Den brutale naturen

Puh for noen nervepirrende dager altså! Selv om jeg har puttet på meg et braveface, så har marerittene vekket meg kaldsvett hver natt. For tenk om vi ender opp med at ingen av eggene overlever den lange dyrkningen? Nå som vi har reist så langt, både billedlig og bokstavelig. Tenk om vi må reise hjem tomhendt? Altså, med tom livmor og lommebok da, men du skjønner hva jeg mener.

Snapchat-7455118704805181976

Men hittil har jo alt gått riktig så godt, som danskene sier. Jeg har bøttet på med drikke og spist protein til den store gullmedaljen disse dagene, og heldigvis har jeg klart å holde overstimuleringen unna. Heldigvis.
På mandag kunne klinikken fortelle at 6 av de 8 befruktede eggene hadde fortsatt å dele seg perfekt, og var da firedelte. Det er på dette stadiet vi tidligere har tilbakeført et eller to egg ved de andre forsøkene. I dag kom beskjeden om at 4 av eggene fortsatt har delt seg perfekt, og i morgen vil forhåpentligvis et eller flere av de utviklet seg til å bli blactocyster. Da skal de være hundredelte, og på det første stadiet i embryoutviklingen der det finnes differensierte celler, altså celler som kan skilles fra hverandre basert på utseende og genuttrykk (sier wikipedia i allefall, og jeg tror de har rimelig rett).

400px-Human_embryo_day_5_label

Omtrent sånn skal den se ut altså, blactocysten.

Dette er jo uten tvil de beste resultatene vi har fått noengang, og vi er superfornøyde. Men timene går sakte frem til i morgen og jeg er fremdeles redd, for det kan jo fortsatt skje at utviklingen stopper opp. Selv om sannsynligheten for at det skjer med alle fire eggene er liten, tror jeg.

Tanken bak blactocystdyrkning blir litt sånn «survival of the fittest» aktig. Risikoen for at ingen av eggene kommer til dette stadiet er så absolutt tilstede, men samtidig så mener man altså at de eggene som faktisk utvikler seg så godt at de blir til blactocyster i labratoriet, er såpass sterke at de har svært gode muligheter for å feste seg i livmoren og fortsette utviklingen helt til de blir barn. Og sånn er jo naturen. Brutal, men fantastisk.

Men, nok om celler. Nå nærmer Aarhusreisen seg slutten, og forhåpentligvis reiser vi hjem i morgen med svært gode nyheter og en viljesterk spire i magen. Kall oss gjerne naive, men vi er mer optimistiske enn noengang og har virkelig troa på at dette kommer til å gå veien.

Det er virkelig ingenting annet vi ønsker oss mer ❤

7f4924ebb8d17550ecf2926747e9dd41

Advertisements

Drømmenes by

For åtte år siden studerte jeg psykologi og hadde en drøm om å komme til Aarhus i Danmark for å fullføre psykologiutdannelsen der. Den drømmen ble ganske raskt lagt på hylla, da jeg innså at jeg heller ville bli sykepleier enn psykolog, og livet gikk videre. Men livets tilfeldigheter førte meg likevel til Aarhus årevis etter, med den største drømmen av de alle. Og vips så var jeg her. På et sted jeg høyst sannsynlig ikke hadde reist til hadde ikke en drøm ført meg hit. Snodig dette livet altså.

sdr
Byen føltes som en varm klem fra øyeblikket vi ankom, og klinikken var bedre enn jeg turte å håpe på. Selv om vi har vært fornøyde med de andre behandlingsstedene vi har brukt, så slo tanken meg likevel: «Hvorfor i alle dager gjorde vi ikke dette før?»

Tidlig lørdags morgen ønsket de oss velkommen på Maigaard med fornavn, som om vi var gamle kjente. Og litt sånn føltes det også. Egguttaket gikk som en drøm i forhold til hva jeg har opplevd tidligere, og selv med flere eggposer enn noengang. En engel av en sykepleier ga meg genuin omsorg, og en god del morfin intravenøst (kan ikke komme utenom at det er like viktig altså). Og med et stort glis om munnen kunne legen meddele at vi fikk ukens rekord, ja kanskje også månedens, med 19 egg.

