Bak lukkede dører

Her ligger vi. I en seng av gulp med våte pysjamaser og trehundre gulpekluter rundt oss. Nattbordet er fullt av tomme flasker, etter at du har spist fem ganger etter at vi la oss. Jeg har allerede skiftet på deg syv ganger og vet nå at jeg må helt ned i tørketrommelen i kjelleren for å finne tørre klær. Klokka er 05.15 og verken jeg eller du har sovet mer enn 45 minutter. Jeg kjenner meg så oppgitt og frustrert at jeg nesten river meg i håret. Hvordan skal jeg hjelpe deg? Hva skal vi gjøre? Alt jeg vil akkurat nå, og det tror jeg er alt du vil også, er å SOVE. Bare en liten stund i stillhet. Men det klarer vi ikke. Ikke du, og ikke jeg. Du har grått nesten hele natten. Jeg ser at du har det vondt, men ingenting av det jeg gjør hjelper deg. Dine tårer er mine tårer, dine smerte er min smerte og dine skrik er mine skrik. Nå er du stille. Utslitt av å gråte, utslitt av å gulpe, utslitt av å ikke klare å holde tritt med sulten du kjenner i magen din. Jeg sukker tungt, for veien ned til tørketrommelen føles uendelig lang med trøtte ben og øyne. Men så titter jeg på deg, og du ser tilbake på meg med et tusen år gammelt blikk. Jeg smiler, og du smiler tilbake. «Mamma elsker deg» sier jeg med tårevåte øyne, full av dårlig samvittighet for at jeg ikke strekker til og ikke klarer å ta bort ubehaget ditt. Og ut av den nydelige lille munnen din kommer verdens fineste lille lyd. «Guh.»
Hjertet mitt smelter, latteren kommer spontant og jeg smiler tilbake til ditt stolte smil mens tårene triller. Jeg løfter deg opp og klemmer deg tett inntil meg. Du og jeg, i nattens mulm og mørke.
Så var det ikke så nøye med den søvnen likevel.

 

Det sitter langt inne for meg å si at det å få barn har vært tøft. Er ikke det dumt? Hvem synes ikke det, liksom? Men jeg føler jeg ikke har rett på å si det, når vi har ventet og drømt om dette så uendelig lenge. Det betyr ikke at jeg angrer. Det betyr ikke at jeg ville et eneste sekund vært foruten. Det betyr heller ikke at vi ikke har det bedre enn noensinne. Det vet jeg at dere vet. Men det er tøft. På tusen andre måter enn det jeg trodde det kom til å bli. For etter at lille mini kom til verden har helsestasjonen vært vårt andre hjem. Sykehuset har vært vårt tredje.

Det begynte bare med litt ammeproblemer. Jeg fikk ikke melk etter fødselen og måtte begynne med et regid pumperegime for å klare å produsere, med pumping annenhver time døgnet rundt. Theo hadde gulsott, var utrolig slapp og hans eneste medisin var melk. Så han måtte få flasker med erstatning, noe som ble en pappajobb mens jeg pumpet. Jeg kunne skrevet et kapittel om hvor motstridende det føltes å sitte i hjørnet og pumpe tomme bryster til brystvortene sprakk, mens mannen kunne mate, kose og dulle med vårt lille mirakel. Morsinstinktene skrek. Kunne jeg ikke engang gi ungen min mat? Dette hadde ingen fortalt meg.

Da melka begynte å komme, klarte han ikke å suge. Det ble ammeskjold, timer på ammepoliklinikk, pumping til den store gullmedalje og veiing hver uke. Vi trøbla veldig, lille og jeg. Vi gråt om hverandre, han frustrert over at han ikke fikk ut noe mat, jeg frustrert over at brystene mine feilet. Så begynte vi nytt regime: pumping først, deretter amming, så pumping igjen for å gi resterende på flaske. Måltidene tok timesvis, og alt ble til et eneste skrik. På helsestasjonen var de ikke fornøyd med vektoppgangen hans. Han var født liten, hadde lite å gå på og hadde i tillegg en gulsott som måtte medisineres med tilstrekkelig mat. Mannen dro frem kjøkkenvekta og vi begynte å veie før og etter hvert måltid. Men uansett hva vi gjorde, så fikk han ikke i seg nok. Og han skrek. Herlighet som han skrek. Vi ble henvist til fysioterapeut og manuellterapeut. På det verste var vi på fire forskjellige kontroller i uka. Og så begynte gulpinga. Eller, man kan vel heller si at så eskalerte gulpinga. Spruten stod i veggen, sofaen ble neddynket og vi hamstret gulpekluter. Vi matet som bare det, ofte annenhver time døgnet rundt. Men mesteparten kom opp igjen samme hva vi gjorde. Han gulpet i søvne, våknet med et hyl og det eneste han ville ha var mer mat. Så vi matet, og han gulpet. Og dagene gikk vekk i gråt.

