Tomt.

Den siste uken har optimismen steget. Jeg klamret meg til de positive blodprøvesvarene og alle historiene om de som har hatt helt ufarlige svangerskapsblødninger. Symptomene bare økte på, og vi begynte å glede oss over at det kanskje kunne gå bra denne gangen til tross for en tung start. Natten før ultralyden drømte jeg at jeg fikk høre hjerteslagene til den lille spiren i magen. At det endelig skulle bli en positiv opplevelse å dra på ultralyd.

Men nei.
Å skulle forklare det triste synet som møtte oss på denne ultralydskjermen ville bare vært en kjedsommelig gjentagelse av det jeg har skrevet om ved flere anledninger tidligere. Til tross for at det bare er 1% som opplever dette tre ganger på rad, så skjedde det altså med oss. Nok en tom ultralydskjerm. Nok et legekontor fylt av stillhet fremfor hjertelyd. Nok en abort.

fb1adef0f86b97f03eacf95a26047706

«Her er det ingen tegn til graviditet» sa gynekologen.
De vondeste ordene en som er gravid, i følge alle tester og blodprøver, kan høre. Jeg skal akkurat ha kommet i uke 6 nå. Og selv om gynekologen sa det var en liten sjanse for at det var for tidlig til å se noe, så skal man jo se NOE når man er i uke 6. Det kan også være en graviditet utenfor livmoren, som de også var redde for sist gang jeg aborterte. Eller så kan jeg allerede ha abortert. Noe som jo er rart, når hcg blodprøvene doblet seg slik de normalt skal gjøre. Jeg forstår det ikke. Det eneste jeg vet er at jeg ikke orker å klamre meg fast til håpet lenger. Dette forsøket har vært ekstremt krevende, med så uendelig mange opp- og nedturer.
Gravid. Ikke gravid. Gravid. Ikke gravid. Gravid. Ikke gravid.

Nye blodprøver ble tatt. Og så skal vi tilbake om en uke for ny ultralyd. Men jeg har ingen forventninger til at den vil gjøre annen nytte enn å konstantere at en abort har funnet sted.

Først ble jeg så sint at uansett hva jeg gjorde kjente jeg at jeg hadde behov for å gjøre det hardt. Jeg smelte igjen skapdører så det ljoma i hele huset, slo i bordplata, kasta en bok i gulvet bare fordi det var deilig å lage lyd for å uttrykke hva jeg følte.
Så ble huset stille. Vi visste ikke hva vi skulle si, verken jeg eller mannen. Begge satt i hvert vårt hjørne i dype tanker.
Nå føler jeg meg tom. Tom for tårer, tom for håp, tom for motivasjon, tom for ord. Hjertet er utslitt av å håpe, drømme og tro det beste.

Så mange tar dette for gitt. De skulle bare visst hvor heldige de er.

beb1c975ef39f03b5d65e3b1e5c0ad85

Advertisements

En stille søndag

Det er søndag og huset er helt stille. Det var ikke dette vi så for oss da vi kjøpte det lille huset på landet, med to barnerom og hage plass til huskestativ. Det var ikke dette vi så for oss i det hele tatt.

Ute kan jeg høre barnelatter og trampoliner som knirker av å bli hoppet på av små barneføtter. Mannen er på jobb og jeg har koblet ut ringeklokka. Jeg trenger at ingen forstyrrer meg i dag. At ingen forstyrrer meg i den ensomme sorgen. Den type sorg man egentlig ikke skal snakke om. Som man egentlig ikke skal føle.

Jeg ligger på sofaen i mørket og hører at bøssebærere står på dørtrammen og forsøker å ringe på. Jeg kryper enda lenger under teppet og hvisker «Sorry regnskogen. Ikke i dag.» Grepet av dårlig samvittighet tar jeg mobilen fatt og sender en melding for å støtte tv-aksjonen uten å åpne døra. Klarte ikke gi blanke likevel.

