Stille

Skrivesperre.
Det er ikke det at jeg er tom for ord. Heller motsatt egentlig. Men jeg har bare ikke klart å få de ut for tiden. Jeg skylder på sprayen. Jeg har aldri brukt denne typen før, og jeg reagerer annerledes enn medisinene jeg har brukt tidligere. Nesesprayen suprecur skal jo, som jeg har forklart tidligere, sette meg midlertidig i overgangsalderen. Denne gangen  har jeg sluppet unna hetetokter, hodepine og mareritt. Og det er veldig fint. Men istedet har jeg blitt fjern, ukonsentrert, trøtt, kvalm og ikke meg selv i det hele tatt. Tårene ligger klare i øyekroken nærmest kontinuerlig, venter på enhver unnskyldning til å renne over og gjøre meg skamfull. Altså intet nytt på den fronten. Det er liksom ikke sammen med alle du kan gråte, uten grunn.

Om en uke skal jeg sette den første injeksjonen, elonva. Jeg er utålmodig etter å sette igang. Alt skulle jo så gjerne skjedd i går. På akkurat samme tid i fjor var vi i samme situasjon som nå. Midt i et forsøk som vi da, som nå, både håpet og trodde skulle bli det siste. Månedene tikker av gårde og det føles som om vi ikke kommer noen vei. Som om vi står knedypt i gjørma og er stuck. Rundt oss blir folk gravide og får barn, både en og to og tre ganger, mens vi står i akkurat samme situasjon som tidligere. Jeg håper så inderlig at denne kampen nærmer seg slutten nå, og at denne våren blir fylt opp av håp og fremdrift. For jeg kan ikke love at kroppen tåler særlig mange flere runder.

b8a3534ea94a8663eae7863b7db4ecc1

Vi var veldig usikre på om vi skulle binde oss til en pakke på Maigaard, med tre forsøk for «prisen» av to. Da betaler du en pakkepris ved første forsøk og får deretter to til på løpende bånd om du ikke lykkes. Men om du så skulle lykkes på første forsøk, blir de to andre forsøkene kansellert.

Det kan nok føles som en stor trygghet å binde seg til en pakkeløsning, slik at valget er tatt på forhånd, pengene er betalt og du slipper å ta stilling til hva du skal gjøre etter hvert forsøk hvor det går galt. Men så er det jo samtidig noe litt pessimistisk over det også, i hvertfall når man allerede har vært gjennom noen runder.

Det å skulle tenke nå, i denne stund, at vi nok sikkert får bruk for tre forsøk til før vi eventuelt lykkes, er så tung, at det klarte vi ikke å forholde oss til. Vi bestemte oss for at vår overlevelsesstrategi er å ta et forsøk av gangen og fortsette med den håpløse optimismen om at pågående forsøk bare SKAL bli det siste. Og går det rett vest, som erfaringen tilsier at det jo kanskje gjør, så får vi ta valget igjen da. Om vi har krefter til enda en runde kan jeg ikke si før jeg står der knedypt i fortvilelsen med kroppen full av hormoner nok en gang. Men jeg håper vi ikke kommer dit igjen. Jeg håper våren og sommeren blir fylt av en voksende mage (på grunn av bebis, ikke pga hormoner…)

Det er virkelig ingenting vi ønsker oss mer.

26ab2862e38d4b6f6ebf61a55ee26738

 

Endelig på vei

I ni dager har jeg nå gått på nesespray (Synarela) som skal nedregulere kroppens egen hormonproduksjon. Ironisk at det da føles som det motsatte : som om jeg sprayer meg full av hormoner to ganger daglig. Klokken ti på formiddagen og ti på kvelden ringer alarmen på telefonen, og samme hvor jeg er og hva jeg gjør er det er da tid for en liten privat stund med spraying til brekningen tar meg.   IMG_4315

Privat eller ei : når klokka ringer blir det sprayestund! Også på IKEA…

IMG_4316

Resultatet? Et glovarmt hormontroll som er like varm i kinnene som i følelsesregisteret.

Merker du mye av humørsvingningene? spurte venninnen. Nei, svarte jeg. I rommet ved siden av hørte jeg tidenes største fnys og det var kanskje svar nok. Med andre ord har jeg nok kanskje ikke merket selv hvor mye det påvirker meg at jeg faktisk er på vei i en kunstig overgangsalder. Og selv om jeg egentlig har det ganske så ok i min egen galskap – er det en her hjemme som tripper nærmest lydløst rundt meg som om jeg var en tikkende bombe. Og imens jeg henger ut av vinduet i mine hetetokter, er plutselig oppvasken tatt, frokosten på bordet og hundene luftet. (Og nei, han er faktisk ikke under pisken – men har heller vett nok til å vite hva han bør gjøre for å beholde livet, under hormonhelvetet.)

Og hvor lenge skal denne galskapen foregå? Nesesprayen skal som sagt dempe min egen hormonproduksjon slik at sykehuset har kontroll over syklusen min. 28 oktober skal jeg tilbake på Rikshospitalet på kontroll før jeg skal starte med injeksjoner for å sette igang eggstimulering. Formålet med eggstimulering er å modne flere egg enn det kroppen produserer til vanlig, slik at sykehuset har mer å jobbe med, rett og slett. Så da er det bare å smøre seg med den dyreste kremen (som jeg har lært heter tålmodighet), og kose seg med et spennende liv som -litt ekstra- hormonell. Og til alle dere i nærheten av meg: beklager. På forhånd. 55a1908f18324eef9a7ceafc7701ec47