Nærmer seg

Da jeg kom over dette her om dagen på babyverden sitt forum, fikk jeg et stikk av dårlig samvittighet for at det blir litt stille her inne for tiden. Men jeg ser dere fortsatt stadig titter innom, og jeg føler virkelig jeg unner dere et lite pip iblant. Dere trofaste ukjente, og kjente, som har støttet oss og fulgt meg hele denne lange og turbulente tiden. Jeg vet dere er mange som fortsatt føler dere sitter fast i gjørma, sånn barnemessig. Og dere skal vite at jeg føler så med dere! Jeg føler meg jo fortsatt som en av «dere»- dere som lengter og kjemper det som føles som evighetens kamp. Men jeg håper det er en liten motivasjon at dere nå kan se at selv etter flere år og mange nedturer, så kan det løse seg likevel. Og vissheten om at det desverre ikke gjør det for alle gjør oss bare desto mer ydmyke for at vi tilslutt ble en av de heldige.

Vi blir helt overveldet over hvor mange som oppriktig gleder seg over vårt lille mirakel, og viser oss små og store drypp av kjærlighet i denne ventetiden. Venner, familie og naboer kommer på døra med arvegods til den lille bølla. En av mine eldste og beste venner har lagd både babynest, sakkosekk og vognteppe. Familie hjelper oss med tidligere julegaver så vi kan ha alt det essensielle utstyret klart før han melder sin adkomst. Og til og med en gammel barndomsvenninne sendte meg hjemmehekla gaver i posten. Det varmer langt inn i hjerterota til oss begge to, og kanskje spesielt hos meg, som har et sterkt behov for redebygging for tiden 😀

Tenk at denne julen skal bli så magisk. Tenk at denne julen skal vi endelig få den gaven vi alltid har ønsket oss! Vi er mer enn klare 🙂

Ungen min

Alt eg vil seie
er kanskje sagt før
av tusen andre mødre

Men eg tenker slik på
dei små armane dine
som du legg rundt halsen min

Profilen din
er kinn og auge
vesle blåbær

«Kom, lille mamma»
seier du og ser på meg
med tusen år gamalt blikk

Ja, hald meg, vesle to-år
hald meg i dei sterke armane dine
Byss meg i søvn

–Marit Tusvik-

❤

The circle of life

Nå er jeg over halvveis dere! Altså i uke 22. Det er helt sprøtt å tenke på at det nå er omtrent akkurat like lenge til fødsel som det er siden den spennende og følelsesladde dagen vi hadde med egguttak på Maigaard. Jeg synes tiden har gått så fort! Og selv om jeg har forstått at det er veldig vanlig å bli relativt utålmodig underveis i svangerskapet, så kjenner jeg ikke på noe slag av utålmodighet enda. Jeg er sikkert irriterende klisjefylt, men nyter altså så til de grader å gå gravid at jeg til og med nyter plagene som følger med. (Bank i bordet, vet mye kan skje enda.) For endelig får jeg lov til å oppleve dette, dette som jeg har vært så redd for å aldri få lov å føle på. Nemlig det å gå gravid med barnet vårt, og det å skulle bli mamma.

I uke 21: Babyen var da ca 24 cm lang, ca 300 gram tung og skal visstnok være omtrent på størrelse med en cantaloupemelon (jikes!)

Ettersom morkaka ligger foran fosteret, altså ut mot magen min, så har det tatt tid for meg å kjenne noe bevegelser der inne. Det begynte utrolig svakt og vagt, og jeg var lenge usikker på om det var noe jeg bare innbilte meg eller om det faktisk var babyen. Men så ble følelsen sterkere for hver dag som gikk og nå er jeg endelig ikke i tvil lenger. Jeg kjenner nå bevegelse hver dag, spesielt om kvelden når jeg strekker meg ut på sofaen eller når jeg har lagt meg. Følelsen er veldig vanskelig å beskrive, da jeg ikke kan si det er tydelige spark jeg kjenner enda. Men bildet jeg får i hodet er en liten bylt som snur seg rundt under vann..høres det rart ut? Kanskje det kan sammenlignes med store bobler?

#thatfaceyoumake : når du endelig kjenner liv ❤

Men lykken skal liksom aldri være helt komplett. Samme uke som jeg kjente tydelig liv for første gang, måtte jeg nemlig ta farvel med et annet liv.

I åtte år har jeg fått være mamma til min fine lille hund, Sniff. Og hvis du ikke har hatt hund, eller ikke er et hundemenneske, anbefaler jeg deg å la vær å lese resten av dette innlegget – for da kommer du sikkert til å synes jeg er et rart menneske. Du kan nok umulig forstå følelsene man faktisk kan få for menneskets aller beste venn.

