Å ta feil

Den siste uka har uroen funnet meg. Helt ut av det blå kom den. Som en stor, stygg mørk skygge som la seg over alt jeg tenkte, gjorde eller sa. Som å være Harry Potter med den grusomme følelsen av at Voldemort jakter på deg. Som å ha styggen på ryggen.

For hver gang jeg sa hvor langt jeg var på vei, for hver gang jeg lot håndflaten tankeløst stryke over den hovne magen og for hver gang jeg tok multivitamin for gravide var den der. Skyggen som fortalte meg at dette ikke var sant, neste gang du er på toalettet aborterer du, det er allerede dødt i magen, det er en ny missed abortion. Mannen var på jobbreise og istedet for  å hilse han velkommen hjem med et smil hulket jeg i fanget hans. Uvitende hadde jeg dyrket frykten alene. Svelget den unna, men like fullt var den der. Og den spiste opp lykken, bit for bit.

44

bilde fra «livet blandt dyrene» google.com.

Så en tekstmelding til gynekologen. «Kom på mandag klokken tolv du», var svaret. Den beste legen i verden med tidenes varmeste blikk.

Om natten drømte jeg at jeg fødte en jente. Jeg gråt noen tårer på badet før jeg sminket meg. Skalv så på hendene at jeg fikk maskara i panna. Og jeg som er den roligste jenta jeg vet om, er det ikke forferdelig hvordan man kan torturere seg selv?

«Hvordan går det med deg?» så var han der, gynekologen med de varme øynene. «Jeg er nervøs», smilte jeg. Tidenes underdrivelse. Han kunne nok se den dårlig skjulte engstelsen i blikket mitt og sa rolig; «dette kommer til å gå bra». Og så, stillhet. Klikk, klikk, klikk på ultralydapparatet. Jeg lette og lette med øynene i det som føltes som minutter, timer, dager.

Det er ingenting der, sa uroen. Det er en ny missed abortion, og nå må du legges inn for utskrapning av det lille, døde fosteret, sa Voldemort.  Dett var dett, sa styggen på ryggen.

Snapchat-8642996526152092321

Men så, plutselig, var det der. Alt vi noensinne har drømt om. En liten miniatyrbaby, med bittesmå armer og føtter som sprellet så godt de bare kunne. Og et fantastisk, lite hjerte, som slo for oss alle. På et øyeblikk forsvant uroen, voldemort og styggen på ryggen. Istedet ble jeg fylt av en lykke på størrelse med Afrika. «Tror du det går bra nå?» spurte jeg legen. «Det er jeg helt trygg på at det gjør» smilte han tilbake.

Så feil kan man ta. Så slem kan man være, med seg selv.

Fine, lille babyen vår. Der var du.
Selvfølgelig, var du det ❤

IMG_20160530_1213391_2

10+2, altså i uke 11.  3,8 cm liten mini, og alt så perfekt som det kan være ❤ 

 

 

Advertisements

En regnværsdag i Mai

Med hjertet utenpå brystet dro vi til Rikshospitalet i dag tidlig. Som alltid var vi tidlig ute, men det var kaos på venterommet på kvinneklinikken. Nå har våren kommet, tenkte jeg og smilte for meg selv. Jeg følte meg omringet av store mager. Men denne gangen var det helt greit. Nå skulle vi endelig få se vår egen lille spire, med et bankende hjerte og alt skulle gå fint.

Jeg strøk hånden over min egen mage, hvor jeg kunne ane en aldri så liten hevelse. Jeg ga mannen et stort smil, og han kysset meg på kinnet. Vi var så lykkelige nå.

Med ett kom tissetrangen, og jeg smatt inn på toalettet mens mannen ristet smilende på hodet av mine hyppige dobesøk. Da jeg kom ut igjen stod legen og ventet på meg, fem minutter før tiden, med et smil og et «ikke så uvanlig symptom det der!»
Det var samme lege som sist, og det gjorde meg lettet. Trygg.