Helsestasjonslegen henviste oss til spesialist på sykehuset. Men det tok tid. Vekta begynte å gå nedover, de våte bleiene ble færre og 80% av den tiden han var våken gråt han eller lå og ynket seg. Jeg måtte komme på helsestasjonen flere ganger i uka. Og tilslutt satt jeg på kontoret til helsesøster og gråt. Hva gjør jeg nå? Hun forsøkte å bysse han, men han bare gråt. Hun forsøkte å mate han, og han gulpet det opp igjen. Hun ba meg telle antall gulp han hadde i døgnet. «Han har mellom 5-15 gulp..» begynte jeg. «I døgnet?» spurte hun mens hun bysset ungen min. «Nei, mellom hvert måltid» svarte jeg. «Men det blir jo opptil 100 gulp i døgnet?» sa hun sjokkert med store øyne. Så ga hun meg den hylende babyen min og ringte sykehuset. Vi fikk time dagen etter, og hun ga meg en stor klem.

På sykehuset trodde de han hadde pylorusstenose, og forberedte oss på operasjon. Vi var der i tre dager, med blodprøver, sonde, røntgenundersøkelser og ultralyd. Heldigvis ble det ingen operasjon, da konklusjonen falt på kraftig refluks. Og vi kunne reise hjem igjen med medisinering og melkefri diett. 

Det er ikke lett for meg å si at det å få barn har vært tøft. Men jeg kan ikke slutte å være ærlig med dere lesere nå. Når jeg først har opparbeidet meg en stemme føler jeg et ansvar, og kan ikke slutte å bruke den. Det føles feil å skulle fremstille det å bli mamma som en rosablogger. Ingen får det bedre av stillhet rundt ting som er tøft, det har jeg alltid ment. Og jeg vet veldig godt at mange skjuler seg bak lukkede dører når de har fått barn, med ulike startproblemer de føler de ikke kan snakke om. Det er mange som har det vanskelig, men føler de ikke kan si det fordi alt som ofte fremstilles offentlig er ren og pur babylykke.  Så de føler seg alene om å føle det sånn. Jeg kjenner meg igjen i det. Ingen tar bilder når babyen skriker.

Men grunnen til at det har vært tøft er ikke at det er slitsomt, at jeg er trøtt, at jeg ikke er like «fri» som tidligere, at jeg ikke kan gå på byen, at jeg ikke kan spise akkurat når jeg vil eller sove når jeg vil. Grunnen til at det er tøft er at jeg aldri noensinne har elsket noen så høyt. Følelsene er overveldende og helt umulig å kontrollere. Alt som betyr noe er at denne lille bylten jeg elsker så høyt skal ha det bra. Og når man dag ut og dag inn ser at han ikke har det bra, og at ingenting av det jeg gjør hjelper.. det rokker ved mine urinstinkter som mor. Og si at det ikke har vært tøft ville være å si at jeg gir faen.

Nå går det heldigvis bedre med mini. Vekta begynner gradvis å øke på, han plages ikke like mye med gulpingen og han er endelig mer tilfreds enn han er urolig. Det er fantastisk å se han smile, å se han snakke med oss og utvikle seg dag for dag. Vi føler oss så vanvittig heldige som får oppleve å være foreldre til verdens fineste lille krabat. Og akkurat slik som jeg trodde har jeg nå fått verdens fineste fulltidsjobb ; å være mamma ❤

PS: i januar ble jeg intervjuet av KK om abort og det å kjempe for å bli mamma, og artikkelen kan du lese her.

 

Påskeegg og morsinstinkt

Endelig kom dagen jeg har ventet på, hvor jeg kunne begynne på medisinene til fryseforsøket! Men typisk nok kom menstruasjonen såpass sent at det er ikke sikkert vi rekker å fulføre forsøket før påske. Rikshospitalet er nemlig stengt i påskeferien, og riktig timing er helt essensielt for å lykkes med et fryseforsøk. Slik planen er nå er at jeg skal bruke progynova tablettene frem til førstkommende fredag, da jeg skal på kontroll for å se hvordan kroppen responderer. Disse medisinene skal skape en kunstig syklus, og stimulere livmorslimhinnen slik at denne blir tykkere og mer mottagelig for at et embryo skal feste seg.
Hvis livmorslimhinnen er på vei til å få «perfekt» tykkelse på fredag, kommer jeg tilbake mandag eller tirsdag for innsetting av et av våre befruktede egg som ligger i fryseboksen på sykehuset. Det vil isåfall være det fineste påskeegget jeg har fått noensinne 🙂
Men hvis det ikke ser bra ut på fredag blir forsøket avbrutt, da sykehuset stenger for påske, og ikke har mulighet til å følge meg mer opp denne syklusen. Livmoren min får dermed bare èn sjanse for å bli perfekt!
No pressure der altså…