Klok av skade vet vi jo at selv om man får mange egg, trenger ikke det bety at det verken blir graviditet eller egg til frys av den grunn. Men selv om jeg nesten føler meg naiv som sier det, så har jeg virkelig troa på at dette skal gå veien altså! Og om det ikke gjør det, så har denne behandlingsrunden vært så mye mindre krevende fysisk enn de andre, at jeg allerede nå kan si at vi hopper på en til!

Snapchat-7065412719647425837

På hvilerommet etter uttaket fikk vi god informasjon om planene videre. Ettersom jeg hadde så mange som 29 eggposer er faren for overstimulering rimelig stor, og jeg fikk derfor streng beskjed om å drikke minimum 3 liter væske daglig, hvile mye og spise rikelig med protein for å forsøke å hjelpe kroppen til å bekjempe væskeansamling i magen.En god unnskyldning for å nyte en god biffmiddag med ren samvittighet, med andre ord 🙂

Etter en urolig og drømmefylt natt ble jeg vekket av telefonen i dag tidlig som kunne fortelle oss at 8 av eggene hadde blitt befruktet. Noe som jo igrunn ikke er veldig mange når vi hadde så mange som 19 egg ut, men likevel flere enn vi noengang har hatt tidligere. Og det er dèt vi skal fokusere på. Positivitet er nøkkelen!

I utgangspunktet ønsker de å dyrke eggene til blactocyster før tilbakeføring. Hvilket vil si at de befruktede eggene får dele seg i deres varmeskap under nøye overvåkning i fem dager, noe som vil lettere luke ut de eggene som ikke er levedyktige. I følge legen vil det å få tilbakeført en blactocyst med min alder øke sjansene for en graviditet til ca 65%, noe som jo er helt hinsides! Men de vil vurdere fra dag til dag om eggene er sterke nok til å bli holdt i labratoriet så lenge, eller om de bør innsettes før. Risikoen er nemlig at det i teorien er mulig at ingen av eggene klarer seg så lenge..

Det blir med andre ord noen spennende dager som vi skal forsøke å utnytte som etterlengtet kjærestetid i en vårkledd by. Godt er det at det er deilig å være Norsk i Danmark!

sdr

 

Sjokka

Hormonene har vært snille med meg denne gangen. Hvis du spør mannen om det samme, er det nok ikke sikkert han er enig, men det er en annen sak. Fysisk har hvertfall hormonene vært snille med meg denne gangen, og det har vært en enorm lettelse! Jeg har nesten holdt pusten mens jeg har ventet på at de jævlige bivirkningene skulle komme som perler som en snor, som de jo alltid har gjort før. Hodepinen. Kvalmen. Hetetoktene. Svimmelheten. Marerittene. Den hovne kroppen. De økte smertene.
Tiden har gått sakte. Og jeg har ventet. Men med unntak av de to sistnevnte har jeg ventet forgjeves på de andre bivirkningene. Og gud hvor glad jeg er for det.

Mye tyder på at kroppen er alt i alt mer fornøyd med de nye medisinene jeg har brukt denne gangen. For litt over en uke siden satte jeg depotsprøyten elonva, og de siste to dagene har jeg satt daglige injeksjoner med menopur. Begge har i oppgave å stimulere de nå godt erfarne eggstokkene mine til å produsere mange store og fine eggposer. Med unntak av de to siste dagene har jeg faktisk vært litt bekymret for om sprøytene fungerte. Når eggstokkene har startet å vokse tidligere kan man trygt si jeg har kjent det. Denne gangen har det nappet og murret, men det har ikke vært direkte smerter, og det har jeg synes vært rart. Annerledes. Ja, nesten litt bekymringsfullt. Men så begynte jeg på menopur. Og det var nesten så jeg kunne se med det blotte øyet at magen min vokste. Det sprengte, banket og krampet.

dav

Og vips var det klart for ultralyd.

