I ni dager har jeg nå gått på nesespray (Synarela) som skal nedregulere kroppens egen hormonproduksjon. Ironisk at det da føles som det motsatte : som om jeg sprayer meg full av hormoner to ganger daglig. Klokken ti på formiddagen og ti på kvelden ringer alarmen på telefonen, og samme hvor jeg er og hva jeg gjør er det er da tid for en liten privat stund med spraying til brekningen tar meg. 
Privat eller ei : når klokka ringer blir det sprayestund! Også på IKEA…
Resultatet? Et glovarmt hormontroll som er like varm i kinnene som i følelsesregisteret.
Merker du mye av humørsvingningene? spurte venninnen. Nei, svarte jeg. I rommet ved siden av hørte jeg tidenes største fnys og det var kanskje svar nok. Med andre ord har jeg nok kanskje ikke merket selv hvor mye det påvirker meg at jeg faktisk er på vei i en kunstig overgangsalder. Og selv om jeg egentlig har det ganske så ok i min egen galskap – er det en her hjemme som tripper nærmest lydløst rundt meg som om jeg var en tikkende bombe. Og imens jeg henger ut av vinduet i mine hetetokter, er plutselig oppvasken tatt, frokosten på bordet og hundene luftet. (Og nei, han er faktisk ikke under pisken – men har heller vett nok til å vite hva han bør gjøre for å beholde livet, under hormonhelvetet.)
Og hvor lenge skal denne galskapen foregå? Nesesprayen skal som sagt dempe min egen hormonproduksjon slik at sykehuset har kontroll over syklusen min. 28 oktober skal jeg tilbake på Rikshospitalet på kontroll før jeg skal starte med injeksjoner for å sette igang eggstimulering. Formålet med eggstimulering er å modne flere egg enn det kroppen produserer til vanlig, slik at sykehuset har mer å jobbe med, rett og slett. Så da er det bare å smøre seg med den dyreste kremen (som jeg har lært heter tålmodighet), og kose seg med et spennende liv som -litt ekstra- hormonell. Og til alle dere i nærheten av meg: beklager. På forhånd. 
medhjertetihaanden 