Drømmenes by

For åtte år siden studerte jeg psykologi og hadde en drøm om å komme til Aarhus i Danmark for å fullføre psykologiutdannelsen der. Den drømmen ble ganske raskt lagt på hylla, da jeg innså at jeg heller ville bli sykepleier enn psykolog, og livet gikk videre. Men livets tilfeldigheter førte meg likevel til Aarhus årevis etter, med den største drømmen av de alle. Og vips så var jeg her. På et sted jeg høyst sannsynlig ikke hadde reist til hadde ikke en drøm ført meg hit. Snodig dette livet altså.

Byen føltes som en varm klem fra øyeblikket vi ankom, og klinikken var bedre enn jeg turte å håpe på. Selv om vi har vært fornøyde med de andre behandlingsstedene vi har brukt, så slo tanken meg likevel: «Hvorfor i alle dager gjorde vi ikke dette før?»

Tidlig lørdags morgen ønsket de oss velkommen på Maigaard med fornavn, som om vi var gamle kjente. Og litt sånn føltes det også. Egguttaket gikk som en drøm i forhold til hva jeg har opplevd tidligere, og selv med flere eggposer enn noengang. En engel av en sykepleier ga meg genuin omsorg, og en god del morfin intravenøst (kan ikke komme utenom at det er like viktig altså). Og med et stort glis om munnen kunne legen meddele at vi fikk ukens rekord, ja kanskje også månedens, med 19 egg.

Klok av skade vet vi jo at selv om man får mange egg, trenger ikke det bety at det verken blir graviditet eller egg til frys av den grunn. Men selv om jeg nesten føler meg naiv som sier det, så har jeg virkelig troa på at dette skal gå veien altså! Og om det ikke gjør det, så har denne behandlingsrunden vært så mye mindre krevende fysisk enn de andre, at jeg allerede nå kan si at vi hopper på en til!

På hvilerommet etter uttaket fikk vi god informasjon om planene videre. Ettersom jeg hadde så mange som 29 eggposer er faren for overstimulering rimelig stor, og jeg fikk derfor streng beskjed om å drikke minimum 3 liter væske daglig, hvile mye og spise rikelig med protein for å forsøke å hjelpe kroppen til å bekjempe væskeansamling i magen.En god unnskyldning for å nyte en god biffmiddag med ren samvittighet, med andre ord 🙂

Etter en urolig og drømmefylt natt ble jeg vekket av telefonen i dag tidlig som kunne fortelle oss at 8 av eggene hadde blitt befruktet. Noe som jo igrunn ikke er veldig mange når vi hadde så mange som 19 egg ut, men likevel flere enn vi noengang har hatt tidligere. Og det er dèt vi skal fokusere på. Positivitet er nøkkelen!

I utgangspunktet ønsker de å dyrke eggene til blactocyster før tilbakeføring. Hvilket vil si at de befruktede eggene får dele seg i deres varmeskap under nøye overvåkning i fem dager, noe som vil lettere luke ut de eggene som ikke er levedyktige. I følge legen vil det å få tilbakeført en blactocyst med min alder øke sjansene for en graviditet til ca 65%, noe som jo er helt hinsides! Men de vil vurdere fra dag til dag om eggene er sterke nok til å bli holdt i labratoriet så lenge, eller om de bør innsettes før. Risikoen er nemlig at det i teorien er mulig at ingen av eggene klarer seg så lenge..

Det blir med andre ord noen spennende dager som vi skal forsøke å utnytte som etterlengtet kjærestetid i en vårkledd by. Godt er det at det er deilig å være Norsk i Danmark!

 

Two is all you need

Oppdateringen kom sent denne gangen. Grunnen er at vi ble sittende fast i stormen i Haugesund(ikke fullt så dramatisk som det høres ut altså), og jeg hadde kjedelig nok ikke med lader til mac`en. Men sent, men godt, her kommer den siste oppdateringen fra rugehøna.

Stille før stormen i Haugesund

Torsdag fikk vi beskjeden om at 6 av de 16 eggene fra uttaket hadde blitt befruktet. Sykepleieren fra klinikken var sprudlende på telefonen. Jeg var lei meg. Ikke fordi 6 egg ikke er bra, men fordi jeg hadde økt forventningene nå som vi hadde fått ut så mange egg. Klok av skade visste vi at en del av de befruktede eggene kom til å falle fra i løpet av natten, slik det har skjedd før. Og vi forberedte oss på at det ikke kom til å bli noen på frys denne gangen heller. Jeg tenkte tanken om at vi nå igjen hadde alt å tape, men slo den raskt fra meg. Positivitet er nøkkelordet nå.

Så kom fredag formiddag og klamme hender. Da vi endelig kom inn til legen kunne han fortelle oss at det nå bare var to embryo igjen. De var firedelte og av perfekt kvalitet. Det ene et lite hakk bedre enn det andre, slik som sist. Legens anbefaling var å sette inn begge to, noe som vil øke sjansene med omkring 15%. Vi rakk å si oss enig før legen reiste seg opp: «Kom så gjør vi deg gravid!». Jeg ristet av meg skuffelsen over manglende fryseegg og smilte av legens tørre forsøk på humor. To små, magiske frø skulle nå settes tilbake i meg, og de trenger all positivitet de kan få.

På en stor skjerm kunne vi se de små spirene. To små embryo. To små liv som kan bli til alt vi noensinne har drømt om. Tenk at alt dette klarer kroppen vanligvis på egenhånd! Det er virkelig et mirakel. Mannen holdt meg i hånden, og etter et øyeblikk var gulleggene plassert inne i livmoren min. Der skal de forhåpentligvis vokse seg til å bli ett, eller to(!), små mennesker. Men veien dit er enda lang, det vet vi jo fra før.

Et av to små under.

