4 måneder

Plutselig er livet så annerledes. Kroppen bærer på et dobbelt sett av organer; to hjerter, to hjerner, fire lunger. To hjerter som slår i utakt, men likevel helt avhengig av hverandre.
Er det ikke sprøtt å tenke på?  Og det er kanskje det mest fantastiske jeg noengang kommer til å gjennomgå. Klarer jeg å la det synke inn hva som egentlig skjer? Klarer jeg å nyte det til det fulle?

Er det ikke utrolig hvordan kroppen bare vet hva som skal skje? Det er ikke jeg som bestemmer over kroppen lenger. Det er kroppen som bestemmer over meg. Eller, rettere sagt, den lille kroppen bestemmer over den store. Den bestemmer at blodsukkeret er altfor lavt om morgenen til å i det hele tatt tenke tanken om å hoppe over frokosten. Og jeg som hater frokost som pesten; valget er ikke mitt lenger. Den bestemmer at brystene skal vokse og klargjøre seg for å få en helt annen funksjon enn de noengang tidligere har hatt; de skal bli en matstasjon. Den bestemmer at jeg trenger mer søvn enn vanlig, og at jeg må spise lite og ofte for ikke å bli svimmel og uvel. Den bestemmer at magen skal vokse, og at fordøyelsen skal gå sakte for å sikre seg at den får i seg alle næringsstoffene den trenger. Den bestemmer at leddbåndene i bekkenet blir mykere for å kunne lettere få plass til å komme seg ut når den lille kroppen føler seg klar for det.

Det jeg kanskje har vært aller mest redd for gjennom denne prosessen er å ikke føle ordentlig glede over svangerskapet. Jeg har vært redd for at nettopp redselen, bekymringene over at noe skulle gå galt skulle overskygge gleden over at vi endelig lykkes.  For tenk om jeg plutselig satt i denne situasjonen, med alt jeg noengang har drømt om – også er jeg ikke glad?

Heldigvis er det ikke sånn for meg. Men sånn kan det nok være for noen. For man kan ikke forvente at alt man har gjennomgått bare forsvinner med vinden den dagen lykken snur. Det forandrer deg. Og det er helt ok.

Men inni meg vokser lykken i takt med det lille mennesket. Og det lille mennesket er nå hele 14 centimeter langt! Faktisk på størrelse med en litt stor avocado. Den lille, store avocadoen spreller der inne som bare det, slår kollbøtte, sutter på tommelen, sparker og bokser. Men dessverre kjenner jeg ingenting til det enda. På forrige ultralyd kunne vi se at morkaken ligger foran på magen hos meg, og den vil da fungere som en støtdemper for babyen. Det kan derfor ta litt lenger tid enn vanlig før jeg kjenner liv. Faktisk lå morkaken også litt langt ned, altså delvis sperrende for fødselskanalen. Forhåpentligvis trekker den seg opp i takt med at livmoren vokser, men frem til da må jeg være litt ekstra forsiktig med løft og lignende, da den er mer utsatt for å løsne når den ligger slik til.

Vi nyter å ta inn over oss at vi nå skal bli foreldre og elsker å planlegge og drømme om det som skal komme. Magen har begynt å bli litt tydeligere, og selv om det er litt vanskelig å kle seg så jeg faktisk ikke bare ser tjukk ut – så nyter jeg det også 😉

 

 

Hva hadde du gjort?

På badet har jeg en boks full av brukte kanyler. I begynnelsen var det bare en oppbevaringsboks jeg kastet kanylene i slik at jeg deretter kunne kaste de på en forsvarlig måte. Men så traff facinasjonen meg. Hvor full kommer den boksen til å bli? Hvor mye skal kroppen igjennom? Når skal dette ende?

Jeg husker fortsatt når jeg fikk høre om Ivf for første gang. Eller, jeg hadde jo hørt om det før, men som de fleste andre var det liksom bare et ord, en behandling, som ikke angikk meg. Men når jeg virkelig hørte om det, når en mann i hvit frakk kunne fortelle meg at det var mulig jeg måtte gjennom ivf for å kunne bli gravid. Det glemmer jeg ikke. Jeg gikk hjem og googlet, leste historier, så på youtube klipp og bilder av alle medisinene, sprøytene, og ikke minst den lange nålen som brukes til å suge ut eggene. Øynene mine fylte seg opp av tårer og jeg nektet å slå meg til med ro med at dette skulle bli meg. Jeg hadde akkurat bekreftet det kroppen hadde skreket til meg i mange år ; at jeg hadde en kronisk sykdom jeg måtte lære meg å leve med resten av mitt liv. Og som jeg ble fortalt : «man vet aldri hvordan den utvikler seg». Også dette. IVF. Nei.  Jeg hadde blitt sykepleier for å pleie de syke. Ikke for å være syk selv.

Fire år etter. To operasjoner. Fem arr på magen. Snart fire ivf forsøk. Tre aborter. Uttallige sykehusbesøk. Baderomsskuffene fulle av medisiner. Evige blå prikker på armene av gjentagende venefloner og blodprøver. 80 000 kroner fattigere. Resept på morfin i veska. En kanyleboks på badet. Og bare noen dager unna tredje runde med egguttak.

Tidene forandrer seg. Tidene forandrer deg.

