En stille søndag

Det er søndag og huset er helt stille. Det var ikke dette vi så for oss da vi kjøpte det lille huset på landet, med to barnerom og hage plass til huskestativ. Det var ikke dette vi så for oss i det hele tatt.

Ute kan jeg høre barnelatter og trampoliner som knirker av å bli hoppet på av små barneføtter. Mannen er på jobb og jeg har koblet ut ringeklokka. Jeg trenger at ingen forstyrrer meg i dag. At ingen forstyrrer meg i den ensomme sorgen. Den type sorg man egentlig ikke skal snakke om. Som man egentlig ikke skal føle.

Jeg ligger på sofaen i mørket og hører at bøssebærere står på dørtrammen og forsøker å ringe på. Jeg kryper enda lenger under teppet og hvisker «Sorry regnskogen. Ikke i dag.» Grepet av dårlig samvittighet tar jeg mobilen fatt og sender en melding for å støtte tv-aksjonen uten å åpne døra. Klarte ikke gi blanke likevel.

Et døgn tidligere smiler jeg fra øre til øre etter å ha lest gjennom alle støttemeldingene vi har fått angående graviditeten. Selv om jeg er engstelig for alt som kan gå galt, har jeg bestemt meg for å være positiv. Jeg har bestemt meg for å nyte at jeg igjen har blitt gravid, og at drømmen endelig kan bli oppfylt. Nynnende går jeg på do. Og synet av blod slår pusten ut av meg. Jeg klarer ikke engang å gråte, fordi jeg blir så matt. Jeg blir bare sittende. I flere minutter bare sitter jeg der.

Jeg har allerede lest statisstikken i et forsøk på å berolige meg selv for hvor liten sannsynligheten er for å oppleve tre aborter på rad. Under 1 prosent. Det vil si at når vi allerede har opplevd to aborter på rad, er det 99% sannsynlighet for at vi skal slippe det denne gangen som jeg er gravid på ny. Men ingen regler er uten unntak, og i liv og helse er det ingenting som heter rettferdighet.

Når man er så uheldig å først bli en del av disse 1%, så er man også så uheldig å få tildelt en ny diagnose. Habituell abort. Og med denne diagnosen har du krav på utredning om hvorfor disse abortene skjer. Men utifra hva jeg har lest meg opp på nettet, virker det som det er rimelig få som finner årsaken til hvorfor dette skjer. På samme måte som i yatzy kan man være heldig å oppleve at terningen lander på 6 gang på gang, mens den du spiller mot aldri, eller veldig sjelden, opplever å få terningkast 6. Sånn er livet.

I dag har jeg vært hos legen og tatt blodprøver. Hcg (graviditetshormonet) skal stige kraftig for hver dag som går i et normalt svangerskap. Jeg skal ta nye blodprøver på onsdag, og i slutten av uken får vi svar på om nivåene stiger eller synker. Det er ikke noe annet man kan gjøre når det skjer så tidlig, annet enn å vente å se. En stund klamret vi oss til håpet om at kanskje begge eggene hadde festet seg, og at det «bare» var det ene som slapp tak og forårsaket blødningene. Og det kan såklart være mulig. Men jeg tror ikke det, selv om jeg ønsker mer enn noe annet at jeg skal ta grundig feil. Selv om graviditetstestene fortsatt har vært positive gjennom helgen, og symptomene har begynt å komme snikende, vet jeg jo allerede svaret. Jeg vet at det livet som begynte er borte. Det kjenner jeg helt inn til ryggraden.

Det føles annerledes denne gangen. Alt i alt er vi begge lettet for at det nå skjedde såpass tidlig, og at vi slipper den tomme ultralydskjermen nok en gang. For det finnes lite tristere enn en tom ultralydskjerm. Å se et foster uten et hjerte som slår. Det er noe av det aller tristeste.

På en merkelig måte føles det som om jeg har vært forberedt på at det kom til å skje. Jeg hadde ikke lastet ned noen graviditetsapper, jeg hadde ikke turt å regne ut termindato, og jeg kjente jeg ikke helt klarte å ta innover meg når folk rundt oss var så glade for at jeg hadde blitt gravid igjen.

