Veggen

Jeg klarte jo selvfølgelig ikke å holde meg til testdag med å ta graviditetstest. Det hadde vel heller ingen trodd at jeg skulle klare.

Søndag ble den første testdagen. Jeg gledet meg. Jeg var så rolig, så sikker, og så trygg.  Jeg stirret og stirret på den hvite pinnen. Klokka tikket. Smilet begynte å blekne og ble erstattet av en sterk uro. Det kom ingen strek. Hvordan kunne jeg ta så feil?

Mandag morgen. Negativ test. Mandag kveld. Negativ test. Tirsdag morgen. Negativ test.
Salte tårer gjør kinnene såre. Nettene blir eviglange, dagene enda lenger.

Det er fortsatt to dager igjen til testdag. Men den sterke optimismen har forsvunnet i søpla sammen med de negative testene. De to første gangene jeg ble gravid testet jeg tidlig positivt. Forrige gang testet jeg ikke positivt før testdag, men da hadde jeg også lavt hcg-nivå ettersom graviditeten var utenfor livmor.

Følelsene er mange. Uendelig mange, og de renner over. Bokstavelig talt. Men alt i alt konkluderer de det samme: jeg føler det er over nå.

Vi har vært heldige som har blitt gravide ved hvert ivf-forsøk. Selv om vi har vært ekstremt uheldige som har mistet den dyrebare spiren hver gang. Jeg har hele tiden tenkt at det er bare en liten bit i puslespillet som mangler, ettersom jeg har blitt gravid hver gang. Vi tenkte at forholdene lå bedre til rette nå enn noengang når de har fjernet den egglederen som skapte et dårlig miljø. To egg inn, to perfekte embryo. Og jeg vet jeg har gjort alt etter boka. Jeg har vært så nøye med å gjøre alt riktig at det er latterlig. Og jeg har vært mer positiv enn noengang. Men så, ingenting? HVA POKKER SKJER NÅ DA?

Den tomheten som føles når man har ofret så ekstremt mye, er umulig å sette ord på.
Hvordan skal man gå gjennom dette gang på gang uten å få noe igjen for det?
Hvorfor skal man måtte gå gjennom dette gang på gang uten å få noe igjen for det?
Hadde noen fortalt meg på forhånd hvordan dette kom til å føles, hvordan denne kampen kom til å bli, hadde jeg ikke trodd på dem.

Det føles helt håpløst å fortsette. Men det føles samtidig helt umulig å skulle la være.

Kanyleboksen på badet er stappfull. Lommeboka er tom. Magen er blåflekkete, hoven og verkende. Drømmene er knust. Jeg har aldri i mitt liv følt meg så utslitt. Utslitt av å kjempe en kamp som føles uendelig. Å kjempe mot en sykdom parallelt som å kjempe for en drøm om en familie.

Jeg har sluttet å kalle det rosa rommet for barnerommet. Nå kaller jeg det konsekvent for kontoret. For første gang vurderer jeg å kjøpe maling. Male over det som skulle vært, det som skulle bli. Planene, drømmene, og håpet.

Er det over nå?

Wicked game

Det er fredag ettermiddag og jeg begynner å kjenne det stikke på venstre side i magen. Jeg kan se at magen eser mer og mer ut for hver time som går, og smertene blir bare sterkere. Jeg blir svimmel, føler meg søvnig og har feber. Aller mest har jeg lyst til å ta smertestillende og legge meg til for å sove, men instinktet mitt sier meg at noe er galt. Det er langt ifra de sterkeste smertene jeg har opplevd, men det føles bare feil. 