Den nydelige embryologen (ja, det heter faktisk det;) forklarte oss gledesstrålende om eggenes utvikling. Vi fikk se bilder av hvordan de hadde ruget og delt seg i embryoscopet, og der kunne vi også se at flere av de delte seg ikke slik som ønsket. Det kan være endometriosen som gjør at eggene mine ikke er så bra som ønsket. Men det kan også være helt andre grunner. Det vet vi ikke, og det får vi kanskje aldri vite. Det viktigste er at det ble to gode embryo til slutt, og tiden er nå inne for å glede seg over de.

Før vi dro fra klinikken gikk vi gjennom medisinene og videre oppfølging sammen med den moderlige, gode sykepleieren. Tårene mine kom fort. Plutselig gikk det opp for meg at den grusomme ventetiden skulle begynne, og et behov for å lufte tankene meldte seg plutselig. Jeg fortalte om redselen for å miste igjen. Om frykten for at det skulle bli nok en ekstrauterin graviditet og påfølgende operasjon. Om følelsen av maktesløshet, og hvordan jeg stadig er redd for å gjøre noe galt som fører til disse abortene. Hun tørket tårer, og beroliget meg. Det var godt. Og jeg kunne gå ut derfra med smilet på plass igjen.

Eggstokkene er STORE denne gangen, og overstimuleringen kan være rett rundt hjørnet. Det presser forferdelig i magen, men dette har jeg jo vært gjennom før. Så jeg må holde meg i ro og drikke litervis av vann. I tillegg fortsetter jeg å bruke blodfortynnende sprøyter, slik at sjansen for blodpropp (som er en fare ved overstimulering) senkes.

Alt fokus er nå på å ruge på de to fine gullegga. Og jeg sitter med en underlig følelse av å vite mye samtidig som jeg ikke vet noenting. Aller helst skulle jeg tittet inn i livmoren min kontinuerlig, slik at jeg vet akkurat hva som skjer med de lille spirene til enhver tid. Men det kan jeg ikke, og godt er kanskje det. I to lange uker må vi vente, håpe, og tro. Ventetid. Den verste perioden av de alle.

Tallet er…

En tøff dag er endelig ved veis ende. For jeg kan ikke komme utenom at egguthenting er tøft, fysisk og psykisk. Men herlighet så glad vi er for at vi har tilbragt denne tøffe dagen i de aller beste hender her i Haugesund! Makan til omsorg og ekspertise skal man lete lenge etter. Det å bli møtt av en moderlig klem, med god tid, at de har lagt en plan for at denne egguthentingen skal bli mindre smertefull enn forrige gang, at de anerkjenner at dette er utfordrende. Jeg får virkelig ikke fullrost de nok.

Jeg ble møtt med dobbel dose startdose av fentanyl, et morfinstoff som sprayes inn gjennom nesen. Og heldigvis for det. Eggstokkene var superstimulerte, stappfulle av eggposer. Når jeg tittet opp på den store skjermen kunne jeg se alle eggposene som lå der og ventet på å bli sugd vekk av kroppen min. Jeg var glad og redd på samme tid. Dette kom til å ta tid.

Jeg holdt hardt i hånden til mannen og lukket øynene. Det første stikket kom mens legen og sykepleieren fortalte om den nye frityrkokeren de hadde fått i julegave. Og det roet nervene mine å få fokuset over på andre ting enn smerten. Hver gang jeg åpnet øynene kunne jeg møte sykepleierens ørneblikk og det gjorde meg trygg. Jeg kunne raskt puste lettet ut over at det gikk bedre enn forrige gang. Jeg kunne fokusere på pusten, finne indre urkvinnestyrke og de tok seg god tid til at jeg kunne hente meg inn igjen når jeg sleit. To av eggene lå veldig kronglete til, det virket som de hadde hengt seg opp i arrvev på den siden jeg måtte fjerne egglederen, og det kjentes. Smerten var intens, og de var tilslutt umulig å få tak i for legen. Men når han avsluttet, kunne embryologen rope ut til oss med ivrig stemme at vi hadde fått hele 16 egg!

Full av tårer kunne jeg legge meg nedpå, med det store smilet til mannen ved min side. Takknemlige for at jeg klarer å produsere egg, kunne vi juble mellom tårene. Ny rekord i egguttak og rommet fullt av optimisme. Jeg kunne kjenne en bølge av håp skylle over meg. En varm følelse som har vært litt for fjern i det siste. Kanskje dette virkelig blir den siste gangen vi må gjennom dette?

Etter at embryologen har gjort sin magi med eggene i løpet av dagen, med å forsøke å befrukte hvert og ett egg, blir de lagt i embryoscoop over natten. Her er det den brutale naturen som rår, og om de utvikler seg videre eller ikke er helt ute av vår kontroll. I morgen tidlig får vi beskjeden om hvordan det har gått med eggene i løpet av natten, og på fredag blir det forhåpentligvis tilbakesetting av det aller mest perfekte egget!
Hvis flere av eggene har god kvalitet, kan de fryses ned til senere forsøk. Og som vi håper at det endelig skal bli noen på frys! ❤

Kroppen føles mørbanka, og det er nå fullt fokus på å samle krefter til den lange veien som venter oss de neste ukene. For kloke av skade vet vi at fjerde runde har såvidt begynt. Men vi er klare. Det skal kjempes med nebb og klør.

Helvetesuka

I utgangspunktet tenkte jeg at jeg ikke skulle kjede dere med nok et innlegg om hvordan hormonene gjør meg gal. Dere har jo liksom hørt det før, og nå som det er fjerde gang kan det helt enkelt bli for mye. Men altså, hvem prøver jeg å lure? Det er jo virkelig en ren galskap disse hormonkurene. En kjempesandwich av alle menneskelige følelser i sprøyteform. Å ikke skrive om det i en blogg som i all hovedsak handler om hva veien mot mammadrømmen koster, ville jo vært som om Petter Northug ikke nevner i et dybdeintervju at han faktisk trener for å nå toppformen.

