<3

Et bilde sier mer enn tusen ord, og akkurat nå er jeg tom for dem. (Også bokstavelig talt faktisk, da en heidundranes forkjølelse har gjort at jeg har mistet stemmen.)

På tirsdag denne uken fikk jeg beskjed fra gynekologen at han ønsket jeg skulle komme på ultralyd allerede dagen etter, da han var litt travel fremover. Jeg ble livredd. Livredd fordi vår erfaring med ultralyd i svangerskapet er veldig dårlig. Livredd for at det jeg nå vi følte vi hadde, nemlig en liten voksende drøm i magen, skulle bli revet vekk fra oss med èn enkel undersøkelse.

Jeg sov minimalt den natten. Og når jeg sov drømte jeg utelukkende om hva neste dag skulle bringe. Og beskjeden i drømmen var alltid den samme: «her er det ingen tegn til liv».

Jeg våknet kvalm, som jeg vanligvis gjør, og gråt en skvett på badet før jeg sminket på meg et smil. Pulsen var så høy at jeg kunne høre den i øret, slik som du gjør når du har tatt deg skikkelig ut på intervalltrening. Men jeg stod stille, og det føltes det som om tiden gjorde også.

Tilslutt satt jeg der, i gynekologstolen, og holdt pusten. Jeg tittet bort på mannen som var roligheten selv, og lukket deretter øynene når legen var klar med ultralyden. En stillhet fylte rommet, og den har vi dårlig erfaring med. Men så:
«Der ser du det lille mirakelet» sa legen med et smil. Jeg sperret opp øynene og fikk se en liten bønne.»Og der slår hjertet så sterkt og fint det bare kan!» Synet ble tåkete av tårer, men likevel så jeg det. Mannen reiste seg så raskt opp fra stolen sin at den nesten velta i gulvet. Og vi kunne stirret på det for alltid. Et lite hjerte som slo og slo, jevnt og trutt. Et syn vi har ventet 4,5 år på å se. Den lille magiske bønna var 8 mm stor, noe som er perfekt størrelse når man er 6+4 (altså 6 uker og 4 dager gravid som jeg var da.) Og i følge gynekologen så absolutt alt helt perfekt ut. Plommesekken, som er den lilles næring nå i begynnelsen var også veldig fin.

Inni den svarte sirkelen kan du se den lille mirakelbønna!

Jeg spurte hvor stor sannsynligheten var for at det nå skulle gå bra. På nettet har jeg nemlig lest at så lenge hjertet slår perfekt og alt ser bra ut i uke 6-7 er det 95% sannsynlighet for at det ender i et levende født barn. Legen svarte meg rolig, og med et stort smil : «Dette skal gå bra det. Det er jeg helt sikker på når alt ser så fint ut som det gjør nå. Og når jeg sier det, så mener jeg det, og da pleier jeg å ha rett.» Tre store smil bredte seg rundt i rommet, og  vissheten om at det nå var fire hjerter der som slo gjorde meg lykkeligere enn noensinne.

Tenk om vi virkelig skal bli foreldre denne gangen? ❤

Blandede følelser

I dag er det rugedag.. tja, jeg vet ikke helt hvordan jeg skal telle nå jeg. Men lille embryo er 10 dager gammelt, og det er 5 dager siden innsetting. Godfølelsen og engstelsen kjemper om å ta plass i hodet. Og i hjertet. I det ene øyeblikket er jeg HELT sikker på at jeg er gravid, mens i neste tar jeg meg i å overbevise meg selv om det motsatte. Tenk at et så lite frø kan ta opp så mye plass i hodet?

Tanken på at vi har to fine på frys føles beroligende. Og jeg prøver å fokusere på at håpet ikke er ute om det ikke skulle gå nå. Men likevel..tanken på at ventetiden kanskje kan være slutt, er så deilig å omgi seg med!

Vi har aldri opplevd at de som kan det (klinikken) har vært så positive på våre vegne før. Og de tør å si det om ikke de har helt troa. Men nå hadde de virkelig troa, såpass troa at legen faktisk sa rett før vi dro : «Jeg kan jo ikke love noe, men..dette er virkelig et perfekt forsøk.» Så smilte hun bredt og krysset fingrene. Det gjør noe med oss. Optimismen smitter, og det er jo veldig bra, men også skremmende.

Jeg forsøker å ikke være så streng med meg selv denne gangen. Jeg holder meg unna koffein,alkohol og smertestillende, men ellers forsøker jeg å slappe litt mer av og ikke være så redd for å gjøre noe galt hele tiden. Ettersom eggstokkene er så store har jeg fått streng beskjed fra klinikken om å ikke løfte og være forsiktig med brå bevegelser. I tillegg til å slappe mye av, helst ikke få høy puls og fortsette å drikke helst 3 liter om dagen så jeg holder overstimuleringen under sjakk. I tillegg bruker jeg fremdeles albyl-e, prednisolon og progesteronstøtte 3 ganger om dagen, så det er fortsatt nok å holde styr på kan man si..

De siste dagene har magen begynt å sprenge en del igjen, og jeg synes jeg kjenner igjen smertene som vann i buken. Hvis overstimuleringen gir gradvis mer symptomer fremover, kan det bety at egget har festet seg og begynner å produsere hcg som forverrer det hele. Så egentlig er det jo et godt tegn, så lenge jeg holder det under kontroll. Men det kan jo også bare være endometriosesmerter, som jeg tolker på en annen måte. And the analyzing begins…

Flere har spurt om jeg skal teste snart, og som testomanen jeg er må jeg innrømme at det er lite annet jeg tenker på for tida. Men frykten holder meg tilbake. Hvertfall enn så lenge.
I følge klinikken er ikke testdag før 21 April, men ettersom det var en blactocyst vi satte inn kunne jeg gjerne teste et par dager før. Det føles som år og dag til den datoen, så den kommer jeg nok sikkert ikke til å klare å forholde meg til. Heldigvis har jeg lært av tidlige feil og ikke inngått noen lovnad med verken meg selv, mannen eller høyere makter om å ikke gå bananas med testingen denne gangen. Så om det svake øyeblikket overmanner meg kan jeg hvertfall teste som en gal med god samvittighet 😉

Men enn så lenge føles det greit å ikke vite.
Selv om jeg føler at jeg kanskje allerede vet.

Hell og lykke

ENDELIG kom dagen for egginnsetting! Dagen som føles som julaften, bursdag og 17 mai på èn gang. Man kan ende opp med verdens beste gave! Eller man kan ende opp med ingenting.