Jeg sier at mannen skal ringe sykehuset. At han skal si jeg er rimelig sikker på at venstre eggleder er på vei til å sprekke, og at det siver blod ut i buken min, fordi det sitter en graviditet der. Jeg vet at en slik situasjon kan forandre seg raskt til å bli fatal. Hvis egglederen sprekker, vil det pumpes blod ut i magen uten at noe stopper det, og man kan faktisk blø i hjel av de indre blødningene. Heldigvis tar sykehuset oss på alvor, og vi får komme rett inn på undersøkelse en fredag kveld, uten å måtte krangle oss gjennom legevakta. Etter kort tid blir jeg undersøkt av gynekologen på vakt. Jeg kan se hun sperrer opp øynene når jeg sier at på en skala fra 1-10 er smertene på en 5. Hun sier en exu(graviditet utenfor livmor) pleier å gi enorme smerter, og jeg kan se at hun mistenker at jeg nok mest er engstelig. Mannen sier strengt at jeg er rimelig vant med sterke smerter, så denne skalaen kan nok være litt misvisende. Og jeg kjenner kroppen min godt. Jeg forklarer henne at jeg tror graviditeten sitter i venstre eggleder, og at den er på bristepunktet. Jeg tror det har begynt å sive blod ut i buken, for jeg kan kjenne det på presset i magen. Etter to minutter med ultralyd ser jeg at hun blir litt mer hektisk, og hun forteller meg at jeg har helt rett. Det er blodansamlinger rundt eggstokkene, og egglederen har begynt å briste. Operasjonen må skje innen kort tid. Jeg får en seng, operasjonstøy, og jeg lar sykepleiestudentene i praksis øve seg på å ta blodprøver og sette veneflon på meg med skjelvende hender.

Jeg gråter litt sammen med mannen. Selv om vi nå visste at denne graviditeten ikke var levedyktig, var det uansett en tung tanke å måtte gjennom en ny operasjon i tillegg til å miste, nok en gang. Jeg synes forrige operasjon var enormt tung, og jeg vet at hver gang de må operere meg vil det føre til enda mer sammenvoksninger pga endometriosevevet i buken. Enda mer smerter.
Jeg tenkte på om hjertet slo på denne lille bønna som nå måtte fjernes. På om dette faktisk kunne blitt et friskt barn om det så bare hadde slått seg ned på riktig sted.

Mannen måtte reise hjem når jeg ble trillet inn til operasjon. Jeg forsøker å holde tårene tilbake, mens tusen tanker svirrer i hodet. En fantastisk anestestisykepleier stryker meg på kinnet og sier med blanke øyne: «Her i operasjonssalen er det alltid lov å gråte». Hun forteller at de også synes det er tøft å skulle gjennomføre en slik operasjon, når de vet dette er den tredje graviditeten som går galt. Jeg får snakket litt om det mellom tårene, og blir møtt av stor omsorg og støtte. Når jeg våkner har jeg en eggleder og en graviditet mindre. Umiddelbart kjenner jeg at alle graviditetssymptomene er borte, og følelsen av å være gravid like så. Men jeg føler meg også lettet for at egglederen som var skadet fra før, nå er fjernet slik at det ikke setter seg en graviditet der på nytt.

Natten går med til å gråte og drømme over det vi nok en gang har mistet. Og rundt meg svirrer det engler i hvitt, gir meg smertestillende, legger kald klut på panna mi og tørker tårene jeg så hardt forsøker å svelge unna.

I løpet av ett år har jeg opplevd å bli gravid tre ganger. Og alle tre gangene har endt i at vi har mistet våre spirer på den ene mer dramatiske måten etter den andre. Først i en missed abortion, så i en spontanabort, og nå i en ekstrauterin graviditet. Det er en del av gamet. For å vinne, må man risikere å tape. Men nå er jeg sliten. Og det er mannen også.

av instagrampoet @usagteord.

Tomt.

Den siste uken har optimismen steget. Jeg klamret meg til de positive blodprøvesvarene og alle historiene om de som har hatt helt ufarlige svangerskapsblødninger. Symptomene bare økte på, og vi begynte å glede oss over at det kanskje kunne gå bra denne gangen til tross for en tung start. Natten før ultralyden drømte jeg at jeg fikk høre hjerteslagene til den lille spiren i magen. At det endelig skulle bli en positiv opplevelse å dra på ultralyd.

Men nei.
Å skulle forklare det triste synet som møtte oss på denne ultralydskjermen ville bare vært en kjedsommelig gjentagelse av det jeg har skrevet om ved flere anledninger tidligere. Til tross for at det bare er 1% som opplever dette tre ganger på rad, så skjedde det altså med oss. Nok en tom ultralydskjerm. Nok et legekontor fylt av stillhet fremfor hjertelyd. Nok en abort.