Jeg synes lenge at denne runden var lettere hormonelt sett enn de andre forsøkene. Det var nesten så jeg lot meg selv håpe at jeg på en måte hadde blitt «immun» av alle hormonkurene, og at de ikke lenger kunne nå inn til mitt nå (kanskje litt) hardbarka hjerte. Men så kom hormonveggen. Smilet prellet av, og tårene kom som en evigvarende tsunami. Det er vanskelig å forklare hvordan det føles. Men generelt kan jeg si, hvor enn nitrist det høres ut, at det har ikke vært mye livsgnist å trekke frem de siste dagene.

Jeg og Kardashians vettu. Og ordentlige verdensproblemer.

For det er seigt. Jeg kan ikke komme utenom det. Men selv om alt føles mørkt og negativt, så vet jeg jo nå, heldigvis, at dette ikke er MEG. Det er en versjon av meg som blir til hver gang jeg propper i meg altfor mye hormoner. Og det går over. Takk og lov for at det går over.

I går satte jeg den siste injeksjonen for å stimulere eggstokkene. Hvertfall for dette forsøket. Og forhåpentligvis for alltid. Jeg hadde trodd at egguttaket skulle skje i dag, mandag, men desverre måtte strikken av tålmodighet strekkes noen dager til. På kontrollen kunne vi se mange, mange eggposer. Så mange at gynekologen utbrøt «Oi,det var da voldsomt» når han stirret på ultralydskjermen. Eggstokkene er store, og kroppen har gjort klar 18 folikler. Og 18 folikler er jo veldig bra. Men det kjennes også, skal jeg si deg. Når eggstokkene vokser i rekordfart blir man rimelig stinn i magen, i tillegg til at de nå klemmer på sammenvoksningene mine og gjør hver minste bevegelse til en kraftanstrengelse. Så i helgen har jeg vandret rundt som en sprekkeklar høne som knapt klarer å bøye seg og som i tillegg avslutter annenhver setning med et snufs.

I kveld, nøyaktig kl 21.30, skal eggløsningssprøyten settes, som har i oppgave å modne eggene slik at de er klare for å «høstes». Egguttaket skal skje onsdag morgen, og på fredag blir det (forhåpentligvis) tilbakesetting. Vi går med andre ord inn i en psykisk og fysisk tøff uke, og jeg føler meg allerede utslitt. Er det lov å si? Jeg sier det uansett. Jeg er emosjonelt og fysisk helt på felgen, og har de siste dagene knapt snakket med mannen engang. Alt som kommer ut av meg er tårer og negative ord, til tross for at jeg ikke ønsker det. Løsningen har vært å gå inn i min egen boble med grønne smoothies og søvn.

Men på felgen eller ei, nå skal det skje. Kanskje blir fjerde runde siste runde. Kanskje det er nå det skal bli full klaff? Jeg håper. Alt vi har igjen nå er håpet. Og håpet kommer nok til å fortsette å vokse de neste dagene, til tross for at frykten er der like fullt.

Alle varme tanker, babystøv, bønner og beroligende ord som kan sendes vår vei nå mottas med stor takk. Vi trenger alt håp vi kan få ❤

 

Tør man håpe?

Den siste uken har vært en av de verste ukene siden hele ivf-karusellen begynte. Jeg har vært så full av følelser at jeg ikke har visst hvor jeg skulle gjøre av meg. Dette fordi det dukket opp graviditetstester i postkassa vår, så altfor tidlig. Og jeg har lært at jeg har tidvis dårlig viljestyrke.

De to gangene jeg har blitt gravid har jeg nemlig hatt en så sterk følelse av at jeg har blitt gravid at jeg nesten ikke har vært nervøs for å ta en test. Kroppen har ropt det til meg, jeg har drømt om det, hatt symptomer og vært rolig og sikker. Jeg har testet tidlig positivt. Begge gangene.

Denne gangen – ingenting. Ingen god følelse. Ingen drømmer. Ingen symptomer. Og ingen positiv test. Dagene sneglet seg av gårde, og jeg lå våken natt etter natt med klump i halsen for hvordan i alle dager jeg skulle klare å gjennomgå et forsøk til. Og ikke minst bekymringene; har vi råd til et forsøk til? Jeg har aldri vært så nær ved å gi opp som jeg har vært denne gangen. Ved enhver babyreklame som kom på tvskjermen gråt jeg. Følte meg idotisk. Men drømmen føltes så uendelig langt unna. Skal man sette punktum nå?

I går hadde jeg nesten slått meg til ro med at det hadde gått i vasken. Jeg forberedte de som spurte på at dette nok ikke kom til å gå. Jeg var livredd for at folk skulle ta for «gitt» at jeg ble gravid igjen, når jeg var så sikker på at jeg ikke kom til å bli det. Presset ble for stort. Og jeg kunne kjenne at kroppen ikke klarte å leve opp til det. Til tross for at presset kun kom fra meg selv.

Er det ikke forferdelig hvor mye man kan torturere seg selv?
Noen sa til meg en gang at det viktigste man kan lære i livet er å være sin egen bestevenn. At man snakker til seg selv på samme måte som man ville snakket til sin beste venn. At man støtter seg selv på samme måte som man ville støttet sin beste venn. At man simpelten er snillere med seg selv.
Der har vi nok mange noe å lære, og jeg skal være den første til å stille meg i kø.

I går fikk jeg nemlig en positiv test. Den var svak. Men den var positiv. Mot alle odds, føltes det som.
Jeg klarte ikke juble. Jeg var helt sikker på at det var en kjemisk graviditet. Noe som oppstår noe egget såvidt fester seg, for så å slippe taket igjen. Likevel dukket det opp et lite håp. Kanskje?

