Back on the horse

Aller først må jeg takke så inderlig for den hjelpen vi har fått gjennom innsamlingsaksjonen som en nydelig ildsjel startet. Jeg kan røpe at vi har fått ca 4000 kr fra innsamlingen, og det varmer veldig. Så takk! ❤

På tirsdag begynte jeg på den første medisinen som setter startskuddet for et nytt forsøk, nemlig nesesprayen suprecur. Ved de andre forsøkene har jeg brukt synarela, men det skal visst vært hipp som happ egentlig. Til nå har jeg et bedre inntrykk av suprecur, da den  har en mildere smak og ikke får meg til å brekke meg. Men, jeg lar vente på meg til å fullrose den til jeg har kjent på hvilke bivirkninger som kommer snikende om noen dager. Tidligere har jeg vært veldig plaget med hodepine, hetetokter og urolig/marerittpreget søvn hver gang jeg har brukt synarela, så jeg kan i det minste håpe at jeg slipper billigere unna denne gangen. Fire ganger om dagen skal jeg nå spraye, før jeg begynner med injeksjoner om en tre ukers tid.

Denne gangen skal jeg bruke helt andre medisiner enn jeg har brukt før. Noen av dere har spurt om jeg kan forklare litt om disse, so here it goes. Etter at jeg har brukt suprecur i en tre ukers tid skal jeg denne gangen sette en injeksjon som heter Elonva. Den varer i syv dager fra jeg setter den, og målet med den er at den skal sette igang en mer jevn vekst av eggposene, ved å gi et boost slik at de starter modning på samme tidspunkt. Syv dager etter at den er satt skal jeg begynne med daglige injeksjoner av menopur, som skal fortsette modningen av eggposene. Så, etter 1-2 ultralydkontroller skal jeg sluttmodne eggposene ved å sette en dobbeldose eggløsningssprøyte, kalt pregnyl, nøyaktig 36 timer før egguttak. Jeg skal bruke prednisolon for å dempe betennelsen i kroppen, slik som tidligere, og lutinus som progesteronstøtte for å hjelpe livmoren til å lettere ta imot et embryo. I tillegg skal jeg nå bruke albyl-e, som er en annen type blodfortynnende enn jeg har brukt før, for å øke blodsirkulasjonen i livmoren.
Puh!
Tipper det var rimelig snork for dere som ikke har en fot innenfor ivf-karusellen, men da fikk hvertfall dere som lurte litt info.

Etter at man har brukt ca 17 000 kroner på medisiner får man tilbakebetalt det man bruker fra helfo. Men når man har hatt over tre fulle forsøk må man igjen dekke alt av medisinutgifter selv. Og der står vi altså nå. Men heldigvis hvisket en liten fugl meg i øret at det er noen tusenlapper å spare på å kjøpe medisiner i Sverige. Så årets første harrytur ble langt mindre harry enn det man skulle tro, men med kanskje den rareste handleposen gjennom tidene fylt opp med medisiner fremfor bacon.

5500 kroner ble brukt og 2500 kroner ble spart på å ta turen over grensa.Og det er nok mer enn vi noen gang har spart på å kjøpe bacon. Og det hører med til historien at vi traff verdens hyggeligste mann på apoteket , som synes både det norske navnet mitt og den danske resepten var mer enn han kunne takle en lørdag ettermiddag. Etter at han hadde sett gjennom resepten, og jeg hadde forklart på mitt aller beste svorsk, gjentok han stadig: «dette er mycket dyra medisiner, altså. Mycket dyra.» Det hele endte med at han dro meg bak disken for at jeg selv skulle skrive ut etikettene og skrive inn navnet mitt, mens han fant frem en håndkrem til meg og en sjokolade til mannen. «On the house» sa han med et halvt tonn sympati i blikket. Og vi gikk ut derfra med tidenes største smil, flere tusen kroner fattigere, og en gratis håndkrem og sjokolade i handleposen. Små gleder og fine folk altså.

Vi føler det har blitt tent en liten gnist igjen hos oss nå. Det er noe med det å bytte klinikk, få en annen type behandling og nye øyne til å se på saken, som gjør noe med pågangsmotet og håpet for veien videre. Jeg forstår ikke helt hvor denne optimismen kommer fra, men jeg lar den være der. Selv om den sikkert kommer til å briste, kommer til å skremme og kommer til å såre, så er alternativet med å ikke føle den så mye, mye verre.

Optimismen er både min beste venn og verste fiende.

 

Litt over gjennomsnittet opptatt av egg

Rugedag 6 og tida står stille. Klokka på veggen tikker, så tida går jo. Men så himla sakte den går. Minutt for minutt. Time for time. Ugh.

