The circle of life

Nå er jeg over halvveis dere! Altså i uke 22. Det er helt sprøtt å tenke på at det nå er omtrent akkurat like lenge til fødsel som det er siden den spennende og følelsesladde dagen vi hadde med egguttak på Maigaard. Jeg synes tiden har gått så fort! Og selv om jeg har forstått at det er veldig vanlig å bli relativt utålmodig underveis i svangerskapet, så kjenner jeg ikke på noe slag av utålmodighet enda. Jeg er sikkert irriterende klisjefylt, men nyter altså så til de grader å gå gravid at jeg til og med nyter plagene som følger med. (Bank i bordet, vet mye kan skje enda.) For endelig får jeg lov til å oppleve dette, dette som jeg har vært så redd for å aldri få lov å føle på. Nemlig det å gå gravid med barnet vårt, og det å skulle bli mamma.

I uke 21: Babyen var da ca 24 cm lang, ca 300 gram tung og skal visstnok være omtrent på størrelse med en cantaloupemelon (jikes!)

Ettersom morkaka ligger foran fosteret, altså ut mot magen min, så har det tatt tid for meg å kjenne noe bevegelser der inne. Det begynte utrolig svakt og vagt, og jeg var lenge usikker på om det var noe jeg bare innbilte meg eller om det faktisk var babyen. Men så ble følelsen sterkere for hver dag som gikk og nå er jeg endelig ikke i tvil lenger. Jeg kjenner nå bevegelse hver dag, spesielt om kvelden når jeg strekker meg ut på sofaen eller når jeg har lagt meg. Følelsen er veldig vanskelig å beskrive, da jeg ikke kan si det er tydelige spark jeg kjenner enda. Men bildet jeg får i hodet er en liten bylt som snur seg rundt under vann..høres det rart ut? Kanskje det kan sammenlignes med store bobler?

#thatfaceyoumake : når du endelig kjenner liv ❤

Men lykken skal liksom aldri være helt komplett. Samme uke som jeg kjente tydelig liv for første gang, måtte jeg nemlig ta farvel med et annet liv.

I åtte år har jeg fått være mamma til min fine lille hund, Sniff. Og hvis du ikke har hatt hund, eller ikke er et hundemenneske, anbefaler jeg deg å la vær å lese resten av dette innlegget – for da kommer du sikkert til å synes jeg er et rart menneske. Du kan nok umulig forstå følelsene man faktisk kan få for menneskets aller beste venn.

Og OM han var – min aller beste venn. Han var den som virkelig har gjort denne reisen mot å få barn (et menneskelig et, sådan) mulig. Ettersom jeg har slitt mye med sykdom, har jeg vært mye mer isolert i hjemmet enn det jeg kunne ønske. Og han var utvilsomt den som gjorde hjemmet vårt til et hjem verdt å være isolert i. Han tasset etter meg overalt med en logrende hale, om det så var midt på natten og jeg ikke fikk sove. Han var den som alltid fikk meg til å smile, og som alltid var glad for å se meg. Han var den som satte seg helt inntil meg når jeg gråt, og la seg med hodet på magen min når jeg hadde smerter. Hver eneste dag gikk vi tur sammen, han og jeg. Hadde jeg veldig vondt, gikk han så sakte han bare kunne, og stoppet opp og så på meg med et bekymret blikk. Aldri hadde jeg trodd at man kunne elske en hund så høyt som vi elsket han. Men så var han så absolutt ikke bare en hund. Han var som barnet vårt, og den beste vennen man kan tenke seg.

Det er nesten symbolsk, hvordan hans liv skulle ende. Til tross for at han var en enorm støtte for meg gjennom min sykdom, skulle han bli syk selv. Og helt siden i vår har det gått gradvis nedover med vår lille venn. Etterhvert som det lille livet i magen min vokste seg sterkere, ble Sniff svakere. Det føles nesten som han ga stafettpinnen videre til den lille i magen. Nå som han så at det gikk bra med oss, og at jeg fikk temmet min morsfølelse et annet sted, kunne han endelig slippe ned garden og vise oss hvor sliten kroppen hans egentlig var.