«Her er det ingen tegn til graviditet» sa gynekologen.
De vondeste ordene en som er gravid, i følge alle tester og blodprøver, kan høre. Jeg skal akkurat ha kommet i uke 6 nå. Og selv om gynekologen sa det var en liten sjanse for at det var for tidlig til å se noe, så skal man jo se NOE når man er i uke 6. Det kan også være en graviditet utenfor livmoren, som de også var redde for sist gang jeg aborterte. Eller så kan jeg allerede ha abortert. Noe som jo er rart, når hcg blodprøvene doblet seg slik de normalt skal gjøre. Jeg forstår det ikke. Det eneste jeg vet er at jeg ikke orker å klamre meg fast til håpet lenger. Dette forsøket har vært ekstremt krevende, med så uendelig mange opp- og nedturer.
Gravid. Ikke gravid. Gravid. Ikke gravid. Gravid. Ikke gravid.

Nye blodprøver ble tatt. Og så skal vi tilbake om en uke for ny ultralyd. Men jeg har ingen forventninger til at den vil gjøre annen nytte enn å konstantere at en abort har funnet sted.

Først ble jeg så sint at uansett hva jeg gjorde kjente jeg at jeg hadde behov for å gjøre det hardt. Jeg smelte igjen skapdører så det ljoma i hele huset, slo i bordplata, kasta en bok i gulvet bare fordi det var deilig å lage lyd for å uttrykke hva jeg følte.
Så ble huset stille. Vi visste ikke hva vi skulle si, verken jeg eller mannen. Begge satt i hvert vårt hjørne i dype tanker.
Nå føler jeg meg tom. Tom for tårer, tom for håp, tom for motivasjon, tom for ord. Hjertet er utslitt av å håpe, drømme og tro det beste.

Så mange tar dette for gitt. De skulle bare visst hvor heldige de er.

Å se fremover

I dag fyller jeg 28 år, og jeg skal være den første til å innrømme at det siste året ikke gikk som ventet. Det har vært fullt av skuffelser, sykdom og nederlag. Ja, det har sugd – rett og slett. Jeg vet at ingen liker sytepaver – og jeg lover at jeg ikke skal bli det på permanent basis. Men i år skulle bursdagen min pokker meg inneholde en gravidemage! Den skulle inneholde et ultralydbilde på kjøleskapet og vissheten om at babyen var TRYGG. Først skulle jeg vært høygravid nå – men nei. Så skulle jeg vært i den magiske uke 12 nå – ånei da.
Så hva jeg ønsker meg til bursdagen min spør du?
Det kan du desverre ikke gi meg.
Men livet venter ikke på at jeg skal bli fornøyd. Selv om jeg sørger, selv om jeg har smerter, selv om jeg jobber mot et mål, så vil dagene fortsette å gå – med eller uten meg. Jeg må bare gjøre mitt beste for å henge med. I det siste har dagene bestått av nettopp det. Å prøve å komme tilbake til livet.

Det handler om å sette pris på de små ting i hverdagen. 

   

 

Det handler om å pushe seg selv.

Jeg har gått i motbakker. Og da mener jeg ikke bare metaforiske motbakker, men faktisk også ordentlige motbakker. Stort sett hver dag forsøker jeg å gå en ordentlig tur med hundene, noe som innebærer en forholdsvis lang motbakke på starten av turen. Den motbakken gir meg sterke magekramper hver gang. Smertene slår pusten ut av meg, jeg svimler og jeg må sette meg ned. Det er helt forferdelig å kjenne at man ikke kan styre kroppen sin slik man vil. Å føle at man er en fanget i en kropp som forsøker å stoppe meg i å leve livet. Men så kan man ikke bare bli sittende der å grine heller. Så neste dag er jeg tilbake igjen i den samme motbakken. Det har enda ikke blitt bedre. Men èn dag håper jeg at det blir det. Jeg nekter å la smertene vinne. Så hvis du ser meg der en gang, gråtende i bunnen av en oppoverbakke. Så vet du hvorfor. Tragisk som det enn ser ut er du vitne til en større kamp enn du skulle tro.

