Den magiske grensen

Det har virkelig begynt å synke inn nå, at alt faktisk ser ut til å gå bra denne gangen. Hvem skulle tro at jeg kunne si det etter denne lange og tunge reisen? Det er merkelig å tenke på hvor fort lykken kan snu, selv om veien har vært lang og tidvis forferdelig tung å gå. Men så plutselig dukker sola frem når du akkurat har blitt vant til regnet, med et splætt har gummistøvelen løsna fra gjørma du trodde du aldri skulle komme deg ut av, og vips kjenner du en lykkefølelse du hadde glemt hvordan føltes.

Jeg har stadig fått påminnelser fra andre om at dette kunne skje. Dere er mange som har skrevet til meg, fortalt historier om hvordan dere hadde gitt opp, mistet alt håp- all mot- nesten all forstand. Men så. Plutselig. Helt ut av det blå, som et siste nødskrik. Kom sola.

Jeg trengte disse påminnelsene. Men selv om de ga meg et håp, så føltes det liksom så fjernt likevel. Det å skulle se for seg at alt faktisk kan gå bra, for oss, var vanskelig. Tidvis helt umulig. «Dere må ikke gi opp.» Var ordene de aller fleste sa. For å trøste, for å motivere, fordi man ikke vet hva man skal si. Og jeg svarte «Nei, det skal vi ikke.» Og smilte strålende. Men noen ganger var det løgn. Inni meg hadde jeg egentlig allerede begynt å gi opp. Litt, noen dager. Andre dager, helt. Men det føltes så svakt å si, så svakt å føle at jeg ikke ville innrømme det. Nesten ikke for meg selv en gang.

Denne reisen (som er langt ifra over) har lært meg så utrolig mye. Om hva man egentlig vil her i livet. Om hva som er viktig. Om hva som er uviktig. Om tålmodighet. Om styrke. Om helse, og om sin egen vilje. Jeg er ikke den samme Bente-Lill som jeg var da vi begynte denne reisen. Og jeg kan bare håpe at det er til det bedre.

9f9ff7acb74d625213f9ff7f12d203bb

Den lille bønna (som nå absolutt ikke ser ut som en bønne lenger) er nå på størrelse med en plomme. Jeg er nå i svangerskapsuke 12, og på lørdag går jeg inn i uke 13. For dere som har vært gravide, eller har et sterkt ønske om å bli, så vet dere at dette er den magiske grensen man så sterkt drømmer om å krysse. Da risikoen for abort anses som minimal, og fosteret er fullt utviklet til tross for sin lille størrelse. Jeg vet så altfor godt at det fortsatt kan skje mye, men det har jeg bestemt meg for å ikke tenke på. Nå skal det nytes for det fulle at vi skal bli foreldre. Og symbolsk nok er terminen på selveste julaften ❤

IMG_20160609_161106.png