Et døgn tidligere smiler jeg fra øre til øre etter å ha lest gjennom alle støttemeldingene vi har fått angående graviditeten. Selv om jeg er engstelig for alt som kan gå galt, har jeg bestemt meg for å være positiv. Jeg har bestemt meg for å nyte at jeg igjen har blitt gravid, og at drømmen endelig kan bli oppfylt. Nynnende går jeg på do. Og synet av blod slår pusten ut av meg. Jeg klarer ikke engang å gråte, fordi jeg blir så matt. Jeg blir bare sittende. I flere minutter bare sitter jeg der.

Jeg har allerede lest statisstikken i et forsøk på å berolige meg selv for hvor liten sannsynligheten er for å oppleve tre aborter på rad. Under 1 prosent. Det vil si at når vi allerede har opplevd to aborter på rad, er det 99% sannsynlighet for at vi skal slippe det denne gangen som jeg er gravid på ny. Men ingen regler er uten unntak, og i liv og helse er det ingenting som heter rettferdighet.

Når man er så uheldig å først bli en del av disse 1%, så er man også så uheldig å få tildelt en ny diagnose. Habituell abort. Og med denne diagnosen har du krav på utredning om hvorfor disse abortene skjer. Men utifra hva jeg har lest meg opp på nettet, virker det som det er rimelig få som finner årsaken til hvorfor dette skjer. På samme måte som i yatzy kan man være heldig å oppleve at terningen lander på 6 gang på gang, mens den du spiller mot aldri, eller veldig sjelden, opplever å få terningkast 6. Sånn er livet.

f9c669700768a8950f7ae94d8c159da7I dag har jeg vært hos legen og tatt blodprøver. Hcg (graviditetshormonet) skal stige kraftig for hver dag som går i et normalt svangerskap. Jeg skal ta nye blodprøver på onsdag, og i slutten av uken får vi svar på om nivåene stiger eller synker. Det er ikke noe annet man kan gjøre når det skjer så tidlig, annet enn å vente å se. En stund klamret vi oss til håpet om at kanskje begge eggene hadde festet seg, og at det «bare» var det ene som slapp tak og forårsaket blødningene. Og det kan såklart være mulig. Men jeg tror ikke det, selv om jeg ønsker mer enn noe annet at jeg skal ta grundig feil. Selv om graviditetstestene fortsatt har vært positive gjennom helgen, og symptomene har begynt å komme snikende, vet jeg jo allerede svaret. Jeg vet at det livet som begynte er borte. Det kjenner jeg helt inn til ryggraden.

20151019_181302

Det føles annerledes denne gangen. Alt i alt er vi begge lettet for at det nå skjedde såpass tidlig, og at vi slipper den tomme ultralydskjermen nok en gang. For det finnes lite tristere enn en tom ultralydskjerm. Å se et foster uten et hjerte som slår. Det er noe av det aller tristeste.

På en merkelig måte føles det som om jeg har vært forberedt på at det kom til å skje. Jeg hadde ikke lastet ned noen graviditetsapper, jeg hadde ikke turt å regne ut termindato, og jeg kjente jeg ikke helt klarte å ta innover meg når folk rundt oss var så glade for at jeg hadde blitt gravid igjen.

Nå føles det bare tomt. Og det verste er bekymringen for veien videre. Bekymringer som kun de som ikke kan bli gravid naturlig, kan forstå. Hvis vi skal utredes, hvor lang tid kommer det til å ta? Hva kommer de til å finne? Har vi råd til et forsøk til på privatklinikken? Må vi tilbake til Riksen, og hvor lenge må vi vente der før vi kan sette igang igjen? Hvor mange forsøk må egentlig til før vi lykkes? Hvor mange forsøk kan kroppen min takle? Kommer vi noensinne til å få barn?