Jeg våknet grytidlig, og lå i halvsøvne og kikket på telefonen. Livredd for at den skulle skjære gjennom rommet med en skingrende ringelyd. Jeg hadde nemlig lest at hvis man ender opp med at ingen av eggene overlever blir man ofte ringt til på forhånd, sånn for å forberede liksom. Det tikket inn et par meldinger. Et par mail. Men den ringte ikke.

Vi ble tatt imot på klinikken med store smil. Men sykepleieren ville aller først vite hvordan det gikk med magen min, om jeg hadde drukket og hvilt nok og om jeg hadde hatt mye smerter. Utålmodig fortalte jeg at jeg hadde både drukket og tisset hele dagen lang og at jeg følte meg mye bedre enn ved de andre forsøkene. Jeg kunne se på blikket hennes at hun tenkte at jeg kanskje bare sa det jeg visste hun ville høre, så jeg så på mannen for at han skulle gi bekreftende ord. Om overstimuleringen er plagsom allerede før egginnsett vil de nemlig være forsiktig med å sette tilbake, da en eventuell graviditet ofte vil forverre overstimuleringen kraftig. Etter en rask ultralyd kunne vi se at eggstokkene var like store nå som før jeg tok ut egg, og jeg kjente pusten gikk ut av meg. Men heldigvis la legen ned ultralydutstyret og sa de magiske ord: «Dette er en god dag!»

Embryologen kom inn, og kunne gledesstrålende fortelle oss at vi nå hadde TRE perfekte blactocyster! Hele rommet jublet, og vi fikk se bilder av de nydelige små bringebærene. Alle tre A-klasse (altså toppkvalitet) og alle tre like fine og like forskjellige på hver sin måte. Akkurat som barn. Vi ble overveldet, og jeg var et eneste stort smil. Bursdag. Julaften. 17 mai. På èn og samme gang. Vi hadde ikke forventet så gode resultater, og hvertfall ikke når vi skulle dyrke eggene så lenge i labratoriet.

Ettersom sannsynlighetene for graviditet er såpass høy ved innsett av blactocyst ville de kun sette inn èn, spesielt når alle var A-klasse egg. En evt. tvillinggraviditet øker risikoen for barna, og det er ikke noe man ønsker hvis man kan unngå det. Så to fine små ble lagt i fryseboksen, og et «skoleeksemplar» av en blactocyst ble ført tilbake til livmoren, der det hører hjemme. På et blunk var det tilbake, og legen la hånden sin på magen min og sa smilende: «Hell og lykke.»

har du sett noe så perfekt, hæ? 😉 Tenk at i dette lille livet er allerede kjønn, øyenfarge og hårfarge bestemt.

Jeg kan ikke beskrive følelsen av å endelig ha egg på frys, og ikke bare hvilket som helst egg, men TO perfekte blactocyster!
Det er helt fantastisk, og det gjør at skuldrene våre senker seg betraktelig med tanke på pågående forsøk. Vi er faktisk mer optimistiske enn noengang.

Nå må bare lille spire, lille perfekte blacto, fortsette å vise oss sin sterke livslyst og klore seg fast! ❤

Den brutale naturen

Puh for noen nervepirrende dager altså! Selv om jeg har puttet på meg et braveface, så har marerittene vekket meg kaldsvett hver natt. For tenk om vi ender opp med at ingen av eggene overlever den lange dyrkningen? Nå som vi har reist så langt, både billedlig og bokstavelig. Tenk om vi må reise hjem tomhendt? Altså, med tom livmor og lommebok da, men du skjønner hva jeg mener.

Men hittil har jo alt gått riktig så godt, som danskene sier. Jeg har bøttet på med drikke og spist protein til den store gullmedaljen disse dagene, og heldigvis har jeg klart å holde overstimuleringen unna. Heldigvis.
På mandag kunne klinikken fortelle at 6 av de 8 befruktede eggene hadde fortsatt å dele seg perfekt, og var da firedelte. Det er på dette stadiet vi tidligere har tilbakeført et eller to egg ved de andre forsøkene. I dag kom beskjeden om at 4 av eggene fortsatt har delt seg perfekt, og i morgen vil forhåpentligvis et eller flere av de utviklet seg til å bli blactocyster. Da skal de være hundredelte, og på det første stadiet i embryoutviklingen der det finnes differensierte celler, altså celler som kan skilles fra hverandre basert på utseende og genuttrykk (sier wikipedia i allefall, og jeg tror de har rimelig rett).

Omtrent sånn skal den se ut altså, blactocysten.

Dette er jo uten tvil de beste resultatene vi har fått noengang, og vi er superfornøyde. Men timene går sakte frem til i morgen og jeg er fremdeles redd, for det kan jo fortsatt skje at utviklingen stopper opp. Selv om sannsynligheten for at det skjer med alle fire eggene er liten, tror jeg.

Tanken bak blactocystdyrkning blir litt sånn «survival of the fittest» aktig. Risikoen for at ingen av eggene kommer til dette stadiet er så absolutt tilstede, men samtidig så mener man altså at de eggene som faktisk utvikler seg så godt at de blir til blactocyster i labratoriet, er såpass sterke at de har svært gode muligheter for å feste seg i livmoren og fortsette utviklingen helt til de blir barn. Og sånn er jo naturen. Brutal, men fantastisk.

Men, nok om celler. Nå nærmer Aarhusreisen seg slutten, og forhåpentligvis reiser vi hjem i morgen med svært gode nyheter og en viljesterk spire i magen. Kall oss gjerne naive, men vi er mer optimistiske enn noengang og har virkelig troa på at dette kommer til å gå veien.

Det er virkelig ingenting annet vi ønsker oss mer ❤

Drømmenes by

For åtte år siden studerte jeg psykologi og hadde en drøm om å komme til Aarhus i Danmark for å fullføre psykologiutdannelsen der. Den drømmen ble ganske raskt lagt på hylla, da jeg innså at jeg heller ville bli sykepleier enn psykolog, og livet gikk videre. Men livets tilfeldigheter førte meg likevel til Aarhus årevis etter, med den største drømmen av de alle. Og vips så var jeg her. På et sted jeg høyst sannsynlig ikke hadde reist til hadde ikke en drøm ført meg hit. Snodig dette livet altså.

Byen føltes som en varm klem fra øyeblikket vi ankom, og klinikken var bedre enn jeg turte å håpe på. Selv om vi har vært fornøyde med de andre behandlingsstedene vi har brukt, så slo tanken meg likevel: «Hvorfor i alle dager gjorde vi ikke dette før?»

