Er lyset i enden av tunnelen et tog?

Når jeg våknet i går tidlig våknet jeg med en gryende optimisme. Det var akkurat som om negativiteten forsvant litt med det forrige innlegget jeg skrev. Jeg hadde en god følelse, og tenkte nå skjer det. Denne gangen er vår tur. Nå skal jeg ha troa.

Jeg tok meg en lang dusj, forsøkte å trekke ut tiden så lenge som mulig til jeg kunne ringe Rikshospitalet kl 11 for å høre hvordan det hadde gått med vår lille eskimo etter at det var tatt opp fra fryseboksen. Jeg pakket sammen tingene mine, så på bussruter for å være helt klar til å reise til sykehuset. Tok alle hormonene og vitaminene jeg tar daglig for å forberede kroppen på at den skal bli gravid.
Så gikk jeg en tur med hundene, og nøyaktig 10.59 slo jeg nummeret til Riksen.

Jeg hørte det umiddelbart når jeg hadde presentert meg. Selv om hun også måtte ha fødselnummeret mitt og jeg kunne høre hun klikket seg nedover journalen min, så hørte jeg det på stemmen hennes. På pusten hennes. Jeg kunne høre at hun psyket seg opp til å gi meg beskjeden som kom til å få meg til å begynne å gråte.

«Du hadde ètt egg igjen her du Bente-Lill.»
«Ja»
«Jeg er lei meg for at jeg må fortelle deg at det desverre ikke har overlevd.»

Så ble det mørkt.
«Faen.» sa jeg.
Og jeg er ikke typen som banner. Men denne gangen var det greit.
«Ja, det kan du godt si.» sa den vennlige stemmen.

03ece72435d8103aafa7695140e3c8f5
Så gikk jeg hjem og kastet alle hormonene og medisinene i veggen.

Nok en gang hadde pessimisten i meg rett. Pokker ta den pessimisten!

På spørsmål om når jeg kan starte nytt forsøk sa de at de skulle holde av plass til meg i uke 50. I uke 50?? Jeg ante ikke hvilken uke vi er i, men det eneste jeg var sikker på er at uke 50 er farlig nærme jul. Og jul er vanvittig lenge til.

Etter en lang gråtkvalt samtale på telefonen med mannen, og hundre googlesøk kom vi fram til at nå er det på tide å tenke alternativt. Og med alternativt mener jeg å tenke kostbart. Å tenke «hakket før vi gir opp», aka siste krampetrekning. Det er på tide å tenke privatklinikk.

b08d7277dc511fc227293a794b3c9297
Etter en god del undersøkelser og samtaler med andre med endometrioseproblematikk er det to klinikker som er mest aktuelle. Det er klinikk Hausken og Spiren Fertilitetsklinikk. Selv om vi ikke har noe negativt å si om Rikshospitalet, har jeg  savnet mer individuell oppfølging basert på diagnose og tidligere historie. Vi er veldig åpne for å høre om det er noe vi kan gjøre annerledes nå som det har gått rett vest to -nesten tre- ganger, dette er noe jeg vet de er gode på og har mer ressurser til på de private klinikkene.
På de nevnte privatklinikkene har de også det nyeste av teknologi innenfor ivf, nemlig embryoscope. Etter befruktning tar embryoscopet bilder av hvert embryo hvert 10 minutt, noe som gjør at klinikken får vurdert cellenes aktivitet gjennom hele døgnet. Da får de mye mer informasjon om embryoets potensiale for normal utvikling og sjansen for at rett embryo velges for tilbakeføring øker betraktelig. De siste undersøkelsene klinikk Hausken har gjort viser at bruken av embryoscope har økt antall fødte barn per tilbakeført embryo med hele 24%.

Fra å nesten ha gitt opp, kjente jeg en liten gnist ble tent når vi bestemte oss for å gå all inn for dette. Kanskje er ikke alt håpet ute likevel?

Hvis noen av dere fantastiske lesere har erfaringer med noen privatklinikker må dere gjerne skrive til oss i kommentarfeltet!

Stay tuned.

Lederen av pessimistenes forening

Jeg har tenkt en del gjennom sommeren på hvordan jeg skal forberede meg til neste forsøk. Og da mener jeg hvordan jeg skal forberede meg på at det kanskje ikke kommer til å gå denne gangen heller. Jeg kan merke at tanker som nesten ikke streifet meg ved de tidligere forsøkene, plutselig denne gangen forblir hos meg nærmest som fakta. Tanker som er utelukkende negative, og som egentlig ikke representerer hvordan jeg er som person.

Når andre sier: så spennende det blir nå fremover! Tar jeg meg i å tenke; Vel, egentlig ikke. Vi vet vel alle hvordan denne karusellen går nå, gjør vi ikke? Jeg venter på å begynne med medisiner, jeg tar medisiner i hytt og gævær, jeg blir et hormontroll, jeg er og blir i dårlig form, egget settes inn, jeg følger alle regler i boka som skal hjelpe på at det forblir der inne, jeg blir gravid, så stiger optimismen og jeg stråler av lykke, jeg drar på ultralyd – og bæng – verden raser sammen. Igjen.
Men det kan jeg jo ikke si. Til og med lederen av pessimistenes forening ville forstått at man ikke kan være SÅ negativ i sine uttalelser. Så istedet klistrer jeg på meg et smil og sier: ja, det blir spennende.

Før helgen var vi på sykehuset, og på veien til forberedte jeg selvfølgelig både mannen (og meg selv) på alt det negative som nå kunne oppstå i riktig pessimistisk stil. Jeg forklarte om alle grunnene til at forsøket evt kunne bli avbrutt, og før vi hadde parkert bilen var jeg helt sikker i min sak at vi på ultralyden garantert kom til å se enten noen for store folikler, eller en altfor tykk/tynn slimhinne som så ville avbryte forsøket.
Istedet viste ultralyden kun at kroppen trengte noen dager til på medisinene før vi kan sette inn egget, og vi skal derfor sette inn egget i morgen, tirsdag. Bortkasta bruk av negativ energi der altså.

ddc2c60325b27f197c30715dfa3461b8

Til tross for at pessimisten tok feil, blir den ikke mindre regjerende av den grunn, den bare hopper videre til neste ting som kan gå galt. Så i helgen har jeg forberedt meg selv og alle de stakkarene som har spurt, på at egget sikkert ikke kommer til å overleve opptiningsprosessen.

Jeg vet jo selvfølgelig at ingenting blir bedre ved at jeg er negativ helt inn til beinmargen. Heller tvert om, vil jeg kanskje si. Men man trenger jo ikke akkurat å være verken rakettforsker, den skarpeste kniven i skuffen eller den raskeste traktoren på jordet for å forstå at dette er et typisk tegn på en såkalt forsvarsmekanisme. Du vet, brent barn skyr ilden og alt det der.

Så akkurat nå er jeg negativ. Og jeg kommer nok til å tenke at alt kommer til å gå galt helt til det motsatte blir bevist slik en ekte pessimist gjør. Men mens jeg forbereder meg på det verste, så skal du ikke se bort ifra at en liten optimistisk spire muligens vil vokse i takt med et eventuelt lite frø i magen.

Så nå er jeg klar for å hente hjem vår siste eskimo ut fra fryseboksen på rikshospitalet.
Vel, hvis det overlever da.

Bilde tatt 24.07.14 kl. 18.01 #2

«Meir kan ingen gjera»

5c7028fc83ca0a0f33a181d6ccfc380d

 

Jeg kjenner et stikk av misunnelse hver gang jeg ser en voksende babymage for tiden. Det er flaut og skamfullt, men jeg kan ikke styre det. Det virker så lett for så mange! Bli gravid. Være strålende lykkelig på ultralyd. Ha et ukomplisert svangerskap. Føde et velskapt barn. Mens for min del er det så vanskelig at jeg forstår ikke hvordan noen kan få det til!

Jeg må innrømme jeg har spurt mannen flere ganger de siste ukene om vi kanskje bare skal gi opp hele greia. Er det egentlig verdt det? Denne prosessen og alt den medfører kompliserer alle aspekter ved livet vårt: helsa, jobben, samliv, vennskap, ja – alt. Det føles som om livet leves med en pauseknapp. Man står knedypt i gjørma og man kommer seg liksom bare ikke videre. Og da kan man jo begynne å lure på om det kanskje er det beste å innfri seg med at livet kan bli like fint uten barn.
For det kan det jo.
For mange.
Men kan det egentlig det for oss?
Kanskje.

_MG_5582

 

 

Men så får man holde en liten babybylt i armene sine. Man kjenner varmen fylle hele seg. Og man sniffer inn lukta av søt,varm babyhud. Man kjenner en liten hånd gripe tak i pekefingeren sin, og møter to store blå, nysgjerrige øyne. Man lar hånden gli over mykt hårdun på et bittelite hode. Og man smiler tilbake til et lite ansikt med smilehull.
Og så blir man påmint hva man har kjempet for så lenge. Og plutselig er det ingen tvil om at man må fortsette å kjempe for å oppnå det.

 

Meningen med livet.

 IMG_3427

 

 *********************************

Jeg har vært på sykehuset siden sist. Og de tror at kroppen har ordnet opp selv nå. Men hcg-nivået er fremdeles en god del forhøyet, så jeg må fortsette å ta ukentlige blodprøver for å forsikre oss om at kroppen har klart å «skille» ut alt.. Ettersom ultralydskjermen er og forblir tom så kan det fremdeles være en liten mulighet for at det sitter et sted utenfor livmor, og at de derfor ikke kan se noe på ultralyd. Men jeg tror ikke det. Det føles som om kroppen er på vei tilbake til det smertefulle «normale» nå.
Og den føles tom.

 

 

Du startar i lag med storskridaren.
Du veit du ikkje kan fylgja han,
men du legg i veg
og brukar all di kraft
og held lag ei stund.
Men han glid ifrå deg –
glid ifrå deg, glid ifrå deg –
Snart er han heile runden fyre.

Det kjennest litt skamfullt med det same.
Til det kjem ei merkeleg ro yver deg,
kan ikkje storskridaren fara!
Og du fell inn i di eigi takt
og kappestrid med deg sjølv.
Meir kan ingen gjera.

– Olav H. Hauge

En regnværsdag i Mai

Med hjertet utenpå brystet dro vi til Rikshospitalet i dag tidlig. Som alltid var vi tidlig ute, men det var kaos på venterommet på kvinneklinikken. Nå har våren kommet, tenkte jeg og smilte for meg selv. Jeg følte meg omringet av store mager. Men denne gangen var det helt greit. Nå skulle vi endelig få se vår egen lille spire, med et bankende hjerte og alt skulle gå fint.

Jeg strøk hånden over min egen mage, hvor jeg kunne ane en aldri så liten hevelse. Jeg ga mannen et stort smil, og han kysset meg på kinnet. Vi var så lykkelige nå.

Med ett kom tissetrangen, og jeg smatt inn på toalettet mens mannen ristet smilende på hodet av mine hyppige dobesøk. Da jeg kom ut igjen stod legen og ventet på meg, fem minutter før tiden, med et smil og et «ikke så uvanlig symptom det der!»
Det var samme lege som sist, og det gjorde meg lettet. Trygg.

Kun øyeblikk etter befant jeg meg i stolen stirrende på ultralydskjermen.
Det ble stille. Hjertet mitt stoppet og jeg holdt pusten. Alt jeg kunne høre var legens klikking med ultralydapparatet.
Han trengte ikke å si noe. Med mine egne øyne kunne jeg se det. Gjennom tåkefylt syn av tårevåte øyne kunne jeg se det på skjermen foran meg.

Tomt.

Ikke noe hjerte som slo, ikke noe tydelig foster.

Ingenting.

Jeg blir veldig sjelden sint.
Bitter, kanskje. Såret. Sur. Snurt. Men ikke sint.
Men nå kjente jeg sinnet bygde seg opp i meg som jeg sjelden før har kjent. Som en enorm drage som spydde ut flammer på alt og alle rundt seg.

Hvordan er det mulig?
Skal det være mulig?
Nå igjen?

Jeg følte meg lurt. Som om noen har tullet med meg. Bedrevet skuespill med kroppen min.

Jeg har ikke hatt noen blødning, jeg har graviditetssymptomer som bare har økt i styrke etterhvert som tiden har gått, jeg har gjort alt jeg skulle gjøre for at det denne gangen skulle gå bra. Jeg har drukket minimalt med koffein,spist sunt og variert, tatt medisinene jeg fikk fra sykehuset til samme tid hver dag, beveget meg når formen har vært på lag, ikke stresset unødig,ikke tatt smertestillende verken ved endometriosevondt eller hodevondt, hvilt når jeg har vært sliten, sovet når jeg har vært trøtt, unngått all mat som kan være skadelig for fosteret.

Og mest av alt, denne gangen har jeg hatt så sterk tro på at det kom til å gå bra at jeg har klart å forholde meg både veldig rolig, og veldig positiv til det hele. Jeg har klart å overbevise meg selv om at all odds er på vår side nå som det gikk galt første gangen. Vi har hatt vår dose uflaks, liksom. Selvfølgelig er det noen som er så uheldige at de opplever å miste gang på gang, men for de aller fleste så skjer jo heldigvis ikke det.

Men, så skjedde nettopp det med oss.

IMG_3698

Kanskje er det nok en missed abortion (MA). Kanskje hadde det blitt en spontanabort, men hormonene jeg går på har utsatt bortfallsblødning. Kanskje har det festet seg utenfor livmor, og jeg må isåfall opereres for å fjerne det.
Vi forstår det ikke. Og det virker det ikke som om legen helt forstod heller.
Alt vi vet er at det livet som begynte, har stoppet.
Og nok en gang, er drømmene og hjertene våre knust.

Førstkommende fredag skulle vi reise på en to ukers ferie. En ferie jeg planla til hver minste lille detalj etter forrige gang jeg mistet det som skulle vært barnet vårt. En ferie som har vært det lyspunktet vi har sett frem mot når det har stormet som verst rundt oss i denne hjerteskjærende prosessen iblandet med en stor dose sykdom. Den må nå avbestilles.

Fremover må jeg ta regelmessige blodprøver for å se hvordan HCG-nivået (graviditetshormonet) utvikler seg. Og om en uke skal vi på ny ultralyd. Forhåpentligvis har det som var et liv, kommet ut av seg selv til da. Hvis ikke er det en viss sjanse for at det er en graviditet utenfor livmor og som må fjernes kirurgisk. Uansett må jeg følges tett opp i tiden som kommer.
Og vi kan ikke reise bort fra sorgen, uansett hvor mye vi vil.

Ute pøser regnet, og bak lukkede dører renner tårene.

Har man egentlig mer å gi nå?

IMG_3701-2

Sannhetens øyeblikk

baf03cfe206734a6d63b0d155a7519e7

Etter en drømmefylt og urolig natt bar det avsted til Rikshospitalet i dag tidlig for blodprøve. Drømmene har vært så rare i det siste. Jeg har drømt at jeg har født et barn, jeg har drømt at vi har fått beskjed om tvillinger, jeg har drømt om abort på abort, og jeg har drømt om at vi måtte begrave et barn. Jeg jobber hardt for å holde følelsene litt på avstand denne gangen, og det kommer tydelig frem i drømmene mine.

For å være helt ærlig testet jeg hjemme for noen dager siden. Og jeg har følt sterkt at testresultatet har vært det riktige. Det samme har mannen, noe han innrømte når jeg fikk et høylydt gråteanfall da vi øvelseskjørte.

Før jeg i det hele tatt hadde lagt pinnen fra meg, lyste resultatet mot meg. Øynene mine fylte seg fort opp av tårer, og hendene mine skalv. I et øyeblikk var det ikke like lett å holde følelsene tilbake lenger. Plutselig var det enormt mange følelser som skulle ut gjennom disse tårene; en god blanding mellom lykke og frykt. Det er fælt å si det, og sikkert rart å høre, men fremdeles vet jeg ikke helt hvilken følelse som er sterkest. Lykken eller frykten.

Men, jeg er gravid!

IMG_3604

Blodprøven viste en høy hcg på 602. Jeg regnes som 4 uker + 2 dager på vei i dag!

Og vi ber til høyere makter om at det denne gangen – må gå bra ❤

Tro, håp og påskeegg

IMG_3532

I dag var vi på Rikshospitalet for å sjekke forholdene før fryseforsøket.

Som tidligere nevnt vokste det frem en pessimist i meg da jeg snakket med sykehuset sist, og jeg ble forespeilet at sannsynligheten for at vi kom til å rekke innsetting av egg før påske var rimelig liten. Og vel, pessimisten har jo ikke akkurat blitt mindre gjennom uken, da jeg har fått det for meg at jeg har en over gjennomsnittlig god intuisjon. Og intuisjonen min har hele uken fortalt meg at dette ikke kom til å gå veien om jeg så ba til høyere makter, begynte å gro gullhår eller vant i lotto.

Jeg var faktisk verken spent eller nervøs når vi reiste til sykehuset i dag. Kun forberedt på å reise hjem like tom i både hodet og kropp, som da jeg kom.

Og på venterommet satt de der. Alle disse håpefulle, nervøse ansiktene. Med tvinnede hender, drømmende smil og øyne sitrende av pågangsmot og optimisme. Og der satt jeg. Tilbakelent i stolen, som en sur bitch, med knuste drømmer, magesmerter og tomt blikk. Jeg mintes hvordan det føltes å være èn av dem, og lurte på om jeg noengang kom til å føle på den optimismen igjen.

«Er du nervøs?» spurte mannen. «Neh», svarte jeg. Jeg visste jo allerede at dette ikke kom til å gå. I det jeg svarte tittet en av de mest bleke ansiktene opp fra sine skjelvende hender, og møtte blikket mitt hardt. Jeg gjengjeldte med å klistre på meg et «beklager» smil, og svarte mannen igjen mens jeg så på henne : «jo, jeg er jo litt nervøs da..»

Kort tid etter befant jeg meg i den berømte stolen med bena til værs, og med en smilende, entusiastisk lege ved min side. «Perfekt!» var hans ord. «Hæ?» var mitt.

pinterest.com

Intuisjonen kunne ikke vært verre, og livmorslimhinnen kunne ikke vært bedre!

I riktig løpebåndsånd fortsatte legen å forklare videre forløp med medisiner og tidspunkter. Jeg skal fortsette på progynova medisinene jeg bruker nå, og fra i morgen skal jeg i tillegg begynne på crinone, som er et progesteron tilskudd. Disse medisinene skal sammen lage et perfekt miljø i livmoren for at embryoet skal ville bosette seg der.

På mandag skal vi komme tilbake for å sette inn gullegget, så fremt det overlever opptining. Hvis ikke det første egget overlever, kan det andre egget tas opp fra fryseboksen i samme runde. Det er ca 60-70 % av alle frosne embryo som overlever opptining, noe som betyr gode odds for at hvertfall èt av eggene overlever og blir tilbakeført.

I bilen hjem kunne jeg kjenne smilet presse seg på, og i sidespeilet ble jeg plutselig oppmerksom på at øynene mine våknet til liv igjen. Vips så var en aldri så liten gnist tent, og jeg kunne kjenne den enorme pessimisten i meg krympe.

Mannen tok hånda mi og jeg smilte varmt tilbake. «Kanskje det kommer til å gå bra denne gangen.» sa plutselig leppene mine. Mannen så overrasket på meg, og smilte bredt. «Jeg har trua.»

FullSizeRender

Påskeegg og morsinstinkt

Endelig kom dagen jeg har ventet på, hvor jeg kunne begynne på medisinene til fryseforsøket! Men typisk nok kom menstruasjonen såpass sent at det er ikke sikkert vi rekker å fulføre forsøket før påske. Rikshospitalet er nemlig stengt i påskeferien, og riktig timing er helt essensielt for å lykkes med et fryseforsøk. Slik planen er nå er at jeg skal bruke progynova tablettene frem til førstkommende fredag, da jeg skal på kontroll for å se hvordan kroppen responderer. Disse medisinene skal skape en kunstig syklus, og stimulere livmorslimhinnen slik at denne blir tykkere og mer mottagelig for at et embryo skal feste seg.
Hvis livmorslimhinnen er på vei til å få «perfekt» tykkelse på fredag, kommer jeg tilbake mandag eller tirsdag for innsetting av et av våre befruktede egg som ligger i fryseboksen på sykehuset. Det vil isåfall være det fineste påskeegget jeg har fått noensinne 🙂
Men hvis det ikke ser bra ut på fredag blir forsøket avbrutt, da sykehuset stenger for påske, og ikke har mulighet til å følge meg mer opp denne syklusen. Livmoren min får dermed bare èn sjanse for å bli perfekt!
No pressure der altså… f441fe0ff88de37024ed2d5f14db8f22

Jeg må innrømme jeg ble litt frustrert over at et påskestengt sykehus skal kunne ødelegge hele forsøket. I tillegg «advarte» de om at siden det er så mange helligdager i mai (hvor de også har stengt) kan det bli vanskelig å få det til å klaffe da også. Og i juli har de sommerstengt. I mitt stille sinn førte en rask hoderegning over mulighet for å lykkes de neste månedene til at jeg ganske så kjapt kjente pessimisten i meg vokse.
Men, dette er helt ute av min kontroll, og jeg har ikke annet valg enn å bare ta ting som det kommer. Uansett hvor mye jeg vil, kan jeg ikke styre verken kroppens syklus eller sykehusets åpningstider. Sakte, men sikkert, forsøker jeg å godta at denne prosessen kan nok bli mye mer langsiktig enn det jeg først så for meg.

*****************

Det tok ikke mer enn èt døgn full av pågangsmot på medisinene før det ble nok et tilbakesteg. Fredag morgen våknet jeg hylende i smerter, og ingenting hjalp. Det var det verste smerteanfallet noensinne, jeg krabbet gråtende og hyperventilerende rundt på badegulvet i ekstreme smerter, og når jeg mistet følelsene i hendene og ansiktet var jeg helt sikker på at jeg kom til å dø.

Heldigvis, nok en gang, fikk vi lov å komme rett inn på Ahus uten omveien gjennom legevakta. Det er så pinlig å tenke på hvordan jeg lå der å skrek, bannet, og holdte på å sparke ned en av sykepleierene som skulle sette veneflon på meg(pga ukontrollerte rykninger i bena altså). I neste øyeblikk, etter tre doser morfin, gråt jeg av lettelse over hjelpen jeg hadde fått, mens jeg tårevått sa : «jeg er så stolt av å jobbe på dette sykehuset som redder livet mitt gang på gang». Passe dramaqueen der altså. IMG_3509 Men, til tross for at dette både høres og oppleves forferdelig dramatisk, så går det jo heldigvis bra til slutt. Som vanlig er dette «bare» endometriosen som kan virkelig slå seg vrang noen ganger. Og årsaken til hvorfor det skjer blir egentlig bare spekulasjoner. Om det har sammenheng med medisinene jeg har begynt på, er mulig, men ikke sikkert. Etter et døgn med morfinlindring kunne jeg mase meg ut av sykehuset til sykesenga hjemme, med apotekposen full av sterke smertestillende. IMG_3513 Når jeg kom hjem fra sykehuset fikk jeg først en opptur for at alt hadde gått bra i den grad at jeg slapp operasjon eller lignende som kunne utsette ivf-prosessen ytterligere. Så fikk jeg en liten nedtur.
Mannen så alvorspreget på meg og sa at han synes utviklingen av endometriosen er skremmende. Jeg blir bare dårligere, og smerteanfallene er helt ute av kontroll. Han synes at hvis det fortsetter slik det gjør nå, burde vi ta en pause fra hele prøverørsopplegget slik at jeg kan bli behandlet for endometriosen og slik få den mer under kontroll. Han er så flink til å opptre rolig, at jeg glemmer hvor vanskelig det er for han å se meg syk. Nå innså jeg det. Det tærer jo på kreftene hans også.

Men for meg gir bare tanken på å sette prøverørsoplegget på vent en enorm klump i halsen. Hadde det fantes en «quick fix» av endometriose hadde jeg jo ikke vært i tvil. Men når man vet at behandling av denne sykdommen består av prøving og feiling, og det finnes ingen fasit på hvor lang tid det vil ta eller hvor effektivt det vil være, så er det helt uaktuelt å sette igang med det før vi har kommet i mål. Jeg er villig til å kjempe mot min egen kropp og min egen helse i lang tid for å kunne skape et barn, men det er ingen enkel vei å gå.

Kanskje er det morsinstiktet i meg som er villig til å utsette min egen kropp for så mye smerte, så lenge det fører til et friskt barn?

Man kan jo isåfall begynne å lure på hvor sterkt dette instinktet blir når man først har blitt mor, hvis det er såpass sterkt allerede ved tanken på å kunne bli det.

Tipper jeg blir omtrent sånn: 5140cbf2e543496e124ab9ce3d546629