621ce01795fc357ab7a3ceca7f7e16d4

Jeg har ingen intensjon om å dyrke tristheten. Men å ikke la seg selv få lov til å føle tror jeg er å gjøre ting vanskelig for seg selv. Så akkurat nå er jeg sint, lei meg, skuffa og frustrert. Og jeg kan se at mannens hjerte er knust. Igjen. Men det kommer til å bli bedre. Av erfaring, så vet vi at det alltid blir bedre.

 

«Meir kan ingen gjera»

5c7028fc83ca0a0f33a181d6ccfc380d

 

Jeg kjenner et stikk av misunnelse hver gang jeg ser en voksende babymage for tiden. Det er flaut og skamfullt, men jeg kan ikke styre det. Det virker så lett for så mange! Bli gravid. Være strålende lykkelig på ultralyd. Ha et ukomplisert svangerskap. Føde et velskapt barn. Mens for min del er det så vanskelig at jeg forstår ikke hvordan noen kan få det til!

Jeg må innrømme jeg har spurt mannen flere ganger de siste ukene om vi kanskje bare skal gi opp hele greia. Er det egentlig verdt det? Denne prosessen og alt den medfører kompliserer alle aspekter ved livet vårt: helsa, jobben, samliv, vennskap, ja – alt. Det føles som om livet leves med en pauseknapp. Man står knedypt i gjørma og man kommer seg liksom bare ikke videre. Og da kan man jo begynne å lure på om det kanskje er det beste å innfri seg med at livet kan bli like fint uten barn.
For det kan det jo.
For mange.
Men kan det egentlig det for oss?
Kanskje.

_MG_5582

 

 

Men så får man holde en liten babybylt i armene sine. Man kjenner varmen fylle hele seg. Og man sniffer inn lukta av søt,varm babyhud. Man kjenner en liten hånd gripe tak i pekefingeren sin, og møter to store blå, nysgjerrige øyne. Man lar hånden gli over mykt hårdun på et bittelite hode. Og man smiler tilbake til et lite ansikt med smilehull.
Og så blir man påmint hva man har kjempet for så lenge. Og plutselig er det ingen tvil om at man må fortsette å kjempe for å oppnå det.

 

Meningen med livet.

 IMG_3427

 

 *********************************

Jeg har vært på sykehuset siden sist. Og de tror at kroppen har ordnet opp selv nå. Men hcg-nivået er fremdeles en god del forhøyet, så jeg må fortsette å ta ukentlige blodprøver for å forsikre oss om at kroppen har klart å «skille» ut alt.. Ettersom ultralydskjermen er og forblir tom så kan det fremdeles være en liten mulighet for at det sitter et sted utenfor livmor, og at de derfor ikke kan se noe på ultralyd. Men jeg tror ikke det. Det føles som om kroppen er på vei tilbake til det smertefulle «normale» nå.
Og den føles tom.

 

 

Du startar i lag med storskridaren.
Du veit du ikkje kan fylgja han,
men du legg i veg
og brukar all di kraft
og held lag ei stund.
Men han glid ifrå deg –
glid ifrå deg, glid ifrå deg –
Snart er han heile runden fyre.

Det kjennest litt skamfullt med det same.
Til det kjem ei merkeleg ro yver deg,
kan ikkje storskridaren fara!
Og du fell inn i di eigi takt
og kappestrid med deg sjølv.
Meir kan ingen gjera.

– Olav H. Hauge

En regnværsdag i Mai

Med hjertet utenpå brystet dro vi til Rikshospitalet i dag tidlig. Som alltid var vi tidlig ute, men det var kaos på venterommet på kvinneklinikken. Nå har våren kommet, tenkte jeg og smilte for meg selv. Jeg følte meg omringet av store mager. Men denne gangen var det helt greit. Nå skulle vi endelig få se vår egen lille spire, med et bankende hjerte og alt skulle gå fint.

Jeg strøk hånden over min egen mage, hvor jeg kunne ane en aldri så liten hevelse. Jeg ga mannen et stort smil, og han kysset meg på kinnet. Vi var så lykkelige nå.