I dag var den store testdagen. Og det er jo en grunn til at klinikken setter opp en dato du skal teste og advarer deg mot å teste før. Nå har jeg lært det. Etter en veldig urolig natt skalv jeg så mye på hendene at jeg holdte på å miste testen i doskåla.
Men positive tester lyver ikke. Og hvertfall ikke når man tar tre. (jada, klarte ikke dy meg.)

Det føles utrolig å kunne si ,at jeg for tredje gang på under et år, faktisk er gravid! ❤

Jeg er fortsatt veldig engstelig. Jeg synes nemlig at testene var litt svake. Men etter flere samtaler med den nydelige, moderlige sykepleieren på klinikken fikk jeg streng beskjed om å forsøke å glemme alt det vonde som har skjedd å se fremover. «Dette skal gå bra! Dette er jo kjempe kjekt Bente-Lill!!»

Jeg er selvfølgelig glad, men også livredd. Av erfaring vet vi at så altfor mye kan gå galt, og det føles helt merkelig å tenke at det faktisk også fins en mulighet for at alt kan gå bra. Og selv om testene roper til meg, har jeg fortsatt en dårlig magefølelse. Er det kun av dårlig erfaring, eller ligger det noe annet bak?

 

Vi håper så inderlig sterkt at det denne gangen, tredje gangen, skal være vår tur ❤

Sprekkeklar

På en litt annerledes måte…

For herlighet som det sprenger nå!
Og det er kanskje ikke veldig rart. På ultralyden fredag kunne vi nemlig se to eggstokker fulle av eggposer i modning, som perler på en snor. Gynekologen ble imponert, mannen ble imponert, og jommen kjente jeg ikke på en ørliten stolthet der jeg lå i den velkjente posituren i gynekologstolen.. en stolthet over at akkurat dette får kroppen min liksom til. Kroppen har sugd til seg hormonene jeg har sprøytet inn som en svamp, og det har resultert til at hver eggstokk har klargjort 9 eggposer – altså tilsammen 18 eggposer!

Stolt og fornøyd som den mest produktive høna i hønsehuset kunne jeg vente på telefonen fra klinikken, og dommen over planen videre. Men jeg burde skjønt at de er nøye og gjør ingenting halvveis. Ettersom noen av eggposene var litt små, ville de at jeg skulle bruke medisinene noen dager ekstra for å forhåpentligvis klargjøre samtlige til uttak. Noe som selvfølgelig er veldig fornuftig. Men jeg ante virkelig ikke at det gikk ann å bli så sprekkeklar uten å faktisk være høygravid. Magen er S T I N N og med kroppen full av hormoner føles humøret omtrent like skjørt som et aspeløv. Men ellers er vi ved godt mot, og håpet føles større enn på lenge.

Etter en helg hvor jeg desperat har forsøkt å få tankene bort fra alt det som nå skal skje, gikk ferden til Haugesund først i dag. Det ble en nydelig tur i vakker høstnatur, og nå er vi innlosjert på hotellrommet klare for noen utfordrende og spennende dager.

I går kveld ble den siste injeksjonen satt for å sette igang sluttmodningen av eggene, og i morgen tidlig er det dags for egguttak.

Og hvor klar jeg føler meg spør du?

Omtrent som en høygravid på overtid som føler seg som en alltid-ukomfortabel-elefant i et altfor lite rom, som venter utålmodig spent på å se sin lille baby. Sånn føler jeg det for egga mine da (hvertfall kanskje nesten). Er lov å kalle meg rar.

Vi skal være her i Haugesund frem til fredag, og hvis alt går som det skal reiser jeg da hjem med en spire i magen. Kanskje er det her starten på et nytt liv skal begynne.

U R amazing

Veien videre

Når siste forsøk gikk i vasken, tenkte jeg med gru over den kommende høsten. De lange,mørke,kalde dagene som kun ville forsterke tomrommet vi forsøker å skjule. Men heldigvis ble frykten erstattet med sommerfugler i magen og en sitrende følelse av spenning, som det er lenge siden jeg har kjent på. Etter en del undersøkelser og mailing frem og tilbake bestemte vi oss nemlig for å hoppe på et forsøk på klinikk Hausken i Haugesund. Dagen etter at vi sendte første mail hadde vi allerede avtalt tid for første konsultasjon, og vips kunne jeg gå ut av apoteket med de første medisinene i hånda. Ettersom vi allerede var kjent med forsøkets «gang» kunne jeg begynne rett på medisiner før konsultasjonen, så lenge jeg var komfortabel med det selv.

I to uker (oioioi som tiden har flydd!) har jeg brukt nesesprayen Synarela som «nedregulering». Denne fører kroppen inn i en overgangsalder lignende tilstand ved å dempe min egen hormonproduksjon, slik at klinikken skal ha kontroll over syklusen min. Egentlig føles det som det motsatte. Altså som om jeg sprayer kroppen full av hormoner tre ganger daglig, og resultatet blir til hetetokter, nattesvette, tretthet, hodepine, kvalme, svimmelhet og humørsvingninger. Det siste der fikk mannen meg til å føre inn, for jeg har faktisk ikke merka noe av dèt. Snodig.

Så var vi på flyet til Haugesund og klinikken. Det regnet, og det var kaldt. Men vi holdt hverandre i hendene og var varmere enn på lenge. Vi kunne gå inn på et stilfullt venterom, ble møtt av store smil som visste hva vi het før vi presenterte oss. Og etter en lang samtale med legen var det ikke vanskelig å forstå at folk reiser langveisfra for å få hjelp her. Han var grundig, omsorgsfull og hadde gode forslag. Forslag til medisiner jeg allerede hadde lest meg opp på, og som jeg håpet at han ville foreslå. Kort fortalt ville han at jeg skulle bruke synarela i to uker lenger enn jeg har gjort tidligere, fordi den kan være med på å midlertidig tørke inn noe av endometrioseforandringene. Prednisolon for å dempe den kroniske betennelsen i kroppen som endometriosen fører med seg, og daglige blodfortynnende sprøyter som skal bedre blodsirkulasjonen i livmoren og forhindre eventuelle mikroblodpropper som kan medføre aborter. I tillegg skal jeg bruke injeksjoner for å stimulere eggproduksjon i enda høyere dose enn sist. Alt i alt håper vi at dette kan føre til et enda mer gunstig miljø slik at vi både får ut gode egg, og at et embryo klarer å klamre seg fast.

