Nytt år. Nye muligheter. Og nytt forsøk.
Nesa er igjen full av hormoner. Hetetoktene er tilbake. De vonde, feberfantasilignende marerittene er tilbake. Og det skulle ikke gå mer enn åtte dager inn i det nye året før jeg trengte morfinlindring igjen. De blir bare verre, disse smerteanfallene. Og det skremmer meg så. Det er en påminnelse om at selv om det føles som om tiden står stille når man venter så på det man ønsker seg, så står absolutt ikke endometriosen stille. Den fortsetter å utvikle seg, velter seg der inne i kroppen min som en drage som bare venter på å slippe til med sine dødelige flammer.
Men jeg må håpe, og jeg må tro, at dette vil bli bedre, det skal bli bedre, når jeg er ferdig med ivf-behandlingen og kan begynne med endometriosebehandlingen.
Jeg har nå brukt nesesprayen synarela siden lillejulaften, og i morgen skal jeg begynne med resten av medisinene. Det innebærer daglige injeksjoner for å stimulere eggstokkene, daglige injeksjoner med blodfortynnende og prednisolon for å dempe betennelsen endometriosen gir, i tillegg til nesespray tre ganger daglig. I mitt strebende forsøk på å : «jeg trenger ikke å tenke på at jeg er midt i et forsøk, jeg kan tenke på helt andre ting», har jeg vært slappere med medisinklokkeslettene denne gangen. De skal nemlig tas til et fast klokkeslett hver dag, noe som jo innebærer at man må slippe alt man har i henda nøyaktig til samme tid tre ganger daglig. Det fungerer dårlig å prøve å tenke på andre ting, når man får disse påminnelsene i hytt og gevær, så det tror jeg egentlig jeg bare skal gi opp. Det er som jeg har sagt tidligere, når man er midt i et forsøk er det nærmest UMULIG å tenke på andre ting. Jeg har hvertfall prøvd, å mislyktes, fire ganger nå.
Men jeg forsøker, i alle fall, og tenke litt at vi nå stiller med blanke ark. At jeg hvertfall skal forsøke å ikke la de vonde minnene og dårlig erfaringene påvirke dette forsøket. Jeg kan ikke si at jeg er utelukkende positiv, men jeg vet ihvertfall at dette er utenfor min kontroll. Jeg skal selvfølgelig gjøre slik som tidligere, spise ekstra sunt, fylle hodet med positive tanker(så godt det lar seg gjøre), forsøke å holde kroppen tilfreds og harmonisk for at den skal ønske å huse et ekstra liv. Men alt i alt så vet jeg nå, av erfaring, at uansett hvor mye spinat og fisk jeg spiser, så kan det gå galt likevel. Så til de grader galt også. Så målet er å slappe litt mer av, og ikke være så ihuga redd for at jeg gjør noe galt hele tiden. Å være sin egen torturist. Jeg orker det rett og slett bare ikke.
Om det hjelper, tja. Vi får nå se.
PS: i jula kom det en artikkel på NRK.no hvor jeg ble bedt om å dele noen av mine tanker og følelser omkring ufrivillig barnløshet. Hvis du ikke har sett den enda kan du lese den HER .
medhjertetihaanden 