Med ett kom tissetrangen, og jeg smatt inn på toalettet mens mannen ristet smilende på hodet av mine hyppige dobesøk. Da jeg kom ut igjen stod legen og ventet på meg, fem minutter før tiden, med et smil og et «ikke så uvanlig symptom det der!»
Det var samme lege som sist, og det gjorde meg lettet. Trygg.

Kun øyeblikk etter befant jeg meg i stolen stirrende på ultralydskjermen.
Det ble stille. Hjertet mitt stoppet og jeg holdt pusten. Alt jeg kunne høre var legens klikking med ultralydapparatet.
Han trengte ikke å si noe. Med mine egne øyne kunne jeg se det. Gjennom tåkefylt syn av tårevåte øyne kunne jeg se det på skjermen foran meg.

Tomt.

Ikke noe hjerte som slo, ikke noe tydelig foster.

Ingenting.

Jeg blir veldig sjelden sint.
Bitter, kanskje. Såret. Sur. Snurt. Men ikke sint.
Men nå kjente jeg sinnet bygde seg opp i meg som jeg sjelden før har kjent. Som en enorm drage som spydde ut flammer på alt og alle rundt seg.

Hvordan er det mulig?
Skal det være mulig?
Nå igjen?

Jeg følte meg lurt. Som om noen har tullet med meg. Bedrevet skuespill med kroppen min.

Jeg har ikke hatt noen blødning, jeg har graviditetssymptomer som bare har økt i styrke etterhvert som tiden har gått, jeg har gjort alt jeg skulle gjøre for at det denne gangen skulle gå bra. Jeg har drukket minimalt med koffein,spist sunt og variert, tatt medisinene jeg fikk fra sykehuset til samme tid hver dag, beveget meg når formen har vært på lag, ikke stresset unødig,ikke tatt smertestillende verken ved endometriosevondt eller hodevondt, hvilt når jeg har vært sliten, sovet når jeg har vært trøtt, unngått all mat som kan være skadelig for fosteret.

Og mest av alt, denne gangen har jeg hatt så sterk tro på at det kom til å gå bra at jeg har klart å forholde meg både veldig rolig, og veldig positiv til det hele. Jeg har klart å overbevise meg selv om at all odds er på vår side nå som det gikk galt første gangen. Vi har hatt vår dose uflaks, liksom. Selvfølgelig er det noen som er så uheldige at de opplever å miste gang på gang, men for de aller fleste så skjer jo heldigvis ikke det.

Men, så skjedde nettopp det med oss.

IMG_3698

Kanskje er det nok en missed abortion (MA). Kanskje hadde det blitt en spontanabort, men hormonene jeg går på har utsatt bortfallsblødning. Kanskje har det festet seg utenfor livmor, og jeg må isåfall opereres for å fjerne det.
Vi forstår det ikke. Og det virker det ikke som om legen helt forstod heller.
Alt vi vet er at det livet som begynte, har stoppet.
Og nok en gang, er drømmene og hjertene våre knust.

Førstkommende fredag skulle vi reise på en to ukers ferie. En ferie jeg planla til hver minste lille detalj etter forrige gang jeg mistet det som skulle vært barnet vårt. En ferie som har vært det lyspunktet vi har sett frem mot når det har stormet som verst rundt oss i denne hjerteskjærende prosessen iblandet med en stor dose sykdom. Den må nå avbestilles.

Fremover må jeg ta regelmessige blodprøver for å se hvordan HCG-nivået (graviditetshormonet) utvikler seg. Og om en uke skal vi på ny ultralyd. Forhåpentligvis har det som var et liv, kommet ut av seg selv til da. Hvis ikke er det en viss sjanse for at det er en graviditet utenfor livmor og som må fjernes kirurgisk. Uansett må jeg følges tett opp i tiden som kommer.
Og vi kan ikke reise bort fra sorgen, uansett hvor mye vi vil.

Ute pøser regnet, og bak lukkede dører renner tårene.

Har man egentlig mer å gi nå?

IMG_3701-2