Legen klikket rundt på ultralydapparatet. Sukket og klødde seg i hodet. Jeg lå der i den kjente posituren med både bena og ydmykelsen høyt.
«Finner du noen?» Spurte jeg til slutt med hes stemme da stillheten begynte å skape sin egen elefant i rommet.
«Ja.» Sa gynekologen.
«Det er veldig mange».
Og så telte hun. «13..14..15.. »
«OI!» svarte jeg.
«15 ja.. på høyre eggstokk..»
Og der sukket hjertet mitt.
«Oi…» svarte jeg igjen.
Med stemmen fylt av mindre entusiasme og mer nervøsitet.
IMG_28561

29 eggposer. 29 E G G P O S E R ! 29 eggposer.

Shit. Jeg så mannen smile fra øre til øre. Men han hadde ikke lest det jeg hadde lest. Og hørt det jeg hadde hørt. For 29 eggposer fordelt på to stakkars slitne eggstokker som har vært gjennom mer enn èn vinternatt og hormonkur før, ja, det er ikke bare,bare.

Faren for OHSS (overstimulering) er ganske mye forhøyet når det ligger an til så mange egg. Det sier seg selv når jeg også tidligere har blitt mildt overstimulert med henholdvis 8 og 16 egg ut. Eggstokkene er store og skjøre, og de kan i verste fall vri seg rundt seg selv om man ikke er forsiktig med tunge løft og hurtige bevegelser. Jeg kan bli sengeliggende og kan trenge sykehusinnleggelse. Og i aller verste fall kan forsøket bli avbrutt før de får tatt ut egg. Og det var akkurat det jeg var mest redd for i dette øyeblikket der jeg lå med bena høyt og gynekologen ved min side. Men i beste fall kan alt gå helt fint, og det hele resulterer i mange, mange fine egg og perfekte embryoer. Vi satser på det siste.

Noen minutter senere ringte klinikken og ga meg info om planen videre. «Det var riktigt mange ægg» sa damen på varm og moderlig dansk. Jeg rakk såvidt å sukke et lite bekymret sukk før hun fortsatte : «Men dette skal nok gå godt».  Puh.

Snapchat-513741241873970742

For å ikke helle bensin på et allerede brennende bål måtte jeg slutte med stimuleringssprøytene umiddelbart og i dag ha en «sprøytefri dag». I morgen skal jeg sette eggløsningsprøyta, men bare i halv dose for å unngå å trigge de mer enn nødvendig. Og allerede på lørdag morgen er det dags for egguttak.

På et blunk var ventetiden over, og vi står midt oppi det igjen. Midt oppi tiden hvor så mye skal skje. Tiden hvor et eller flere nye liv skal bli skapt. Tiden som kan endre hele livet vårt, for alltid.

Det er på tide nå.

Snapchat-1963377807650454782

Stille

Skrivesperre.
Det er ikke det at jeg er tom for ord. Heller motsatt egentlig. Men jeg har bare ikke klart å få de ut for tiden. Jeg skylder på sprayen. Jeg har aldri brukt denne typen før, og jeg reagerer annerledes enn medisinene jeg har brukt tidligere. Nesesprayen suprecur skal jo, som jeg har forklart tidligere, sette meg midlertidig i overgangsalderen. Denne gangen  har jeg sluppet unna hetetokter, hodepine og mareritt. Og det er veldig fint. Men istedet har jeg blitt fjern, ukonsentrert, trøtt, kvalm og ikke meg selv i det hele tatt. Tårene ligger klare i øyekroken nærmest kontinuerlig, venter på enhver unnskyldning til å renne over og gjøre meg skamfull. Altså intet nytt på den fronten. Det er liksom ikke sammen med alle du kan gråte, uten grunn.

