Tålmodighetens prøve

I dag er det rugedag 7. Tida går sakte, og jeg blir gal.

Jada, det er så lett å si at man ikke skal tenke på det og alt det der. Men herlighet da? Man skal jo liksom leve som om man er gravid, og da er det rimelig vanskelig å ikke bli mint på det hele tiden. Ikke drikker jeg koffein eller alkohol, tar ikke smertestillende om jeg så blir lenka til senga hele dagen, holder meg unna all nei-mat for gravide, brekker meg av tranen, kaster i meg folat og tar fortsatt progesteron hormon, blodfortynnende sprøyter og prednisolon tabletter. Med andre ord er det ikke lett å late som ingenting.
Alt i alt føles det som om jeg er ivrig deltagende i VM i ruging for tredje gang, og fader heller, denne gangen skal jeg komme i mål med gullmedaljen rundt halsen altså!

Denne runden skal jeg i utgangspunktet ikke ta blodprøve, da klinikken ikke praktiserer det, men kun hjemmetest. Og den skal jeg altså da ikke ta før 15 oktober, da det har gått 13 dager siden egginnsetting. I dag dumpa det ned 5 graviditetstester i postkassa vår, så vi får jo se om rugehøna klarer å være så tålmodig…
pinterest.com

Jeg har veldig lyst til å si at jeg er forberedt på det verste, og det er jeg sikkert innerst inne også, men av en eller annen merkelig grunn er jeg så ihuga optimist altså! Rett og slett fordi jeg tenker at nå er det på tide. Nå synes jeg at vi har venta så himla lenge og gått gjennom så mange ildprøver, og generelt prøvd det meste, så nå er det vår tur. Og hvis det viser seg å ikke være det, ja da kommer jeg til å bli ravende forbanna. Så enkelt er det bare.

Kort oppsummert er det slik følelsesregisteret mitt best kan beskrives om dagen:

  • jippi vi kommer til å få tvillinger!
  • fader, nå kommer mensen.
  • er det på tide å teste da tro?
  • lurer på hva slags barnevogn vi bør ha…
  • jeg kommer aldri til å bli mamma.
  • hvordan skal vi få råd til enda en runde?
  • Denne fargen synes jeg vi skal ha på barnerommet!
  • Kan vel ikke regne med å bli gravid nå som jeg har blitt det de to andre gangene..
  • Er det for tidlig å kjøpe ammebh?
  • Om tre uker kommer jeg til å abortere enda en gang.

Ventetid.

57abb9444edcd2c105741a1eed97e381

Advertisements

Hormontroll

Nå har jeg brukt nesesprayen synarela i 3,5 uke for å nedregulere kroppens egen hormonproduksjon. Og jeg er vel igrunn så langt inni overgangsalderen som man kan komme uten å – ja, faktisk være gammel nok til å være i den.

Det positive med dette er at jeg kan kjenne at nesesprayen virker! Tanken er nemlig at nesesprayen skal midlertidig «tørke inn» noe av endometriosen før forsøket, og det er tydelig at sprayinga tre ganger om dagen ikke bare fører med seg hodepine, tretthet, humørsvingninger og hetetokter – men også reduserer magesmertene. Noe som er veldig deilig! Og jeg forsøker å nyte det så mye jeg kan. For allerede på onsdag begynner nemlig medisinene for alvor, og da må jeg regne med at denne lykken forsvinner. Da er det dags for stimulering, hvor daglige injeksjoner skal sette eggstokkene i høygir. I en vanlig syklus modnes det vanligvis bare ett egg, mens disse injeksjonene vil gjøre at kroppen modner mange egg samtidig.

20150914_141157

Og hvordan går det egentlig med det lille hormontrollet denne runden lurer du?
Vel. Jeg vil nå påstå at jeg ikke merker så mye av humørsvingningene, og har det igrunn ganske så greit i min egen galskap. Men, klok av skade, skal jeg strekke meg til å innrømme at jeg også kan ta feil.
For mannen er nemlig merkelig stille.
Vanligvis går jo en diskusjon to veier, mens jeg nå kan snakke og kverulere og diskutere – ja egentlig bare til meg selv. Og når jeg stopper for å trekke pusten ser jeg bare et ildrødt ansikt ved siden av meg med en munn som er snurpet sammen som en godt pakket tursekk. Og det er jo veldig ålreit å vinne alle diskusjoner, for all del. Men altså ikke helt vanlig her hjemme hos oss.

Likevel var det først i dag jeg innså at jeg kanskje er hakket mer surrete enn vanlig. I dag stjal jeg nemlig handlevogna til en annen i butikken. Og sånt kan jo skje, for all del. Men tingen var bare at den var nesten halvfull allerede når jeg tok den, og likevel gikk jeg lykkelig uvitende rundt og fortsatte å fylle den opp uten å nøle. Først når jeg kom frem til kassa og skulle betale for de tre kartongene med melk(som jeg ikke drikker, by the way), og de to store bleiepakkene (ehh ja..) da ei litt smådesperat dame kom nærmest joggende mot meg med et : «Unnskyld! Unnskyld meg assa, men jeg tror kanskje du har tatt handlevogna mi!» Og om jeg ikke var varm av hetetokter og rødblussete i kinna fra før…

7046b4ba34bf165671307b7ce129c39b

Men all hormongalskap tiltross, er jeg ved godt mot. Utrolig nok kjenner jeg på mer optimisme enn jeg har gjort på lenge. Ja, faktisk så våger jeg å håpe på å bli gravid om en to ukers tid. Jeg våger å håpe på en fin liten babybump til jul, og jeg våger å håpe å bli mamma om sånn cirka 9 måneder. Det er deilig å kjenne på håpet igjen.