Det siste farvel ❤

Midt på natten bærte jeg han inn til dyreklinikken som om det var barnet mitt, og han klamret seg til meg slik bare et barn ville gjort. Men det var som han forstod at han skulle endelig få lov til å sove, og viste ingen tegn til uro eller engstelse. Mannen og jeg satt ved hans side og fortalte han hvor glad vi var i han med tårefylte øyne, helt til han sovnet inn med hodet i hendene mine. Det var en verdig avslutning på et lykkelig hundeliv, men den tomheten som fulgte oss som står med et tomt hundebånd igjen i hendene, føles altoppslukende. Huset er stille og ensomt uten han. Han skulle bare visst hvor mye han betydde for oss.

Hvil i fred, lille Sniff. Takk for at jeg fikk lov til å være mamman din. ❤

Urinstinkter

Her om dagen leste jeg en artikkel om ufrivillig barnløshet, hvor en gestaltterapeut med mye erfaring om temaet, uttalte at ufrivillig barnløshet rokker ved kvinners urinstinkter. «JA» skrek jeg. Inni meg. For hvorfor bryr jeg meg så mye egentlig? Hvorfor tar dette opp alle tanker, alt fokus, alle følelser? Fordi det rokker ved mine urinstinkter. På en merkelig måte var det godt å få det bekreftet.

Uansett hvor hardt jeg prøver å ikke tenke på det, prøver å ha fokus på andre ting, så kommer jeg bare ikke utenom. Jeg vil være noens mamma. Jeg vil ha et, aller helst flere, barn i livet mitt som jeg kan støtte gjennom livet. Kjenne varmen av en gråtende babybylt mot brystet i mørket når resten av verden sover. En slik isolert form for kjærlighet som jeg misunner mer enn noe annet. Jeg vil synge nattasanger. Sjekke for monstre i klesskapet. Hjelpe med lekser. Tulle og tøyse. Gråte og le. Kjøre på fotballtrening. Lage babygrøt, smøre matpakker, skifte bleier, vaske klær og være en litt teit og streng, men omsorgsfull mamma.

Å se en gravid mage gir meg en klump i halsen på størrelse med en tennisball. Og det får meg på en merkelig måte til å føle meg tom. Før var jeg sikker på at jeg kom til å oppleve at min egen kropp skulle bære frem et barn. Jeg tok det kanskje litt for gitt, slik som de fleste andre gjør. Nå, er jeg ikke så sikker. Men det  jeg er sikker på er at jeg skal bli mamma. På den ene eller andre måten. Om det blir til et biologisk, egetfødt barn, til et adoptivbarn eller fosterbarn. Det vil tiden vise.

Vi er langt forbi det å bare lene seg tilbake og vente på at mirakelet skal skje. Er det noe jeg har lært de siste årene, er det at hvis det er noe du vil ha, så må du tåle å jobbe for det.

Ivf-baby omringet av alle medisinene som skulle til for å unnfange denne nydelige jenta. Bildet er lånt av Sher Institute.

Man får ofte høre at det er en mening med alt. Det er liksom bare noe folk spyr ut som en evig stor bandasje når de ser at noen rundt seg har det vondt. Jeg har vært en av de jeg også. «Du vet det ikke enda, men alt skjer av en grunn» har jeg sagt for å trøste. Uff, så naiv jeg har vært.

For det mener jeg ikke lenger. Og hvordan skulle jeg kunne mene det? Jeg tror ikke det er mening med at jeg har blitt syk, jeg tror ikke det er mening med at vi har mistet tre spirer, jeg tror ikke det er mening med at hver gang jeg har kjempet meg gjennom en kamp – så kommer neste. Jeg tror ikke det er mening med at ansvarsløse mennesker som ikke engang er i stand til å ta vare på seg selv, får barn, tiltross for at de ikke engang ønsker det. Jeg tror ikke det er en mening med at vi som legger alt til rette for et barn, og heller hadde ønsket et barn enn en lottogevinst, ikke får det.

Hvis jeg hadde ment at alt hadde en mening så hadde jeg ikke klart å komme meg opp om morgenen. Jeg kan ikke undervurdere betydningen av tilfeldigheter. Hadde jeg gjort det, hadde livet føltes altfor vanskelig.

Men tiltross for at det føles meningsløst å måtte gå gjennom livet som ufrivillig barnløs, og med kroniske smerter, så kan man finne mening i å velge å lære av det. Å la det prege deg, det du har vært i gjennom, trenger ikke å være en negativ ting.