Det handler om å være der for hverandre.

Tankene har vært mange og svingende etter den siste aborten. Vi har diskutert alternative måter å få barn på. Vi har diskutert hvordan livet vårt ville blitt uten barn. Vi har diskutert hva vi skal gjøre videre. Om det er fornuftig å fortsette. Om det er fornuftig å stoppe. Det finnes ingen fasitsvar. Hodet mitt sier at vi må stoppe. At kroppen ikke klarer mer. Mens hjertet skriker kampsanger med rungende røst.

Per nå har vi blitt enige om å ikke gi oss enda. Vi har et egg igjen på frys, og vi skal i det minste gi dèt en sjanse. Så får vi se om jeg innen mine 29 år har fått den største gaven av de alle – å bli mamma.

«Meir kan ingen gjera»

 

Jeg kjenner et stikk av misunnelse hver gang jeg ser en voksende babymage for tiden. Det er flaut og skamfullt, men jeg kan ikke styre det. Det virker så lett for så mange! Bli gravid. Være strålende lykkelig på ultralyd. Ha et ukomplisert svangerskap. Føde et velskapt barn. Mens for min del er det så vanskelig at jeg forstår ikke hvordan noen kan få det til!

Jeg må innrømme jeg har spurt mannen flere ganger de siste ukene om vi kanskje bare skal gi opp hele greia. Er det egentlig verdt det? Denne prosessen og alt den medfører kompliserer alle aspekter ved livet vårt: helsa, jobben, samliv, vennskap, ja – alt. Det føles som om livet leves med en pauseknapp. Man står knedypt i gjørma og man kommer seg liksom bare ikke videre. Og da kan man jo begynne å lure på om det kanskje er det beste å innfri seg med at livet kan bli like fint uten barn.
For det kan det jo.
For mange.
Men kan det egentlig det for oss?
Kanskje.

 

 

Men så får man holde en liten babybylt i armene sine. Man kjenner varmen fylle hele seg. Og man sniffer inn lukta av søt,varm babyhud. Man kjenner en liten hånd gripe tak i pekefingeren sin, og møter to store blå, nysgjerrige øyne. Man lar hånden gli over mykt hårdun på et bittelite hode. Og man smiler tilbake til et lite ansikt med smilehull.
Og så blir man påmint hva man har kjempet for så lenge. Og plutselig er det ingen tvil om at man må fortsette å kjempe for å oppnå det.

 

Meningen med livet.

 

 

 *********************************

Jeg har vært på sykehuset siden sist. Og de tror at kroppen har ordnet opp selv nå. Men hcg-nivået er fremdeles en god del forhøyet, så jeg må fortsette å ta ukentlige blodprøver for å forsikre oss om at kroppen har klart å «skille» ut alt.. Ettersom ultralydskjermen er og forblir tom så kan det fremdeles være en liten mulighet for at det sitter et sted utenfor livmor, og at de derfor ikke kan se noe på ultralyd. Men jeg tror ikke det. Det føles som om kroppen er på vei tilbake til det smertefulle «normale» nå.
Og den føles tom.

 

 

Du startar i lag med storskridaren.
Du veit du ikkje kan fylgja han,
men du legg i veg
og brukar all di kraft
og held lag ei stund.
Men han glid ifrå deg –
glid ifrå deg, glid ifrå deg –
Snart er han heile runden fyre.

Det kjennest litt skamfullt med det same.
Til det kjem ei merkeleg ro yver deg,
kan ikkje storskridaren fara!
Og du fell inn i di eigi takt
og kappestrid med deg sjølv.
Meir kan ingen gjera.

– Olav H. Hauge

En regnværsdag i Mai

Med hjertet utenpå brystet dro vi til Rikshospitalet i dag tidlig. Som alltid var vi tidlig ute, men det var kaos på venterommet på kvinneklinikken. Nå har våren kommet, tenkte jeg og smilte for meg selv. Jeg følte meg omringet av store mager. Men denne gangen var det helt greit. Nå skulle vi endelig få se vår egen lille spire, med et bankende hjerte og alt skulle gå fint.