Nå føles det bare tomt. Og det verste er bekymringen for veien videre. Bekymringer som kun de som ikke kan bli gravid naturlig, kan forstå. Hvis vi skal utredes, hvor lang tid kommer det til å ta? Hva kommer de til å finne? Har vi råd til et forsøk til på privatklinikken? Må vi tilbake til Riksen, og hvor lenge må vi vente der før vi kan sette igang igjen? Hvor mange forsøk må egentlig til før vi lykkes? Hvor mange forsøk kan kroppen min takle? Kommer vi noensinne til å få barn?

Jeg har ingen intensjon om å dyrke tristheten. Men å ikke la seg selv få lov til å føle tror jeg er å gjøre ting vanskelig for seg selv. Så akkurat nå er jeg sint, lei meg, skuffa og frustrert. Og jeg kan se at mannens hjerte er knust. Igjen. Men det kommer til å bli bedre. Av erfaring, så vet vi at det alltid blir bedre.

 

All I want for christmas

is you.

Plutselig fikk denne julesangen en helt ny betydning for meg. Jula som skulle bli så fin, etter en humpete førjulstid med masse smerter, dårlig samvittighet, uro for at ting skulle gå dårlig, usikre dager og nerver i helspenn. Så slo det lille hjertet, og roen senket seg.

Til nå.

På fredag var vi på ultralyd igjen, den vi i utgangspunktet var satt opp til. Den jeg vurderte å avlyse fordi vi hadde fått den bekreftelsen vi trengte før jul. Men så dro vi likevel, like mye pga en ekstra kontroll av overstimuleringen som at vi synes det hadde vært fint å få et bilde av den lille i magen.

Ultralyden var hos min vanlige gynekolog, og det tok ikke mange sekundene før vi forsto at han ikke var fornøyd. Han så ikke det han ville se, det var alt for lite. På vei ut spurte resepsjonisten med et smil: «ja, hvem ligner den mest på da? Så dere noen familielikheter?» Jeg kvalte et hikst. Mannen lo høflig mens han dro meg i hånden ut derfra. Og vi gikk med større usikkerhet enn da vi kom. Umiddelbart når bildøra slo igjen, hikstet jeg etter luft og gråt. «Det er dødt» sa jeg. Men mannen nektet å gi opp. Alt hadde jo sett fint ut bare fem dager tidligere. Han ringte Ahus. Ble satt over fra den ene til den andre, og jeg kunne høre han mellom hikstene mine: «Hun er helt knust.» «Hvordan skal vi gå jula i møte uten å vite?» Og her skal Ahus ha all ros i hele verden. De kunne bare lagt på. De kunne avvist oss tvert med at dette er ikke livsviktig, dette er ikke noe man prioriteter, det er ingenting å gjøre med det om det går galt. Men nei. Til slutt satt mannen med en av legene på tråden, og talen var klar: kom med en gang. På gynekologisk poliklinikk på Ahus har jeg nå vært flere ganger enn hos min egen lege. Og ventetiden har alltid vært lang. Nå rakk vi ikke en engang å registrere oss i resepsjonen før en kvinnelig lege kom bort til oss : «Bare bli med meg, dere.» Jeg gråt, og mannen fortalte. Legen så meg dypt inn i øynene og til tross for at jeg ikke sa et ord følte jeg meg mer sett og hørt enn noengang.

Hun mente hun så hjerteslag. Vi synes også vi så det. Men hun var enig i at det var et mindre foster enn ønsket. Etter hennes estimering hadde det ikke vokst siden forrige kontroll. Og det skal vokse mye på denne tiden. Hun trengte ikke si stort før vi forstod at vi måtte forberede oss på det verste. Igjen, var alt usikkert. Vi målte hcg, og skal komme tilbake lille julaften. Har det ikke skjedd en utvikling da, så er det mest sannsynlig en MA (missed abortion).

Vi dro hjem og jeg følte meg tommere enn noengang. En bunnløs, utrøstelig sorg skylte over meg som en flodbølge og slo pusten ut av meg. Jeg gråt til jeg var tom for tårer. Også gråt jeg litt til. Hadde noen fortalt meg at jeg kom til å reagere så sterkt på dette, hadde jeg ikke trodd på dem. Jeg sa til mannen at jeg ville gi opp. At jeg ikke orker mer. At jeg ikke klarer denne prosessen på nytt. At det ikke er mer håp igjen. At det ikke er mer krefter igjen. At vi aldri kommer til å bli foreldre. At jeg aldri kommer til å bli mamma.

Han svarte med at det var jeg allerede. Mamma. Om det så har dødd. Så er jeg likevel mamma.

Jeg sa ingenting mer den dagen.

pinterest.com