Tidlig lørdags morgen ønsket de oss velkommen på Maigaard med fornavn, som om vi var gamle kjente. Og litt sånn føltes det også. Egguttaket gikk som en drøm i forhold til hva jeg har opplevd tidligere, og selv med flere eggposer enn noengang. En engel av en sykepleier ga meg genuin omsorg, og en god del morfin intravenøst (kan ikke komme utenom at det er like viktig altså). Og med et stort glis om munnen kunne legen meddele at vi fikk ukens rekord, ja kanskje også månedens, med 19 egg.

Klok av skade vet vi jo at selv om man får mange egg, trenger ikke det bety at det verken blir graviditet eller egg til frys av den grunn. Men selv om jeg nesten føler meg naiv som sier det, så har jeg virkelig troa på at dette skal gå veien altså! Og om det ikke gjør det, så har denne behandlingsrunden vært så mye mindre krevende fysisk enn de andre, at jeg allerede nå kan si at vi hopper på en til!

På hvilerommet etter uttaket fikk vi god informasjon om planene videre. Ettersom jeg hadde så mange som 29 eggposer er faren for overstimulering rimelig stor, og jeg fikk derfor streng beskjed om å drikke minimum 3 liter væske daglig, hvile mye og spise rikelig med protein for å forsøke å hjelpe kroppen til å bekjempe væskeansamling i magen.En god unnskyldning for å nyte en god biffmiddag med ren samvittighet, med andre ord 🙂

Etter en urolig og drømmefylt natt ble jeg vekket av telefonen i dag tidlig som kunne fortelle oss at 8 av eggene hadde blitt befruktet. Noe som jo igrunn ikke er veldig mange når vi hadde så mange som 19 egg ut, men likevel flere enn vi noengang har hatt tidligere. Og det er dèt vi skal fokusere på. Positivitet er nøkkelen!

I utgangspunktet ønsker de å dyrke eggene til blactocyster før tilbakeføring. Hvilket vil si at de befruktede eggene får dele seg i deres varmeskap under nøye overvåkning i fem dager, noe som vil lettere luke ut de eggene som ikke er levedyktige. I følge legen vil det å få tilbakeført en blactocyst med min alder øke sjansene for en graviditet til ca 65%, noe som jo er helt hinsides! Men de vil vurdere fra dag til dag om eggene er sterke nok til å bli holdt i labratoriet så lenge, eller om de bør innsettes før. Risikoen er nemlig at det i teorien er mulig at ingen av eggene klarer seg så lenge..

Det blir med andre ord noen spennende dager som vi skal forsøke å utnytte som etterlengtet kjærestetid i en vårkledd by. Godt er det at det er deilig å være Norsk i Danmark!

 

Sjokka

Hormonene har vært snille med meg denne gangen. Hvis du spør mannen om det samme, er det nok ikke sikkert han er enig, men det er en annen sak. Fysisk har hvertfall hormonene vært snille med meg denne gangen, og det har vært en enorm lettelse! Jeg har nesten holdt pusten mens jeg har ventet på at de jævlige bivirkningene skulle komme som perler som en snor, som de jo alltid har gjort før. Hodepinen. Kvalmen. Hetetoktene. Svimmelheten. Marerittene. Den hovne kroppen. De økte smertene.
Tiden har gått sakte. Og jeg har ventet. Men med unntak av de to sistnevnte har jeg ventet forgjeves på de andre bivirkningene. Og gud hvor glad jeg er for det.

Mye tyder på at kroppen er alt i alt mer fornøyd med de nye medisinene jeg har brukt denne gangen. For litt over en uke siden satte jeg depotsprøyten elonva, og de siste to dagene har jeg satt daglige injeksjoner med menopur. Begge har i oppgave å stimulere de nå godt erfarne eggstokkene mine til å produsere mange store og fine eggposer. Med unntak av de to siste dagene har jeg faktisk vært litt bekymret for om sprøytene fungerte. Når eggstokkene har startet å vokse tidligere kan man trygt si jeg har kjent det. Denne gangen har det nappet og murret, men det har ikke vært direkte smerter, og det har jeg synes vært rart. Annerledes. Ja, nesten litt bekymringsfullt. Men så begynte jeg på menopur. Og det var nesten så jeg kunne se med det blotte øyet at magen min vokste. Det sprengte, banket og krampet.

Og vips var det klart for ultralyd.

Legen klikket rundt på ultralydapparatet. Sukket og klødde seg i hodet. Jeg lå der i den kjente posituren med både bena og ydmykelsen høyt.
«Finner du noen?» Spurte jeg til slutt med hes stemme da stillheten begynte å skape sin egen elefant i rommet.
«Ja.» Sa gynekologen.
«Det er veldig mange».
Og så telte hun. «13..14..15.. »
«OI!» svarte jeg.
«15 ja.. på høyre eggstokk..»
Og der sukket hjertet mitt.
«Oi…» svarte jeg igjen.
Med stemmen fylt av mindre entusiasme og mer nervøsitet.

29 eggposer. 29 E G G P O S E R ! 29 eggposer.

Shit. Jeg så mannen smile fra øre til øre. Men han hadde ikke lest det jeg hadde lest. Og hørt det jeg hadde hørt. For 29 eggposer fordelt på to stakkars slitne eggstokker som har vært gjennom mer enn èn vinternatt og hormonkur før, ja, det er ikke bare,bare.

Faren for OHSS (overstimulering) er ganske mye forhøyet når det ligger an til så mange egg. Det sier seg selv når jeg også tidligere har blitt mildt overstimulert med henholdvis 8 og 16 egg ut. Eggstokkene er store og skjøre, og de kan i verste fall vri seg rundt seg selv om man ikke er forsiktig med tunge løft og hurtige bevegelser. Jeg kan bli sengeliggende og kan trenge sykehusinnleggelse. Og i aller verste fall kan forsøket bli avbrutt før de får tatt ut egg. Og det var akkurat det jeg var mest redd for i dette øyeblikket der jeg lå med bena høyt og gynekologen ved min side. Men i beste fall kan alt gå helt fint, og det hele resulterer i mange, mange fine egg og perfekte embryoer. Vi satser på det siste.

Noen minutter senere ringte klinikken og ga meg info om planen videre. «Det var riktigt mange ægg» sa damen på varm og moderlig dansk. Jeg rakk såvidt å sukke et lite bekymret sukk før hun fortsatte : «Men dette skal nok gå godt».  Puh.