Om en uke skal jeg sette den første injeksjonen, elonva. Jeg er utålmodig etter å sette igang. Alt skulle jo så gjerne skjedd i går. På akkurat samme tid i fjor var vi i samme situasjon som nå. Midt i et forsøk som vi da, som nå, både håpet og trodde skulle bli det siste. Månedene tikker av gårde og det føles som om vi ikke kommer noen vei. Som om vi står knedypt i gjørma og er stuck. Rundt oss blir folk gravide og får barn, både en og to og tre ganger, mens vi står i akkurat samme situasjon som tidligere. Jeg håper så inderlig at denne kampen nærmer seg slutten nå, og at denne våren blir fylt opp av håp og fremdrift. For jeg kan ikke love at kroppen tåler særlig mange flere runder.

b8a3534ea94a8663eae7863b7db4ecc1

Vi var veldig usikre på om vi skulle binde oss til en pakke på Maigaard, med tre forsøk for «prisen» av to. Da betaler du en pakkepris ved første forsøk og får deretter to til på løpende bånd om du ikke lykkes. Men om du så skulle lykkes på første forsøk, blir de to andre forsøkene kansellert.

Det kan nok føles som en stor trygghet å binde seg til en pakkeløsning, slik at valget er tatt på forhånd, pengene er betalt og du slipper å ta stilling til hva du skal gjøre etter hvert forsøk hvor det går galt. Men så er det jo samtidig noe litt pessimistisk over det også, i hvertfall når man allerede har vært gjennom noen runder.

Det å skulle tenke nå, i denne stund, at vi nok sikkert får bruk for tre forsøk til før vi eventuelt lykkes, er så tung, at det klarte vi ikke å forholde oss til. Vi bestemte oss for at vår overlevelsesstrategi er å ta et forsøk av gangen og fortsette med den håpløse optimismen om at pågående forsøk bare SKAL bli det siste. Og går det rett vest, som erfaringen tilsier at det jo kanskje gjør, så får vi ta valget igjen da. Om vi har krefter til enda en runde kan jeg ikke si før jeg står der knedypt i fortvilelsen med kroppen full av hormoner nok en gang. Men jeg håper vi ikke kommer dit igjen. Jeg håper våren og sommeren blir fylt av en voksende mage (på grunn av bebis, ikke pga hormoner…)

Det er virkelig ingenting vi ønsker oss mer.

26ab2862e38d4b6f6ebf61a55ee26738

 

Back on the horse

Aller først må jeg takke så inderlig for den hjelpen vi har fått gjennom innsamlingsaksjonen som en nydelig ildsjel startet. Jeg kan røpe at vi har fått ca 4000 kr fra innsamlingen, og det varmer veldig. Så takk! ❤

3ff8d314d0ab7027e360c553a1d984b6

På tirsdag begynte jeg på den første medisinen som setter startskuddet for et nytt forsøk, nemlig nesesprayen suprecur. Ved de andre forsøkene har jeg brukt synarela, men det skal visst vært hipp som happ egentlig. Til nå har jeg et bedre inntrykk av suprecur, da den  har en mildere smak og ikke får meg til å brekke meg. Men, jeg lar vente på meg til å fullrose den til jeg har kjent på hvilke bivirkninger som kommer snikende om noen dager. Tidligere har jeg vært veldig plaget med hodepine, hetetokter og urolig/marerittpreget søvn hver gang jeg har brukt synarela, så jeg kan i det minste håpe at jeg slipper billigere unna denne gangen. Fire ganger om dagen skal jeg nå spraye, før jeg begynner med injeksjoner om en tre ukers tid.