Når jeg var femten år gikk jeg til helsesøster for å få hjelp til de grusomme magesmertene jeg hadde. Jeg fikk ikke hjelp. Hadde jeg fått det, av henne, eller av de titalls andre i helsevesenet jeg møtte i årene som kom, hadde jeg kanskje ikke trengt hjelp til å få barn den dag i dag. Det rare med det er at jeg nå selv har en drøm om å videreutdanne meg til å bli helsesøster.

Fremfor å være bitter for at ingen tok meg på alvor da jeg trengte det som mest, kan jeg bruke min erfaring til å hjelpe andre, unge jenter som tropper opp på mitt fremtidige kontor med magesmerter. Mening i det meningsløse. 

Og når jeg i fremtiden enten som sykepleier, eller som helsesøster, møter kvinner som står midt oppe i, eller har vært gjennom en prosess med ufrivillig barnløshet, ivf, aborter, knuste drømmer og engstelse under svangerskapet, så kommer jeg til å ha mer innsikt i hva dette innebærer enn sykepleiere og helsesøstere som ikke har vært gjennom det vi går gjennom. Mening i det meningsløse. 

Jeg har lært at ingen smerte, verken fysisk eller psykisk, om enn hvor meningsløs, aldri er forgjeves. For min del vet jeg at det gjør meg til en mer empatisk og observant sykepleier. Et mer empatisk og observant menneske.

Den siste uken har alt fokus vært på å sakte, men sikkert komme meg etter operasjonen. Og med en ring av støtte rundt meg, er jeg på god vei. Vi har fått god tid til å snakke, mannen og jeg. Om veien videre. Om hva vi burde gjøre, og hva vi har lyst til å gjøre. Og det eneste som føles riktig her og nå er å gå for et forsøk til på klinikk Hausken. Det føles mer sårbart og skremmende enn noengang. Men hvis ikke vi fortsetter, vil alt føles bortkasta. Det må da komme noe ut av alt dette, eller hva? Bortsett fra manglende organer, hjertesorg, operasjoner, smerter, sykdom og aborter, mener jeg.

Hadde det vært opp til meg hadde jeg begynt på medisinene til et nytt forsøk i morgen. Men sånn fungerer det desverre ikke, og vi går inn i en venteboble igjen. Den aller verst bobla, spør du meg. Hvor tiden står stille og det er ingenting vi kan gjøre fra eller til, foruten om å vente på at kroppen skal stabilisere seg etter operasjonen. Jeg vet ikke når syklusen er i gjenge igjen, men det eneste jeg vet, er at vi er klare for neste runde.

B R I N G   I T   O N

Lottotrekning

Så var nok en egguthenting overstått. Og som jeg håper at det blir den siste noensinne. For fader altså, jeg er ikke så tøff at jeg kan si det ikke gjør vondt! Det er heller ikke til å stikke under en stol at det er rimelig mange følelser i sving under en slik prosedyre. Så mye man har forberedt seg selv og kroppen på denne dagen, føler man at man mye å tape. Og man har faktisk potensielt et helt barn å vinne.

Selv om prosedyren er den samme, ble det hele en ganske så annerledes opplevelse denne gangen. Vi fikk et eget stilfullt rom der vi kunne være alene og hente oss inn både før og etter uttaket. En morgenkåpe, tøfler og smertestillende lå klar til meg. Som på et spa. (Minus medisinene da.) Og etter en liten stund kom legen inn med mer smertestillende i form av en nesespray med et morfinlignende stoff. Jeg var kjempenervøs, og tårene var ikke langt unna allerede før vi gikk inn på selve uttaksrommet.

Jeg så for meg alt som kunne gå galt.
At det ikke var egg i noen av eggposene.
At jeg var såpass overstimulert at forsøket måtte avbrytes.
At det skulle bli masse komplikasjoner av selve prosedyren.
At vi fikk beskjeden om at vi aldri kom til å få dette til.
Katastofetanker.

Presset man legger på sine egne skuldre blir jo ikke akkurat mindre når man vet at man betaler i dyre dommer for dette. Og jeg føler jo i større grad at det er nå eller aldri. Nå har vi virkelig gjort alt i vår makt for at dette skal gå veien.

På uttaksrommet ble vi møtt av den samme sykepleieren som har fulgt oss fra første dag på klinikken. Hun ga meg en stor klem og betrygget meg. En slik moderlig trøst som er gull verdt og som gjør meg stolt av å selv være sykepleier. For en støtte man faktisk kan velge å være for et annet menneske!

