Å gå på trynet

Her ble det litt stille. Jeg føler jeg er i en egen boble om dagen. Det er mye følelser i sving, da den første timen på Rikshospitalet nærmer seg. Startskudd assistert befruktning, ihvertfall startskudd planlegging av assistert befruktning finner sted 18 september, en liten måned til. Så nære, men akk så langt unna det føles akkurat nå. Hver dag er en liten kamp, smertemessig, og i går kveld/natt ble det en ubeseiret kamp.

Etter en lang dag på jobb følte jeg på meg at noe kom til å komme, og besvimelsen var i helene på meg som en mørk skygge hele veien hjem. Smertestillende og sengeleie med varmepute holdt ikke mål denne gangen, og smerteanfallet tok totalt overhånd. På badet svartnet det, og heldigvis, nok en gang, var det en trygg favn der og tok imot meg i besvimelsen. Så ble det ambulanse, konferering med medisiner, kirurg og gynekolog og smertelindring med morfin. Observasjon. Hjemreise med ketorax i hånda. Den snart vanlige karusellen, men som jeg aldri kommer til å ville bli vant til. 

Så gikk jeg på trynet enda en gang, og i dag lar jeg meg selv få lov å synes livet er kjipt. Men jeg har reist meg igjen på mine skjelvende ben, og i morgen skal smilet igjen være på plass. Lover.

 

Kontraster

I går var en fin dag.

Det var en dag jeg slapp å våkne med smerter. En dag hvor kroppen sa ; ja, i dag skal du få til det du har lyst til. Det var en dag jeg kunne føle meg nyttig på jobb, ha tid til pasientene mine, le og snakke med kollegaene mine og gå hjem med en følelse av at livet er fint.

Det var en dag jeg kjente på mange gode følelser rundt det å være åpen.

Omsorg ved at en kollega tok med en kilo håndplukkede blåbær til meg med et stort smil og : «du må jo få i deg masse vitaminer for at kroppen din skal bli glad og lage baby!» 

Kjærlighet ved å spise, snakke, analysere og le sammen med gode venninner, tente stearinlys og alle kortene på bordet.

Støtte ved at de barske gutta på jobben sier de har lest bloggen min og sier jeg er modig for at jeg tør å rive av plasteret og vise frem dette såret som ikke vil gro.

Takknemlighet fordi jeg på bussen hjem kunne lese gjennom alle fine ord, støtteerklæringer, lignende historier og lykkeønskninger jeg har fått av bekjente, ukjente, venner og familie siden jeg startet denne bloggen.

Glede når jeg kom hjem, åpnet postkassen, og endelig (endelig!!!) kunne åpne brevet fra rikshospitalet som vi har ventet i så mange måneder på å få.

I går var en fin dag.