Åpenhet

Jeg startet denne bloggen først og fremst for min egen del, og fordi jeg ønsket mer åpenhet og fokus rundt et tema som veldig mange ikke tør å snakke om. Det strømmet til kommentarer og historier fra kvinner som enten hadde gjennomgått noe av det samme, eller som skal gjennom en lignende prosess, og det var fantastisk å se at mine ord kunne være en støtte for flere. Tross alt var det jo dèt som var målet mitt.

Men lite visste jeg, at gjennom disse fem månedene skulle jeg møte så mye engasjement og forståelse for hva jeg skriver om også fra andre. Venner som fremmede, familie som bekjente. 1.200 mennesker på èn dag tok seg tid til å lese mitt forrige innlegg, og selv om det ikke er noen statistikk fotballfrue hadde ropt høyt om, er det ENORMT for meg! Jeg blir rørt, og helt satt ut. Og det gjør meg fantastisk glad at nettopp du kommer innom for å få et innblikk i noe du garantert kommer til å møte noen som gjennomgår.

Så takk til deg som leser. Takk til deg som liker. Takk til deg som kommenterer. Det betyr masse. Både for meg, og for de budskapet trenger å nå ut til.

Åpenhet folkens. Jeg får aldri sagt det nok.

flickr.com

Nå er jeg på rugedag fire. Tida står stille og jeg blir gal. Det er jo en ekstremt forvirrende tid, når man skal leve som om man er gravid, men samtidig være forberedt på at man kanskje ikke er det. Som satans ironiske spøk gir selvfølgelig progesteron hormonet jeg nå går på i rugetiden de samme symptomene som en evt. graviditet. Så ja, puppene verker og magen murrer. Jeg tar meg i å si til alle jeg møter at jeg ikke tenker noe særlig på det, men herlighet da. Jeg er jo ikke udødelig heller. Jeg går i fella gang på gang jeg. Runder internett om graviditetsymptomer og hva man evt. kan gjøre for at embryoet lettere kan feste seg. Snart ser du meg sikkert på apoteket med handlekurven full av graviditetstester også. Himmelen i det ene øyeblikket, helvete i det neste.

Ventetid.

pinterest.com

31 måneder

I følge foreningen ønskebarn er omlag 10 % av alle prøvende par ufrivillig barnløse. For å offsielt kalle seg ufrivillig barnløs har du forsøkt å få barn i minst et år uten å lykkes. Etter min mer uoffisielle definisjon: har du lyst på barn nå og ikke har det eller kan få det – ja da er du vel ufrivillig barnløs da?

Vi bestemte oss for at tiden var inne i desember 2011. Det er nå blitt to år og sju måneder siden. 31 måneder, for å være vanskelig. Det første året var fullt av håp og sprellende glede. Hver måned var jeg gravid. Og jeg tok meg stadig i å overbevise meg selv om hvorfor den negative graviditetstesten jeg holdt i hånda, var feil. Jeg hadde jo alle symptomer? Oi,så kvalm jeg plutselig ble når jeg stod opp – må nok være morgenkvalmen det eller? Hmm, puppene mine må nok ha blitt minst èn størrelse større? Er det en KUL på magen jeg ser der? Ja, det må det da være? Shit, jeg bare MÅ ha sjokoladis – er det en vanlig cravings tro?

 

 

Jeg var selvfølgelig innerst inne klar over at den rolige, fornuftige jenta jeg egentlig er virka sprø som et knekkebrød sånn jeg holdt på. Men jeg tipper flere kjenner seg igjen i følelsen av å miste bakkekontakten når man virkelig ønsker seg noe. Er det ikke dette man for eksempel gjør når man blir hodestups forelska? Eller når man står på plantasjen og med vill entusiasme forsøker å overbevise dama om at den aller største gassgrillen med integrert kjøleskap til 59 000 kroner passer PERFEKT på den ti kvadratmeter store terassen? (Ja, den var ment til dere mannlige mennene som smugleser.)

Ikke at jeg sammenligner det å ønske seg barn med det å ønske seg en grill (bare litt). Men i bunn og grunn handler det jo om det samme eller hva? Man blir blind av kjærlighet. All fornuft til side. Blind av det man så gjerne VIL ha.