I samtale med sykepleier fikk vi en grundig gjennomgang av alle medisinene. Eller, egentlig var det først og fremst mannen som fikk grundig informasjon, ettersom hun kjapt kunne se at han var den som ble hvit i trynet når hun fortalte at jeg denne gangen skulle sette to, og ikke bare èn injeksjon hver dag. «Merker du mye bivirkninger?» spurte hun, og jeg tittet bort på mannen. Hun lo høyt, og mens hun klasket seg på låret utbrøt hun: «Jeg må egentlig slutte å spørre kvinnene om dette, det er jo mannen som sitter med fasiten!»

Deretter satte hun opp en kalender til meg slik at jeg skulle ha full oversikt over hvilke medisiner jeg skulle begynne med når. En smørbrødliste, som hun kalte det. Lang som et vondt år. Og hun tok seg tid til å snakke. Snakke om abortene, om forsøkene, og om alle årene vi har prøvd. Det var fint.

Så spurte hun om forrige egguttak. Jeg svarte kjapt at det gikk greit. Jeg løy.
Og mens mannen forsiktig minnet meg på at jeg sist hadde sagt jeg aldri ville gjøre det igjen, nikket sykepleieren gjenkjennende og sa at det var jo enda vondere for oss med endometriose.
«Tåler du morfin?» spurte hun. «Ja,» svarte jeg, og tenkte tilbake med grøss over alle de gangene jeg har måtte få morfin for å dempe de grusomste smerteanfallene.
«Da skal du ha det. Dette er tøft nok om ikke du skal ha unødvendig mye smerter.»
Og vips grudde jeg meg ikke lenger til egguthentingsdagen.

På flyet hjem satt vi begge i dype tanker og smilte for oss selv. Det føltes både skummelt og deilig å være i gang igang igjen. Og etter en lang dag full av inntrykk, hodet fullt av informasjon og hjertet fylt av håp kom vi hjem. Kanskje ikke denne høsten blir så verst likevel.

Ruger på gullegget

I går fikk vi vite fra Rikshospitalet at egget de hadde tatt opp fra fryseboksen hadde overlevd opptiningsprosessen – og var klar til innsetting. Med et stort smil om munnen var det bare å kaste seg rundt til sykehuset, og forberede seg mentalt på det som måtte komme.

Selve innsettingen er veldig fort gjort. Embryoet blir ført inn i livmor med et tynt kateter, og så la legen hånden sin på magen min og smilte : «Nå er det der inne hvor det hører hjemme».

Det føles jo veldig rart å vite at man nå har et befruktet egg inne i seg. Faktisk et lite liv. Et liv hvor allerede nå det er bestemt om vil bli en gutt eller jente, med blondt eller brunt hår, blå eller brune øyne. Et liv som kan bli til et barn. Et liv som kan bli til alt vi noensinne har drømt om.

Til tross for at omstendighetene nå egentlig er de samme som sist jeg satte inn et befruktet embryo, så føles det likevel annerledes. Hvorfor vet jeg ikke. Kanskje det var den naive optimismen som fylte meg sist da jeg umiddelbart hadde en god følelse. Kanskje er det den vonde erfaringen det hele endte med som nå gjør meg mer varsom. Men jeg jobber med meg selv med å være forsiktig positiv. Man har jo så lyst til å vite hva man kan gjøre for å forsikre seg om at det lille livet klorer seg fast, men det eneste man får beskjed om er å leve som om man er gravid. Altså er man egentlig gravid til det motsatte er bevist. Bare det i seg selv gjør jo det hele til en påkjenning hvis det ikke går veien, når du har gått rundt som du er gravid i to uker for så å kanskje ikke være det likevel.

Jeg har sterk tro på at det psykiske og fysiske ved kroppen henger tett sammen. Og selv om man ikke vet hva som gjør utfallet for om det fester seg eller ikke tenker jeg at det beste er å vite at man har gjort alt det man kan. Det er en så forferdelig følelse å gå å tenke i ettertid på om det var den ène tingen du gjorde eller ikke gjorde som kanskje gjorde utfallet. Til tross for at det sikkert ikke er så «svart hvitt», så handler alt om hva du selv kan leve godt med i ettertid.

For min del forsøker jeg så godt det lar seg gjøre å ha fokus på andre ting enn det som skjer inne i kroppen (utvilsomt lettere sagt enn gjort). Samtidig vil jeg jo legge forholdene så godt til rette som mulig, noe som for min del innebærer at jeg: Spiser ekstra sunn og næringsrik mat, holder meg i lett aktivitet så lenge formen tillater det (gjerne utendørs så jeg får litt ekstra tilskudd av endorfiner), tar multivitamin, tran og folsyre, reduserer koffeininntaket til et minimum, kutter ut mine vanlige smertestillende, unngår stress så godt det lar seg gjøre og holder magen og kroppen jevnt over varm og tilfreds.
I tillegg forsøker jeg å være ekstra snill med meg selv med å lytte til kroppens behov for ro og hvile.

Alt i alt tror jeg det er viktig at kroppen føler seg tilfreds og ivaretatt for at det skal ville huse et ekstra liv.

