Veien videre

Når siste forsøk gikk i vasken, tenkte jeg med gru over den kommende høsten. De lange,mørke,kalde dagene som kun ville forsterke tomrommet vi forsøker å skjule. Men heldigvis ble frykten erstattet med sommerfugler i magen og en sitrende følelse av spenning, som det er lenge siden jeg har kjent på. Etter en del undersøkelser og mailing frem og tilbake bestemte vi oss nemlig for å hoppe på et forsøk på klinikk Hausken i Haugesund. Dagen etter at vi sendte første mail hadde vi allerede avtalt tid for første konsultasjon, og vips kunne jeg gå ut av apoteket med de første medisinene i hånda. Ettersom vi allerede var kjent med forsøkets «gang» kunne jeg begynne rett på medisiner før konsultasjonen, så lenge jeg var komfortabel med det selv.

I to uker (oioioi som tiden har flydd!) har jeg brukt nesesprayen Synarela som «nedregulering». Denne fører kroppen inn i en overgangsalder lignende tilstand ved å dempe min egen hormonproduksjon, slik at klinikken skal ha kontroll over syklusen min. Egentlig føles det som det motsatte. Altså som om jeg sprayer kroppen full av hormoner tre ganger daglig, og resultatet blir til hetetokter, nattesvette, tretthet, hodepine, kvalme, svimmelhet og humørsvingninger. Det siste der fikk mannen meg til å føre inn, for jeg har faktisk ikke merka noe av dèt. Snodig.

Så var vi på flyet til Haugesund og klinikken. Det regnet, og det var kaldt. Men vi holdt hverandre i hendene og var varmere enn på lenge. Vi kunne gå inn på et stilfullt venterom, ble møtt av store smil som visste hva vi het før vi presenterte oss. Og etter en lang samtale med legen var det ikke vanskelig å forstå at folk reiser langveisfra for å få hjelp her. Han var grundig, omsorgsfull og hadde gode forslag. Forslag til medisiner jeg allerede hadde lest meg opp på, og som jeg håpet at han ville foreslå. Kort fortalt ville han at jeg skulle bruke synarela i to uker lenger enn jeg har gjort tidligere, fordi den kan være med på å midlertidig tørke inn noe av endometrioseforandringene. Prednisolon for å dempe den kroniske betennelsen i kroppen som endometriosen fører med seg, og daglige blodfortynnende sprøyter som skal bedre blodsirkulasjonen i livmoren og forhindre eventuelle mikroblodpropper som kan medføre aborter. I tillegg skal jeg bruke injeksjoner for å stimulere eggproduksjon i enda høyere dose enn sist. Alt i alt håper vi at dette kan føre til et enda mer gunstig miljø slik at vi både får ut gode egg, og at et embryo klarer å klamre seg fast.

I samtale med sykepleier fikk vi en grundig gjennomgang av alle medisinene. Eller, egentlig var det først og fremst mannen som fikk grundig informasjon, ettersom hun kjapt kunne se at han var den som ble hvit i trynet når hun fortalte at jeg denne gangen skulle sette to, og ikke bare èn injeksjon hver dag. «Merker du mye bivirkninger?» spurte hun, og jeg tittet bort på mannen. Hun lo høyt, og mens hun klasket seg på låret utbrøt hun: «Jeg må egentlig slutte å spørre kvinnene om dette, det er jo mannen som sitter med fasiten!»

Deretter satte hun opp en kalender til meg slik at jeg skulle ha full oversikt over hvilke medisiner jeg skulle begynne med når. En smørbrødliste, som hun kalte det. Lang som et vondt år. Og hun tok seg tid til å snakke. Snakke om abortene, om forsøkene, og om alle årene vi har prøvd. Det var fint.

Så spurte hun om forrige egguttak. Jeg svarte kjapt at det gikk greit. Jeg løy.
Og mens mannen forsiktig minnet meg på at jeg sist hadde sagt jeg aldri ville gjøre det igjen, nikket sykepleieren gjenkjennende og sa at det var jo enda vondere for oss med endometriose.
«Tåler du morfin?» spurte hun. «Ja,» svarte jeg, og tenkte tilbake med grøss over alle de gangene jeg har måtte få morfin for å dempe de grusomste smerteanfallene.
«Da skal du ha det. Dette er tøft nok om ikke du skal ha unødvendig mye smerter.»
Og vips grudde jeg meg ikke lenger til egguthentingsdagen.

På flyet hjem satt vi begge i dype tanker og smilte for oss selv. Det føltes både skummelt og deilig å være i gang igang igjen. Og etter en lang dag full av inntrykk, hodet fullt av informasjon og hjertet fylt av håp kom vi hjem. Kanskje ikke denne høsten blir så verst likevel.

Endelig på vei

I ni dager har jeg nå gått på nesespray (Synarela) som skal nedregulere kroppens egen hormonproduksjon. Ironisk at det da føles som det motsatte : som om jeg sprayer meg full av hormoner to ganger daglig. Klokken ti på formiddagen og ti på kvelden ringer alarmen på telefonen, og samme hvor jeg er og hva jeg gjør er det er da tid for en liten privat stund med spraying til brekningen tar meg.  

Privat eller ei : når klokka ringer blir det sprayestund! Også på IKEA…

Resultatet? Et glovarmt hormontroll som er like varm i kinnene som i følelsesregisteret.

Merker du mye av humørsvingningene? spurte venninnen. Nei, svarte jeg. I rommet ved siden av hørte jeg tidenes største fnys og det var kanskje svar nok. Med andre ord har jeg nok kanskje ikke merket selv hvor mye det påvirker meg at jeg faktisk er på vei i en kunstig overgangsalder. Og selv om jeg egentlig har det ganske så ok i min egen galskap – er det en her hjemme som tripper nærmest lydløst rundt meg som om jeg var en tikkende bombe. Og imens jeg henger ut av vinduet i mine hetetokter, er plutselig oppvasken tatt, frokosten på bordet og hundene luftet. (Og nei, han er faktisk ikke under pisken – men har heller vett nok til å vite hva han bør gjøre for å beholde livet, under hormonhelvetet.)

Og hvor lenge skal denne galskapen foregå? Nesesprayen skal som sagt dempe min egen hormonproduksjon slik at sykehuset har kontroll over syklusen min. 28 oktober skal jeg tilbake på Rikshospitalet på kontroll før jeg skal starte med injeksjoner for å sette igang eggstimulering. Formålet med eggstimulering er å modne flere egg enn det kroppen produserer til vanlig, slik at sykehuset har mer å jobbe med, rett og slett. Så da er det bare å smøre seg med den dyreste kremen (som jeg har lært heter tålmodighet), og kose seg med et spennende liv som -litt ekstra- hormonell. Og til alle dere i nærheten av meg: beklager. På forhånd.