Kun øyeblikk etter befant jeg meg i stolen stirrende på ultralydskjermen.
Det ble stille. Hjertet mitt stoppet og jeg holdt pusten. Alt jeg kunne høre var legens klikking med ultralydapparatet.
Han trengte ikke å si noe. Med mine egne øyne kunne jeg se det. Gjennom tåkefylt syn av tårevåte øyne kunne jeg se det på skjermen foran meg.

Tomt.

Ikke noe hjerte som slo, ikke noe tydelig foster.

Ingenting.

Jeg blir veldig sjelden sint.
Bitter, kanskje. Såret. Sur. Snurt. Men ikke sint.
Men nå kjente jeg sinnet bygde seg opp i meg som jeg sjelden før har kjent. Som en enorm drage som spydde ut flammer på alt og alle rundt seg.

Hvordan er det mulig?
Skal det være mulig?
Nå igjen?

Jeg følte meg lurt. Som om noen har tullet med meg. Bedrevet skuespill med kroppen min.

Jeg har ikke hatt noen blødning, jeg har graviditetssymptomer som bare har økt i styrke etterhvert som tiden har gått, jeg har gjort alt jeg skulle gjøre for at det denne gangen skulle gå bra. Jeg har drukket minimalt med koffein,spist sunt og variert, tatt medisinene jeg fikk fra sykehuset til samme tid hver dag, beveget meg når formen har vært på lag, ikke stresset unødig,ikke tatt smertestillende verken ved endometriosevondt eller hodevondt, hvilt når jeg har vært sliten, sovet når jeg har vært trøtt, unngått all mat som kan være skadelig for fosteret.

Og mest av alt, denne gangen har jeg hatt så sterk tro på at det kom til å gå bra at jeg har klart å forholde meg både veldig rolig, og veldig positiv til det hele. Jeg har klart å overbevise meg selv om at all odds er på vår side nå som det gikk galt første gangen. Vi har hatt vår dose uflaks, liksom. Selvfølgelig er det noen som er så uheldige at de opplever å miste gang på gang, men for de aller fleste så skjer jo heldigvis ikke det.

Men, så skjedde nettopp det med oss.

IMG_3698

Kanskje er det nok en missed abortion (MA). Kanskje hadde det blitt en spontanabort, men hormonene jeg går på har utsatt bortfallsblødning. Kanskje har det festet seg utenfor livmor, og jeg må isåfall opereres for å fjerne det.
Vi forstår det ikke. Og det virker det ikke som om legen helt forstod heller.
Alt vi vet er at det livet som begynte, har stoppet.
Og nok en gang, er drømmene og hjertene våre knust.

Førstkommende fredag skulle vi reise på en to ukers ferie. En ferie jeg planla til hver minste lille detalj etter forrige gang jeg mistet det som skulle vært barnet vårt. En ferie som har vært det lyspunktet vi har sett frem mot når det har stormet som verst rundt oss i denne hjerteskjærende prosessen iblandet med en stor dose sykdom. Den må nå avbestilles.

Fremover må jeg ta regelmessige blodprøver for å se hvordan HCG-nivået (graviditetshormonet) utvikler seg. Og om en uke skal vi på ny ultralyd. Forhåpentligvis har det som var et liv, kommet ut av seg selv til da. Hvis ikke er det en viss sjanse for at det er en graviditet utenfor livmor og som må fjernes kirurgisk. Uansett må jeg følges tett opp i tiden som kommer.
Og vi kan ikke reise bort fra sorgen, uansett hvor mye vi vil.

Ute pøser regnet, og bak lukkede dører renner tårene.

Har man egentlig mer å gi nå?

IMG_3701-2

Meningen med livet

Om du trodde stillheten på bloggfronten betydde at det er mye som skjer for tiden må jeg nok skuffe deg. Her går dagene sakte, og jeg kjenner at jeg må jobbe for å holde motivasjonen oppe for å ikke gi opp hele greia.