Spire

I går fikk vi den gledelige beskjeden fra Rikshospitalet om at 5 av 7 egg var befruktet! Det har jo vært rene festen i varmeskapet gjennom natten! Jeg hoppet nesten i taket når jeg fikk beskjeden, og vi gikk begge med et smil om munnen resten av dagen som to verdensmestere. Etter en nærmest søvnløs natt hvor vi visste at vår lille spire lå og ventet på oss på sykehuset, var det i dag tid for innsetting. 3 av eggene var nå blitt firedelt og perfekte, noe som resulterte i at ett ble satt inn, og to kom i fryseboksen slik at vi har til senere forsøk. Det var en enorm lettelse, da de fryste eggene kan brukes om embryoet ikke klarer å feste seg denne gangen, eller hvis det evt. går galt på andre måter. Da vil isåfall neste forsøk bli noe lettere å bære, da man slipper en god del av den lange prosessen med tonnevis av medisiner.

Selve innsettingen var fort gjort, og når jeg gikk ut av rommet måtte jeg ta meg sammen for å ikke rett og slett føle meg gravid. Det er en rar følelse å faktisk vite at man nå har et befruktet egg inni seg, som man bare må håpe og tro at klarer å klore seg fast. Det er sprøtt at man kan lage barn på denne måten, og man får virkelig respekt for hva kroppen vanligvis klarer å gjennomføre på egenhånd. Tenk, allerede nå er barnets kjønn, hårfarge, øyenfarge og potensiell høyde bestemt!

Nå skal jeg ruge som en gal. Først om 12 dager skal jeg tilbake til Rikshospitalet for blodprøve, og finne ut om jeg har blitt gravid eller ikke. Ventetiden blir tortur.

Håpet er nå min beste venn og verste fiende.

Kropp er topp

Hvertfall med litt bistand fra vitenskapens verden!

Jeg har sjelden vært fornøyd med kroppen min. Nå kunne jeg lagt ut om typisk jentegnåleri om hvordan den flate, perfekte magen aldri fant veien til meg. Men vet du hva, til sikkert manges irritasjon har jeg veldig sjelden brydd meg noe særlig om nettopp det. Det jeg bryr meg om er å ha en kropp som er sunn, sterk og som kan være sinnets beste følgesvenn gjennom alle livets oppturer og nedturer. Slik at jeg kan gå turer i fjellet, smile, snakke og le, svømme i havet, jogge i regnet, kysse og klemme, jobbe og leve. Jeg tror mange tar det for gitt. Og det kan nok jeg også gjøre. Men jeg prøver å minne meg selv på hva som egentlig er viktig med denne kroppen som er til alles begjær og besvær. Så grunnen til min misnøye handler ikke om det overfladiske. (Og ikke misforstå, jeg hadde ikke byttet bort Damli`s kropp om den hadde blitt kastet etter meg.) Men til tross for at jeg har en kropp som klarer alle disse tingene som jeg nettopp ramset opp, så har den likevel periodevis skuffet meg. Kroppen min har sviktet meg med å bli syk, til tross for at jeg har tatt godt vare på den. Og kroppen min har ikke klart å lage barn, til tross for hvor mye sinnet mitt har vært klar for det.

Men i går hadde jeg mitt første stolte øyeblikk sammen med kroppen min på veldig lenge. I syv dager har jeg satt injeksjoner på min nå såre og blå mage, og kroppen har sugd til seg hormonene som en svamp. For èn gangs skyld har kroppen gjort akkurat det den skal gjøre, og på en ultralydskjerm i går kunne jeg se at den har klart å produsere flere eggposer. Og selv om det høres ubetydelig ut, er det faktisk ikke det for min kropp. Det har den nemlig ikke klart før!

«OIoioioioi» var legens direkte sitat, og med et entusiastisk smil ropte han fram mannen som satt lett ubekvem bak forhenget på det altfor trange undersøkelsesrommet.

«Kom og se, SE på skjermen dere! Dette er jo fabelaktig!» 

Med likblekt ansikt vekslet mannens blikk febrilsk mellom meg og skjermen, og jeg så i øynene hans at han virkelig ikke ante hva han skulle se etter eller hva denne plutselige entusiasmen betydde.

«Oi, ja se der ja..» Stotret han frem.

«Ja!» nærmest ropte legen. «Er det ikke fantastisk?»

Stillhet.

«Eh, jo.» svarte mannen.

Latter fra meg.

Men jo. Det var fantastisk. Og det er fantastisk at kroppen min endelig har skjønt det.

Den trengte bare litt hjelp i form av 98 doser nesespray og syv injeksjoner.

 

 

Men på mandag skal den være klar! Og da er det tid for innhøsting av egg. Frem til lørdag skal jeg fortsette det samme regimet med eggstimulering i form av injeksjon på kvelden, og nesespray morgen og kveld for å hindre spontan eggløsning. Så, nøyaktig klokken 21.10 på lørdag kveld skal «magien» skje, og eggløsningssprøyten skal settes for å klargjøre kroppen for egguttak mandag morgen.

 

Det er jo ikke så mye romantikk i en slik måte å lage baby på. I hvertfall er det nok det de fleste vil si. Men i går, når vi hadde vårt tragikomiske øyeblikk sammen foran denne ultralydskjermen, endret jeg litt syn på det. Dette er en kamp, og en opplevelse som ingen andre enn de som har vært gjennom det kan forstå. Jeg har aldri ønsket noe så sterkt som jeg ønsker at dette skal fungere. Og da er det fantastisk å vite at jeg har en mann ved min side som ofrer akkurat like mye, og ønsker dette akkurat like mye som meg. Dette er et valg vi har tatt både hver for oss og sammen, og når man jobber sammen for et mål slik som dette gir det oss et bånd ingen kan ta fra oss. Det å drømme og jobbe for noe sammen, som krever blod, svette og tårer i bokstavelig forstand.. ja, jeg synes faktisk ikke det er så uromantisk jeg.