Jeg strøk hånden over min egen mage, hvor jeg kunne ane en aldri så liten hevelse. Jeg ga mannen et stort smil, og han kysset meg på kinnet. Vi var så lykkelige nå.

Med ett kom tissetrangen, og jeg smatt inn på toalettet mens mannen ristet smilende på hodet av mine hyppige dobesøk. Da jeg kom ut igjen stod legen og ventet på meg, fem minutter før tiden, med et smil og et «ikke så uvanlig symptom det der!»
Det var samme lege som sist, og det gjorde meg lettet. Trygg.

Kun øyeblikk etter befant jeg meg i stolen stirrende på ultralydskjermen.
Det ble stille. Hjertet mitt stoppet og jeg holdt pusten. Alt jeg kunne høre var legens klikking med ultralydapparatet.
Han trengte ikke å si noe. Med mine egne øyne kunne jeg se det. Gjennom tåkefylt syn av tårevåte øyne kunne jeg se det på skjermen foran meg.

Tomt.

Ikke noe hjerte som slo, ikke noe tydelig foster.

Ingenting.

Jeg blir veldig sjelden sint.
Bitter, kanskje. Såret. Sur. Snurt. Men ikke sint.
Men nå kjente jeg sinnet bygde seg opp i meg som jeg sjelden før har kjent. Som en enorm drage som spydde ut flammer på alt og alle rundt seg.

Hvordan er det mulig?
Skal det være mulig?
Nå igjen?

Jeg følte meg lurt. Som om noen har tullet med meg. Bedrevet skuespill med kroppen min.

Jeg har ikke hatt noen blødning, jeg har graviditetssymptomer som bare har økt i styrke etterhvert som tiden har gått, jeg har gjort alt jeg skulle gjøre for at det denne gangen skulle gå bra. Jeg har drukket minimalt med koffein,spist sunt og variert, tatt medisinene jeg fikk fra sykehuset til samme tid hver dag, beveget meg når formen har vært på lag, ikke stresset unødig,ikke tatt smertestillende verken ved endometriosevondt eller hodevondt, hvilt når jeg har vært sliten, sovet når jeg har vært trøtt, unngått all mat som kan være skadelig for fosteret.

Og mest av alt, denne gangen har jeg hatt så sterk tro på at det kom til å gå bra at jeg har klart å forholde meg både veldig rolig, og veldig positiv til det hele. Jeg har klart å overbevise meg selv om at all odds er på vår side nå som det gikk galt første gangen. Vi har hatt vår dose uflaks, liksom. Selvfølgelig er det noen som er så uheldige at de opplever å miste gang på gang, men for de aller fleste så skjer jo heldigvis ikke det.

Men, så skjedde nettopp det med oss.

Kanskje er det nok en missed abortion (MA). Kanskje hadde det blitt en spontanabort, men hormonene jeg går på har utsatt bortfallsblødning. Kanskje har det festet seg utenfor livmor, og jeg må isåfall opereres for å fjerne det.
Vi forstår det ikke. Og det virker det ikke som om legen helt forstod heller.
Alt vi vet er at det livet som begynte, har stoppet.
Og nok en gang, er drømmene og hjertene våre knust.

Førstkommende fredag skulle vi reise på en to ukers ferie. En ferie jeg planla til hver minste lille detalj etter forrige gang jeg mistet det som skulle vært barnet vårt. En ferie som har vært det lyspunktet vi har sett frem mot når det har stormet som verst rundt oss i denne hjerteskjærende prosessen iblandet med en stor dose sykdom. Den må nå avbestilles.

Fremover må jeg ta regelmessige blodprøver for å se hvordan HCG-nivået (graviditetshormonet) utvikler seg. Og om en uke skal vi på ny ultralyd. Forhåpentligvis har det som var et liv, kommet ut av seg selv til da. Hvis ikke er det en viss sjanse for at det er en graviditet utenfor livmor og som må fjernes kirurgisk. Uansett må jeg følges tett opp i tiden som kommer.
Og vi kan ikke reise bort fra sorgen, uansett hvor mye vi vil.

Ute pøser regnet, og bak lukkede dører renner tårene.

Har man egentlig mer å gi nå?