Denne gangen skal jeg bruke helt andre medisiner enn jeg har brukt før. Noen av dere har spurt om jeg kan forklare litt om disse, so here it goes. Etter at jeg har brukt suprecur i en tre ukers tid skal jeg denne gangen sette en injeksjon som heter Elonva. Den varer i syv dager fra jeg setter den, og målet med den er at den skal sette igang en mer jevn vekst av eggposene, ved å gi et boost slik at de starter modning på samme tidspunkt. Syv dager etter at den er satt skal jeg begynne med daglige injeksjoner av menopur, som skal fortsette modningen av eggposene. Så, etter 1-2 ultralydkontroller skal jeg sluttmodne eggposene ved å sette en dobbeldose eggløsningssprøyte, kalt pregnyl, nøyaktig 36 timer før egguttak. Jeg skal bruke prednisolon for å dempe betennelsen i kroppen, slik som tidligere, og lutinus som progesteronstøtte for å hjelpe livmoren til å lettere ta imot et embryo. I tillegg skal jeg nå bruke albyl-e, som er en annen type blodfortynnende enn jeg har brukt før, for å øke blodsirkulasjonen i livmoren.
Puh!
Tipper det var rimelig snork for dere som ikke har en fot innenfor ivf-karusellen, men da fikk hvertfall dere som lurte litt info.

Etter at man har brukt ca 17 000 kroner på medisiner får man tilbakebetalt det man bruker fra helfo. Men når man har hatt over tre fulle forsøk må man igjen dekke alt av medisinutgifter selv. Og der står vi altså nå. Men heldigvis hvisket en liten fugl meg i øret at det er noen tusenlapper å spare på å kjøpe medisiner i Sverige. Så årets første harrytur ble langt mindre harry enn det man skulle tro, men med kanskje den rareste handleposen gjennom tidene fylt opp med medisiner fremfor bacon.

Snapchat-1326951696273653415

5500 kroner ble brukt og 2500 kroner ble spart på å ta turen over grensa.Og det er nok mer enn vi noen gang har spart på å kjøpe bacon. Og det hører med til historien at vi traff verdens hyggeligste mann på apoteket , som synes både det norske navnet mitt og den danske resepten var mer enn han kunne takle en lørdag ettermiddag. Etter at han hadde sett gjennom resepten, og jeg hadde forklart på mitt aller beste svorsk, gjentok han stadig: «dette er mycket dyra medisiner, altså. Mycket dyra.» Det hele endte med at han dro meg bak disken for at jeg selv skulle skrive ut etikettene og skrive inn navnet mitt, mens han fant frem en håndkrem til meg og en sjokolade til mannen. «On the house» sa han med et halvt tonn sympati i blikket. Og vi gikk ut derfra med tidenes største smil, flere tusen kroner fattigere, og en gratis håndkrem og sjokolade i handleposen. Små gleder og fine folk altså.

IMG_2811

Vi føler det har blitt tent en liten gnist igjen hos oss nå. Det er noe med det å bytte klinikk, få en annen type behandling og nye øyne til å se på saken, som gjør noe med pågangsmotet og håpet for veien videre. Jeg forstår ikke helt hvor denne optimismen kommer fra, men jeg lar den være der. Selv om den sikkert kommer til å briste, kommer til å skremme og kommer til å såre, så er alternativet med å ikke føle den så mye, mye verre.

Optimismen er både min beste venn og verste fiende.

 

Veggen

Jeg klarte jo selvfølgelig ikke å holde meg til testdag med å ta graviditetstest. Det hadde vel heller ingen trodd at jeg skulle klare.

Søndag ble den første testdagen. Jeg gledet meg. Jeg var så rolig, så sikker, og så trygg.  Jeg stirret og stirret på den hvite pinnen. Klokka tikket. Smilet begynte å blekne og ble erstattet av en sterk uro. Det kom ingen strek. Hvordan kunne jeg ta så feil?

Mandag morgen. Negativ test. Mandag kveld. Negativ test. Tirsdag morgen. Negativ test.
Salte tårer gjør kinnene såre. Nettene blir eviglange, dagene enda lenger.

pinterest.com

Det er fortsatt to dager igjen til testdag. Men den sterke optimismen har forsvunnet i søpla sammen med de negative testene. De to første gangene jeg ble gravid testet jeg tidlig positivt. Forrige gang testet jeg ikke positivt før testdag, men da hadde jeg også lavt hcg-nivå ettersom graviditeten var utenfor livmor.

