Å finne roen

Kjære fine, flotte, tålmodige lesere. Så rørt jeg blir av å stadig få kommentarer tikkende inn, og å se på statistikken at så mange titter innom hver dag. Dere skal vite at jeg tenker på dere, og setter stor pris på tålmodigheten selv om jeg har vært litt fraværende.

Jeg skal ikke kjede dere med detaljene til hvorfor det har vært lite oppdateringer her inne, og jeg håper dere ikke har trodd min stillhet har betydd noe galt. Kort fortalt har det vært på grunn av en influensa som slo meg ut, deretter et utdrikningslag jeg skulle planlegge, og en kvalme som har tatt bort de timene jeg vanligvis kunne hatt energi til å skrive. Så sånn ble det bare. Men nå er jeg tilbake, jeg lover 🙂

Men, det dere også skal vite er at alt (bank i bordet) faktisk ser ut til å gå bra! I dag er jeg 9+1, hvilket vil si at jeg er i den tiende uken. Tenk det da? Uke ti! Dere synes kanskje tiden har gått veldig fort, eller hva? Men det kan jeg love dere at sånn har det ikke føltes for meg. Ikke fordi noe har vært galt, men fordi jeg er utålmodig etter å komme over i den «trygge» sonen, altså etter uke 12, hvor abortsjansen regnes som minimal.

Den lille bønna er nå på størrelse med en drue, og det jeg merker aller mest av den er at den lar meg gjennomgå hver morgen med heftig kvalme og tidvis oppkast. Så ritzkjeksen har blitt min trofaste venn, og stort sett så går kvalmen over litt utpå dagen.Selv om det er veldig ubehagelig, synes jeg det er beroligende å kjenne et tydelig tegn på hva som skjer i kroppen. Så jeg klager ikke (okei, litt da), og hvis jeg er slik som gjennomsnittet så går nok kvalmen over om et par uker eller tre. Ellers kan jeg kjenne at buksene strammer godt om magen nå, mest fordi magen er oppblåst og hoven over hele. Frem til uke 11 skal jeg fortsette på progesteronstøtte tre ganger daglig i tillegg til blodfortynnende i form av albyl-e, og førstnevnte kan nok være like mye skyld i oppblåstheten som selve graviditeten.

Jeg tar meg i å sette meg delmål for å finne roen. Først var det å se hjerteaktivitet, deretter var det å komme over uke 8 (som er rekord for hvor langt vi har kommet før), og nå er neste mål ultralyd i uke 11/12. Jeg håper, med alle hårstrå, at alt går bra frem til da, og at jeg kanskje til og med etter det klarer å finne total ro? Det hadde vært fint, men det er også kanskje for mye å be om.

Mannen derimot, er roligheten selv. Han har fra vi så et lite bøllefrø på skjermen i Danmark vært overbevist om at dette kommer til å gå bra. Og selv om mine følelser er en god blanding av ro og uro rundt det hele, så har jeg faktisk hatt en større del av ro dette svangerskapet enn jeg har hatt de andre gangene. Han er så fin, mannen, aldri har jeg sett noen som vil bli pappa så mye som han. Men, så er jo det gjerne noe folk ikke snakker om heller, så det er nok flere enn vi vet om i hans sko. For selv om dette ikke er noe «man snakker om» som kvinne, er det i hvertfall ikke noe man skal snakke om som mann. Sånn burde det ikke være folkens. Det kan vi vel alle være enig om.

Åpenhet

Jeg startet denne bloggen først og fremst for min egen del, og fordi jeg ønsket mer åpenhet og fokus rundt et tema som veldig mange ikke tør å snakke om. Det strømmet til kommentarer og historier fra kvinner som enten hadde gjennomgått noe av det samme, eller som skal gjennom en lignende prosess, og det var fantastisk å se at mine ord kunne være en støtte for flere. Tross alt var det jo dèt som var målet mitt.

Men lite visste jeg, at gjennom disse fem månedene skulle jeg møte så mye engasjement og forståelse for hva jeg skriver om også fra andre. Venner som fremmede, familie som bekjente. 1.200 mennesker på èn dag tok seg tid til å lese mitt forrige innlegg, og selv om det ikke er noen statistikk fotballfrue hadde ropt høyt om, er det ENORMT for meg! Jeg blir rørt, og helt satt ut. Og det gjør meg fantastisk glad at nettopp du kommer innom for å få et innblikk i noe du garantert kommer til å møte noen som gjennomgår.

Så takk til deg som leser. Takk til deg som liker. Takk til deg som kommenterer. Det betyr masse. Både for meg, og for de budskapet trenger å nå ut til.

Åpenhet folkens. Jeg får aldri sagt det nok.

flickr.com

Nå er jeg på rugedag fire. Tida står stille og jeg blir gal. Det er jo en ekstremt forvirrende tid, når man skal leve som om man er gravid, men samtidig være forberedt på at man kanskje ikke er det. Som satans ironiske spøk gir selvfølgelig progesteron hormonet jeg nå går på i rugetiden de samme symptomene som en evt. graviditet. Så ja, puppene verker og magen murrer. Jeg tar meg i å si til alle jeg møter at jeg ikke tenker noe særlig på det, men herlighet da. Jeg er jo ikke udødelig heller. Jeg går i fella gang på gang jeg. Runder internett om graviditetsymptomer og hva man evt. kan gjøre for at embryoet lettere kan feste seg. Snart ser du meg sikkert på apoteket med handlekurven full av graviditetstester også. Himmelen i det ene øyeblikket, helvete i det neste.

Ventetid.

pinterest.com