Så var det bare å hoppe i det. På en stor skjerm kunne vi følge med på alle de potensielle gulleggene som lå der å ventet. Jeg holdt hardt i hånden til mannen idèt det første stikket kom. Jeg hadde glemt hvordan det føltes og jeg bet meg hardt i leppa. Forstod raskt at jeg ikke hadde sjans til å følge med på skjermen, men måtte gå langt inn i meg selv for å hente ut den indre styrken man vet at ligger der. På venstre side streifet han endometriosevev. Det må han ha gjort. Det var grusomt. Enda en spray med smertestillende, og det roet seg litt. Langt vekk kunne jeg høre gledestrålende jubel for hvert egg de fikk ut som verdifulle tall i en lottotrekning:
1 egg
2 egg
..nå er vi på fire egg!
5 egg..

Det finnes nemlig ikke egg i alle eggposene, så det hele blir en ganske så spennende affære. I teorien kan alle eggposene være tomme. Og jeg kjente en enorm lettelse for ethvert egg som ble sugd vekk fra kroppen min. Tilsammen endte vi på 10 egg! Hvor 9 viste seg å være modne. Mellom tårene smilte jeg fra øre til øre. Takknemlig for å klare å produsere egg, og lettelse over at det var fler enn forrige gang.

Tilbake på avslapningsrommet fikk jeg samle kreftene igjen i en god seng, dempet belysning og med en varmepute på magen så lenge vi ønsket å bli. Mannen roste meg, tørket tårene mine og smilte over at alt hadde gått fint. Jeg følte meg mørbanket både fysisk og emosjonelt og som en svamp sugde jeg til meg all den støtte jeg kunne få. Klok av skade vet vi at kampen har så vidt begynt, og at det er mange små, nervepirrende delmål vi skal gjennom de neste ukene. 
Etter nok en urolig natt ringte sykepleieren oss i dag tidlig for å fortelle hvordan det hadde gått med de dyrebare eggene i løpet av natten. Og til tross for uttallige drømmer om at samtlige egg hadde dødd, ble vi vekket med den gledelige nyheten om at 7 av eggene var befruktet. Enda et delmål nådd, og nå er neste steg om de befruktede eggene fortsetter å utvikle seg tilfredstillende i løpet av det neste døgnet. I morgen skal vi tilbake for å sette tilbake ett (eller kanskje to?) egg. Og hvis det er fler igjen som har utviklet seg riktig kan de fryses ned til senere forsøk. Og herlighet så dypt vi ønsker at det skal være noen igjen å fryse..

Vi er begge rimelig fulle av spenning og nerver nå, og morgendagen kan ikke komme fort nok. Drømmen har sjelden vært nærmere, og fallgruven føles dypere enn på lenge.

Livet har begynt. Nå må det bare fortsette ❤

«Meir kan ingen gjera»

 

Jeg kjenner et stikk av misunnelse hver gang jeg ser en voksende babymage for tiden. Det er flaut og skamfullt, men jeg kan ikke styre det. Det virker så lett for så mange! Bli gravid. Være strålende lykkelig på ultralyd. Ha et ukomplisert svangerskap. Føde et velskapt barn. Mens for min del er det så vanskelig at jeg forstår ikke hvordan noen kan få det til!

Jeg må innrømme jeg har spurt mannen flere ganger de siste ukene om vi kanskje bare skal gi opp hele greia. Er det egentlig verdt det? Denne prosessen og alt den medfører kompliserer alle aspekter ved livet vårt: helsa, jobben, samliv, vennskap, ja – alt. Det føles som om livet leves med en pauseknapp. Man står knedypt i gjørma og man kommer seg liksom bare ikke videre. Og da kan man jo begynne å lure på om det kanskje er det beste å innfri seg med at livet kan bli like fint uten barn.
For det kan det jo.
For mange.
Men kan det egentlig det for oss?
Kanskje.

 

 

Men så får man holde en liten babybylt i armene sine. Man kjenner varmen fylle hele seg. Og man sniffer inn lukta av søt,varm babyhud. Man kjenner en liten hånd gripe tak i pekefingeren sin, og møter to store blå, nysgjerrige øyne. Man lar hånden gli over mykt hårdun på et bittelite hode. Og man smiler tilbake til et lite ansikt med smilehull.
Og så blir man påmint hva man har kjempet for så lenge. Og plutselig er det ingen tvil om at man må fortsette å kjempe for å oppnå det.