For å ikke helle bensin på et allerede brennende bål måtte jeg slutte med stimuleringssprøytene umiddelbart og i dag ha en «sprøytefri dag». I morgen skal jeg sette eggløsningsprøyta, men bare i halv dose for å unngå å trigge de mer enn nødvendig. Og allerede på lørdag morgen er det dags for egguttak.

På et blunk var ventetiden over, og vi står midt oppi det igjen. Midt oppi tiden hvor så mye skal skje. Tiden hvor et eller flere nye liv skal bli skapt. Tiden som kan endre hele livet vårt, for alltid.

Det er på tide nå.

Stille

Skrivesperre.
Det er ikke det at jeg er tom for ord. Heller motsatt egentlig. Men jeg har bare ikke klart å få de ut for tiden. Jeg skylder på sprayen. Jeg har aldri brukt denne typen før, og jeg reagerer annerledes enn medisinene jeg har brukt tidligere. Nesesprayen suprecur skal jo, som jeg har forklart tidligere, sette meg midlertidig i overgangsalderen. Denne gangen  har jeg sluppet unna hetetokter, hodepine og mareritt. Og det er veldig fint. Men istedet har jeg blitt fjern, ukonsentrert, trøtt, kvalm og ikke meg selv i det hele tatt. Tårene ligger klare i øyekroken nærmest kontinuerlig, venter på enhver unnskyldning til å renne over og gjøre meg skamfull. Altså intet nytt på den fronten. Det er liksom ikke sammen med alle du kan gråte, uten grunn.

Om en uke skal jeg sette den første injeksjonen, elonva. Jeg er utålmodig etter å sette igang. Alt skulle jo så gjerne skjedd i går. På akkurat samme tid i fjor var vi i samme situasjon som nå. Midt i et forsøk som vi da, som nå, både håpet og trodde skulle bli det siste. Månedene tikker av gårde og det føles som om vi ikke kommer noen vei. Som om vi står knedypt i gjørma og er stuck. Rundt oss blir folk gravide og får barn, både en og to og tre ganger, mens vi står i akkurat samme situasjon som tidligere. Jeg håper så inderlig at denne kampen nærmer seg slutten nå, og at denne våren blir fylt opp av håp og fremdrift. For jeg kan ikke love at kroppen tåler særlig mange flere runder.

Vi var veldig usikre på om vi skulle binde oss til en pakke på Maigaard, med tre forsøk for «prisen» av to. Da betaler du en pakkepris ved første forsøk og får deretter to til på løpende bånd om du ikke lykkes. Men om du så skulle lykkes på første forsøk, blir de to andre forsøkene kansellert.

Det kan nok føles som en stor trygghet å binde seg til en pakkeløsning, slik at valget er tatt på forhånd, pengene er betalt og du slipper å ta stilling til hva du skal gjøre etter hvert forsøk hvor det går galt. Men så er det jo samtidig noe litt pessimistisk over det også, i hvertfall når man allerede har vært gjennom noen runder.

Det å skulle tenke nå, i denne stund, at vi nok sikkert får bruk for tre forsøk til før vi eventuelt lykkes, er så tung, at det klarte vi ikke å forholde oss til. Vi bestemte oss for at vår overlevelsesstrategi er å ta et forsøk av gangen og fortsette med den håpløse optimismen om at pågående forsøk bare SKAL bli det siste. Og går det rett vest, som erfaringen tilsier at det jo kanskje gjør, så får vi ta valget igjen da. Om vi har krefter til enda en runde kan jeg ikke si før jeg står der knedypt i fortvilelsen med kroppen full av hormoner nok en gang. Men jeg håper vi ikke kommer dit igjen. Jeg håper våren og sommeren blir fylt av en voksende mage (på grunn av bebis, ikke pga hormoner…)

Det er virkelig ingenting vi ønsker oss mer.

 

New beginnings

Joda, det går bra med oss. Selv om det har vært noen dystre dager, så er det positive med å ha vært gjennom en vinternatt før, at man lærer seg raskt hvor vinterjakka ligger. Og med tidenes dårligste metafor ble jeg fristet til å dra til med et aldri så lite Vinnie sitat : «Du blir dyp av å ha tilbragt mye tid i kjeller`n.»

Kaboom. I`m out 😀

Nok en gang må jeg takke dere fantastiske lesere som kommenterer, sender støttemeldinger og fine ord til oss. Det er veldig rørende at så mange vi ikke engang har møtt, kan bry oss så om oss. Faktisk har til og med ei fantastisk jente ved navn Stine startet en innsamlingsaksjon for oss! Hun har aldri møtt oss, men kjenner seg igjen i vår historie ettersom vi begge har kjempet en kamp mot endometriose og for ønskebarnet. Jeg synes det er helt forferdelig å skulle be noen om penger, og jeg har aldri vurdert sponsede innlegg for å «tjene» på bloggen. Det går i mot mine prinsipper om at jeg ønsker å dele reisen min for å hjelpe andre i samme situasjon, ikke for å reklamere for tåpelige ting. Men når det er sagt, synes jeg det ville vært utakknemlig å nekte noen å sette igang en innsamling når de genuint ønsker å hjelpe. Så takk Stine, og takk til alle dere andre som støtter oss enten med ord eller handling! Vi er virkelig rørt og evig takknemlige.

En av mange måter å vise at man bryr seg ❤  

Vi har vært usikre på veien videre etter siste forsøk. Men håpet og pågangsmotet har kommet tilbake igjen, i hvertfall en god del av det. Vi er ikke klare for å gi oss enda.

Jeg har snakket med flere klinikker for å høre deres mening, og med Rikshospitalet. Hos Rikshospitalet hadde de sprengt kapasitet til slutten av juni, så vi ble satt på venteliste. Men hva nå? Ventetiden er den aller verste tiden både for kroppen min, og for psyken. Tida der det ikke skal skje noe, men hvor det samtidig skjer mye inne i kroppen. Tida hvor endometriosen utvikler seg, sakte men sikkert for hver måned som går, og gjør det desto vanskeligere å lykkes. Så vi har snudd på hver krone, og bestemt oss for å gå for et forsøk til på en privatklinikk. Løsninger er til for å finnes! Vi vet jo selvfølgelig at vi ikke vil ofre disse pengene en tanke når vi først sitter med et barn i armene. Men jeg må innrømme at det har vært litt kjipt her og nå, når vi har brukt nærmere 100 000 kroner på å nå drømmen, og alt vi har endt opp med er knuste drømmer og et organ mindre(!).

