Du vil kanskje tro at når man har venta seg grønn på å bli gravid i nesten tre år, så har man forberedt seg ganske så grundig… Og det har du helt rett i. Jeg kunne ønske jeg kunne si at jeg hele veien har hatt et avslappet forhold til det å prøve å bli gravid. Men jeg er langt ifra perfekt. Og jeg tror de prøverne som sier at de klarer å være konstant avslappa – lyver.
Det begynner med drømmene og de romantiske planene i øyeblikk med tvinnede hender og myke stemmer i nattmørket. Hvor mange barn vil vi ha? Gutt eller jente først? Hva synes du babyen skal hete?
Men med ventetiden, kommer virkeligheten.
Vi har diskutert babynavn så høylytt at vi på et tidspunkt stoppa bilen fordi mannen mente at en kid virkelig ikke kan hete Nara når han må si det på sørlandsdialekt. Han skarret seg blå mens han prøvde å si Naaarrrrraaaaa, og jeg ropte høylydt at det er da for filler`n ikke MIN skyld at han kommer fra et sted der de ikke kan si R. Også resulterte selvfølgelig det hele i en diskusjon om hva som er den mest riktige måten å uttale R på. Idiotiske meg blir jo myk som smør av sørlendinger, så han vant.
Det er en jungel der ute, av råd, tips og nærmest krav til hvordan du skal bli gravid. Det kan faktisk virke så komplisert at jeg nesten ikke forstår hvordan noen kan bli det! Til tross for at jeg har fnyst og ledd meg skakk av de aller fleste råd og tips som florerer, må jeg noe skamfullt innrømme at det har blitt noen tragikomiske situasjoner mens vi har ventet.. For det skader jo ikke å prøve, liksom.
Jeg overbeviste mannen til å ta rosenrot kosttilskudd, da en artikkel hadde fått meg til å tr0 at dette var helt nødvendig. Det tok ikke mange dagene før han glemte det, og da ble min daglige morgenmelding: Husket du å ta rosenrot i dag? Da det gjentagende svaret ble «nei», hang jeg tilslutt opp en håndskrevet, kjærlig, om enn litt bitchy lapp på baderomsspeilet: «HUSK ROSENROT HVER DAG! Ps. elsker deg altså.»
Når jeg kom med løse boxere til han og spurte han om han ikke kanskje kunne stå litt mer istedet for å sitte ved kontorpulten mens han jobbet (du vet – for at det ikke skal bli for varmt) satte han foten ned.
Så da gikk jeg over til de tingene som kun gikk utover meg. I prinsippet da, vel og merke. Jeg drakk grapefruktjuice til den store gullmedaljen og tok folat og omega 3. Jeg lagde all mat fra bunnen av. Jeg måtte i mitt stille sinn regne ut hvor i syklusen jeg var før jeg tok det glasset med vin. Jeg kjøpte graviditetstester i fleng og testet hver gang jeg fant på en grunn til å forsvare det.
Når en av mine beste venninner fikk barn ville jeg holde han så mye som mulig. Det er fint å holde barn. Det gir en varm, moderlig følelse som fyller hele deg. Men, jeg hadde også en baktanke annet enn å være superfilletante. Jeg hadde nemlig lest at det å lukte på babyhoder boostet fertiliteten. Jeg rensket nesen og holdt hodet til babyen tett opp mot ansiktet så mye som mulig slik at jeg kunne snuse han inn som nesespray. Jeg så gal ut, men herlighet for en god filletante jeg var.
Etter et år med galskap, forstod jeg at det var nettopp det det var- galskap. Og jeg tok en runde med meg selv. Det å ønske noe, drømme om noe, er egentlig en fin ting. Man vet hva man vil. Og selv om man kanskje ikke får det akkurat når man vil ha det, så må det da være mye bedre enn å ikke vite hva man vil ha. Eller?
Så jeg lot meg selv, og mannen, være i fred.
Jeg googlet babynavn og barnekrybber når jeg ønsket det. Men jeg ga også blanke og googlet barnefrie reiser mens jeg koste meg med vin.
Jeg lot meg selv både gråte og å mene at livet sugde av og til, for når kråka bæsjer deg i hodet og du tråkker i den store søledammen med joggesko, så er det faktisk helt greit å synes at livet er noe dritt. Men så reiste jeg meg opp, tørket bort tårene, klæsjet på en ny dose maskara og smilte til verden igjen.
Jeg kastet rosenrottilskuddet, puttet folat-tablettene i skuffen til den dagen jeg faktisk blir gravid, og sluttet å bruke penger og energi på å teste meg gal.
Det handler om å akseptere at livet er mer enn en rosablogg. Det handler om å lære seg å leve mens man venter.
medhjertetihaanden 