<3

Et bilde sier mer enn tusen ord, og akkurat nå er jeg tom for dem. (Også bokstavelig talt faktisk, da en heidundranes forkjølelse har gjort at jeg har mistet stemmen.)

På tirsdag denne uken fikk jeg beskjed fra gynekologen at han ønsket jeg skulle komme på ultralyd allerede dagen etter, da han var litt travel fremover. Jeg ble livredd. Livredd fordi vår erfaring med ultralyd i svangerskapet er veldig dårlig. Livredd for at det jeg nå vi følte vi hadde, nemlig en liten voksende drøm i magen, skulle bli revet vekk fra oss med èn enkel undersøkelse.

Jeg sov minimalt den natten. Og når jeg sov drømte jeg utelukkende om hva neste dag skulle bringe. Og beskjeden i drømmen var alltid den samme: «her er det ingen tegn til liv».

Jeg våknet kvalm, som jeg vanligvis gjør, og gråt en skvett på badet før jeg sminket på meg et smil. Pulsen var så høy at jeg kunne høre den i øret, slik som du gjør når du har tatt deg skikkelig ut på intervalltrening. Men jeg stod stille, og det føltes det som om tiden gjorde også.

Tilslutt satt jeg der, i gynekologstolen, og holdt pusten. Jeg tittet bort på mannen som var roligheten selv, og lukket deretter øynene når legen var klar med ultralyden. En stillhet fylte rommet, og den har vi dårlig erfaring med. Men så:
«Der ser du det lille mirakelet» sa legen med et smil. Jeg sperret opp øynene og fikk se en liten bønne.»Og der slår hjertet så sterkt og fint det bare kan!» Synet ble tåkete av tårer, men likevel så jeg det. Mannen reiste seg så raskt opp fra stolen sin at den nesten velta i gulvet. Og vi kunne stirret på det for alltid. Et lite hjerte som slo og slo, jevnt og trutt. Et syn vi har ventet 4,5 år på å se. Den lille magiske bønna var 8 mm stor, noe som er perfekt størrelse når man er 6+4 (altså 6 uker og 4 dager gravid som jeg var da.) Og i følge gynekologen så absolutt alt helt perfekt ut. Plommesekken, som er den lilles næring nå i begynnelsen var også veldig fin.

Inni den svarte sirkelen kan du se den lille mirakelbønna!

Jeg spurte hvor stor sannsynligheten var for at det nå skulle gå bra. På nettet har jeg nemlig lest at så lenge hjertet slår perfekt og alt ser bra ut i uke 6-7 er det 95% sannsynlighet for at det ender i et levende født barn. Legen svarte meg rolig, og med et stort smil : «Dette skal gå bra det. Det er jeg helt sikker på når alt ser så fint ut som det gjør nå. Og når jeg sier det, så mener jeg det, og da pleier jeg å ha rett.» Tre store smil bredte seg rundt i rommet, og  vissheten om at det nå var fire hjerter der som slo gjorde meg lykkeligere enn noensinne.

Tenk om vi virkelig skal bli foreldre denne gangen? ❤

Et julemirakel

Disse siste ukene tror jeg at jeg har vært innom alt av følelsesregister. Det har vært helt mørkt, og jeg har vært helt nede i kjelleren. Neste øyeblikk har jeg vært i skyene, full av håp og optimisme. Det har vært vanskelig å innstille seg på enten det ene eller det andre, når man rett og slett ikke vet.

Men i dag fikk vi se et lite hjerte som hoppet! Og det gikk virkelig opp for oss at det faktisk lages et lite menneske inne i kroppen min akkurat nå. Det er virkelig helt sprøtt. Ultralyden i dag viste at alt var på vei i riktig retning. Den lille reka hadde utviklet seg som den skal, og overstimuleringen med veske i bukhulen og forstørrede eggstokker er i bedring. Hurra!

Til tross for at ting fremdeles kan skje, er det utrolig deilig å endelig tillate seg selv å senke skuldrene og faktisk bare være positiv fremover. Og det fine oppi all denne usikkerheten er jo at vi har fått en unik mulighet til å følge utviklingen til det fremtidige barnet vårt helt fra det bare var en liten celle. Det er jo ganske spesielt, og gjør oss kanskje desto mer takknemlige for livets lille, men store mirakel.

Jeg må fortsatt regne med at det blir en del smerter pga endometriosen og arrvev i bukhulen, men mest sannsynlig vil dette lette i andre trimester. Og så lenge alt er bra med den lille reka, tror jeg at jeg kan tåle alt!

På fredag skal jeg på nok en ultralyd, den jeg egentlig var satt opp til fra starten av. Jeg er så takknemlig for oppfølgingen vi har fått. Herlighet så heldige vi er som har fått så mye hjelp, omtanke og støtte.
Jeg håper så inderlig at vi resten av jula kan nyte tiden med den lille voksende magen, uten at det skjer noe mer nå.