Men samtidig gjør det meg littegranne redd.
For all erfaring jeg har på feltet tilsier jo noe ganske så annet.

Men så går det jo så bra for så mange. Og overalt får jeg høre at det også for oss må gå bra tilslutt. Men når er tilslutt da? Er det nå, eller er det om ett år? Eller fem, eller ti?
Jeg vet ikke. Og det vet jo ikke du heller. Men det jeg vet, er at det er godt å glede seg litt igjen.

Så uansett hvordan det ender tilslutt : gleden over å glede seg til noe kan ingen ta fra deg.

Tredje runde

Forrige uke skulle jeg blitt mamma. Den første terminen var 6 august. Men istedet har jeg ventet på at menstruasjonen skulle komme. Ironisk nok.

For noen dager siden kom den, og slo meg i bakken som alltid. Men da er tredje forsøk offisielt igang, og jeg fikk begynne på medisinene for å klargjøre kroppen for fryseegget som ligger på Riksen og venter. Jeg er glad for at det skjer noe igjen, og jeg føler meg klar. Men jeg er langt ifra like optimistisk som jeg har vært ved de tidligere forsøkene. Det er så mange fallgruver, og jeg er så lei av å falle. Drømmen om å bli mamma føles som akkurat det – som en drøm. Om det ikke er en uoppnåelig drøm så føles den hvertfall lenger unna enn noengang. Det å skulle bli mamma føles som noe som skjer alle andre – bare ikke med meg.
3f99e41033f7d612b5bae47e6f1dea36

Men jeg kan jo ikke gi opp heller. Så hormonkarusellen er igang, nok en gang. Allerede på torsdag skal vi på sykehuset for ultralyd for å se hvordan kroppen har respondert på medisinene. Kanskje blir det egginnsetting allerede på fredag.

Og hvordan jeg reagerer på hormonene denne gangen spør du? Vel, her om dagen kjørte vi forbi et pinnsvin som var ihjelkjørt og jeg begynte å gråte. Sånn ekstrem hulkegråt liksom. I flere minutter. Det sier vel kanskje nok.

74200a434c706173688b3d525f8e382e

 

Let the hormones begin

9961310c836e61e44199538798a74144

I dag var jeg på Rikshospitalet. Denne gangen føltes det hele litt som et samlebånd, men på en måte var det faktisk litt greit. Det fikk meg til å føle meg ganske normal oppi det hele, og minner meg på at selv om dette er spesielt for meg, er det hverdagslig for de jeg møter der. Venterommet var like fylt opp av kvinner med kulerunde mager og store smil, som av kvinner med spørsmålstegn i øynene og skjelvende hender. Og det bekrefter nok en gang hvor mange det er av oss. Og hvor få som snakker om det. På veggen utenfor labratoriet kunne jeg se en tavle med et hjerteklistremerke for hver kvinne som har blitt gravid med Rikshospitalets hjelp, og synet av den nærmest fulle tavlen ga meg varme i kinnene og blanke øyne. Kanskje det også er plass til mitt hjerte på tavlen før den skiftes ut til nyttår?

Apropos hjerte, oppstod det en liten fartsdump på veien. Jeg har nemlig en medfødt bilyd på hjertet, noe som ble undersøkt når jeg var 16 år, og ikke gjort noe med siden. Jeg har aldri plages nevneverdig med dette, men kan merke at jeg blir litt tungpustet når jeg har endometriosesmerter, og er en del svimmel. Da graviditet er en økt belastning for kroppen er de litt usikre på om dette bør følges videre opp, og vi venter nå på papirene fra lokalsykehuset jeg var på den gangen. Jeg kjente at klumpen i halsen vokste når vi snakket om dette, ikke fordi jeg er bekymret for hjertet, men fordi jeg er så utrolig redd for at noe skal stikke kjepper i hjulene for prøverørsforsøket nå som ting endelig begynner å falle på plass. Men, som med alt annet må man bare håpe på at ting ordner seg til slutt, og være takknemlig for at de strengt tatt følger meg opp grundig.

Etter ultralyd hos legen og en god dose ventetid fulgte samtale med sykepleier med gjennomgang av medisiner og diverse informasjon. Da jeg allerede etter to minutter kunne se i øynene hennes at hun nok synes jeg var mistenkelig komfortabel med sprøytene, måtte jeg med et beskjedent smil avsløre at jeg selv var sykepleier. Og det tror jeg at jeg skal være glad for når jeg ser hva jeg har fremfor meg. Til slutt kunne jeg dra hjem med nok en bunke papirer, hodet fullt av informasjon og en pose full av injeksjoner som jeg skal begynne å sette daglig fra og med torsdag.

IMG_4347

Nå er jeg hjemme. Og jeg føler meg full og tom av følelser på samme tid. Det beste rådet sykepleieren ga meg i dag var å ikke sammenligne seg med andre, men å minne seg selv på at dette er vårt forsøk, våre opplevelser og vårt liv. Noen synes en slik prosess er problemløs, andre knekker nesten sammen. Jeg vil kanskje si min opplevelse er et sted i midten. Det rareste er i grunn at jeg merker at jeg ikke er meg selv. Hormonene gjør meg fjern og får meg til reagere på hver minste lille ting på en annerledes måte enn hva jeg vanligvis gjør. Av og til kan det da føles som om jeg er flue på veggen til mine egne følelser og ser alt på avstand. Dessuten har jeg feberfantasi lignende mareritt hver natt i mine hetetokter, noe som gjør meg enda mer surrete enn normalt. Men alt i alt er jeg ved godt mot, og heldigvis har jeg verdens mest forståelsesfulle mann som takler sitt lille hormontroll med en stor dose humor (på mine vegne 😉 ).IMG_4328

Og en sjokolade i skuffen.

Sånn i tilfelle.