Følelsene er mange. Uendelig mange, og de renner over. Bokstavelig talt. Men alt i alt konkluderer de det samme: jeg føler det er over nå.

Vi har vært heldige som har blitt gravide ved hvert ivf-forsøk. Selv om vi har vært ekstremt uheldige som har mistet den dyrebare spiren hver gang. Jeg har hele tiden tenkt at det er bare en liten bit i puslespillet som mangler, ettersom jeg har blitt gravid hver gang. Vi tenkte at forholdene lå bedre til rette nå enn noengang når de har fjernet den egglederen som skapte et dårlig miljø. To egg inn, to perfekte embryo. Og jeg vet jeg har gjort alt etter boka. Jeg har vært så nøye med å gjøre alt riktig at det er latterlig. Og jeg har vært mer positiv enn noengang. Men så, ingenting? HVA POKKER SKJER NÅ DA?

Den tomheten som føles når man har ofret så ekstremt mye, er umulig å sette ord på.
Hvordan skal man gå gjennom dette gang på gang uten å få noe igjen for det?
Hvorfor skal man måtte gå gjennom dette gang på gang uten å få noe igjen for det?
Hadde noen fortalt meg på forhånd hvordan dette kom til å føles, hvordan denne kampen kom til å bli, hadde jeg ikke trodd på dem.

Det føles helt håpløst å fortsette. Men det føles samtidig helt umulig å skulle la være.
5c7028fc83ca0a0f33a181d6ccfc380d
Kanyleboksen på badet er stappfull. Lommeboka er tom. Magen er blåflekkete, hoven og verkende. Drømmene er knust. Jeg har aldri i mitt liv følt meg så utslitt. Utslitt av å kjempe en kamp som føles uendelig. Å kjempe mot en sykdom parallelt som å kjempe for en drøm om en familie.

Jeg har sluttet å kalle det rosa rommet for barnerommet. Nå kaller jeg det konsekvent for kontoret. For første gang vurderer jeg å kjøpe maling. Male over det som skulle vært, det som skulle bli. Planene, drømmene, og håpet.

Er det over nå?

Litt over gjennomsnittet opptatt av egg

Rugedag 6 og tida står stille. Klokka på veggen tikker, så tida går jo. Men så himla sakte den går. Minutt for minutt. Time for time. Ugh.

Snapchat-3579003939291709776
Jeg er faktisk skikkelig optimistisk. Og det skremmer meg så å si det, og å skrive det, at jeg nå sletta den setningen tre ganger før jeg publiserte dette innlegget. For det å være optimist er jo vel og bra, men jeg føler meg samtidig som en kronidiot som kan være så optimistisk når all erfaring sier meg at dette skal gå til helvete. Det føles litt som å ha kjøpt en lottokupong, og før vinnerloddet i det hele tatt har blitt trekt har du stått og skreket ut til alle du kjenner (og ikke kjenner) at nå, nå skal du bli lottomillionær! For du har jo kjøpt lodd! Og du synes du fortjener det.
Vel, sånn funker jo ikke verden. De høyere makter driter i om du har kjøpt lottokupong og de driter egentlig i om du synes du fortjener å bli gravid også. Verden er bare ikke rettferdig, og det fins det jo evigmange eksempler på som er klart verre enn frykten for å ikke få barn.

Men likevel er jeg altså positiv da. Jeg tenker at dette skal gå, jeg. Jeg tenker at jeg nå endelig, skal bli mamma. Ja, faktisk så tenker jeg at det til og med blir tvillinger.
Og i neste øyeblikk blir jeg så redd for at jeg lar meg selv tenke slike vidunderlige, varme tanker at jeg begynner å gråte. Så emosjonell blir man altså av dette her.

