Til deg

96c8cb98366db6bd601ad3b59b13195f

For noen dager siden var jeg på et seminar om gruppedynamiske prosesser. Foreleseren (en psykolog) fortalte en historie om at han en gang hadde vært på et lokalfly i Kenya, hvor en mann på flyet helt åpenbart var psykisk syk, og fikk en svært uheldig og urolig epsiode på flyet. Da flyet landet forventet han å se en ventende ambulanse og full beredskap for å ta hånd om denne mannen, men istedet oppstod det en helt uventet episode.

Den psykisk syke satte seg på bakken umiddelbart da han kom ut av flyet, og istedet for at alle medpasassjerene hastet hvert til sitt, satte de seg ned sammen med den syke.Straks kunne man se at den urolige, angstpregede og hallusinerte mannen var omkranset av totalt fremmede medpassasjerer som satt på bakken i en sirkel rundt ham og snakket med beroligende, milde stemmer. Etter en god stund roet mannen seg betraktelig ned og ble mer kontaktbar. Èn etter èn reiste medpassasjerene seg opp og gikk hvert til sitt, helt til mannen selv reiste seg opp og gikk etter. Situasjonen var tatt hånd om, og hver og en gikk tilbake til hverdagen.

Denne historien har dukket opp i minnet mitt flere ganger om dagen fra jeg hørte den. Jeg tror vi alle har noe å lære av den.

Betydningen av å ta vare på hverandre. Betydningen av å vise svakhet, og klare å motta hjelp fra andre. Betydningen av å vise ydmykhet for at sykdom og smerte kan ramme alle, uansett og hvor som helst. Betydningen av å se medmenneskene rundt oss som trenger en hånd for å komme seg opp på bena igjen, selv i en travel hverdag.

Etter aborten har jeg følt meg som denne mannen på flyet. Og da mener jeg den positive delen av historien. Den der alle medpassasjerene setter seg i en sirkel og helt enkelt er der, i uroen, i smerten, helt til han klarer å komme seg opp på bena på egen hånd og gå videre. En sirkel av medmenneskelighet.

Noen ganger er det greit å måtte sette seg ned på bakken. Å ikke klare å gå videre til neste punkt før du har ordna opp der du er nå. Men det fine med det er når noen setter seg ned sammen med deg. Som er der, som venter, som kjenner på smerten din og får deg til å ikke føle deg så alene. Helt til du er klar til å stable deg opp på bena igjen og gå videre.

Etter aborten har jeg hatt en slik sirkel. Den har bestått av de jeg visste kom til å være der, men også av noen jeg ikke ante kom til å få en betydning i livet mitt. Av bekjente jeg knapt har snakket med tidligere, og av totalt fremmede. Overalt har jeg møtt så vanvittig mye støtte, medmenneskelighet og omsorg.

Et dypt blikk etterfulgt av tre små ord : «dette var trist.»

En varm hånd på skulderen i det man går forbi meg.

Et langt, mykt smil som sier «det er godt å se deg, jeg er her, jeg vet.»

En lang klem av en kollega jeg ikke kjenner så godt, med hviskende ord i øret : «jeg har hatt tre aborter, og de er fremdeles barn i mitt hjerte.»

Lange mailer, mange meldinger og kommentarer har jeg også fått. Og alt, absolutt alt, har vært støttende.

Jeg er så takknemlig.

Og den aller beste følelsen av å hjelpe seg selv er ved å kunne hjelpe andre. Når jeg skulle skrive dette innlegget i dag tikket det inn enda en melding fra en helt fremmed jente, som gjorde litt ekstra inntrykk på meg.

Kjære Bente-Lill. I to år har jeg gått rundt og følt meg helt alene. Den følelsen tok slutt da jeg i lunsjpausen i dag satte meg ned for å lese bloggen din. For første gang har jeg fått følelsen av at det finnes andre der ute som skjønner hvordan det er å være ufrivillig barnløs. Og du skriver om det som om det skulle ha vært mine egne ord. Jeg er evig takknemlig. Takknemlig for at du er så tøff og så åpen. Takknemlig for at jeg føler jeg ikke er alene om dette. Takknemlig for at jeg endelig har fått bekreftet at det å miste et usett barn er en sorg man ikke bare KAN , men SKAL føle på. at det er lov til å synes at verden er urettferdig. at ikke alt bare er solskinn hele tiden. og kanskje viktigst av alt, at det å ikke være alene om dette gir meg håp. Håp for at det skal gå bra for oss også.

Så kjære deg som sender meg melding, kommentarer eller mail. Du er aldri alene. Vi er flere. Rundt deg er en sirkel av medmenneskelighet. Du må bare tørre å ta den imot.

Her legger jeg ved et nydelig poetisk fotoprosjekt laget av en ufrivillig barnløs kvinne kalt Kerry Payne. Trykk på linken nederst i innlegget for å se.

Til deg fra meg.

(Den er litt sterk, så anbefales ikke for de med sart hud – les: menn. Men shit au, sånn er da pokker meg livet.)

The children I never had.

GetAttachment.aspx