Og OM han var – min aller beste venn. Han var den som virkelig har gjort denne reisen mot å få barn (et menneskelig et, sådan) mulig. Ettersom jeg har slitt mye med sykdom, har jeg vært mye mer isolert i hjemmet enn det jeg kunne ønske. Og han var utvilsomt den som gjorde hjemmet vårt til et hjem verdt å være isolert i. Han tasset etter meg overalt med en logrende hale, om det så var midt på natten og jeg ikke fikk sove. Han var den som alltid fikk meg til å smile, og som alltid var glad for å se meg. Han var den som satte seg helt inntil meg når jeg gråt, og la seg med hodet på magen min når jeg hadde smerter. Hver eneste dag gikk vi tur sammen, han og jeg. Hadde jeg veldig vondt, gikk han så sakte han bare kunne, og stoppet opp og så på meg med et bekymret blikk. Aldri hadde jeg trodd at man kunne elske en hund så høyt som vi elsket han. Men så var han så absolutt ikke bare en hund. Han var som barnet vårt, og den beste vennen man kan tenke seg.

Det er nesten symbolsk, hvordan hans liv skulle ende. Til tross for at han var en enorm støtte for meg gjennom min sykdom, skulle han bli syk selv. Og helt siden i vår har det gått gradvis nedover med vår lille venn. Etterhvert som det lille livet i magen min vokste seg sterkere, ble Sniff svakere. Det føles nesten som han ga stafettpinnen videre til den lille i magen. Nå som han så at det gikk bra med oss, og at jeg fikk temmet min morsfølelse et annet sted, kunne han endelig slippe ned garden og vise oss hvor sliten kroppen hans egentlig var.

Det siste farvel ❤

Midt på natten bærte jeg han inn til dyreklinikken som om det var barnet mitt, og han klamret seg til meg slik bare et barn ville gjort. Men det var som han forstod at han skulle endelig få lov til å sove, og viste ingen tegn til uro eller engstelse. Mannen og jeg satt ved hans side og fortalte han hvor glad vi var i han med tårefylte øyne, helt til han sovnet inn med hodet i hendene mine. Det var en verdig avslutning på et lykkelig hundeliv, men den tomheten som fulgte oss som står med et tomt hundebånd igjen i hendene, føles altoppslukende. Huset er stille og ensomt uten han. Han skulle bare visst hvor mye han betydde for oss.

Hvil i fred, lille Sniff. Takk for at jeg fikk lov til å være mamman din. ❤

En ode til kjærligheten

Fikk du med deg den lille bloggen i mitt hjerte på kvinneguiden i går? Hvis ikke kan du lese artikkelen her.

I dag har jeg og mannen bryllupsdag!
For to år siden holdt jeg tale til mannen med stor M om hvordan jeg gledet meg sånn til å starte en familie med han, kjøpe hus og lage et hjem sammen, dele hverdagene sammen, dele sorger og gleder – sammen.

Da han fridde hadde vi nettopp startet babyprøvingen, og jeg drøyde så lenge som mulig med å kjøpe brudekjole da jeg tenkte jeg plutselig kunne bli stående med gravidemage på bryllupsdagen vår. Men månedene gikk, femten måneder –  for å være pirkete. Og da bryllupsdagen kom var magen like..vel – flat er jo en overdrivelse, men hvertfall like tom. Jeg husker jeg tenkte at det sikkert var bryllupsstresset som gjorde at jeg ikke hadde blitt gravid enda.

Lite visste vi den gang at vi to år etter denne dagen fortsatt skulle bare være oss to.
Lite visste vi den gang om alle kampene vi hadde fremfor oss.
Lite visste vi den gang hvor sterk kjærligheten vår egentlig skulle bli.
For vi har alltid vært et veldig forelska par, mannen og jeg. Og når vi gifta oss trodde jeg at vi hadde nådd toppen, hva kjærlighet angår. Men så feil kan man altså ta. Jeg skal på ingen måte skryte på meg at vi er et perfekt eller feilfritt par. Vi har våre kamper. Vi kan krangle til busta fyker, vi kan rope og smelle med dører og til og med kaste ting (bare myke ting altså) i vår stahet. Men vi har ikke fått noen lett start på livet vårt sammen, han og jeg. Og det har gjort kjærligheten mellom oss sterkere enn jeg trodde var mulig.

Han er den som bare trenger å kaste et blikk på meg for å vite hva slags form jeg er i. Som tørker tårene mine, som alltid får meg til å le, som gjør meg sintere enn jeg trodde jeg kunne bli, som gjør meg tryggere enn jeg trodde jeg kunne bli. Som henter varmeflaske til meg midt på natten, som kjører meg i all hast på sykehuset, som er stemmen min når jeg har for vondt til å snakke selv, som alltid klarer å lure frem et smil hos meg selv når øynene mine er fulle av tårer.

Han er mannen jeg skal kjempe alle kampene sammen med, han er mannen jeg skal ha ved min side til jeg blir en gammel rosin.
Han er mannen som skal bli pappaen til barnet mitt. Hvis jeg bare klarer å gi han det.

Og han er den som fremdeles elsker meg like høyt, selv om kroppen min har mistet det som skulle blitt barnet hans.
To ganger.

DET er mannen med stor M det!

Det som betyr noe

 

Vi syns vi kunne se te verdens ende
og visste åssen åra ville bli
da livet pluts’lig svinga av fra veien
og tok en kronglete og ulendt sti.
Der stengte fjellet steilt på alle kantær.
Da sa du stille: ”Vi kan klatre vi.”
Vi følte kronglesti’n langs bratte stupet.
Og ingen av oss torde se i djupet.