 

 

 

Wish me luck 🙂

 

 

Let the hormones begin

I dag var jeg på Rikshospitalet. Denne gangen føltes det hele litt som et samlebånd, men på en måte var det faktisk litt greit. Det fikk meg til å føle meg ganske normal oppi det hele, og minner meg på at selv om dette er spesielt for meg, er det hverdagslig for de jeg møter der. Venterommet var like fylt opp av kvinner med kulerunde mager og store smil, som av kvinner med spørsmålstegn i øynene og skjelvende hender. Og det bekrefter nok en gang hvor mange det er av oss. Og hvor få som snakker om det. På veggen utenfor labratoriet kunne jeg se en tavle med et hjerteklistremerke for hver kvinne som har blitt gravid med Rikshospitalets hjelp, og synet av den nærmest fulle tavlen ga meg varme i kinnene og blanke øyne. Kanskje det også er plass til mitt hjerte på tavlen før den skiftes ut til nyttår?

Bilde fra OUS sin infobrosjyre om IVF

Apropos hjerte, oppstod det en liten fartsdump på veien. Jeg har nemlig en medfødt bilyd på hjertet, noe som ble undersøkt når jeg var 16 år, og ikke gjort noe med siden. Jeg har aldri plages nevneverdig med dette, men kan merke at jeg blir litt tungpustet når jeg har endometriosesmerter, og er en del svimmel. Da graviditet er en økt belastning for kroppen er de litt usikre på om dette bør følges videre opp, og vi venter nå på papirene fra lokalsykehuset jeg var på den gangen. Jeg kjente at klumpen i halsen vokste når vi snakket om dette, ikke fordi jeg er bekymret for hjertet, men fordi jeg er så utrolig redd for at noe skal stikke kjepper i hjulene for prøverørsforsøket nå som ting endelig begynner å falle på plass. Men, som med alt annet må man bare håpe på at ting ordner seg til slutt, og være takknemlig for at de strengt tatt følger meg opp grundig.

Etter ultralyd hos legen og en god dose ventetid fulgte samtale med sykepleier med gjennomgang av medisiner og diverse informasjon. Da jeg allerede etter to minutter kunne se i øynene hennes at hun nok synes jeg var mistenkelig komfortabel med sprøytene, måtte jeg med et beskjedent smil avsløre at jeg selv var sykepleier. Og det tror jeg at jeg skal være glad for når jeg ser hva jeg har fremfor meg. Til slutt kunne jeg dra hjem med nok en bunke papirer, hodet fullt av informasjon og en pose full av injeksjoner som jeg skal begynne å sette daglig fra og med torsdag.

Nå er jeg hjemme. Og jeg føler meg full og tom av følelser på samme tid. Det beste rådet sykepleieren ga meg i dag var å ikke sammenligne seg med andre, men å minne seg selv på at dette er vårt forsøk, våre opplevelser og vårt liv. Noen synes en slik prosess er problemløs, andre knekker nesten sammen. Jeg vil kanskje si min opplevelse er et sted i midten. Det rareste er i grunn at jeg merker at jeg ikke er meg selv. Hormonene gjør meg fjern og får meg til reagere på hver minste lille ting på en annerledes måte enn hva jeg vanligvis gjør. Av og til kan det da føles som om jeg er flue på veggen til mine egne følelser og ser alt på avstand. Dessuten har jeg feberfantasi lignende mareritt hver natt i mine hetetokter, noe som gjør meg enda mer surrete enn normalt. Men alt i alt er jeg ved godt mot, og heldigvis har jeg verdens mest forståelsesfulle mann som takler sitt lille hormontroll med en stor dose humor (på mine vegne 😉 ).

Og en sjokolade i skuffen.

Sånn i tilfelle.

Endelig på vei

I ni dager har jeg nå gått på nesespray (Synarela) som skal nedregulere kroppens egen hormonproduksjon. Ironisk at det da føles som det motsatte : som om jeg sprayer meg full av hormoner to ganger daglig. Klokken ti på formiddagen og ti på kvelden ringer alarmen på telefonen, og samme hvor jeg er og hva jeg gjør er det er da tid for en liten privat stund med spraying til brekningen tar meg.  

Privat eller ei : når klokka ringer blir det sprayestund! Også på IKEA…

Resultatet? Et glovarmt hormontroll som er like varm i kinnene som i følelsesregisteret.

Merker du mye av humørsvingningene? spurte venninnen. Nei, svarte jeg. I rommet ved siden av hørte jeg tidenes største fnys og det var kanskje svar nok. Med andre ord har jeg nok kanskje ikke merket selv hvor mye det påvirker meg at jeg faktisk er på vei i en kunstig overgangsalder. Og selv om jeg egentlig har det ganske så ok i min egen galskap – er det en her hjemme som tripper nærmest lydløst rundt meg som om jeg var en tikkende bombe. Og imens jeg henger ut av vinduet i mine hetetokter, er plutselig oppvasken tatt, frokosten på bordet og hundene luftet. (Og nei, han er faktisk ikke under pisken – men har heller vett nok til å vite hva han bør gjøre for å beholde livet, under hormonhelvetet.)

Og hvor lenge skal denne galskapen foregå? Nesesprayen skal som sagt dempe min egen hormonproduksjon slik at sykehuset har kontroll over syklusen min. 28 oktober skal jeg tilbake på Rikshospitalet på kontroll før jeg skal starte med injeksjoner for å sette igang eggstimulering. Formålet med eggstimulering er å modne flere egg enn det kroppen produserer til vanlig, slik at sykehuset har mer å jobbe med, rett og slett. Så da er det bare å smøre seg med den dyreste kremen (som jeg har lært heter tålmodighet), og kose seg med et spennende liv som -litt ekstra- hormonell. Og til alle dere i nærheten av meg: beklager. På forhånd.

Det rosa barnerommet

I påvente av at babydrømmen skal bli til virkelighet, har vi endelig fått husdrømmen oppfylt – og på fredag fikk vi nøkkelen til drømmen i hånda. Med stjerner i øynene og fulle av pågangsmot skaper vi nå huset om til et hjem, som vi håper blir fylt opp av flere enn oss to etterhvert.