Som sagt har det blitt mye mailing frem og tilbake med ulike klinikker om veien videre. Ikke fordi vi ikke har vært fornøyd med Hausken, men fordi vi mista litt den gode magefølelsen. Og når vi først skal betale så mye for en behandling, er det best at magefølelsen er enig. Helt siden vi først vurderte privatklinikk har Maigaard klinikken i Aarhus i Danmark vært en av de øverste på lista. De har bred erfaring med endometrioseproblematikk, de har svært godt omdømme, og de gir et unikt godt inntrykk ved å være tilgjengelige. Jeg snakket faktisk med en av overlegene ved avdelingen gjennom hele helgen, og fikk svar på mail etter kl 22 på en lørdag. Da snakker vi engasjement! Etter å ha lest gjennom hele journalen vår ga de meg et behandlingsforslag som var litt annerledes enn det vi har hatt tidligere, med andre type medisiner. Selv om det var litt skremmende (på en snodig måte har jeg jo nå blitt trygg på disse tusen hormonene som gjør meg gal hvert forsøk), så ga det oss et lite ekstra boost og en gnist som var god å kjenne på. Det er godt å vite at ingenting har vært uprøvd.

Så hva sier dere folkens, skal vi bare hoppe i det da?

Fall down 7 times, stand up 8

Magefølelsen og de negative testene fikk rett. Jeg ble ikke gravid denne gangen. Tunge tårer i nattemørket, en utslitt kropp og to hoder fulle av tanker. Vi har nå vært gjennom alle utfall man kan komme borti ved en ivf-behandling, utenom å faktisk ende opp med et barn. En missed abortion, en spontanabort, et avbrutt fryseforsøk, en ekstrauterin graviditet med påfølgende operasjon, og et negativt forsøk.

Når det først skal gå galt, vil jeg jo si at dette er den måten som for min del har vært enklest å takle. Jeg fikk aldri noen graviditetssymptomer denne gangen, jeg fikk aldri den varme følelsen av å faktisk bære et barn i magen for så å miste det. Det bare ble ingen graviditet denne gangen. Det gir følelsen av motløshet en ny betydning. Og det føles tomt, når man har investert alt man har av krefter,helse,penger og håp i at dette skal fungere. Men sånn er jo dette gamet, man må risikere å tape for å vinne. Og nå har vi definitivt tapt.

På disse fire årene har vi aldri vært nærmere ved å gi opp barnedrømmen enn vi er nå. Mannen er den jeg kjenner som er mest fylt opp av optimisme, og jeg kan se den renne ut. Det har vært stille i huset vårt de siste dagene. Vi tygger på de samme spørsmålene om og om igjen. Vil det noengang fungere? Skal vi akseptere at jeg kanskje aldri kan bære frem et barn? Kan vi strekke økonomien lenger nå? Er det verdt å sette hele livet på vent for denne evige berg-og dalbanen? Og ikke minst tusenkronersspørsmålet ; hva i alle dager skal vi gjøre nå?

Nå ser vi på alle muligheter. Vi teller kroner, tenker så det knaker, googler, mailer med klinikker og leger, diskuterer og tenker litt til. Jeg er utålmodig etter en ny plan. Jeg føler meg slått i bakken, og vil ha en grunn til å reise meg opp igjen. Raskt.

 

 

 

Veggen

Jeg klarte jo selvfølgelig ikke å holde meg til testdag med å ta graviditetstest. Det hadde vel heller ingen trodd at jeg skulle klare.

Søndag ble den første testdagen. Jeg gledet meg. Jeg var så rolig, så sikker, og så trygg.  Jeg stirret og stirret på den hvite pinnen. Klokka tikket. Smilet begynte å blekne og ble erstattet av en sterk uro. Det kom ingen strek. Hvordan kunne jeg ta så feil?

Mandag morgen. Negativ test. Mandag kveld. Negativ test. Tirsdag morgen. Negativ test.
Salte tårer gjør kinnene såre. Nettene blir eviglange, dagene enda lenger.

Det er fortsatt to dager igjen til testdag. Men den sterke optimismen har forsvunnet i søpla sammen med de negative testene. De to første gangene jeg ble gravid testet jeg tidlig positivt. Forrige gang testet jeg ikke positivt før testdag, men da hadde jeg også lavt hcg-nivå ettersom graviditeten var utenfor livmor.

Følelsene er mange. Uendelig mange, og de renner over. Bokstavelig talt. Men alt i alt konkluderer de det samme: jeg føler det er over nå.

Vi har vært heldige som har blitt gravide ved hvert ivf-forsøk. Selv om vi har vært ekstremt uheldige som har mistet den dyrebare spiren hver gang. Jeg har hele tiden tenkt at det er bare en liten bit i puslespillet som mangler, ettersom jeg har blitt gravid hver gang. Vi tenkte at forholdene lå bedre til rette nå enn noengang når de har fjernet den egglederen som skapte et dårlig miljø. To egg inn, to perfekte embryo. Og jeg vet jeg har gjort alt etter boka. Jeg har vært så nøye med å gjøre alt riktig at det er latterlig. Og jeg har vært mer positiv enn noengang. Men så, ingenting? HVA POKKER SKJER NÅ DA?

Den tomheten som føles når man har ofret så ekstremt mye, er umulig å sette ord på.
Hvordan skal man gå gjennom dette gang på gang uten å få noe igjen for det?
Hvorfor skal man måtte gå gjennom dette gang på gang uten å få noe igjen for det?
Hadde noen fortalt meg på forhånd hvordan dette kom til å føles, hvordan denne kampen kom til å bli, hadde jeg ikke trodd på dem.

Det føles helt håpløst å fortsette. Men det føles samtidig helt umulig å skulle la være.

Kanyleboksen på badet er stappfull. Lommeboka er tom. Magen er blåflekkete, hoven og verkende. Drømmene er knust. Jeg har aldri i mitt liv følt meg så utslitt. Utslitt av å kjempe en kamp som føles uendelig. Å kjempe mot en sykdom parallelt som å kjempe for en drøm om en familie.

Jeg har sluttet å kalle det rosa rommet for barnerommet. Nå kaller jeg det konsekvent for kontoret. For første gang vurderer jeg å kjøpe maling. Male over det som skulle vært, det som skulle bli. Planene, drømmene, og håpet.

Er det over nå?

Litt over gjennomsnittet opptatt av egg

Rugedag 6 og tida står stille. Klokka på veggen tikker, så tida går jo. Men så himla sakte den går. Minutt for minutt. Time for time. Ugh.