Nå har vi føllt den bratte, trange stien
med stup på si’ene i mange år.
Det kan nok hende vi misunner andre
den strake landeveien der de går.
Det ser så lett ut, men en veit jo aldri,
og kronglestien har blitt veldig vår.
Det var den sti’n vi fikk, det hjælper ikke
å følge andres jevne vei med blikket.

Og vi har lært å ikke sture over
den rette veiens rike blomsterflor.
For det gror blomster også langs med sti’n vår,
og gleden over dem er like stor.
Ja, kanskje større, for de er så sjeldne,
en må se nøye for å se de gror.
De ligger ofte skjult blant vissne bla’er,
men duftær ekstra sterkt på fine da’er.

La gå at det kan komma vonde ti’er
da sti’n vår kjennas vanskelig og bratt.
Men den har lært oss at det vokser blomster
på både slåpetorn og nypekratt.
Og ingen ting i verden er så vakkert
som nyperoser i ei St. Hans natt.
Og når vi sitter sammen kan vi kjenne
at også vår sti når te verdens ende.

– MARGARET SKJELBRED –

Når journalisten ringer

Er det greit å allerede ha bestemt seg for å være åpen om ufrivillig barnløshet. Etter at jeg startet denne bloggen visste plutselig «alle» det. Venner vet. Kanskje venner av venner. Familie vet. Venner av familie vet. Kollegaer vet. Og selv om han ikke bryr seg, så sitter nå til og med Ola på 90 år på Sunnmøre og vet han også.

 

 

 

Men selv om jantelovurstemmen i meg river seg i håret, er det samtidig en stor lettelse. Jeg får mange henvendelser av kvinner som kjenner på mange av de samme følelsene, men som fremdeles holder en maske døgnet rundt. Og det forstår jeg så altfor godt at de gjør. Men det er alltid godt å vite at man ikke er alene, og kan støtte hverandre.  Jeg tror nok mange føler de har blitt bedre kjent med meg etter at jeg valgte å skrive om dette, og vet du, jeg tror jeg også har blitt bedre kjent med meg selv.

Det preger meg og det former meg til den jeg er. Og det skammer jeg meg ikke over. Tvert om tror jeg at det gjør meg mer forståelsesfull i møte med andre mennesker. For vi går alle med en liten hemmelighet eller ti, gjør vi ikke? Grunner til hvorfor vi er den vi er og gjør som vi gjør. Men vet du hva? Det trenger ikke å være hemmelig.

Jeg har kommet nærmere familien min,

vennene mine,

mannen min.

Og ikke minst, jeg klarer å gi mer blaffen i unødvendige bekymringer og slipper alle de hvite løgnene.

Jeg er på et punkt i livet hvor jeg føler det er så mange i livet mitt som gir meg så mye uten at jeg klarer å gi like mye tilbake igjen. Så dette er en takk til deg. Du vet du som ler sammen med meg. Lytter til meg. Sender omtenksomme meldinger til meg. Er stille sammen med meg. Smiler til meg. Opplever ting sammen med meg. Tenker på meg. Støtter meg. Er glad i meg. Du vet hvem du er.

Og jeg vil bare si:

Jeg er glad i deg også.

Takk for det du gjør for meg.

En dag skal jeg gi mer tilbake enn jeg gjør i dag.

 

Hvem er viktig i livet ditt? Si det til dem da vel!

Og for mer kjærlighet, kan du jo kjøpe VG helg i dag 🙂

Å være heldig

 Jeg er heldig jeg.

Jeg er 27 år – og vil oppleve mange somre der jeg kan gå barbeint, drikke iskald hvitvin, få fregner på nesa og kjenne lukten av nyklipt gress.

Jeg har tatt utdannelse – hvor jeg ikke bare fikk mulighet til å finne meg selv, men også mennesker som meg, og som i dag har blitt mine nærmeste venner.

Jeg kan jobbe som sykepleier – der jeg får lov å hjelpe mennesker i krise, få smil, latter og tårer av noen som ikke trodde de skulle smile igjen.

Jeg har en kropp som fungerer – ben jeg kan gå turer med i skogen, hender som kan klappe den myke pelsen til hundene, øyne som kan gi mannen et flørtende blikk, og en munn som kan snakke, kysse og le.

Jeg har mange mennesker rundt meg som kun vil meg vel – som gir meg varme klemmer, deler en flaske vin, hjelper meg å bære når posene blir for tunge, tørker tårene mine, og deler øyeblikk av livet sitt sammen med meg.

Jeg har i tillegg til min opprinnelige familie skapt en liten egen – to hunder som møter meg logrende og sjeleglad hver gang jeg kommer hjem og en mann som alltid får frem latteren i meg.

   

Og når kroppen ikke får til på egenhånd, så får jeg hjelp av de som kan det aller best – nemlig rikshospitalet, til å oppfylle drømmen om å bli mamma. Nå må jeg bare vente på brevet.

Jeg er heldig jeg.

Er du?