 

Meningen med livet.

 

 

 *********************************

Jeg har vært på sykehuset siden sist. Og de tror at kroppen har ordnet opp selv nå. Men hcg-nivået er fremdeles en god del forhøyet, så jeg må fortsette å ta ukentlige blodprøver for å forsikre oss om at kroppen har klart å «skille» ut alt.. Ettersom ultralydskjermen er og forblir tom så kan det fremdeles være en liten mulighet for at det sitter et sted utenfor livmor, og at de derfor ikke kan se noe på ultralyd. Men jeg tror ikke det. Det føles som om kroppen er på vei tilbake til det smertefulle «normale» nå.
Og den føles tom.

 

 

Du startar i lag med storskridaren.
Du veit du ikkje kan fylgja han,
men du legg i veg
og brukar all di kraft
og held lag ei stund.
Men han glid ifrå deg –
glid ifrå deg, glid ifrå deg –
Snart er han heile runden fyre.

Det kjennest litt skamfullt med det same.
Til det kjem ei merkeleg ro yver deg,
kan ikkje storskridaren fara!
Og du fell inn i di eigi takt
og kappestrid med deg sjølv.
Meir kan ingen gjera.

– Olav H. Hauge

Meningen med livet

Om du trodde stillheten på bloggfronten betydde at det er mye som skjer for tiden må jeg nok skuffe deg. Her går dagene sakte, og jeg kjenner at jeg må jobbe for å holde motivasjonen oppe for å ikke gi opp hele greia.

Nå er det snart 3 måneder siden aborten. Og til tross for erfaringer på godt og vondt, mange hjertesukk, mye selvmotivasjon, en million tårer, urolige netter, mange smertefulle dager, og tonnevis av håp, så føler jeg at jeg ikke har kommet et eneste skritt lenger på den lange veien mot drømmen.
Og da kommer tankene: er det egentlig verdt det?

For meg er meningen med livet å få barn. Det har jeg aldri vært i tvil om.
Å skape en familie med mannen min. Å bli mamma.
Men samtidig må jo et liv uten barn også være meningsfullt.
Jeg synes det er vanskelig for tiden å finne balansen mellom å engasjere seg i det som snart skal skje full av optimisme om at det denne gangen vil føre frem, samtidig som å forsøke å være lykkelig i det livet man befinner seg i akkurat her og nå.

Slik det er nå, er vi i en alder hvor stort sett alle rundt oss har barn, eller er på vei til å få det. Det kan føles som om vi er ekskludert fra en klubb der livet har en større mening enn det har for oss barnløse. Og uansett om både forskning og myter sier at barnløse par er minst like lykkelige som de med barn, så kjøper jeg ikke den. For når alt man vil, alt man drømmer om og alt man håper på er å få barn. Hvordan kan man da være like lykkelig uten?

Kanskje har vi også oss selv å takke for denne tomheten vi føler. Vi kunne valgt en annen livsstil enn det vi har, med et festfylt liv fullt opp til randen av byturer, sene kvelder og et lite krypinn med såvidt plass til oss to på grünerløkka. Hadde livet vårt vært mer meningsfylt da?

I stedet har vi lagt alt til rette for et liv med barn. Vi kjøpte hus med barnerom, med barnehage og skole i umiddelbar nærhet, med perfekte forhold for trilleturer og med en lekeplass et steinkast unna. Vi er det eneste huset i nabolaget som ikke er fylt opp av barn, men likevel lever vi som en barnefamilie i det meste vi foretar oss.
Det er bare det at hjemme hos oss, så står barnerommet tomt.

Nå er menstruasjonen på vei, men siden den er litt forsinka er jeg livredd for at det betyr at fryseforsøket blir for tett oppe i påsken til at sykehuset vil gjennomføre det. Desperat i å få avklaring etter mange urolige og tankefulle netter, måtte jeg gi opp håpet om å få tak i Riksen i dag etter èn time i telefonkø. Så da må man bare smøre seg med tålmodighet. Igjen. Og igjen klamre seg fast til håpet om at flaksen er på vår side denne gangen.
Og med våren, kommer motivasjonen og ståpåviljen til nye harde tak.
Håper jeg.