Jeg er faktisk skikkelig optimistisk. Og det skremmer meg så å si det, og å skrive det, at jeg nå sletta den setningen tre ganger før jeg publiserte dette innlegget. For det å være optimist er jo vel og bra, men jeg føler meg samtidig som en kronidiot som kan være så optimistisk når all erfaring sier meg at dette skal gå til helvete. Det føles litt som å ha kjøpt en lottokupong, og før vinnerloddet i det hele tatt har blitt trekt har du stått og skreket ut til alle du kjenner (og ikke kjenner) at nå, nå skal du bli lottomillionær! For du har jo kjøpt lodd! Og du synes du fortjener det.
Vel, sånn funker jo ikke verden. De høyere makter driter i om du har kjøpt lottokupong og de driter egentlig i om du synes du fortjener å bli gravid også. Verden er bare ikke rettferdig, og det fins det jo evigmange eksempler på som er klart verre enn frykten for å ikke få barn.

Men likevel er jeg altså positiv da. Jeg tenker at dette skal gå, jeg. Jeg tenker at jeg nå endelig, skal bli mamma. Ja, faktisk så tenker jeg at det til og med blir tvillinger.
Og i neste øyeblikk blir jeg så redd for at jeg lar meg selv tenke slike vidunderlige, varme tanker at jeg begynner å gråte. Så emosjonell blir man altså av dette her.

Og det er klart man sikkert får det bedre hvis man forsøker å ikke tenke på det. Men du kan jo selv prøve, hvis du skal leve som om du er gravid med alt det innebærer, bare uten å tenke på det. Jeg tar jo i tillegg INGEN sjanser og gjør alt etter læreboka for å kunne leve med meg selv om det så ikke skulle gå. Noe som innebærer b.l.a. null koffein eller alkohol(selvfølgelig), holder meg langt unna de som røyker, ultrasunn mat og grønn smoothie hver morgen, ikke løfte noe over fem kilo(mannen spretter ut av bilen for å ta handleposene fortere enn svint), varmepute på magen(men ikke for varm), folat, tran, progesteronhormon tre ganger daglig, blodfortynnende sprøyte hver kveld og prednisolon tabletter hver morgen. Prøv å ikke tenk på det da du.

Og om ikke all den galskapen skulle vært nok til et helt liv, har jeg altså tatt det enda lenger. Jeg har nemlig, til tross for min iboende skepsis, prøvd akupunktur. Og, vel, det er i grunn ingen bedre måte å si det på enn at jeg er frelst. Etter å ha hørt flere rose akupunktur opp i skyene ift ivf forsøk måtte jeg undersøke litt på egenhånd, og fant da ut at en del forskning på akupunktur ved ivf hadde gode resultater. Ikke mindblowing resultater, men mer sånn at det faktisk ikke kan skade å gi det et forsøk. I tillegg kom jeg over en artikkel om Ane Dahl Torp som etter tre aborter fikk sitt gullbarn, og var overbevist om at dette skyldtes akupunktur. Jeg er en evig sucker for happy endings, så i neste øyeblikk booka jeg time.

Men jeg gikk til akupunktøren med null forventninger. Virkelig ikke. Jeg hadde kun bestemt meg for å være åpen. Og der møtte jeg en fantastisk dame som ikke bare var varm og omsorgsfull, men som også viste meg raskt at hun hadde mer kunnskap om både endometriose og prøverørsbehandling enn mange leger jeg har møtt opp gjennom. Og da fikk jeg tillitt. Hun brukte god tid på å «analysere» meg, og jeg følte at hun leste meg som en åpen bok. Blant annet kunne hun fortelle meg at jeg var helt tom for energi og krefter. At alle har en kiste med reservelager som man kan hente ut litt ekstra krefter hvis man har en tung periode fysisk eller psykisk, men at min nå var brukt opp av at kroppen min hadde kjempet en veldig lang kamp både fysisk og mentalt. Ikke veldig oppløftende å høre kanskje, men desverre er det nok sant. Og målet hennes var å hjelpe meg til å få tilbake litt av denne energien. I tillegg til å styrke livmoren og «rense» blodet slik at et embryo vil feste seg der. Jeg skal tilbake to ganger til i denne rugeperioden, og jeg må si at jeg kjenner at jeg gleder meg. Det er det eneste behagelige jeg har gjort på en undersøkelsesbenk/madrass på så lenge jeg kan huske. Og når jeg gikk ut derfra følte jeg meg så lett. Det er vanskelig å beskrive, men uavhengig om det kun hjelper mentalt eller også fysisk, så er jeg nå overbevist om at dette er utelukkende positivt. Om ikke annet gir det meg en behagelig ro, og i tillegg vissheten om at ingenting har vært uprøvd.

Jeg har lovt meg selv, og mannen, å ikke være testetøs denne gangen og gå helt bananas med graviditetstestene altfor tidlig. Det er jo selvfølgelig lettere sagt enn gjort og jeg angrer bittert på den lovnaden nå. Men jeg har faktisk ikke kjøpt noen test enda, og har i det minste planer om å holde ut til neste uke. Jeg forsøker å tenke at jeg så lenge jeg ikke har tatt test, kan jeg i det minste drømme om at jeg er gravid. Og akkurat nå, i denne stund, er det egentlig en ganske god følelse ❤

 

Two is all you need

Oppdateringen kom sent denne gangen. Grunnen er at vi ble sittende fast i stormen i Haugesund(ikke fullt så dramatisk som det høres ut altså), og jeg hadde kjedelig nok ikke med lader til mac`en. Men sent, men godt, her kommer den siste oppdateringen fra rugehøna.

Stille før stormen i Haugesund

Torsdag fikk vi beskjeden om at 6 av de 16 eggene fra uttaket hadde blitt befruktet. Sykepleieren fra klinikken var sprudlende på telefonen. Jeg var lei meg. Ikke fordi 6 egg ikke er bra, men fordi jeg hadde økt forventningene nå som vi hadde fått ut så mange egg. Klok av skade visste vi at en del av de befruktede eggene kom til å falle fra i løpet av natten, slik det har skjedd før. Og vi forberedte oss på at det ikke kom til å bli noen på frys denne gangen heller. Jeg tenkte tanken om at vi nå igjen hadde alt å tape, men slo den raskt fra meg. Positivitet er nøkkelordet nå.