Og det er klart man sikkert får det bedre hvis man forsøker å ikke tenke på det. Men du kan jo selv prøve, hvis du skal leve som om du er gravid med alt det innebærer, bare uten å tenke på det. Jeg tar jo i tillegg INGEN sjanser og gjør alt etter læreboka for å kunne leve med meg selv om det så ikke skulle gå. Noe som innebærer b.l.a. null koffein eller alkohol(selvfølgelig), holder meg langt unna de som røyker, ultrasunn mat og grønn smoothie hver morgen, ikke løfte noe over fem kilo(mannen spretter ut av bilen for å ta handleposene fortere enn svint), varmepute på magen(men ikke for varm), folat, tran, progesteronhormon tre ganger daglig, blodfortynnende sprøyte hver kveld og prednisolon tabletter hver morgen. Prøv å ikke tenk på det da du.

Snapchat-1634567914443609992

Og om ikke all den galskapen skulle vært nok til et helt liv, har jeg altså tatt det enda lenger. Jeg har nemlig, til tross for min iboende skepsis, prøvd akupunktur. Og, vel, det er i grunn ingen bedre måte å si det på enn at jeg er frelst. Etter å ha hørt flere rose akupunktur opp i skyene ift ivf forsøk måtte jeg undersøke litt på egenhånd, og fant da ut at en del forskning på akupunktur ved ivf hadde gode resultater. Ikke mindblowing resultater, men mer sånn at det faktisk ikke kan skade å gi det et forsøk. I tillegg kom jeg over en artikkel om Ane Dahl Torp som etter tre aborter fikk sitt gullbarn, og var overbevist om at dette skyldtes akupunktur. Jeg er en evig sucker for happy endings, så i neste øyeblikk booka jeg time.

Men jeg gikk til akupunktøren med null forventninger. Virkelig ikke. Jeg hadde kun bestemt meg for å være åpen. Og der møtte jeg en fantastisk dame som ikke bare var varm og omsorgsfull, men som også viste meg raskt at hun hadde mer kunnskap om både endometriose og prøverørsbehandling enn mange leger jeg har møtt opp gjennom. Og da fikk jeg tillitt. Hun brukte god tid på å «analysere» meg, og jeg følte at hun leste meg som en åpen bok. Blant annet kunne hun fortelle meg at jeg var helt tom for energi og krefter. At alle har en kiste med reservelager som man kan hente ut litt ekstra krefter hvis man har en tung periode fysisk eller psykisk, men at min nå var brukt opp av at kroppen min hadde kjempet en veldig lang kamp både fysisk og mentalt. Ikke veldig oppløftende å høre kanskje, men desverre er det nok sant. Og målet hennes var å hjelpe meg til å få tilbake litt av denne energien. I tillegg til å styrke livmoren og «rense» blodet slik at et embryo vil feste seg der. Jeg skal tilbake to ganger til i denne rugeperioden, og jeg må si at jeg kjenner at jeg gleder meg. Det er det eneste behagelige jeg har gjort på en undersøkelsesbenk/madrass på så lenge jeg kan huske. Og når jeg gikk ut derfra følte jeg meg så lett. Det er vanskelig å beskrive, men uavhengig om det kun hjelper mentalt eller også fysisk, så er jeg nå overbevist om at dette er utelukkende positivt. Om ikke annet gir det meg en behagelig ro, og i tillegg vissheten om at ingenting har vært uprøvd.

IMG_20160203_154331

Jeg har lovt meg selv, og mannen, å ikke være testetøs denne gangen og gå helt bananas med graviditetstestene altfor tidlig. Det er jo selvfølgelig lettere sagt enn gjort og jeg angrer bittert på den lovnaden nå. Men jeg har faktisk ikke kjøpt noen test enda, og har i det minste planer om å holde ut til neste uke. Jeg forsøker å tenke at jeg så lenge jeg ikke har tatt test, kan jeg i det minste drømme om at jeg er gravid. Og akkurat nå, i denne stund, er det egentlig en ganske god følelse ❤