Men. Det rosa barnerommet i andre etasje gir meg en stor klump i halsen og et lite rift i hjertet. På samme tid føles rommet som en metaforisk vannkanne som konsekvent vanner spiren med håp jeg allerede har sådd. Rommet er rosa, nydelig, og har huset ei lita blåøyd tulle på to år. Vi har bestemt oss for å la rommet stå slik det er enn så lenge. Døren er igjen, men jeg går stadig bort for å åpne den. Jeg håper og jeg tror at jeg en dag står med kulerund mage og innreder rommet til vår egen lille baby.

Det er mye som skjer for tiden, og jeg er litt glad for det. Tankene går over på andre ting, selv om den store rosa elefanten (som ufrivillig barnløshet gjerne er) dukker opp i alle rom. Om litt under en uke begynner vårt første forsøk med ICSI, eller prøverør om du vil. Denne behandlingsformen settes igang ved at jeg begynner på medisiner i form av en nesespray som demper min egen hormonproduksjon, slik at jeg på et vis går over i en «kunstig» overgangsalder. Dette fordi det fra nå av er sykehuset som skal ha kontrollen over syklusen min. Etter ca to uker med nesespray skal jeg tilbake til Rikshospitalet, og begynner så hormonstimulering med daglige injeksjoner. (Hjælpes – er glad jeg er sykepleier)

Jeg grugleder meg til å for alvor starte denne prosessen. Gleder meg fordi det endelig SKJER noe og jeg føler meg nærmere drømmen enn noensinne. Gruer meg fordi denne behandlingsformen ofte er en enorm påkjenning både fysisk og psykisk.
I et forsøk på å holde meg på jorda, samtidig som at jeg skal la meg selv få håpe og tro, løper optimistiske, negative og mer realistiske tanker løpsk i hodet mitt :

«Tenk om du blir gravid på første forsøk da!» Svever i skyene.

«Men det er jo bare 30 % sjanse hver gang.» Tærne toucher bakken.

«Tenk om dette blir den siste jula uten baby!» Ekstase.

«Men du må jo stålsette deg på at du også kan spontanabortere.» Kræsj.

Det hele resulterer i at jeg blir gående rundt som et spørsmålstegn.

Og det rosa barnerommet står og skriker på meg.

Drømmefabrikken

Jeg så deg umiddelbart når jeg kom inn i rommet. Til venstre for deg satt hun med tvillingmagen og glødende kinn. Til høyre for deg satt det fnisende kjæresteparet. Og der satt du. For meg var du den mest synlige av de alle. Det var ikke furene rundt de unge øynene dine som gjorde det. Heller ikke det likbleke ansiktet ditt eller fingrene som trommet rytmisk på armlenet. Det var sorgen bak smilet og håpet i øynene idèt blikket ditt møttte mitt. Tre sekunder med brennende blikk hvor jeg fikk titte inn i sjela di og du fikk se i mi. Vi trengte ikke å smile til hverandre, for vi visste allerede. Vi er i samme båt, og det eneste vi kan gjøre er å ro med de årene vi har.

I dag var første møte med Reproduksjonsmedisinsk seksjon på Rikshospitalet. Med klamme hender og nervene utenpå kroppen holdt spenningen på å ta overhånd, men heldigvis sank skuldrene raskt imøte med legen. Han møtte oss som forberedt, kunnskapsrik, rolig og realistisk optimist. Og det var akkurat det vi trengte.

Etter undersøkelse og samtale ble vi enig om at vi skal starte med ICSI – mikroinjeksjon, som er en noe mer detaljert metode enn vanlig IVF(prøverør).

Kort fortalt går ICSI ut på at man i labaratoriet tar et av kvinnens egg, fanger en av mannens spermceller og dytter denne inn i egget. Deretter får egget hvile seg og dagen etter selve befruktingen kan man se om det har delt seg og er klart og modent til å settes tilbake til kvinnens livmorhule.

Ved neste mens skal jeg ringe sykehuset, som så regner ut sykluslengde og sender meg resepter på medisinene jeg skal begynne med for å forberede kroppen for ICSI.

«Neseprayen (Suprecur) begynner man med ca. en uke før ventet menstruasjon. De fleste bruker spray i ca. to uker før de begynner med hormonsprøyter. Hensikten med nesesprayen er å dempe kvinnens egenproduksjon av kjønnshormoner. Denne egenproduksjonen kan ellers føre til spontan eggløsning før planlagt egguttak. Fordi nesesprayen hemmer egen hormonproduksjon, er det normalt å få hetetokter som i overgangsalderen.

Etter ca. 14 dager med spray begynner kvinnen hormonstimulering med daglige injeksjoner for å modne egg. Behandlingen med hormoninjeksjoner tar 8–14 dager, av og til lengre tid. For å unngå eggløsning er det viktig at behandlingen med nesespray fortsetter samtidig som man setter sprøyter. I løpet av hormonstimuleringen kontrolleres eggmodningen med blodprøver og ved å måle størrelsen på eggposene (folliklene) med ultralyd.»

Hentet fra OUS sin brosjyre om assistert befruktning.

Jeg kalte dette innlegget for drømmefabrikken. Og det var sånn jeg følte det da jeg gikk ut av Rikshospitalet i dag. Jeg vet at ingen kan love oss en baby, og ingen kan fortelle meg med sikkerhet at jeg kommer til å bli mamma. Men i dag, på et kaldt venteværelse med forståelsesfulle blikk, turte jeg å la meg selv få drømme igjen. Jeg ga mannen et stort smil og klemte hånden hans hardt, før vi ga hverandre high five og sa i kor: «jeg har trua».

Når jeg kom hjem tvingte jeg min gravide venninne med for å se på barnevogner. Bare fordi jeg kan.

I dag har jeg lov til å drømme igjen.