This too shall pass

IMG_3707

Jeg ser dere er mange som titter innom for tiden, og jeg føler jeg unner dere et lite pip. Nok en gang må jeg takke for så vanvittig mye støtte og omtanke vi får fra alle dere fantastiske lesere! Det jeg stadig får høre når dere skriver til meg er «jeg vet det ikke hjelper noe…» Men det skal dere vite: det hjelper! Jeg blir rørt og takknemlig hver gang jeg får høre deres historie, hvordan dere kjenner dere igjen, eller bare heier på oss og tenker på oss. Så tusen ❤ takk!

Her veksler følelsene omtrent like hyppig som været om dagen. I det ene øyeblikket er himmelen mørk og regnet pøser, i det neste sprekker skyene opp og tillater litt solskinn inn gjennom den mørke tilværelsen.

Det er nok ikke så lett å forstå for andre enn de som har vært oppi dette selv hvordan det føles akkurat nå. Men jeg kan helt ærlig si at jeg synes dette er mye vanskeligere enn jeg hadde forestilt meg. Jeg kan også si at jeg er mye sterkere enn jeg hadde forestilt meg også. Vi gir ikke opp. Vi har hverandre, og det er det aller viktigste!

IMG_3714

Den siste uken har jeg vært mye alene. Mannen har vært på jobb, jeg har stirret ut i luften. Med unntak av enkelte i nær familie har jeg ikke vært sammen med noen, og jeg har trengt det. Det er så vanskelig å vite hva man skal si. Eller gjøre.
Man vet at det er ingen «quickfix». Man vet at man ikke kan lure seg unna følelsene og smertene. Man vet at man bare må la det komme. La dagene gå. Gråte når man må gråte. Skrike når man må skrike. Men man vet jo også at med tiden så vil det bli bedre. Også plutselig sitter man der og er fit for fight, nok en gang.

Husker du jeg skrev om at endometriosesmertene begynte å bli bedre for hver dag når jeg var gravid? Vel, det er jo en ekstra gave oppi dette lille marerittet, nå som graviditetshormonene forsvinner fra kroppen, kommer smertene tilbake. Jeg er jo vant til å ha smerter, men det verste er at jeg fikk nesten to uker hvor jeg følte meg tilnærmet «normal». Jeg kunne våkne uten smerter, jeg kunne gå lange turer uten å måtte «betale» for det i ettertid, jeg hadde mer energi og jeg ble alt i alt en så mye mer lykkelig person. Jeg hoppet av glede og ropte: «Er det sånn det er? Er det sånn livet egentlig skal være?» Jeg hadde faktisk glemt hvordan det var. Mannen sa til og med at han kunne se det på måten jeg beveget meg på når jeg gikk, satte meg ned og reiste meg opp – ja alt. Kvalmen og hodepinen graviditeten førte med seg var som en ferie i forhold til de vanlige plagene mine. Men, vips, så var det tatt fra meg. Og det føles nesten enda verre nå som jeg vet hva jeg går glipp av.

I dag våknet jeg opp til regn. Jeg gikk tur med hundene, og smertene ble sterkere for hvert skritt jeg tok. Jeg ble sint, og gråten min blandet seg med regndråpene. Etter å ha kjempet mot kroppen en stund måtte jeg bare snu. Jeg følte meg mislykket når jeg trasket hjemover igjen. Men da jeg kom tilbake fra den mislykkede turen fant jeg en gledelig overraskelse i postkassa. En av mine beste venninner hadde sendt meg en pakke, og et håndskrevet brev. Det rørte meg inderlig. Ja, faktisk så reddet det hele dagen min.

IMG_3730

IMG_3721

I morgen skal vi tilbake til sykehuset. Jeg håper og tror virkelig kroppen har klart å ordne opp selv, så vi slipper noe mer styr nå. Frem til da skal jeg dukke inn i den hemmelige hagen, la tiden gå, og vente på at hjertet skal heles. Nok en gang.

Å gå på trynet

Her ble det litt stille. Jeg føler jeg er i en egen boble om dagen. Det er mye følelser i sving, da den første timen på Rikshospitalet nærmer seg. Startskudd assistert befruktning, ihvertfall startskudd planlegging av assistert befruktning finner sted 18 september, en liten måned til. Så nære, men akk så langt unna det føles akkurat nå. Hver dag er en liten kamp, smertemessig, og i går kveld/natt ble det en ubeseiret kamp.

Etter en lang dag på jobb følte jeg på meg at noe kom til å komme, og besvimelsen var i helene på meg som en mørk skygge hele veien hjem. Smertestillende og sengeleie med varmepute holdt ikke mål denne gangen, og smerteanfallet tok totalt overhånd. På badet svartnet det, og heldigvis, nok en gang, var det en trygg favn der og tok imot meg i besvimelsen. Så ble det ambulanse, konferering med medisiner, kirurg og gynekolog og smertelindring med morfin. Observasjon. Hjemreise med ketorax i hånda. Den snart vanlige karusellen, men som jeg aldri kommer til å ville bli vant til. 

IMG_1874

Så gikk jeg på trynet enda en gang, og i dag lar jeg meg selv få lov å synes livet er kjipt. Men jeg har reist meg igjen på mine skjelvende ben, og i morgen skal smilet igjen være på plass. Lover.

 

Kontraster

I går var en fin dag.

Det var en dag jeg slapp å våkne med smerter. En dag hvor kroppen sa ; ja, i dag skal du få til det du har lyst til. Det var en dag jeg kunne føle meg nyttig på jobb, ha tid til pasientene mine, le og snakke med kollegaene mine og gå hjem med en følelse av at livet er fint.

Det var en dag jeg kjente på mange gode følelser rundt det å være åpen.

Omsorg ved at en kollega tok med en kilo håndplukkede blåbær til meg med et stort smil og : «du må jo få i deg masse vitaminer for at kroppen din skal bli glad og lage baby!» 

Kjærlighet ved å spise, snakke, analysere og le sammen med gode venninner, tente stearinlys og alle kortene på bordet.

Støtte ved at de barske gutta på jobben sier de har lest bloggen min og sier jeg er modig for at jeg tør å rive av plasteret og vise frem dette såret som ikke vil gro.

Takknemlighet fordi jeg på bussen hjem kunne lese gjennom alle fine ord, støtteerklæringer, lignende historier og lykkeønskninger jeg har fått av bekjente, ukjente, venner og familie siden jeg startet denne bloggen.

Glede når jeg kom hjem, åpnet postkassen, og endelig (endelig!!!) kunne åpne brevet fra rikshospitalet som vi har ventet i så mange måneder på å få.

I går var en fin dag.

 

IMG_3979

 

IMG_1836