet at ingen kan love oss en baby, og ingen kan fortelle meg med sikkerhet at jeg kommer til å bli mamma. Men i dag, på et kaldt venteværelse med forståelsesfulle blikk, turte jeg å la meg selv få drømme igjen. Jeg ga mannen et stort smil og klemte hånden hans hardt, før vi ga hverandre high five og sa i kor: «jeg har trua».

Når jeg kom hjem tvingte jeg min gravide venninne med for å se på barnevogner. Bare fordi jeg kan.

I dag har jeg lov til å drømme igjen.

Hvor langt er du villig til å gå?

…for din største drøm?

Helt hit?

Eller enda lenger?

 

Min største drøm er å bli mamma.

Jeg elsket å leke at dukkene mine var babyer fra jeg var bitteliten, og lærte å passe på barn fra jeg var barn selv. Og det likte jeg så godt at jeg valgte å være barnevakt fremfor å leke. Når jeg ble tante i en alder av 12 år var det største i min verden å passe niesen min. For det var faktisk det nærmeste jeg kom å ha barn selv.

Jeg drømmer om en kulerund mage. Om spark i ribbena og varme i hjertet. Om at mannen skal synge til min voksende mage. Om å vagge når jeg går. Om å krangle med mannen om hvilken farge barnerommet skal ha. Om å våkne om natten av hetetokter og dobesøk. Om å gruglede meg til fødsel. Om å tilslutt få en hylende baby i armene.

Men, det er ingen menneskerett å få barn.

Det er liksom bare fattet og vedtatt og noe «alle» vet. Noen får barn når de ønsker seg barn. Noen ønsker seg ikke barn, men får det likevel. Noen kan ikke få barn og slår seg til ro med det. Noen ønsker seg barn, kan ikke få uten hjelp, men slutter aldri å kjempe.

Når jeg og mannen bestemte oss for at tiden var inne for å få barn hadde vi ikke vært sammen lenge. Men vi hadde vært klare lenge på hver vår kant. Når vi møttes var det som to puslebiter som passet sammen, men for at resten av bildet skal bli komplett må det til et barn. Så enkelt, og så vanskelig er det.

Tre år etter befinner vi oss midt oppi en kamp vi ikke kan flykte fra. «Dere er så unge» sier folk, «dere har god tid» – men sannheten er at det ikke er så sikkert. Jo lenger vi venter med å få barn, jo større sjanse er det for å ikke lykkes. Mens jeg venter på å bli gravid, blir jeg stadig sykere, og endometriosen fortsetter å utvikle seg. Per nå er ikke eggstokkene kommet til skade av endometriosen, kun «resten» av systemet. Men hvem vet hvor lenge det vil vare?

Selv om vi får hjelp i vår barnløshet er det ikke sikkert vi ender med et barn. Kanskje vi ikke lykkes med Ivf. Kanskje det ikke finnes friske egg. Kanskje det ikke skjer en befruktning. Kanskje det ikke vil feste seg. Kanskje jeg aborterer. Kanskje jeg aborterer gang på gang. Kanskje vi bestemmer oss for å adopsjon. Kanskje vi må vente i fem år. Kanskje vi ikke blir godkjent. Kanskje tilslutt noen forteller oss at vi aldri kommer til å bli foreldre.

 

 

 

Eller kanskje, bare kanskje, vi om et år fra nå sitter med en nyfødt baby i armene. Med mannens øyne og mitt brune hår.

 

Hvor langt er du villig til å gå for det?

Enda lenger.

 

 

Hvorfor.

Det finnes mange årsaker til ufrivillig barnløshet. I vårt tilfelle er det grunnet sykdommen endometriose.

Endometriose er kort fortalt en sykdom der vevet i livmoren, endometrium, finnes på steder i kroppen der det ikke hører hjemme. Mest vanlig i bukhulen og fordøyelsessystemet, men i praksis kan det finnes overalt : til og med i hjernen og i nesa(!). Dette vevet kan forårsake sammenvoksninger mellom organer, arrvev, blemmer og blodfylte cyster, som igjen skaper betennelse. Endometriose er en kronisk sykdom som kan behandles via kirurgi og/eller medikamenter, men kan ikke kureres.

Symptomene på endometriose kan være mange og kan oppleves diffuse, men fellesnevneren er smerter. Sterke smerter. Noen (heldige) er symptomfrie, andre kan ha smerter kun ved menstruasjon, mens andre igjen kan ha smerter gjennom store deler av menstruasjonsyklusen. Jeg har nå etter mange år med ubehandlet endometriose blitt en av de sistnevnte.

 

 

Å være syk i det som etter normen gjør deg til kvinne, kan være vanskelig å snakke om. Mange ender med å ikke føle seg forstått om hvor mye sykdommen påvirker dem i hverdagen. Mange lider i det stille. Hvis du vil lese mer om denne sykdommen anbefaler jeg å besøke endometrioseforeningen. Da det desverre er få som har kunnskaper om endmometriose kan det ta lang tid å få diagnosen. For min del tok det ti år, og når jeg først ble operert var bla. egglederene skadet av arrvev. Vi fikk klar tale etter operasjonen om at veien ble tøff med et så ugunstig miljø, men vi hadde likevel en sjanse. Så kom beskjeden: alt tyder på at du ikke har eggløsning. Ergo du kan ikke få barn naturlig.

«Men.. « stotret jeg fram. Kræsj. Der stoppa verden. Jeg er jo så ung? Jeg har jo gjort alt «riktig»?  Jeg tok utdannelse. Jeg sikret meg fast jobb. Jeg ble sammen med mannen som ønsket det samme som meg- som delte drømmene. Vi kjøpte til og med leilighet med barnerom. For jeg var jo allerede mamma jeg. Men med en jernhånd ble barnet revet ut av armene mine.

 

Bilde fra pinterest.com

 

At vi bestemte oss for å være åpne om at vi er ufrivillig barnløse var først og fremst fordi vi begge er tilhengere av at ting har godt av å ufarliggjøres. Legeundersøkelser, gynekologtimer, sykehusinnleggelser, medisiner, blodprøver og søknadskjemaer har blitt en del av hverdagen vår. Min, i størst grad på grunn av min sykdom, men også for det støe fjellet ved min side. Det er han som er stemmen min hos legen når jeg har for mye smerter til å snakke. Det er han som ringer ambulansen når jeg besvimer på baderomsgulvet. Og det er han som trøster, smiler, og gir oppmuntring, selv om jeg vet han trenger det minst like mye som meg.

Jeg er skamfull over at det er jeg som er grunnen til at vi ikke klarer å få barn. Det gjør meg redd, sint og trist. Men, vi er også heldige. For vi blir hørt, og vi får hjelp. Vi er fulle av håp og optimisme om at ønskebarnet tilslutt finner veien hjem. Og plutselig, selv om veien var lang, så er jeg mamma. Og da kommer alt til å være verdt det.