Nå er det snart 3 måneder siden aborten. Og til tross for erfaringer på godt og vondt, mange hjertesukk, mye selvmotivasjon, en million tårer, urolige netter, mange smertefulle dager, og tonnevis av håp, så føler jeg at jeg ikke har kommet et eneste skritt lenger på den lange veien mot drømmen.
Og da kommer tankene: er det egentlig verdt det?

For meg er meningen med livet å få barn. Det har jeg aldri vært i tvil om.
Å skape en familie med mannen min. Å bli mamma.
Men samtidig må jo et liv uten barn også være meningsfullt.
Jeg synes det er vanskelig for tiden å finne balansen mellom å engasjere seg i det som snart skal skje full av optimisme om at det denne gangen vil føre frem, samtidig som å forsøke å være lykkelig i det livet man befinner seg i akkurat her og nå.

Slik det er nå, er vi i en alder hvor stort sett alle rundt oss har barn, eller er på vei til å få det. Det kan føles som om vi er ekskludert fra en klubb der livet har en større mening enn det har for oss barnløse. Og uansett om både forskning og myter sier at barnløse par er minst like lykkelige som de med barn, så kjøper jeg ikke den. For når alt man vil, alt man drømmer om og alt man håper på er å få barn. Hvordan kan man da være like lykkelig uten?

Kanskje har vi også oss selv å takke for denne tomheten vi føler. Vi kunne valgt en annen livsstil enn det vi har, med et festfylt liv fullt opp til randen av byturer, sene kvelder og et lite krypinn med såvidt plass til oss to på grünerløkka. Hadde livet vårt vært mer meningsfylt da?

10376273_10154211516220597_6812263433588224399_n I stedet har vi lagt alt til rette for et liv med barn. Vi kjøpte hus med barnerom, med barnehage og skole i umiddelbar nærhet, med perfekte forhold for trilleturer og med en lekeplass et steinkast unna. Vi er det eneste huset i nabolaget som ikke er fylt opp av barn, men likevel lever vi som en barnefamilie i det meste vi foretar oss.
Det er bare det at hjemme hos oss, så står barnerommet tomt.

a4c4c402e1f8641a43b2703b404f95b1

Nå er menstruasjonen på vei, men siden den er litt forsinka er jeg livredd for at det betyr at fryseforsøket blir for tett oppe i påsken til at sykehuset vil gjennomføre det. Desperat i å få avklaring etter mange urolige og tankefulle netter, måtte jeg gi opp håpet om å få tak i Riksen i dag etter èn time i telefonkø. Så da må man bare smøre seg med tålmodighet. Igjen. Og igjen klamre seg fast til håpet om at flaksen er på vår side denne gangen.
Og med våren, kommer motivasjonen og ståpåviljen til nye harde tak.
Håper jeg.

Til deg

96c8cb98366db6bd601ad3b59b13195f

For noen dager siden var jeg på et seminar om gruppedynamiske prosesser. Foreleseren (en psykolog) fortalte en historie om at han en gang hadde vært på et lokalfly i Kenya, hvor en mann på flyet helt åpenbart var psykisk syk, og fikk en svært uheldig og urolig epsiode på flyet. Da flyet landet forventet han å se en ventende ambulanse og full beredskap for å ta hånd om denne mannen, men istedet oppstod det en helt uventet episode.

Den psykisk syke satte seg på bakken umiddelbart da han kom ut av flyet, og istedet for at alle medpasassjerene hastet hvert til sitt, satte de seg ned sammen med den syke.Straks kunne man se at den urolige, angstpregede og hallusinerte mannen var omkranset av totalt fremmede medpassasjerer som satt på bakken i en sirkel rundt ham og snakket med beroligende, milde stemmer. Etter en god stund roet mannen seg betraktelig ned og ble mer kontaktbar. Èn etter èn reiste medpassasjerene seg opp og gikk hvert til sitt, helt til mannen selv reiste seg opp og gikk etter. Situasjonen var tatt hånd om, og hver og en gikk tilbake til hverdagen.