Så kom fredag formiddag og klamme hender. Da vi endelig kom inn til legen kunne han fortelle oss at det nå bare var to embryo igjen. De var firedelte og av perfekt kvalitet. Det ene et lite hakk bedre enn det andre, slik som sist. Legens anbefaling var å sette inn begge to, noe som vil øke sjansene med omkring 15%. Vi rakk å si oss enig før legen reiste seg opp: «Kom så gjør vi deg gravid!». Jeg ristet av meg skuffelsen over manglende fryseegg og smilte av legens tørre forsøk på humor. To små, magiske frø skulle nå settes tilbake i meg, og de trenger all positivitet de kan få.

På en stor skjerm kunne vi se de små spirene. To små embryo. To små liv som kan bli til alt vi noensinne har drømt om. Tenk at alt dette klarer kroppen vanligvis på egenhånd! Det er virkelig et mirakel. Mannen holdt meg i hånden, og etter et øyeblikk var gulleggene plassert inne i livmoren min. Der skal de forhåpentligvis vokse seg til å bli ett, eller to(!), små mennesker. Men veien dit er enda lang, det vet vi jo fra før.

Et av to små under.

Den nydelige embryologen (ja, det heter faktisk det;) forklarte oss gledesstrålende om eggenes utvikling. Vi fikk se bilder av hvordan de hadde ruget og delt seg i embryoscopet, og der kunne vi også se at flere av de delte seg ikke slik som ønsket. Det kan være endometriosen som gjør at eggene mine ikke er så bra som ønsket. Men det kan også være helt andre grunner. Det vet vi ikke, og det får vi kanskje aldri vite. Det viktigste er at det ble to gode embryo til slutt, og tiden er nå inne for å glede seg over de.

Før vi dro fra klinikken gikk vi gjennom medisinene og videre oppfølging sammen med den moderlige, gode sykepleieren. Tårene mine kom fort. Plutselig gikk det opp for meg at den grusomme ventetiden skulle begynne, og et behov for å lufte tankene meldte seg plutselig. Jeg fortalte om redselen for å miste igjen. Om frykten for at det skulle bli nok en ekstrauterin graviditet og påfølgende operasjon. Om følelsen av maktesløshet, og hvordan jeg stadig er redd for å gjøre noe galt som fører til disse abortene. Hun tørket tårer, og beroliget meg. Det var godt. Og jeg kunne gå ut derfra med smilet på plass igjen.

Eggstokkene er STORE denne gangen, og overstimuleringen kan være rett rundt hjørnet. Det presser forferdelig i magen, men dette har jeg jo vært gjennom før. Så jeg må holde meg i ro og drikke litervis av vann. I tillegg fortsetter jeg å bruke blodfortynnende sprøyter, slik at sjansen for blodpropp (som er en fare ved overstimulering) senkes.

Alt fokus er nå på å ruge på de to fine gullegga. Og jeg sitter med en underlig følelse av å vite mye samtidig som jeg ikke vet noenting. Aller helst skulle jeg tittet inn i livmoren min kontinuerlig, slik at jeg vet akkurat hva som skjer med de lille spirene til enhver tid. Men det kan jeg ikke, og godt er kanskje det. I to lange uker må vi vente, håpe, og tro. Ventetid. Den verste perioden av de alle.

Tallet er…

En tøff dag er endelig ved veis ende. For jeg kan ikke komme utenom at egguthenting er tøft, fysisk og psykisk. Men herlighet så glad vi er for at vi har tilbragt denne tøffe dagen i de aller beste hender her i Haugesund! Makan til omsorg og ekspertise skal man lete lenge etter. Det å bli møtt av en moderlig klem, med god tid, at de har lagt en plan for at denne egguthentingen skal bli mindre smertefull enn forrige gang, at de anerkjenner at dette er utfordrende. Jeg får virkelig ikke fullrost de nok.

Jeg ble møtt med dobbel dose startdose av fentanyl, et morfinstoff som sprayes inn gjennom nesen. Og heldigvis for det. Eggstokkene var superstimulerte, stappfulle av eggposer. Når jeg tittet opp på den store skjermen kunne jeg se alle eggposene som lå der og ventet på å bli sugd vekk av kroppen min. Jeg var glad og redd på samme tid. Dette kom til å ta tid.

Jeg holdt hardt i hånden til mannen og lukket øynene. Det første stikket kom mens legen og sykepleieren fortalte om den nye frityrkokeren de hadde fått i julegave. Og det roet nervene mine å få fokuset over på andre ting enn smerten. Hver gang jeg åpnet øynene kunne jeg møte sykepleierens ørneblikk og det gjorde meg trygg. Jeg kunne raskt puste lettet ut over at det gikk bedre enn forrige gang. Jeg kunne fokusere på pusten, finne indre urkvinnestyrke og de tok seg god tid til at jeg kunne hente meg inn igjen når jeg sleit. To av eggene lå veldig kronglete til, det virket som de hadde hengt seg opp i arrvev på den siden jeg måtte fjerne egglederen, og det kjentes. Smerten var intens, og de var tilslutt umulig å få tak i for legen. Men når han avsluttet, kunne embryologen rope ut til oss med ivrig stemme at vi hadde fått hele 16 egg!

Full av tårer kunne jeg legge meg nedpå, med det store smilet til mannen ved min side. Takknemlige for at jeg klarer å produsere egg, kunne vi juble mellom tårene. Ny rekord i egguttak og rommet fullt av optimisme. Jeg kunne kjenne en bølge av håp skylle over meg. En varm følelse som har vært litt for fjern i det siste. Kanskje dette virkelig blir den siste gangen vi må gjennom dette?

Etter at embryologen har gjort sin magi med eggene i løpet av dagen, med å forsøke å befrukte hvert og ett egg, blir de lagt i embryoscoop over natten. Her er det den brutale naturen som rår, og om de utvikler seg videre eller ikke er helt ute av vår kontroll. I morgen tidlig får vi beskjeden om hvordan det har gått med eggene i løpet av natten, og på fredag blir det forhåpentligvis tilbakesetting av det aller mest perfekte egget!
Hvis flere av eggene har god kvalitet, kan de fryses ned til senere forsøk. Og som vi håper at det endelig skal bli noen på frys! ❤

Kroppen føles mørbanka, og det er nå fullt fokus på å samle krefter til den lange veien som venter oss de neste ukene. For kloke av skade vet vi at fjerde runde har såvidt begynt. Men vi er klare. Det skal kjempes med nebb og klør.