Det er ikke lenger skummelt å være i denne prosessen. Det er hverdagen. Men det er slitsomt. Det er uutholdelig smertefullt. Og man kan ikke klage. Det er så mange som har det så mye verre. Jeg skal ikke dø, jeg slipper å leve i dødsangst. Jeg er bare redd for å ikke kunne leve livet mitt slik jeg ønsker. Og det er det jo mange som er. Tross alt.

Så jeg skal ikke klage. Jeg skal bøye hodet og fortsette å jobbe. Bite det i meg. Svelge unna tårene. Jobbe mot et mål, det store målet, med blod, svette og tårer. Og alle krefter jeg har. Jeg skal ikke klage. Men jeg kan si til deg som ikke går gjennom dette: Still deg selv spørsmålet om hva du selv hadde gjort hadde du vært i samme situasjon. Vær så snill og ikke ta det du har for gitt. Ikke ta hverdagene slik du kjenner de for gitt. Vær ydmyk. Vær takknemlig.
Og ikke klag du heller.

 

Kropp er topp

Hvertfall med litt bistand fra vitenskapens verden!

Jeg har sjelden vært fornøyd med kroppen min. Nå kunne jeg lagt ut om typisk jentegnåleri om hvordan den flate, perfekte magen aldri fant veien til meg. Men vet du hva, til sikkert manges irritasjon har jeg veldig sjelden brydd meg noe særlig om nettopp det. Det jeg bryr meg om er å ha en kropp som er sunn, sterk og som kan være sinnets beste følgesvenn gjennom alle livets oppturer og nedturer. Slik at jeg kan gå turer i fjellet, smile, snakke og le, svømme i havet, jogge i regnet, kysse og klemme, jobbe og leve. Jeg tror mange tar det for gitt. Og det kan nok jeg også gjøre. Men jeg prøver å minne meg selv på hva som egentlig er viktig med denne kroppen som er til alles begjær og besvær. Så grunnen til min misnøye handler ikke om det overfladiske. (Og ikke misforstå, jeg hadde ikke byttet bort Damli`s kropp om den hadde blitt kastet etter meg.) Men til tross for at jeg har en kropp som klarer alle disse tingene som jeg nettopp ramset opp, så har den likevel periodevis skuffet meg. Kroppen min har sviktet meg med å bli syk, til tross for at jeg har tatt godt vare på den. Og kroppen min har ikke klart å lage barn, til tross for hvor mye sinnet mitt har vært klar for det.

Men i går hadde jeg mitt første stolte øyeblikk sammen med kroppen min på veldig lenge. I syv dager har jeg satt injeksjoner på min nå såre og blå mage, og kroppen har sugd til seg hormonene som en svamp. For èn gangs skyld har kroppen gjort akkurat det den skal gjøre, og på en ultralydskjerm i går kunne jeg se at den har klart å produsere flere eggposer. Og selv om det høres ubetydelig ut, er det faktisk ikke det for min kropp. Det har den nemlig ikke klart før!

«OIoioioioi» var legens direkte sitat, og med et entusiastisk smil ropte han fram mannen som satt lett ubekvem bak forhenget på det altfor trange undersøkelsesrommet.

«Kom og se, SE på skjermen dere! Dette er jo fabelaktig!» 

Med likblekt ansikt vekslet mannens blikk febrilsk mellom meg og skjermen, og jeg så i øynene hans at han virkelig ikke ante hva han skulle se etter eller hva denne plutselige entusiasmen betydde.

«Oi, ja se der ja..» Stotret han frem.

«Ja!» nærmest ropte legen. «Er det ikke fantastisk?»

Stillhet.

«Eh, jo.» svarte mannen.

Latter fra meg.

Men jo. Det var fantastisk. Og det er fantastisk at kroppen min endelig har skjønt det.

Den trengte bare litt hjelp i form av 98 doser nesespray og syv injeksjoner.

 

 

Men på mandag skal den være klar! Og da er det tid for innhøsting av egg. Frem til lørdag skal jeg fortsette det samme regimet med eggstimulering i form av injeksjon på kvelden, og nesespray morgen og kveld for å hindre spontan eggløsning. Så, nøyaktig klokken 21.10 på lørdag kveld skal «magien» skje, og eggløsningssprøyten skal settes for å klargjøre kroppen for egguttak mandag morgen.

 

Det er jo ikke så mye romantikk i en slik måte å lage baby på. I hvertfall er det nok det de fleste vil si. Men i går, når vi hadde vårt tragikomiske øyeblikk sammen foran denne ultralydskjermen, endret jeg litt syn på det. Dette er en kamp, og en opplevelse som ingen andre enn de som har vært gjennom det kan forstå. Jeg har aldri ønsket noe så sterkt som jeg ønsker at dette skal fungere. Og da er det fantastisk å vite at jeg har en mann ved min side som ofrer akkurat like mye, og ønsker dette akkurat like mye som meg. Dette er et valg vi har tatt både hver for oss og sammen, og når man jobber sammen for et mål slik som dette gir det oss et bånd ingen kan ta fra oss. Det å drømme og jobbe for noe sammen, som krever blod, svette og tårer i bokstavelig forstand.. ja, jeg synes faktisk ikke det er så uromantisk jeg.

 

 

 

Wish me luck 🙂