Jeg må innrømme jeg ble litt frustrert over at et påskestengt sykehus skal kunne ødelegge hele forsøket. I tillegg «advarte» de om at siden det er så mange helligdager i mai (hvor de også har stengt) kan det bli vanskelig å få det til å klaffe da også. Og i juli har de sommerstengt. I mitt stille sinn førte en rask hoderegning over mulighet for å lykkes de neste månedene til at jeg ganske så kjapt kjente pessimisten i meg vokse.
Men, dette er helt ute av min kontroll, og jeg har ikke annet valg enn å bare ta ting som det kommer. Uansett hvor mye jeg vil, kan jeg ikke styre verken kroppens syklus eller sykehusets åpningstider. Sakte, men sikkert, forsøker jeg å godta at denne prosessen kan nok bli mye mer langsiktig enn det jeg først så for meg.

*****************

Det tok ikke mer enn èt døgn full av pågangsmot på medisinene før det ble nok et tilbakesteg. Fredag morgen våknet jeg hylende i smerter, og ingenting hjalp. Det var det verste smerteanfallet noensinne, jeg krabbet gråtende og hyperventilerende rundt på badegulvet i ekstreme smerter, og når jeg mistet følelsene i hendene og ansiktet var jeg helt sikker på at jeg kom til å dø.

Heldigvis, nok en gang, fikk vi lov å komme rett inn på Ahus uten omveien gjennom legevakta. Det er så pinlig å tenke på hvordan jeg lå der å skrek, bannet, og holdte på å sparke ned en av sykepleierene som skulle sette veneflon på meg(pga ukontrollerte rykninger i bena altså). I neste øyeblikk, etter tre doser morfin, gråt jeg av lettelse over hjelpen jeg hadde fått, mens jeg tårevått sa : «jeg er så stolt av å jobbe på dette sykehuset som redder livet mitt gang på gang». Passe dramaqueen der altså. Men, til tross for at dette både høres og oppleves forferdelig dramatisk, så går det jo heldigvis bra til slutt. Som vanlig er dette «bare» endometriosen som kan virkelig slå seg vrang noen ganger. Og årsaken til hvorfor det skjer blir egentlig bare spekulasjoner. Om det har sammenheng med medisinene jeg har begynt på, er mulig, men ikke sikkert. Etter et døgn med morfinlindring kunne jeg mase meg ut av sykehuset til sykesenga hjemme, med apotekposen full av sterke smertestillende.  Når jeg kom hjem fra sykehuset fikk jeg først en opptur for at alt hadde gått bra i den grad at jeg slapp operasjon eller lignende som kunne utsette ivf-prosessen ytterligere. Så fikk jeg en liten nedtur.
Mannen så alvorspreget på meg og sa at han synes utviklingen av endometriosen er skremmende. Jeg blir bare dårligere, og smerteanfallene er helt ute av kontroll. Han synes at hvis det fortsetter slik det gjør nå, burde vi ta en pause fra hele prøverørsopplegget slik at jeg kan bli behandlet for endometriosen og slik få den mer under kontroll. Han er så flink til å opptre rolig, at jeg glemmer hvor vanskelig det er for han å se meg syk. Nå innså jeg det. Det tærer jo på kreftene hans også.

Men for meg gir bare tanken på å sette prøverørsoplegget på vent en enorm klump i halsen. Hadde det fantes en «quick fix» av endometriose hadde jeg jo ikke vært i tvil. Men når man vet at behandling av denne sykdommen består av prøving og feiling, og det finnes ingen fasit på hvor lang tid det vil ta eller hvor effektivt det vil være, så er det helt uaktuelt å sette igang med det før vi har kommet i mål. Jeg er villig til å kjempe mot min egen kropp og min egen helse i lang tid for å kunne skape et barn, men det er ingen enkel vei å gå.

Kanskje er det morsinstiktet i meg som er villig til å utsette min egen kropp for så mye smerte, så lenge det fører til et friskt barn?

Man kan jo isåfall begynne å lure på hvor sterkt dette instinktet blir når man først har blitt mor, hvis det er såpass sterkt allerede ved tanken på å kunne bli det.

Tipper jeg blir omtrent sånn: