Er lyset i enden av tunnelen et tog?

Når jeg våknet i går tidlig våknet jeg med en gryende optimisme. Det var akkurat som om negativiteten forsvant litt med det forrige innlegget jeg skrev. Jeg hadde en god følelse, og tenkte nå skjer det. Denne gangen er vår tur. Nå skal jeg ha troa.

Jeg tok meg en lang dusj, forsøkte å trekke ut tiden så lenge som mulig til jeg kunne ringe Rikshospitalet kl 11 for å høre hvordan det hadde gått med vår lille eskimo etter at det var tatt opp fra fryseboksen. Jeg pakket sammen tingene mine, så på bussruter for å være helt klar til å reise til sykehuset. Tok alle hormonene og vitaminene jeg tar daglig for å forberede kroppen på at den skal bli gravid.
Så gikk jeg en tur med hundene, og nøyaktig 10.59 slo jeg nummeret til Riksen.

Jeg hørte det umiddelbart når jeg hadde presentert meg. Selv om hun også måtte ha fødselnummeret mitt og jeg kunne høre hun klikket seg nedover journalen min, så hørte jeg det på stemmen hennes. På pusten hennes. Jeg kunne høre at hun psyket seg opp til å gi meg beskjeden som kom til å få meg til å begynne å gråte.

«Du hadde ètt egg igjen her du Bente-Lill.»
«Ja»
«Jeg er lei meg for at jeg må fortelle deg at det desverre ikke har overlevd.»

Så ble det mørkt.
«Faen.» sa jeg.
Og jeg er ikke typen som banner. Men denne gangen var det greit.
«Ja, det kan du godt si.» sa den vennlige stemmen.

Så gikk jeg hjem og kastet alle hormonene og medisinene i veggen.

Nok en gang hadde pessimisten i meg rett. Pokker ta den pessimisten!

På spørsmål om når jeg kan starte nytt forsøk sa de at de skulle holde av plass til meg i uke 50. I uke 50?? Jeg ante ikke hvilken uke vi er i, men det eneste jeg var sikker på er at uke 50 er farlig nærme jul. Og jul er vanvittig lenge til.

Etter en lang gråtkvalt samtale på telefonen med mannen, og hundre googlesøk kom vi fram til at nå er det på tide å tenke alternativt. Og med alternativt mener jeg å tenke kostbart. Å tenke «hakket før vi gir opp», aka siste krampetrekning. Det er på tide å tenke privatklinikk.

Etter en god del undersøkelser og samtaler med andre med endometrioseproblematikk er det to klinikker som er mest aktuelle. Det er klinikk Hausken og Spiren Fertilitetsklinikk. Selv om vi ikke har noe negativt å si om Rikshospitalet, har jeg  savnet mer individuell oppfølging basert på diagnose og tidligere historie. Vi er veldig åpne for å høre om det er noe vi kan gjøre annerledes nå som det har gått rett vest to -nesten tre- ganger, dette er noe jeg vet de er gode på og har mer ressurser til på de private klinikkene.
På de nevnte privatklinikkene har de også det nyeste av teknologi innenfor ivf, nemlig embryoscope. Etter befruktning tar embryoscopet bilder av hvert embryo hvert 10 minutt, noe som gjør at klinikken får vurdert cellenes aktivitet gjennom hele døgnet. Da får de mye mer informasjon om embryoets potensiale for normal utvikling og sjansen for at rett embryo velges for tilbakeføring øker betraktelig. De siste undersøkelsene klinikk Hausken har gjort viser at bruken av embryoscope har økt antall fødte barn per tilbakeført embryo med hele 24%.

Fra å nesten ha gitt opp, kjente jeg en liten gnist ble tent når vi bestemte oss for å gå all inn for dette. Kanskje er ikke alt håpet ute likevel?

Hvis noen av dere fantastiske lesere har erfaringer med noen privatklinikker må dere gjerne skrive til oss i kommentarfeltet!

Stay tuned.

Lederen av pessimistenes forening

Jeg har tenkt en del gjennom sommeren på hvordan jeg skal forberede meg til neste forsøk. Og da mener jeg hvordan jeg skal forberede meg på at det kanskje ikke kommer til å gå denne gangen heller. Jeg kan merke at tanker som nesten ikke streifet meg ved de tidligere forsøkene, plutselig denne gangen forblir hos meg nærmest som fakta. Tanker som er utelukkende negative, og som egentlig ikke representerer hvordan jeg er som person.

Når andre sier: så spennende det blir nå fremover! Tar jeg meg i å tenke; Vel, egentlig ikke. Vi vet vel alle hvordan denne karusellen går nå, gjør vi ikke? Jeg venter på å begynne med medisiner, jeg tar medisiner i hytt og gævær, jeg blir et hormontroll, jeg er og blir i dårlig form, egget settes inn, jeg følger alle regler i boka som skal hjelpe på at det forblir der inne, jeg blir gravid, så stiger optimismen og jeg stråler av lykke, jeg drar på ultralyd – og bæng – verden raser sammen. Igjen.
Men det kan jeg jo ikke si. Til og med lederen av pessimistenes forening ville forstått at man ikke kan være SÅ negativ i sine uttalelser. Så istedet klistrer jeg på meg et smil og sier: ja, det blir spennende.

Før helgen var vi på sykehuset, og på veien til forberedte jeg selvfølgelig både mannen (og meg selv) på alt det negative som nå kunne oppstå i riktig pessimistisk stil. Jeg forklarte om alle grunnene til at forsøket evt kunne bli avbrutt, og før vi hadde parkert bilen var jeg helt sikker i min sak at vi på ultralyden garantert kom til å se enten noen for store folikler, eller en altfor tykk/tynn slimhinne som så ville avbryte forsøket.
Istedet viste ultralyden kun at kroppen trengte noen dager til på medisinene før vi kan sette inn egget, og vi skal derfor sette inn egget i morgen, tirsdag. Bortkasta bruk av negativ energi der altså.

Til tross for at pessimisten tok feil, blir den ikke mindre regjerende av den grunn, den bare hopper videre til neste ting som kan gå galt. Så i helgen har jeg forberedt meg selv og alle de stakkarene som har spurt, på at egget sikkert ikke kommer til å overleve opptiningsprosessen.

Jeg vet jo selvfølgelig at ingenting blir bedre ved at jeg er negativ helt inn til beinmargen. Heller tvert om, vil jeg kanskje si. Men man trenger jo ikke akkurat å være verken rakettforsker, den skarpeste kniven i skuffen eller den raskeste traktoren på jordet for å forstå at dette er et typisk tegn på en såkalt forsvarsmekanisme. Du vet, brent barn skyr ilden og alt det der.

Så akkurat nå er jeg negativ. Og jeg kommer nok til å tenke at alt kommer til å gå galt helt til det motsatte blir bevist slik en ekte pessimist gjør. Men mens jeg forbereder meg på det verste, så skal du ikke se bort ifra at en liten optimistisk spire muligens vil vokse i takt med et eventuelt lite frø i magen.

Så nå er jeg klar for å hente hjem vår siste eskimo ut fra fryseboksen på rikshospitalet.
Vel, hvis det overlever da.

«Meir kan ingen gjera»

 

Jeg kjenner et stikk av misunnelse hver gang jeg ser en voksende babymage for tiden. Det er flaut og skamfullt, men jeg kan ikke styre det. Det virker så lett for så mange! Bli gravid. Være strålende lykkelig på ultralyd. Ha et ukomplisert svangerskap. Føde et velskapt barn. Mens for min del er det så vanskelig at jeg forstår ikke hvordan noen kan få det til!

Jeg må innrømme jeg har spurt mannen flere ganger de siste ukene om vi kanskje bare skal gi opp hele greia. Er det egentlig verdt det? Denne prosessen og alt den medfører kompliserer alle aspekter ved livet vårt: helsa, jobben, samliv, vennskap, ja – alt. Det føles som om livet leves med en pauseknapp. Man står knedypt i gjørma og man kommer seg liksom bare ikke videre. Og da kan man jo begynne å lure på om det kanskje er det beste å innfri seg med at livet kan bli like fint uten barn.
For det kan det jo.
For mange.
Men kan det egentlig det for oss?
Kanskje.

 

 

Men så får man holde en liten babybylt i armene sine. Man kjenner varmen fylle hele seg. Og man sniffer inn lukta av søt,varm babyhud. Man kjenner en liten hånd gripe tak i pekefingeren sin, og møter to store blå, nysgjerrige øyne. Man lar hånden gli over mykt hårdun på et bittelite hode. Og man smiler tilbake til et lite ansikt med smilehull.
Og så blir man påmint hva man har kjempet for så lenge. Og plutselig er det ingen tvil om at man må fortsette å kjempe for å oppnå det.

 

Meningen med livet.

 

 

 *********************************

Jeg har vært på sykehuset siden sist. Og de tror at kroppen har ordnet opp selv nå. Men hcg-nivået er fremdeles en god del forhøyet, så jeg må fortsette å ta ukentlige blodprøver for å forsikre oss om at kroppen har klart å «skille» ut alt.. Ettersom ultralydskjermen er og forblir tom så kan det fremdeles være en liten mulighet for at det sitter et sted utenfor livmor, og at de derfor ikke kan se noe på ultralyd. Men jeg tror ikke det. Det føles som om kroppen er på vei tilbake til det smertefulle «normale» nå.
Og den føles tom.

 

 

Du startar i lag med storskridaren.
Du veit du ikkje kan fylgja han,
men du legg i veg
og brukar all di kraft
og held lag ei stund.
Men han glid ifrå deg –
glid ifrå deg, glid ifrå deg –
Snart er han heile runden fyre.

Det kjennest litt skamfullt med det same.
Til det kjem ei merkeleg ro yver deg,
kan ikkje storskridaren fara!
Og du fell inn i di eigi takt
og kappestrid med deg sjølv.
Meir kan ingen gjera.

– Olav H. Hauge

En regnværsdag i Mai

Med hjertet utenpå brystet dro vi til Rikshospitalet i dag tidlig. Som alltid var vi tidlig ute, men det var kaos på venterommet på kvinneklinikken. Nå har våren kommet, tenkte jeg og smilte for meg selv. Jeg følte meg omringet av store mager. Men denne gangen var det helt greit. Nå skulle vi endelig få se vår egen lille spire, med et bankende hjerte og alt skulle gå fint.

Jeg strøk hånden over min egen mage, hvor jeg kunne ane en aldri så liten hevelse. Jeg ga mannen et stort smil, og han kysset meg på kinnet. Vi var så lykkelige nå.

Med ett kom tissetrangen, og jeg smatt inn på toalettet mens mannen ristet smilende på hodet av mine hyppige dobesøk. Da jeg kom ut igjen stod legen og ventet på meg, fem minutter før tiden, med et smil og et «ikke så uvanlig symptom det der!»
Det var samme lege som sist, og det gjorde meg lettet. Trygg.

Kun øyeblikk etter befant jeg meg i stolen stirrende på ultralydskjermen.
Det ble stille. Hjertet mitt stoppet og jeg holdt pusten. Alt jeg kunne høre var legens klikking med ultralydapparatet.
Han trengte ikke å si noe. Med mine egne øyne kunne jeg se det. Gjennom tåkefylt syn av tårevåte øyne kunne jeg se det på skjermen foran meg.

Tomt.

Ikke noe hjerte som slo, ikke noe tydelig foster.

Ingenting.

Jeg blir veldig sjelden sint.
Bitter, kanskje. Såret. Sur. Snurt. Men ikke sint.
Men nå kjente jeg sinnet bygde seg opp i meg som jeg sjelden før har kjent. Som en enorm drage som spydde ut flammer på alt og alle rundt seg.

Hvordan er det mulig?
Skal det være mulig?
Nå igjen?

Jeg følte meg lurt. Som om noen har tullet med meg. Bedrevet skuespill med kroppen min.

Jeg har ikke hatt noen blødning, jeg har graviditetssymptomer som bare har økt i styrke etterhvert som tiden har gått, jeg har gjort alt jeg skulle gjøre for at det denne gangen skulle gå bra. Jeg har drukket minimalt med koffein,spist sunt og variert, tatt medisinene jeg fikk fra sykehuset til samme tid hver dag, beveget meg når formen har vært på lag, ikke stresset unødig,ikke tatt smertestillende verken ved endometriosevondt eller hodevondt, hvilt når jeg har vært sliten, sovet når jeg har vært trøtt, unngått all mat som kan være skadelig for fosteret.

Og mest av alt, denne gangen har jeg hatt så sterk tro på at det kom til å gå bra at jeg har klart å forholde meg både veldig rolig, og veldig positiv til det hele. Jeg har klart å overbevise meg selv om at all odds er på vår side nå som det gikk galt første gangen. Vi har hatt vår dose uflaks, liksom. Selvfølgelig er det noen som er så uheldige at de opplever å miste gang på gang, men for de aller fleste så skjer jo heldigvis ikke det.

Men, så skjedde nettopp det med oss.

Kanskje er det nok en missed abortion (MA). Kanskje hadde det blitt en spontanabort, men hormonene jeg går på har utsatt bortfallsblødning. Kanskje har det festet seg utenfor livmor, og jeg må isåfall opereres for å fjerne det.
Vi forstår det ikke. Og det virker det ikke som om legen helt forstod heller.
Alt vi vet er at det livet som begynte, har stoppet.
Og nok en gang, er drømmene og hjertene våre knust.

Førstkommende fredag skulle vi reise på en to ukers ferie. En ferie jeg planla til hver minste lille detalj etter forrige gang jeg mistet det som skulle vært barnet vårt. En ferie som har vært det lyspunktet vi har sett frem mot når det har stormet som verst rundt oss i denne hjerteskjærende prosessen iblandet med en stor dose sykdom. Den må nå avbestilles.

Fremover må jeg ta regelmessige blodprøver for å se hvordan HCG-nivået (graviditetshormonet) utvikler seg. Og om en uke skal vi på ny ultralyd. Forhåpentligvis har det som var et liv, kommet ut av seg selv til da. Hvis ikke er det en viss sjanse for at det er en graviditet utenfor livmor og som må fjernes kirurgisk. Uansett må jeg følges tett opp i tiden som kommer.
Og vi kan ikke reise bort fra sorgen, uansett hvor mye vi vil.

Ute pøser regnet, og bak lukkede dører renner tårene.

Har man egentlig mer å gi nå?

Sannhetens øyeblikk

Etter en drømmefylt og urolig natt bar det avsted til Rikshospitalet i dag tidlig for blodprøve. Drømmene har vært så rare i det siste. Jeg har drømt at jeg har født et barn, jeg har drømt at vi har fått beskjed om tvillinger, jeg har drømt om abort på abort, og jeg har drømt om at vi måtte begrave et barn. Jeg jobber hardt for å holde følelsene litt på avstand denne gangen, og det kommer tydelig frem i drømmene mine.

For å være helt ærlig testet jeg hjemme for noen dager siden. Og jeg har følt sterkt at testresultatet har vært det riktige. Det samme har mannen, noe han innrømte når jeg fikk et høylydt gråteanfall da vi øvelseskjørte.

Før jeg i det hele tatt hadde lagt pinnen fra meg, lyste resultatet mot meg. Øynene mine fylte seg fort opp av tårer, og hendene mine skalv. I et øyeblikk var det ikke like lett å holde følelsene tilbake lenger. Plutselig var det enormt mange følelser som skulle ut gjennom disse tårene; en god blanding mellom lykke og frykt. Det er fælt å si det, og sikkert rart å høre, men fremdeles vet jeg ikke helt hvilken følelse som er sterkest. Lykken eller frykten.

Men, jeg er gravid!

Blodprøven viste en høy hcg på 602. Jeg regnes som 4 uker + 2 dager på vei i dag!

Og vi ber til høyere makter om at det denne gangen – må gå bra ❤

Tro, håp og påskeegg

I dag var vi på Rikshospitalet for å sjekke forholdene før fryseforsøket.

Som tidligere nevnt vokste det frem en pessimist i meg da jeg snakket med sykehuset sist, og jeg ble forespeilet at sannsynligheten for at vi kom til å rekke innsetting av egg før påske var rimelig liten. Og vel, pessimisten har jo ikke akkurat blitt mindre gjennom uken, da jeg har fått det for meg at jeg har en over gjennomsnittlig god intuisjon. Og intuisjonen min har hele uken fortalt meg at dette ikke kom til å gå veien om jeg så ba til høyere makter, begynte å gro gullhår eller vant i lotto.

Jeg var faktisk verken spent eller nervøs når vi reiste til sykehuset i dag. Kun forberedt på å reise hjem like tom i både hodet og kropp, som da jeg kom.

Og på venterommet satt de der. Alle disse håpefulle, nervøse ansiktene. Med tvinnede hender, drømmende smil og øyne sitrende av pågangsmot og optimisme. Og der satt jeg. Tilbakelent i stolen, som en sur bitch, med knuste drømmer, magesmerter og tomt blikk. Jeg mintes hvordan det føltes å være èn av dem, og lurte på om jeg noengang kom til å føle på den optimismen igjen.

«Er du nervøs?» spurte mannen. «Neh», svarte jeg. Jeg visste jo allerede at dette ikke kom til å gå. I det jeg svarte tittet en av de mest bleke ansiktene opp fra sine skjelvende hender, og møtte blikket mitt hardt. Jeg gjengjeldte med å klistre på meg et «beklager» smil, og svarte mannen igjen mens jeg så på henne : «jo, jeg er jo litt nervøs da..»

Kort tid etter befant jeg meg i den berømte stolen med bena til værs, og med en smilende, entusiastisk lege ved min side. «Perfekt!» var hans ord. «Hæ?» var mitt.

Intuisjonen kunne ikke vært verre, og livmorslimhinnen kunne ikke vært bedre!

I riktig løpebåndsånd fortsatte legen å forklare videre forløp med medisiner og tidspunkter. Jeg skal fortsette på progynova medisinene jeg bruker nå, og fra i morgen skal jeg i tillegg begynne på crinone, som er et progesteron tilskudd. Disse medisinene skal sammen lage et perfekt miljø i livmoren for at embryoet skal ville bosette seg der.

På mandag skal vi komme tilbake for å sette inn gullegget, så fremt det overlever opptining. Hvis ikke det første egget overlever, kan det andre egget tas opp fra fryseboksen i samme runde. Det er ca 60-70 % av alle frosne embryo som overlever opptining, noe som betyr gode odds for at hvertfall èt av eggene overlever og blir tilbakeført.

I bilen hjem kunne jeg kjenne smilet presse seg på, og i sidespeilet ble jeg plutselig oppmerksom på at øynene mine våknet til liv igjen. Vips så var en aldri så liten gnist tent, og jeg kunne kjenne den enorme pessimisten i meg krympe.

Mannen tok hånda mi og jeg smilte varmt tilbake. «Kanskje det kommer til å gå bra denne gangen.» sa plutselig leppene mine. Mannen så overrasket på meg, og smilte bredt. «Jeg har trua.»

Påskeegg og morsinstinkt

Endelig kom dagen jeg har ventet på, hvor jeg kunne begynne på medisinene til fryseforsøket! Men typisk nok kom menstruasjonen såpass sent at det er ikke sikkert vi rekker å fulføre forsøket før påske. Rikshospitalet er nemlig stengt i påskeferien, og riktig timing er helt essensielt for å lykkes med et fryseforsøk. Slik planen er nå er at jeg skal bruke progynova tablettene frem til førstkommende fredag, da jeg skal på kontroll for å se hvordan kroppen responderer. Disse medisinene skal skape en kunstig syklus, og stimulere livmorslimhinnen slik at denne blir tykkere og mer mottagelig for at et embryo skal feste seg.
Hvis livmorslimhinnen er på vei til å få «perfekt» tykkelse på fredag, kommer jeg tilbake mandag eller tirsdag for innsetting av et av våre befruktede egg som ligger i fryseboksen på sykehuset. Det vil isåfall være det fineste påskeegget jeg har fått noensinne 🙂
Men hvis det ikke ser bra ut på fredag blir forsøket avbrutt, da sykehuset stenger for påske, og ikke har mulighet til å følge meg mer opp denne syklusen. Livmoren min får dermed bare èn sjanse for å bli perfekt!
No pressure der altså…

Jeg må innrømme jeg ble litt frustrert over at et påskestengt sykehus skal kunne ødelegge hele forsøket. I tillegg «advarte» de om at siden det er så mange helligdager i mai (hvor de også har stengt) kan det bli vanskelig å få det til å klaffe da også. Og i juli har de sommerstengt. I mitt stille sinn førte en rask hoderegning over mulighet for å lykkes de neste månedene til at jeg ganske så kjapt kjente pessimisten i meg vokse.
Men, dette er helt ute av min kontroll, og jeg har ikke annet valg enn å bare ta ting som det kommer. Uansett hvor mye jeg vil, kan jeg ikke styre verken kroppens syklus eller sykehusets åpningstider. Sakte, men sikkert, forsøker jeg å godta at denne prosessen kan nok bli mye mer langsiktig enn det jeg først så for meg.

*****************

Det tok ikke mer enn èt døgn full av pågangsmot på medisinene før det ble nok et tilbakesteg. Fredag morgen våknet jeg hylende i smerter, og ingenting hjalp. Det var det verste smerteanfallet noensinne, jeg krabbet gråtende og hyperventilerende rundt på badegulvet i ekstreme smerter, og når jeg mistet følelsene i hendene og ansiktet var jeg helt sikker på at jeg kom til å dø.

Heldigvis, nok en gang, fikk vi lov å komme rett inn på Ahus uten omveien gjennom legevakta. Det er så pinlig å tenke på hvordan jeg lå der å skrek, bannet, og holdte på å sparke ned en av sykepleierene som skulle sette veneflon på meg(pga ukontrollerte rykninger i bena altså). I neste øyeblikk, etter tre doser morfin, gråt jeg av lettelse over hjelpen jeg hadde fått, mens jeg tårevått sa : «jeg er så stolt av å jobbe på dette sykehuset som redder livet mitt gang på gang». Passe dramaqueen der altså. Men, til tross for at dette både høres og oppleves forferdelig dramatisk, så går det jo heldigvis bra til slutt. Som vanlig er dette «bare» endometriosen som kan virkelig slå seg vrang noen ganger. Og årsaken til hvorfor det skjer blir egentlig bare spekulasjoner. Om det har sammenheng med medisinene jeg har begynt på, er mulig, men ikke sikkert. Etter et døgn med morfinlindring kunne jeg mase meg ut av sykehuset til sykesenga hjemme, med apotekposen full av sterke smertestillende.  Når jeg kom hjem fra sykehuset fikk jeg først en opptur for at alt hadde gått bra i den grad at jeg slapp operasjon eller lignende som kunne utsette ivf-prosessen ytterligere. Så fikk jeg en liten nedtur.
Mannen så alvorspreget på meg og sa at han synes utviklingen av endometriosen er skremmende. Jeg blir bare dårligere, og smerteanfallene er helt ute av kontroll. Han synes at hvis det fortsetter slik det gjør nå, burde vi ta en pause fra hele prøverørsopplegget slik at jeg kan bli behandlet for endometriosen og slik få den mer under kontroll. Han er så flink til å opptre rolig, at jeg glemmer hvor vanskelig det er for han å se meg syk. Nå innså jeg det. Det tærer jo på kreftene hans også.

Men for meg gir bare tanken på å sette prøverørsoplegget på vent en enorm klump i halsen. Hadde det fantes en «quick fix» av endometriose hadde jeg jo ikke vært i tvil. Men når man vet at behandling av denne sykdommen består av prøving og feiling, og det finnes ingen fasit på hvor lang tid det vil ta eller hvor effektivt det vil være, så er det helt uaktuelt å sette igang med det før vi har kommet i mål. Jeg er villig til å kjempe mot min egen kropp og min egen helse i lang tid for å kunne skape et barn, men det er ingen enkel vei å gå.

Kanskje er det morsinstiktet i meg som er villig til å utsette min egen kropp for så mye smerte, så lenge det fører til et friskt barn?

Man kan jo isåfall begynne å lure på hvor sterkt dette instinktet blir når man først har blitt mor, hvis det er såpass sterkt allerede ved tanken på å kunne bli det.

Tipper jeg blir omtrent sånn:

«Prosjekt baby» karusellen

Den positive nyheten er at jeg tilslutt fikk mensen tilbake 7,5 uke etter aborten. Hvilket betyr at kroppen er i rute igjen, og henger endelig med på «å, jeg var ikke gravid likevel» karusellen. Jeg skjønner godt at den ville holde fast ved følelsen av å være gravid så lenge som mulig. Klandrer den altså ikke for det.

Den negative nyheten er at Rikshospitalet hadde gitt meg feilinformasjon, og jeg må nå vente til neste mens før jeg kan begynne på medisiner til fryseforsøket. Det høres ut som en bagatell, det er jeg klar over. Men som jeg har nevnt tidligere, når man er i denne prosessen føles det som om livet rundt stopper opp og hele jorda kretser rundt prosjekt baby. Veien virker så ufattelig lang, og denne ventetiden fra aborten har vært som et vondt år. Også må man vente enda en måned. 30 dager.
Noe som jo egentlig hadde vært helt greit hvis jeg hadde visst det fra starten av. Men jeg fikk altså først beskjed om at jeg kunne hoppe rett i det, før de forstod at de hadde gjort en feil og trakk det tilbake. Jeg ble bitter, lei meg og egentlig ganske forbanna.

Så, etter en stund hvor jeg syntes forferdelig synd på meg selv, må man tvinge seg selv til å endre fokus igjen.
Og det er ikke gjort på et blunk, det skal jeg bare si deg. Men er det noe man lærer i denne prosessen så er det at man må desverre bare prøve å henge med og holde seg fast i denne evige emosjonelle berg og dalbanen av et liv.

Jeg har fått flere spørsmål fra dere kjære lesere som er midt oppe i, har vært i, eller skal inn i dette eller en lignende prosess. Og det som går igjen er spørsmålene om hvordan vi holder troen oppe, humøret oppe og fokuset på rett spor.
Og til tross for at jeg kunne ønske at jeg hadde en 1-2-3 oppskrift på det, så må jeg nok skuffe dere der. Som dere ser på bildet over, og en del av de andre emosjonelle utbruddene dere har vært vitne til her på bloggen, er ikke akkurat jeg noen ekspert på å holde følelsene under kontroll.

Men vet du hva? Det tror jeg er det viktigste du kan gjøre. La følelsene styre litt i dette sirkuset du er inne i nå. For det har du faktisk lov til. La det strømme på, bann, grin til du er tom for tårer, slå i veggen(anbefales å holde en pute inntil for å slippe hovne knoker), og kast happyface masken du stort sett alltid har på deg, hardt, hardt,hardt i gulvet.

Da lover jeg deg at du føler deg bedre.
Også kan du endre fokus.

Ta noen skritt tilbake for å få et godt overblikk over det større bildet. Du vet, det alle maser om: Livet.
Minn deg selv på hva som er målet langt der fremme: å bli mamma.
Minn deg selv på at du har mennesker rundt deg som er glad i deg.
Minn deg selv på alle de tingene du har i livet ditt som er viktige for deg. (For de er viktige, selv om de føles som bagateller i forhold til det å få barn.)

Og det mest konkrete rådet jeg har – hvis du som meg klarer å holde dette under noenlunde kontroll hele dagen, for så å ligge med vidåpne øyne og tankekaos når du skal sove. Skaff deg denne appen:

You will sleep like a baby. (Until you have a baby.)
Og for guds skyld: IKKE bland den med mindfullness appen for gravide. Det vil bare gi deg enda en knyttneve i magen.
Believe me. 

Kampklar?

Jeg hadde så lyst til å skrive en skikkelig bastant og kraftig overskrift. Men så i siste liten kom jeg på at fader heller, poenget her er jo å være ærlig, og hvordan skal jeg vite egentlig om jeg er klar eller ikke til enda en runde med kropp og følelser helt ute av kontroll? Men det eneste jeg vet er at det føles meningsløst å la være. Så jeg prøver i det minste, å bli klar for kamp, fit for fight, ready to rumble, og alt det der. For hva ellers skal man gjøre? Gi opp? Vente?

Som nevnt, selv om jeg er «ung» føler jeg at jeg har en tikkende bombe i meg med tanke på denne sykdommen som tydeligvis utvikler seg som pesten. Jeg vet ikke hvor lenge endometriosen vil holde seg unna livmor og eggstokker, plutselig kan det være for sent. En annen ting som skremmer meg er at jo lenger jeg går uten behandling for sykdommen (slik som nå under hele ivf prosessen) jo mer utvikler den seg og gjør meg sykere. Det vil da igjen bli vanskeligere å behandle når jeg endelig kan gjøre det, og selv om jeg må leve med en kronisk sykdom vil jeg vil virkelig ikke være en konstant syk mamma.

pinterest.com

Det kan sikkert virke rart for enkelte at man virker så opphengt i det å få barn, og det er veldig lett å si at man ikke skal tenke så mye på det og leve i nuet. Men når man går inn i en slik prosess som ivf, tror jeg virkelig man må være så opphengt i det. Det kan være så tøft og emosjonelt knusende at hvis du ikke går hundre prosent inn for det, og det ikke er det eneste målet du har for øyet og du ikke ofrer det tilnærmet all energi … ja, så tror jeg du gir opp allerede i køen på apoteket.

Jeg har fått kommentarer i trøstens ånd om at vi burde prøve å få det meste ut av tiden uten barn. Og jeg nikker bekreftende, smiler og sier at ja, det er klart vi gjør det. Dette kom frem når vi skulle diskutere sommerferien i går, hvor jeg hadde hengt meg opp i et litt dyrere, men også ekstremt deilig feriested som både var trygt å reise med tanke på sykdom og evt. graviditet. Mannen slo et slag for å heller bruke mer tid i Norge da vi ikke vet hvordan formen min er og alt med ivf prosessen er så usikkert. Men det var jeg ikke fornøyd med. Så i diskusjonens hete tok jeg meg i å si at jeg synes vi bør nyte denne tiden uten barn, og gjøre de tingene som vi ikke kan gjøre når vi får barn. Mannen fikk et alvorlig drag i ansiktet og nikket betenkt. Så møttes blikket vårt og vi brøt ut i latter begge to. Nærmere bullshit kommer man ikke.

Det er klart vi har det fint selv om vi ikke har barn. Vi elsker hverandre, og er hverandres aller beste venner. Men nå vil vi ha barn, og all vår energi går til det målet som vi må jobbe så hardt for å nå. Vi har GJORT de tingene vi ville før vi fikk barn, de tingene vi gjør nå er jo heller for å prøve å få tankene bort fra det mens vi venter. Etter aborten ga jeg beskjed til Rikshospitalet om hvordan det hadde gått, og de spurte om når jeg trodde jeg kom til å bli klar igjen til å prøve på nytt. Det eneste som stod, og som står i hodet mitt er jo å fortsette å karre seg oppover og fremover, så de fikk klarsignal om å kjøre på. Vi var veldig heldige som fikk to egg på frys sist forsøk, og det fører til at jeg både kan prøve igjen raskere etter aborten, og at prosessen vil bli fysisk lettere denne gangen. I går fikk jeg brev med informasjon fra sykehuset om fryseforsøket. Det hele starter med at jeg begynner med et hormonpreparat (progynova) den dagen jeg får menstruasjon, som skal gjøre livmorslimhinnen tykkere og mer mottagelig for et embryo. Så skal jeg ringe Riksen for å avtale ultralyd, hvor de skal kontrollere livmorslimhinnen og eggstokkene. Avhengig av hvordan det ser ut, avtaler man ny kontroll, eller når embryoet skal tines og innsettes.

Fra OUS infobrosjyre om fryseforsøk.

Så kampklar eller ei, nå er det bare å kvinne seg opp. And let`s get ready to rumble!

Dommens dag

Jeg våknet grytidlig i dag etter nok en urolig natt. Og veien til Rikshospitalet føltes forferdelig lang. Blodprøve ble tatt. Så trasket jeg hjem. Holdte på å kaste opp på bussen. Forsøkte å bruke så lang tid som mulig slik at tiden frem til jeg kunne ringe for å få svar skulle gå fortere. Det gjorde den ikke. Og det er nesten så jeg ikke husker hva jeg i det hele tatt har holdt på med i dag. Nøyaktig klokken to ringte jeg for å få dommen, og det gjorde tydeligvis alle andre også. Èn time i telefonkø senere, hvor jeg lagde sti i stuegulvet, fikk jeg beskjeden jeg har ventet så uendelig lenge på å høre.

Jeg er gravid!

Regnes som fire uker på vei, selv om fosteret er kun to uker gammelt.

Endelig! ❤

Det er like fantastisk som det er uvirkelig! Og det var så deilig å høre at det jeg var så utrolig sikker på,og som kroppen har skreket ut til meg i mange dager, faktisk er sant.

Nå må bare det lille vidunderet holde seg fast i åtte måneder til ❤

Spire

I går fikk vi den gledelige beskjeden fra Rikshospitalet om at 5 av 7 egg var befruktet! Det har jo vært rene festen i varmeskapet gjennom natten! Jeg hoppet nesten i taket når jeg fikk beskjeden, og vi gikk begge med et smil om munnen resten av dagen som to verdensmestere. Etter en nærmest søvnløs natt hvor vi visste at vår lille spire lå og ventet på oss på sykehuset, var det i dag tid for innsetting. 3 av eggene var nå blitt firedelt og perfekte, noe som resulterte i at ett ble satt inn, og to kom i fryseboksen slik at vi har til senere forsøk. Det var en enorm lettelse, da de fryste eggene kan brukes om embryoet ikke klarer å feste seg denne gangen, eller hvis det evt. går galt på andre måter. Da vil isåfall neste forsøk bli noe lettere å bære, da man slipper en god del av den lange prosessen med tonnevis av medisiner.

Selve innsettingen var fort gjort, og når jeg gikk ut av rommet måtte jeg ta meg sammen for å ikke rett og slett føle meg gravid. Det er en rar følelse å faktisk vite at man nå har et befruktet egg inni seg, som man bare må håpe og tro at klarer å klore seg fast. Det er sprøtt at man kan lage barn på denne måten, og man får virkelig respekt for hva kroppen vanligvis klarer å gjennomføre på egenhånd. Tenk, allerede nå er barnets kjønn, hårfarge, øyenfarge og potensiell høyde bestemt!

Nå skal jeg ruge som en gal. Først om 12 dager skal jeg tilbake til Rikshospitalet for blodprøve, og finne ut om jeg har blitt gravid eller ikke. Ventetiden blir tortur.

Håpet er nå min beste venn og verste fiende.

Tallet er syv

Egguthening er overstått. Og takk og lov for det. Jeg trenger vel ikke akkurat å pakke det inn å si noe annet enn at det var smertefullt. I tillegg fikk jeg vite at det kan være enda vondere for oss med endometriose. Men, fordelen i ulempen er at jeg er vant til smerter, og pusteteknikker og dyp konsentrasjon er alfa omega. Har aldri fått så mye ros av trillende tårer i hele mitt liv.

Det hele føltes litt som en lottotetrekning når sykepleieren telte opp eggene etterhvert som hver og en eggpose ble sugd vekk fra kroppen min.

1 egg..

2 egg..

3 egg..

der kom det 4 egget..

Det finnes nemlig ikke alltid egg i hver eggpose, så det hele blir en liten thriller. Det er en fin balansegang, hvor kvalitet troner over kvantitet, samtidig som at man ønsker det skal være noen å jobbe med. I følge legen i dag anses mellom 5-8 egg å være det perfekte antallet. Under fem egg kan tyde på at man ikke har blitt riktig stimulert og evt. dårlige vekstvilkår, over åtte egg kan gjøre det trangt slik at eggposene ikke får nok plass til å vokse seg store nok og modnes. Vi endte opp med syv egg, og hele rommet jublet. Det var et fint øyeblikk, og jeg klarte å smile og le litt tiltross for trillende tårer.

Jeg føler meg fortsatt øm og rar i kroppen, så nå er det fullt fokus på å være snill med seg selv. Det vanskeligste døgnet hittil har nå startet. I morgen etter klokken to (herlighet så lenge det er til!) skal jeg ringe Rikshospitalet for å høre hvordan det har gått med de dyrebare eggene mine. Hvis det har skjedd en befruktning vil det befruktede egget tilbakesettes i meg på onsdag. Hvis flere enn et egg befruktes kan man fryse de ned slik at man har til senere forsøk. Hvis ikke det skjer noen befruktning, starter man helt på scratch.

Vi er fryktelige spente nå, og går litt i svime begge to. Drømmen har aldri vært nærmere, og fallgruven har sjelden vært dypere.

I morgen kan være den første dagen i et nytt liv.

Kropp er topp

Hvertfall med litt bistand fra vitenskapens verden!

Jeg har sjelden vært fornøyd med kroppen min. Nå kunne jeg lagt ut om typisk jentegnåleri om hvordan den flate, perfekte magen aldri fant veien til meg. Men vet du hva, til sikkert manges irritasjon har jeg veldig sjelden brydd meg noe særlig om nettopp det. Det jeg bryr meg om er å ha en kropp som er sunn, sterk og som kan være sinnets beste følgesvenn gjennom alle livets oppturer og nedturer. Slik at jeg kan gå turer i fjellet, smile, snakke og le, svømme i havet, jogge i regnet, kysse og klemme, jobbe og leve. Jeg tror mange tar det for gitt. Og det kan nok jeg også gjøre. Men jeg prøver å minne meg selv på hva som egentlig er viktig med denne kroppen som er til alles begjær og besvær. Så grunnen til min misnøye handler ikke om det overfladiske. (Og ikke misforstå, jeg hadde ikke byttet bort Damli`s kropp om den hadde blitt kastet etter meg.) Men til tross for at jeg har en kropp som klarer alle disse tingene som jeg nettopp ramset opp, så har den likevel periodevis skuffet meg. Kroppen min har sviktet meg med å bli syk, til tross for at jeg har tatt godt vare på den. Og kroppen min har ikke klart å lage barn, til tross for hvor mye sinnet mitt har vært klar for det.

Men i går hadde jeg mitt første stolte øyeblikk sammen med kroppen min på veldig lenge. I syv dager har jeg satt injeksjoner på min nå såre og blå mage, og kroppen har sugd til seg hormonene som en svamp. For èn gangs skyld har kroppen gjort akkurat det den skal gjøre, og på en ultralydskjerm i går kunne jeg se at den har klart å produsere flere eggposer. Og selv om det høres ubetydelig ut, er det faktisk ikke det for min kropp. Det har den nemlig ikke klart før!

«OIoioioioi» var legens direkte sitat, og med et entusiastisk smil ropte han fram mannen som satt lett ubekvem bak forhenget på det altfor trange undersøkelsesrommet.

«Kom og se, SE på skjermen dere! Dette er jo fabelaktig!» 

Med likblekt ansikt vekslet mannens blikk febrilsk mellom meg og skjermen, og jeg så i øynene hans at han virkelig ikke ante hva han skulle se etter eller hva denne plutselige entusiasmen betydde.

«Oi, ja se der ja..» Stotret han frem.

«Ja!» nærmest ropte legen. «Er det ikke fantastisk?»

Stillhet.

«Eh, jo.» svarte mannen.

Latter fra meg.

Men jo. Det var fantastisk. Og det er fantastisk at kroppen min endelig har skjønt det.

Den trengte bare litt hjelp i form av 98 doser nesespray og syv injeksjoner.

 

 

Men på mandag skal den være klar! Og da er det tid for innhøsting av egg. Frem til lørdag skal jeg fortsette det samme regimet med eggstimulering i form av injeksjon på kvelden, og nesespray morgen og kveld for å hindre spontan eggløsning. Så, nøyaktig klokken 21.10 på lørdag kveld skal «magien» skje, og eggløsningssprøyten skal settes for å klargjøre kroppen for egguttak mandag morgen.

 

Det er jo ikke så mye romantikk i en slik måte å lage baby på. I hvertfall er det nok det de fleste vil si. Men i går, når vi hadde vårt tragikomiske øyeblikk sammen foran denne ultralydskjermen, endret jeg litt syn på det. Dette er en kamp, og en opplevelse som ingen andre enn de som har vært gjennom det kan forstå. Jeg har aldri ønsket noe så sterkt som jeg ønsker at dette skal fungere. Og da er det fantastisk å vite at jeg har en mann ved min side som ofrer akkurat like mye, og ønsker dette akkurat like mye som meg. Dette er et valg vi har tatt både hver for oss og sammen, og når man jobber sammen for et mål slik som dette gir det oss et bånd ingen kan ta fra oss. Det å drømme og jobbe for noe sammen, som krever blod, svette og tårer i bokstavelig forstand.. ja, jeg synes faktisk ikke det er så uromantisk jeg.

 

 

 

Wish me luck 🙂

 

 

Let the hormones begin

I dag var jeg på Rikshospitalet. Denne gangen føltes det hele litt som et samlebånd, men på en måte var det faktisk litt greit. Det fikk meg til å føle meg ganske normal oppi det hele, og minner meg på at selv om dette er spesielt for meg, er det hverdagslig for de jeg møter der. Venterommet var like fylt opp av kvinner med kulerunde mager og store smil, som av kvinner med spørsmålstegn i øynene og skjelvende hender. Og det bekrefter nok en gang hvor mange det er av oss. Og hvor få som snakker om det. På veggen utenfor labratoriet kunne jeg se en tavle med et hjerteklistremerke for hver kvinne som har blitt gravid med Rikshospitalets hjelp, og synet av den nærmest fulle tavlen ga meg varme i kinnene og blanke øyne. Kanskje det også er plass til mitt hjerte på tavlen før den skiftes ut til nyttår?

Bilde fra OUS sin infobrosjyre om IVF

Apropos hjerte, oppstod det en liten fartsdump på veien. Jeg har nemlig en medfødt bilyd på hjertet, noe som ble undersøkt når jeg var 16 år, og ikke gjort noe med siden. Jeg har aldri plages nevneverdig med dette, men kan merke at jeg blir litt tungpustet når jeg har endometriosesmerter, og er en del svimmel. Da graviditet er en økt belastning for kroppen er de litt usikre på om dette bør følges videre opp, og vi venter nå på papirene fra lokalsykehuset jeg var på den gangen. Jeg kjente at klumpen i halsen vokste når vi snakket om dette, ikke fordi jeg er bekymret for hjertet, men fordi jeg er så utrolig redd for at noe skal stikke kjepper i hjulene for prøverørsforsøket nå som ting endelig begynner å falle på plass. Men, som med alt annet må man bare håpe på at ting ordner seg til slutt, og være takknemlig for at de strengt tatt følger meg opp grundig.

Etter ultralyd hos legen og en god dose ventetid fulgte samtale med sykepleier med gjennomgang av medisiner og diverse informasjon. Da jeg allerede etter to minutter kunne se i øynene hennes at hun nok synes jeg var mistenkelig komfortabel med sprøytene, måtte jeg med et beskjedent smil avsløre at jeg selv var sykepleier. Og det tror jeg at jeg skal være glad for når jeg ser hva jeg har fremfor meg. Til slutt kunne jeg dra hjem med nok en bunke papirer, hodet fullt av informasjon og en pose full av injeksjoner som jeg skal begynne å sette daglig fra og med torsdag.

Nå er jeg hjemme. Og jeg føler meg full og tom av følelser på samme tid. Det beste rådet sykepleieren ga meg i dag var å ikke sammenligne seg med andre, men å minne seg selv på at dette er vårt forsøk, våre opplevelser og vårt liv. Noen synes en slik prosess er problemløs, andre knekker nesten sammen. Jeg vil kanskje si min opplevelse er et sted i midten. Det rareste er i grunn at jeg merker at jeg ikke er meg selv. Hormonene gjør meg fjern og får meg til reagere på hver minste lille ting på en annerledes måte enn hva jeg vanligvis gjør. Av og til kan det da føles som om jeg er flue på veggen til mine egne følelser og ser alt på avstand. Dessuten har jeg feberfantasi lignende mareritt hver natt i mine hetetokter, noe som gjør meg enda mer surrete enn normalt. Men alt i alt er jeg ved godt mot, og heldigvis har jeg verdens mest forståelsesfulle mann som takler sitt lille hormontroll med en stor dose humor (på mine vegne 😉 ).

Og en sjokolade i skuffen.

Sånn i tilfelle.

Drømmefabrikken

Jeg så deg umiddelbart når jeg kom inn i rommet. Til venstre for deg satt hun med tvillingmagen og glødende kinn. Til høyre for deg satt det fnisende kjæresteparet. Og der satt du. For meg var du den mest synlige av de alle. Det var ikke furene rundt de unge øynene dine som gjorde det. Heller ikke det likbleke ansiktet ditt eller fingrene som trommet rytmisk på armlenet. Det var sorgen bak smilet og håpet i øynene idèt blikket ditt møttte mitt. Tre sekunder med brennende blikk hvor jeg fikk titte inn i sjela di og du fikk se i mi. Vi trengte ikke å smile til hverandre, for vi visste allerede. Vi er i samme båt, og det eneste vi kan gjøre er å ro med de årene vi har.

I dag var første møte med Reproduksjonsmedisinsk seksjon på Rikshospitalet. Med klamme hender og nervene utenpå kroppen holdt spenningen på å ta overhånd, men heldigvis sank skuldrene raskt imøte med legen. Han møtte oss som forberedt, kunnskapsrik, rolig og realistisk optimist. Og det var akkurat det vi trengte.

Etter undersøkelse og samtale ble vi enig om at vi skal starte med ICSI – mikroinjeksjon, som er en noe mer detaljert metode enn vanlig IVF(prøverør).

Kort fortalt går ICSI ut på at man i labaratoriet tar et av kvinnens egg, fanger en av mannens spermceller og dytter denne inn i egget. Deretter får egget hvile seg og dagen etter selve befruktingen kan man se om det har delt seg og er klart og modent til å settes tilbake til kvinnens livmorhule.

Ved neste mens skal jeg ringe sykehuset, som så regner ut sykluslengde og sender meg resepter på medisinene jeg skal begynne med for å forberede kroppen for ICSI.

«Neseprayen (Suprecur) begynner man med ca. en uke før ventet menstruasjon. De fleste bruker spray i ca. to uker før de begynner med hormonsprøyter. Hensikten med nesesprayen er å dempe kvinnens egenproduksjon av kjønnshormoner. Denne egenproduksjonen kan ellers føre til spontan eggløsning før planlagt egguttak. Fordi nesesprayen hemmer egen hormonproduksjon, er det normalt å få hetetokter som i overgangsalderen.

Etter ca. 14 dager med spray begynner kvinnen hormonstimulering med daglige injeksjoner for å modne egg. Behandlingen med hormoninjeksjoner tar 8–14 dager, av og til lengre tid. For å unngå eggløsning er det viktig at behandlingen med nesespray fortsetter samtidig som man setter sprøyter. I løpet av hormonstimuleringen kontrolleres eggmodningen med blodprøver og ved å måle størrelsen på eggposene (folliklene) med ultralyd.»

Hentet fra OUS sin brosjyre om assistert befruktning.

Jeg kalte dette innlegget for drømmefabrikken. Og det var sånn jeg følte det da jeg gikk ut av Rikshospitalet i dag. Jeg vet at ingen kan love oss en baby, og ingen kan fortelle meg med sikkerhet at jeg kommer til å bli mamma. Men i dag, på et kaldt venteværelse med forståelsesfulle blikk, turte jeg å la meg selv få drømme igjen. Jeg ga mannen et stort smil og klemte hånden hans hardt, før vi ga hverandre high five og sa i kor: «jeg har trua».

Når jeg kom hjem tvingte jeg min gravide venninne med for å se på barnevogner. Bare fordi jeg kan.

I dag har jeg lov til å drømme igjen.