Denne historien har dukket opp i minnet mitt flere ganger om dagen fra jeg hørte den. Jeg tror vi alle har noe å lære av den.

Betydningen av å ta vare på hverandre. Betydningen av å vise svakhet, og klare å motta hjelp fra andre. Betydningen av å vise ydmykhet for at sykdom og smerte kan ramme alle, uansett og hvor som helst. Betydningen av å se medmenneskene rundt oss som trenger en hånd for å komme seg opp på bena igjen, selv i en travel hverdag.

Etter aborten har jeg følt meg som denne mannen på flyet. Og da mener jeg den positive delen av historien. Den der alle medpassasjerene setter seg i en sirkel og helt enkelt er der, i uroen, i smerten, helt til han klarer å komme seg opp på bena på egen hånd og gå videre. En sirkel av medmenneskelighet.

Noen ganger er det greit å måtte sette seg ned på bakken. Å ikke klare å gå videre til neste punkt før du har ordna opp der du er nå. Men det fine med det er når noen setter seg ned sammen med deg. Som er der, som venter, som kjenner på smerten din og får deg til å ikke føle deg så alene. Helt til du er klar til å stable deg opp på bena igjen og gå videre.

Etter aborten har jeg hatt en slik sirkel. Den har bestått av de jeg visste kom til å være der, men også av noen jeg ikke ante kom til å få en betydning i livet mitt. Av bekjente jeg knapt har snakket med tidligere, og av totalt fremmede. Overalt har jeg møtt så vanvittig mye støtte, medmenneskelighet og omsorg.

Et dypt blikk etterfulgt av tre små ord : «dette var trist.»

En varm hånd på skulderen i det man går forbi meg.

Et langt, mykt smil som sier «det er godt å se deg, jeg er her, jeg vet.»

En lang klem av en kollega jeg ikke kjenner så godt, med hviskende ord i øret : «jeg har hatt tre aborter, og de er fremdeles barn i mitt hjerte.»

Lange mailer, mange meldinger og kommentarer har jeg også fått. Og alt, absolutt alt, har vært støttende.

Jeg er så takknemlig.

Og den aller beste følelsen av å hjelpe seg selv er ved å kunne hjelpe andre. Når jeg skulle skrive dette innlegget i dag tikket det inn enda en melding fra en helt fremmed jente, som gjorde litt ekstra inntrykk på meg.

Kjære Bente-Lill. I to år har jeg gått rundt og følt meg helt alene. Den følelsen tok slutt da jeg i lunsjpausen i dag satte meg ned for å lese bloggen din. For første gang har jeg fått følelsen av at det finnes andre der ute som skjønner hvordan det er å være ufrivillig barnløs. Og du skriver om det som om det skulle ha vært mine egne ord. Jeg er evig takknemlig. Takknemlig for at du er så tøff og så åpen. Takknemlig for at jeg føler jeg ikke er alene om dette. Takknemlig for at jeg endelig har fått bekreftet at det å miste et usett barn er en sorg man ikke bare KAN , men SKAL føle på. at det er lov til å synes at verden er urettferdig. at ikke alt bare er solskinn hele tiden. og kanskje viktigst av alt, at det å ikke være alene om dette gir meg håp. Håp for at det skal gå bra for oss også.

Så kjære deg som sender meg melding, kommentarer eller mail. Du er aldri alene. Vi er flere. Rundt deg er en sirkel av medmenneskelighet. Du må bare tørre å ta den imot.

Her legger jeg ved et nydelig poetisk fotoprosjekt laget av en ufrivillig barnløs kvinne kalt Kerry Payne. Trykk på linken nederst i innlegget for å se.

Til deg fra meg.

(Den er litt sterk, så anbefales ikke for de med sart hud – les: menn. Men shit au, sånn er da pokker meg livet.)

The children I never had.

GetAttachment.aspx

Det man ikke skal snakke om

Denne julen ble en annerledes jul. Denne julen mistet jeg et barn.