Helvetesuka

I utgangspunktet tenkte jeg at jeg ikke skulle kjede dere med nok et innlegg om hvordan hormonene gjør meg gal. Dere har jo liksom hørt det før, og nå som det er fjerde gang kan det helt enkelt bli for mye. Men altså, hvem prøver jeg å lure? Det er jo virkelig en ren galskap disse hormonkurene. En kjempesandwich av alle menneskelige følelser i sprøyteform. Å ikke skrive om det i en blogg som i all hovedsak handler om hva veien mot mammadrømmen koster, ville jo vært som om Petter Northug ikke nevner i et dybdeintervju at han faktisk trener for å nå toppformen.

Jeg synes lenge at denne runden var lettere hormonelt sett enn de andre forsøkene. Det var nesten så jeg lot meg selv håpe at jeg på en måte hadde blitt «immun» av alle hormonkurene, og at de ikke lenger kunne nå inn til mitt nå (kanskje litt) hardbarka hjerte. Men så kom hormonveggen. Smilet prellet av, og tårene kom som en evigvarende tsunami. Det er vanskelig å forklare hvordan det føles. Men generelt kan jeg si, hvor enn nitrist det høres ut, at det har ikke vært mye livsgnist å trekke frem de siste dagene.

Jeg og Kardashians vettu. Og ordentlige verdensproblemer.

For det er seigt. Jeg kan ikke komme utenom det. Men selv om alt føles mørkt og negativt, så vet jeg jo nå, heldigvis, at dette ikke er MEG. Det er en versjon av meg som blir til hver gang jeg propper i meg altfor mye hormoner. Og det går over. Takk og lov for at det går over.

I går satte jeg den siste injeksjonen for å stimulere eggstokkene. Hvertfall for dette forsøket. Og forhåpentligvis for alltid. Jeg hadde trodd at egguttaket skulle skje i dag, mandag, men desverre måtte strikken av tålmodighet strekkes noen dager til. På kontrollen kunne vi se mange, mange eggposer. Så mange at gynekologen utbrøt «Oi,det var da voldsomt» når han stirret på ultralydskjermen. Eggstokkene er store, og kroppen har gjort klar 18 folikler. Og 18 folikler er jo veldig bra. Men det kjennes også, skal jeg si deg. Når eggstokkene vokser i rekordfart blir man rimelig stinn i magen, i tillegg til at de nå klemmer på sammenvoksningene mine og gjør hver minste bevegelse til en kraftanstrengelse. Så i helgen har jeg vandret rundt som en sprekkeklar høne som knapt klarer å bøye seg og som i tillegg avslutter annenhver setning med et snufs.

I kveld, nøyaktig kl 21.30, skal eggløsningssprøyten settes, som har i oppgave å modne eggene slik at de er klare for å «høstes». Egguttaket skal skje onsdag morgen, og på fredag blir det (forhåpentligvis) tilbakesetting. Vi går med andre ord inn i en psykisk og fysisk tøff uke, og jeg føler meg allerede utslitt. Er det lov å si? Jeg sier det uansett. Jeg er emosjonelt og fysisk helt på felgen, og har de siste dagene knapt snakket med mannen engang. Alt som kommer ut av meg er tårer og negative ord, til tross for at jeg ikke ønsker det. Løsningen har vært å gå inn i min egen boble med grønne smoothies og søvn.

Men på felgen eller ei, nå skal det skje. Kanskje blir fjerde runde siste runde. Kanskje det er nå det skal bli full klaff? Jeg håper. Alt vi har igjen nå er håpet. Og håpet kommer nok til å fortsette å vokse de neste dagene, til tross for at frykten er der like fullt.

Alle varme tanker, babystøv, bønner og beroligende ord som kan sendes vår vei nå mottas med stor takk. Vi trenger alt håp vi kan få ❤

 

Hva hadde du gjort?

På badet har jeg en boks full av brukte kanyler. I begynnelsen var det bare en oppbevaringsboks jeg kastet kanylene i slik at jeg deretter kunne kaste de på en forsvarlig måte. Men så traff facinasjonen meg. Hvor full kommer den boksen til å bli? Hvor mye skal kroppen igjennom? Når skal dette ende?

Jeg husker fortsatt når jeg fikk høre om Ivf for første gang. Eller, jeg hadde jo hørt om det før, men som de fleste andre var det liksom bare et ord, en behandling, som ikke angikk meg. Men når jeg virkelig hørte om det, når en mann i hvit frakk kunne fortelle meg at det var mulig jeg måtte gjennom ivf for å kunne bli gravid. Det glemmer jeg ikke. Jeg gikk hjem og googlet, leste historier, så på youtube klipp og bilder av alle medisinene, sprøytene, og ikke minst den lange nålen som brukes til å suge ut eggene. Øynene mine fylte seg opp av tårer og jeg nektet å slå meg til med ro med at dette skulle bli meg. Jeg hadde akkurat bekreftet det kroppen hadde skreket til meg i mange år ; at jeg hadde en kronisk sykdom jeg måtte lære meg å leve med resten av mitt liv. Og som jeg ble fortalt : «man vet aldri hvordan den utvikler seg». Også dette. IVF. Nei.  Jeg hadde blitt sykepleier for å pleie de syke. Ikke for å være syk selv.

Fire år etter. To operasjoner. Fem arr på magen. Snart fire ivf forsøk. Tre aborter. Uttallige sykehusbesøk. Baderomsskuffene fulle av medisiner. Evige blå prikker på armene av gjentagende venefloner og blodprøver. 80 000 kroner fattigere. Resept på morfin i veska. En kanyleboks på badet. Og bare noen dager unna tredje runde med egguttak.

Tidene forandrer seg. Tidene forandrer deg.

Det er ikke lenger skummelt å være i denne prosessen. Det er hverdagen. Men det er slitsomt. Det er uutholdelig smertefullt. Og man kan ikke klage. Det er så mange som har det så mye verre. Jeg skal ikke dø, jeg slipper å leve i dødsangst. Jeg er bare redd for å ikke kunne leve livet mitt slik jeg ønsker. Og det er det jo mange som er. Tross alt.

Så jeg skal ikke klage. Jeg skal bøye hodet og fortsette å jobbe. Bite det i meg. Svelge unna tårene. Jobbe mot et mål, det store målet, med blod, svette og tårer. Og alle krefter jeg har. Jeg skal ikke klage. Men jeg kan si til deg som ikke går gjennom dette: Still deg selv spørsmålet om hva du selv hadde gjort hadde du vært i samme situasjon. Vær så snill og ikke ta det du har for gitt. Ikke ta hverdagene slik du kjenner de for gitt. Vær ydmyk. Vær takknemlig.
Og ikke klag du heller.