Jeg er faktisk skikkelig optimistisk. Og det skremmer meg så å si det, og å skrive det, at jeg nå sletta den setningen tre ganger før jeg publiserte dette innlegget. For det å være optimist er jo vel og bra, men jeg føler meg samtidig som en kronidiot som kan være så optimistisk når all erfaring sier meg at dette skal gå til helvete. Det føles litt som å ha kjøpt en lottokupong, og før vinnerloddet i det hele tatt har blitt trekt har du stått og skreket ut til alle du kjenner (og ikke kjenner) at nå, nå skal du bli lottomillionær! For du har jo kjøpt lodd! Og du synes du fortjener det.
Vel, sånn funker jo ikke verden. De høyere makter driter i om du har kjøpt lottokupong og de driter egentlig i om du synes du fortjener å bli gravid også. Verden er bare ikke rettferdig, og det fins det jo evigmange eksempler på som er klart verre enn frykten for å ikke få barn.

Men likevel er jeg altså positiv da. Jeg tenker at dette skal gå, jeg. Jeg tenker at jeg nå endelig, skal bli mamma. Ja, faktisk så tenker jeg at det til og med blir tvillinger.
Og i neste øyeblikk blir jeg så redd for at jeg lar meg selv tenke slike vidunderlige, varme tanker at jeg begynner å gråte. Så emosjonell blir man altså av dette her.

Og det er klart man sikkert får det bedre hvis man forsøker å ikke tenke på det. Men du kan jo selv prøve, hvis du skal leve som om du er gravid med alt det innebærer, bare uten å tenke på det. Jeg tar jo i tillegg INGEN sjanser og gjør alt etter læreboka for å kunne leve med meg selv om det så ikke skulle gå. Noe som innebærer b.l.a. null koffein eller alkohol(selvfølgelig), holder meg langt unna de som røyker, ultrasunn mat og grønn smoothie hver morgen, ikke løfte noe over fem kilo(mannen spretter ut av bilen for å ta handleposene fortere enn svint), varmepute på magen(men ikke for varm), folat, tran, progesteronhormon tre ganger daglig, blodfortynnende sprøyte hver kveld og prednisolon tabletter hver morgen. Prøv å ikke tenk på det da du.

Og om ikke all den galskapen skulle vært nok til et helt liv, har jeg altså tatt det enda lenger. Jeg har nemlig, til tross for min iboende skepsis, prøvd akupunktur. Og, vel, det er i grunn ingen bedre måte å si det på enn at jeg er frelst. Etter å ha hørt flere rose akupunktur opp i skyene ift ivf forsøk måtte jeg undersøke litt på egenhånd, og fant da ut at en del forskning på akupunktur ved ivf hadde gode resultater. Ikke mindblowing resultater, men mer sånn at det faktisk ikke kan skade å gi det et forsøk. I tillegg kom jeg over en artikkel om Ane Dahl Torp som etter tre aborter fikk sitt gullbarn, og var overbevist om at dette skyldtes akupunktur. Jeg er en evig sucker for happy endings, så i neste øyeblikk booka jeg time.

Men jeg gikk til akupunktøren med null forventninger. Virkelig ikke. Jeg hadde kun bestemt meg for å være åpen. Og der møtte jeg en fantastisk dame som ikke bare var varm og omsorgsfull, men som også viste meg raskt at hun hadde mer kunnskap om både endometriose og prøverørsbehandling enn mange leger jeg har møtt opp gjennom. Og da fikk jeg tillitt. Hun brukte god tid på å «analysere» meg, og jeg følte at hun leste meg som en åpen bok. Blant annet kunne hun fortelle meg at jeg var helt tom for energi og krefter. At alle har en kiste med reservelager som man kan hente ut litt ekstra krefter hvis man har en tung periode fysisk eller psykisk, men at min nå var brukt opp av at kroppen min hadde kjempet en veldig lang kamp både fysisk og mentalt. Ikke veldig oppløftende å høre kanskje, men desverre er det nok sant. Og målet hennes var å hjelpe meg til å få tilbake litt av denne energien. I tillegg til å styrke livmoren og «rense» blodet slik at et embryo vil feste seg der. Jeg skal tilbake to ganger til i denne rugeperioden, og jeg må si at jeg kjenner at jeg gleder meg. Det er det eneste behagelige jeg har gjort på en undersøkelsesbenk/madrass på så lenge jeg kan huske. Og når jeg gikk ut derfra følte jeg meg så lett. Det er vanskelig å beskrive, men uavhengig om det kun hjelper mentalt eller også fysisk, så er jeg nå overbevist om at dette er utelukkende positivt. Om ikke annet gir det meg en behagelig ro, og i tillegg vissheten om at ingenting har vært uprøvd.