Allerede nå vil sikkert flere heve på øyenbrynene av at jeg bruker ordet barn. Men for meg var det et barn. Et barn med bankende hjerte og som fra dag èn snudde hele verden på hodet. Jeg var to måneder på vei og barnet døde i magen min uten at kroppen klarte å fange det opp. Som om kroppen desperat prøvde å holde fast ved dette barnet som vi hadde ventet på i årevis at skulle bli skapt. En såkalt missed abortion.

Det var lillejulaften vi fikk beskjeden. Alt tydet på at jeg fremdeles var gravid. Magen hadde vokst, puppene sprengte, graviditetshormonet hcg fortsatte å øke, morgenkvalmen var sterkere enn noengang, og morsinstiktet gjorde meg livredd. Men på ultralydskjermen var det ikke lenger et bankende hjerte.

Helt frem til denne dagen har jeg sett på meg selv som en sterk person. Jeg har vært gjennom mye. Men ingen kunne forberede meg på den bunnløse sorgen som møtte meg. Det var ingenting noen kunne si for å få meg til å føle meg bedre. Alt jeg ville og alt jeg kunne gjøre var å ligge i fosterstilling og gråte. Tre år med prøving, og en høst full av hard jobbing for å få dette til. Og slik skulle det ende. Jeg var utrøstelig, og jeg følte meg mislykket.

IMG_3209

Spontanabort og missed abortion er ikke noe man snakker om. Overalt oppfordres man til å ikke fortelle om graviditeten før risikoen for spontanabort avtar, altså etter tre måneder. Denne oppfordringen fører til at man, om det går galt, sitter igjen med en sorg få, eller ingen vet om. Du skal bite tenna sammen og late som ingenting. Sorgen bærer du alene.

Jeg undres hvem denne stillheten gagner. Selvfølgelig er det mye enklere å både fortelle om, og å høre om positive ting enn negative. Men er det virkelig sånn livet skal være? For min del hadde det ihvertfall vært enklere om dette var noe man kunne snakke om. Å få lov til å snakke om sorgen. Å få lov til å sørge over det som skulle ha vært.

IMG_3215

Når kroppen selv ikke støter ut det døde fosteret får man valget mellom å gjøre det hjemme ved hjelp av medisiner eller utskrapning på sykehus i narkose. Jeg synes det var et umulig valg og satt der som et spørsmålstegn. Til slutt lot jeg legen velge. Og hun anbefalte hjemmeabort da dette kunne gjøres umiddelbart, og i tillegg er det mest naturlige for kroppen. Ettersom vi allerede har strevd så lenge med å bli gravide, er det en liten risiko ved utskrapning som vi ikke bør ta sjansen på.

Jeg fikk en tablett i påsyn av sykepleier på sykehuset etter et forsøk på en prat der jeg ikke klarte å si et ord. Så skulle jeg dra hjem. Feire jul. Og begynne på selve aborteringen tidlig første juledag ved hjelp av fire nye tabletter.

Planene om å feire jul med svigerfamilien på sørlandet ble avbrutt. Jeg trengte søsteren min og moren min nå. Jeg trengte niesene mine, som på alle måter klarer å lysne humøret mitt uansett i hvilken form jeg er i. Og mannen trengte noe praktisk å gjøre. Han reiste til sørlandet for å levere julegaver. Kjørte frem og tilbake på under et døgn. Vi reagerer forskjellig, og det må man tillate. Jeg ble hentet av søsteren min, og gråt i fanget hennes. Skrek ut om hvor urettferdig alt var. Jeg var sint, sørgende og utrøstelig. Og vi gråt. Begge to.

Sent julaften begynte smertene. Rier. Men premien var ingen varm baby i armene.

