Magefølelsen og de negative testene fikk rett. Jeg ble ikke gravid denne gangen. Tunge tårer i nattemørket, en utslitt kropp og to hoder fulle av tanker. Vi har nå vært gjennom alle utfall man kan komme borti ved en ivf-behandling, utenom å faktisk ende opp med et barn. En missed abortion, en spontanabort, et avbrutt fryseforsøk, en ekstrauterin graviditet med påfølgende operasjon, og et negativt forsøk.
Når det først skal gå galt, vil jeg jo si at dette er den måten som for min del har vært enklest å takle. Jeg fikk aldri noen graviditetssymptomer denne gangen, jeg fikk aldri den varme følelsen av å faktisk bære et barn i magen for så å miste det. Det bare ble ingen graviditet denne gangen. Det gir følelsen av motløshet en ny betydning. Og det føles tomt, når man har investert alt man har av krefter,helse,penger og håp i at dette skal fungere. Men sånn er jo dette gamet, man må risikere å tape for å vinne. Og nå har vi definitivt tapt.
På disse fire årene har vi aldri vært nærmere ved å gi opp barnedrømmen enn vi er nå. Mannen er den jeg kjenner som er mest fylt opp av optimisme, og jeg kan se den renne ut. Det har vært stille i huset vårt de siste dagene. Vi tygger på de samme spørsmålene om og om igjen. Vil det noengang fungere? Skal vi akseptere at jeg kanskje aldri kan bære frem et barn? Kan vi strekke økonomien lenger nå? Er det verdt å sette hele livet på vent for denne evige berg-og dalbanen? Og ikke minst tusenkronersspørsmålet ; hva i alle dager skal vi gjøre nå?
Nå ser vi på alle muligheter. Vi teller kroner, tenker så det knaker, googler, mailer med klinikker og leger, diskuterer og tenker litt til. Jeg er utålmodig etter en ny plan. Jeg føler meg slått i bakken, og vil ha en grunn til å reise meg opp igjen. Raskt.
medhjertetihaanden 