Jeg har lovt meg selv, og mannen, å ikke være testetøs denne gangen og gå helt bananas med graviditetstestene altfor tidlig. Det er jo selvfølgelig lettere sagt enn gjort og jeg angrer bittert på den lovnaden nå. Men jeg har faktisk ikke kjøpt noen test enda, og har i det minste planer om å holde ut til neste uke. Jeg forsøker å tenke at jeg så lenge jeg ikke har tatt test, kan jeg i det minste drømme om at jeg er gravid. Og akkurat nå, i denne stund, er det egentlig en ganske god følelse ❤

 

Optimisme og ærlighet

Jeg må bare si, jeg er så utrolig rørt over denne heiagjengen dere har blitt, dere fantastiske lesere. Det betyr mye å få så mye omtanke og gode tilbakemeldinger! ❤

Etterhvert som dagene går, kjenner jeg at optimismen og troen på at dette kanskje faktisk kommer til å gå bra, stiger sakte men sikkert. Jeg kjenner en større ro i kroppen enn jeg gjorde sist, uten å egentlig vite hva det kommer av. Mannen er stødig, som han alltid er, og gjentar for meg at han har en god følelse, og at han har troa. Det hjelper.

Om litt over to uker skal vi på ultralyd på sykehuset, og det hadde vært så fantastisk om det kunne blitt en utelukkende god opplevelse denne gangen.

Uansett hva man går gjennom i livet, og uansett hvor man bor, så vil folk bry seg og folk vil snakke. Veldig ofte drevet av en god blanding mellom nysgjerrighet og uvitenhet. Flere har spurt meg etter at jeg startet dette prosjektet om jeg synes det er ubehagelig når «alle vet». Og svaret mitt på det har alltid vært nei. Tvert om, oppleves det som en lettelse. Det er vanskelig å skjule at man går gjennom noe som dette, og hvertfall når man kjemper mot en sykdom samtidig. Man mister litt seg selv for en periode, folk merker at man er annerledes, man er fraværende, og om man ikke sier noe blir kanskje resultatet at alle har sin egen teori om hva som foregår. Det positive med å stikke hull på bobla, er at det nå er jeg som sitter med kontrollen over hva andre skal få vite eller ikke om hva jeg går gjennom i denne prosessen. Og selv om jeg er veldig åpen og ærlig, er det fortsatt mye jeg ikke deler.
Det er alltid en vurderingssak hvor mye jeg skal blottlegge av mine egne følelser for å «stikke hull på bobla» om ufrivillig barnløshet som et tema. Selv om jeg har valgt å starte en blogg med en rød tråd der jeg deler veldig mye personlig, skal det handle om det som er relevant for dette temaet. Alt annet som foregår i livet holder jeg tett til brystet, og deler kun med mine nærmeste.

Det at dette er en såpass personlig blogg er også grunnen til at, til tross for at vi er to likestilte i denne prosessen, skriver jeg ut i fra mitt perspektiv. Jeg synes det er prinsipielt feil å skulle skrive om hva andre, og i denne sammenheng min mann, føler eller tenker. Det kan jo ikke jeg egentlig uttale meg om, og heller ikke offentliggjøre gjennom mine ord. For selv om vi gå gjennom en slik prosess sammen som et par, er vi to individer med hver vår historie. Jeg har valgt å dele min. Med full støttte og oppbacking av mannen ved min side. Og dere da, fantastiske støttespillere som dere er!

 

All in

Det er sært hvor raskt man kan glemme smerte. Og da snakker jeg om den fysiske.
Du husker gjerne følelsen smerten ga. Som redsel, angst, fortvilelse, ensomhet, sinne, sorg. Men den fysiske smerten.. ja, det kan faktisk være vanskelig å huske akkurat hvordan den kjentes på kroppen.

Kanskje er det sånn vi er designet for å takle å gå videre? Og kanskje havne i situasjoner som vil gi den samme smerten igjen og igjen?

Når jeg svømte i alle ivf medisinene, var overstimulert med eggstokker på størrelse med appelsiner, fikk en laaang nål med sug oppi -du vet hva- for å trekke ut egg.. ja da tenkte jeg i mitt stille sinn : aldri mer. 

Men så går tiden da. Og du tenker på hva alternativet er: At det ikke skjer noenting. Ingenting som får deg nærmere drømmen eller målet.

Så, uten å blunke, er du faktisk villig til å gå gjennom alt nok en gang. Og kanskje gang på gang. Bare for å holde fast ved håpet om at denne gangen vil det føre til noe.

Du kan arrestere meg på dette senere om du vil, men akkurat nå vil jeg mye heller ha egguttak hver dag (ja, med den lange nåla med sug oppi der)  enn at det ikke skal skje noenting. Ja, du kan si jeg er sånn passe utålmodig 🙂 Man har mye å tape. Men enda mer å vinne.

Jeg sier som Northug (og det er nok første og siste gang jeg siterer han) :

Jeg går inn for å vinne. Skjærer det seg så skjærer det seg. Men går det bra så står jeg på toppen.