Heldigvis hadde jeg mye smertestillende, ny varmeflaske i julegave, og en familie som tok vare på meg. Etter noen timer søvn skulle det fortsette. Tablettene som for alvor skal sette igang aborten ble tatt, sammen med en god dose smertestillende. Den fysiske og psykiske smerten konkurrerte om å rive meg i filler. Og det som skulle være barnet vårt ble trukket ned i do. Seks timer senere kunne jeg utmattet sovne med tårefylte øyne og et hjerte som var knust. Det var over, selv om jeg må regne med en daglig påminnelse opp til tre uker frem i tid i form av blødninger og menssmerter.

Oppe i alt er jeg glad for at vi har klart å være åpne. Det gjør oss sterkere som par, og vi kommer nærmere de som betyr noe for oss. Dessuten vet jeg at det hjelper andre at noen kan sette ord på det flere enn man tror har gått igjennom.

All erfaring tilsier at hjertet heles tilslutt, og etterhvert vil håpet og pågangsmotet komme tilbake. Men akkurat nå, er hjertet fylt av sorg. Og det skal jeg tillate.

All I want for christmas

is you.

Plutselig fikk denne julesangen en helt ny betydning for meg. Jula som skulle bli så fin, etter en humpete førjulstid med masse smerter, dårlig samvittighet, uro for at ting skulle gå dårlig, usikre dager og nerver i helspenn. Så slo det lille hjertet, og roen senket seg.

Til nå.

På fredag var vi på ultralyd igjen, den vi i utgangspunktet var satt opp til. Den jeg vurderte å avlyse fordi vi hadde fått den bekreftelsen vi trengte før jul. Men så dro vi likevel, like mye pga en ekstra kontroll av overstimuleringen som at vi synes det hadde vært fint å få et bilde av den lille i magen.

Ultralyden var hos min vanlige gynekolog, og det tok ikke mange sekundene før vi forsto at han ikke var fornøyd. Han så ikke det han ville se, det var alt for lite. På vei ut spurte resepsjonisten med et smil: «ja, hvem ligner den mest på da? Så dere noen familielikheter?» Jeg kvalte et hikst. Mannen lo høflig mens han dro meg i hånden ut derfra. Og vi gikk med større usikkerhet enn da vi kom. Umiddelbart når bildøra slo igjen, hikstet jeg etter luft og gråt. «Det er dødt» sa jeg. Men mannen nektet å gi opp. Alt hadde jo sett fint ut bare fem dager tidligere. Han ringte Ahus. Ble satt over fra den ene til den andre, og jeg kunne høre han mellom hikstene mine: «Hun er helt knust.» «Hvordan skal vi gå jula i møte uten å vite?» Og her skal Ahus ha all ros i hele verden. De kunne bare lagt på. De kunne avvist oss tvert med at dette er ikke livsviktig, dette er ikke noe man prioriteter, det er ingenting å gjøre med det om det går galt. Men nei. Til slutt satt mannen med en av legene på tråden, og talen var klar: kom med en gang. På gynekologisk poliklinikk på Ahus har jeg nå vært flere ganger enn hos min egen lege. Og ventetiden har alltid vært lang. Nå rakk vi ikke en engang å registrere oss i resepsjonen før en kvinnelig lege kom bort til oss : «Bare bli med meg, dere.» Jeg gråt, og mannen fortalte. Legen så meg dypt inn i øynene og til tross for at jeg ikke sa et ord følte jeg meg mer sett og hørt enn noengang.

Hun mente hun så hjerteslag. Vi synes også vi så det. Men hun var enig i at det var et mindre foster enn ønsket. Etter hennes estimering hadde det ikke vokst siden forrige kontroll. Og det skal vokse mye på denne tiden. Hun trengte ikke si stort før vi forstod at vi måtte forberede oss på det verste. Igjen, var alt usikkert. Vi målte hcg, og skal komme tilbake lille julaften. Har det ikke skjedd en utvikling da, så er det mest sannsynlig en MA (missed abortion).

Vi dro hjem og jeg følte meg tommere enn noengang. En bunnløs, utrøstelig sorg skylte over meg som en flodbølge og slo pusten ut av meg. Jeg gråt til jeg var tom for tårer. Også gråt jeg litt til. Hadde noen fortalt meg at jeg kom til å reagere så sterkt på dette, hadde jeg ikke trodd på dem. Jeg sa til mannen at jeg ville gi opp. At jeg ikke orker mer. At jeg ikke klarer denne prosessen på nytt. At det ikke er mer håp igjen. At det ikke er mer krefter igjen. At vi aldri kommer til å bli foreldre. At jeg aldri kommer til å bli mamma.

Han svarte med at det var jeg allerede. Mamma. Om det så har dødd. Så er jeg likevel mamma.

Jeg sa ingenting mer den dagen.

pinterest.com

pinterest.com

Tomhet

I èn time var ordet tomhet det eneste jeg klarte å få ned når jeg skulle skrive dette innlegget.

I helgen forverret magesmertene seg, og jeg begynte å få kraftige smerteanfall tilnærmet slik jeg har det på de verste endometriosedagene. Natt til lørdag våknet jeg med et gisp, tusen knivstikk i magen og deretter et illebefinnede på badet. Jeg har vært helt sikker på at det har gått galt mange ganger, men det har ikke kommet noen blødning, og da har jeg roet meg igjen.

Etter en undersøkelse hos legen i går sendte hun meg umiddelbart til sykehuset for ultralyd. Hun var bekymret for at dette er en graviditet utenfor livmor, noe vi vet jeg har større risiko for både pga endometriose og ivf behandling. Til tross for noe bekymring hadde jeg en god følelse mens jeg ventet i en lang time på utralyd. Jeg føler meg jo så gravid!

Legen som skulle undersøke meg var ung. Sikkert yngre enn meg. Og han la ikke skjul på noe mangelfull kunnskap både om ivf og endometriose. Det var helt tydelig at han ble umiddelbart usikker når han startet ultralyden, og fortalte sykepleieren med en nervøs tone at hun måtte hente overlegen. Tiden stod helt stille, og jeg kunne se han anstrenge seg mens han undersøkte meg. Etter det som føltes som noen iskalde, lange minutter sa han at dette ikke var som ønsket. Han så at eggstokkene var hyperstimulerte og svært store, som følge av ivf prosessen, og at det var mye fri veske i bukhulen.

Men i livmoren så han ingenting.

Jeg brast i gråt.

Jeg er jo gravid! Blodprøvene har jo vært fine. Graviditetstesten var positiv. Brystene er ømme og kvalmen kommer snikende hver morgen. Jeg har ingen tegn til blødning. Jeg har fått et «gratulerer» brev fra Rikshospitalet. Jeg har drømt om at jeg bærer barnet vårt i armene. Jeg har til og med en sterk følelse av hva slags kjønn det er.

Legen la en trøstende hånd på skulderen min og sa beklager. Og med en jernhånd ble barnet revet ut av armene mine.

pinterest.com

pinterest.com

Så kom overlegen inn. Og med hans hvite frakk kunne jeg skimte et lys i mørket. Han brukte lang tid på undersøkelsen. Timesvis føltes det som, selv om det sikkert ikke var mer enn tre minutter. Det var total stillhet i rommet. Sykepleieren holdt hånden min. Og jeg gråt.

Han sa at dette er for tidlig. At det er umulig å vite. At de vanligvis ser noe i uke fem, men at det fremdeles er håp selv om de ikke ser noe nå. Så lenge jeg ikke har hatt noen blødning er håpet større. Men de vet ikke. Og jeg vet ikke.

Det kan være en graviditet utenfor livmor. Det kan være en såkalt missed abortion. Det kan være en normal graviditet. Jeg skal komme tilbake om en uke til ny ultralyd for å få svar. En uke. Syv dager og syv netter i uvitenhet og frykt.

Jeg aner ikke hva jeg skal tenke eller gjøre nå. Og det store spørsmålet er: skal man klore seg fast til håpet, eller skal man begynne å forberede seg på ny runde?

Tomhet.

99c7cdeeac6ea54133dba849a3e8aad3