Litt over gjennomsnittet opptatt av egg

Rugedag 6 og tida står stille. Klokka på veggen tikker, så tida går jo. Men så himla sakte den går. Minutt for minutt. Time for time. Ugh.

Snapchat-3579003939291709776
Jeg er faktisk skikkelig optimistisk. Og det skremmer meg så å si det, og å skrive det, at jeg nå sletta den setningen tre ganger før jeg publiserte dette innlegget. For det å være optimist er jo vel og bra, men jeg føler meg samtidig som en kronidiot som kan være så optimistisk når all erfaring sier meg at dette skal gå til helvete. Det føles litt som å ha kjøpt en lottokupong, og før vinnerloddet i det hele tatt har blitt trekt har du stått og skreket ut til alle du kjenner (og ikke kjenner) at nå, nå skal du bli lottomillionær! For du har jo kjøpt lodd! Og du synes du fortjener det.
Vel, sånn funker jo ikke verden. De høyere makter driter i om du har kjøpt lottokupong og de driter egentlig i om du synes du fortjener å bli gravid også. Verden er bare ikke rettferdig, og det fins det jo evigmange eksempler på som er klart verre enn frykten for å ikke få barn.

Men likevel er jeg altså positiv da. Jeg tenker at dette skal gå, jeg. Jeg tenker at jeg nå endelig, skal bli mamma. Ja, faktisk så tenker jeg at det til og med blir tvillinger.
Og i neste øyeblikk blir jeg så redd for at jeg lar meg selv tenke slike vidunderlige, varme tanker at jeg begynner å gråte. Så emosjonell blir man altså av dette her.

Og det er klart man sikkert får det bedre hvis man forsøker å ikke tenke på det. Men du kan jo selv prøve, hvis du skal leve som om du er gravid med alt det innebærer, bare uten å tenke på det. Jeg tar jo i tillegg INGEN sjanser og gjør alt etter læreboka for å kunne leve med meg selv om det så ikke skulle gå. Noe som innebærer b.l.a. null koffein eller alkohol(selvfølgelig), holder meg langt unna de som røyker, ultrasunn mat og grønn smoothie hver morgen, ikke løfte noe over fem kilo(mannen spretter ut av bilen for å ta handleposene fortere enn svint), varmepute på magen(men ikke for varm), folat, tran, progesteronhormon tre ganger daglig, blodfortynnende sprøyte hver kveld og prednisolon tabletter hver morgen. Prøv å ikke tenk på det da du.

Snapchat-1634567914443609992

Og om ikke all den galskapen skulle vært nok til et helt liv, har jeg altså tatt det enda lenger. Jeg har nemlig, til tross for min iboende skepsis, prøvd akupunktur. Og, vel, det er i grunn ingen bedre måte å si det på enn at jeg er frelst. Etter å ha hørt flere rose akupunktur opp i skyene ift ivf forsøk måtte jeg undersøke litt på egenhånd, og fant da ut at en del forskning på akupunktur ved ivf hadde gode resultater. Ikke mindblowing resultater, men mer sånn at det faktisk ikke kan skade å gi det et forsøk. I tillegg kom jeg over en artikkel om Ane Dahl Torp som etter tre aborter fikk sitt gullbarn, og var overbevist om at dette skyldtes akupunktur. Jeg er en evig sucker for happy endings, så i neste øyeblikk booka jeg time.

Men jeg gikk til akupunktøren med null forventninger. Virkelig ikke. Jeg hadde kun bestemt meg for å være åpen. Og der møtte jeg en fantastisk dame som ikke bare var varm og omsorgsfull, men som også viste meg raskt at hun hadde mer kunnskap om både endometriose og prøverørsbehandling enn mange leger jeg har møtt opp gjennom. Og da fikk jeg tillitt. Hun brukte god tid på å «analysere» meg, og jeg følte at hun leste meg som en åpen bok. Blant annet kunne hun fortelle meg at jeg var helt tom for energi og krefter. At alle har en kiste med reservelager som man kan hente ut litt ekstra krefter hvis man har en tung periode fysisk eller psykisk, men at min nå var brukt opp av at kroppen min hadde kjempet en veldig lang kamp både fysisk og mentalt. Ikke veldig oppløftende å høre kanskje, men desverre er det nok sant. Og målet hennes var å hjelpe meg til å få tilbake litt av denne energien. I tillegg til å styrke livmoren og «rense» blodet slik at et embryo vil feste seg der. Jeg skal tilbake to ganger til i denne rugeperioden, og jeg må si at jeg kjenner at jeg gleder meg. Det er det eneste behagelige jeg har gjort på en undersøkelsesbenk/madrass på så lenge jeg kan huske. Og når jeg gikk ut derfra følte jeg meg så lett. Det er vanskelig å beskrive, men uavhengig om det kun hjelper mentalt eller også fysisk, så er jeg nå overbevist om at dette er utelukkende positivt. Om ikke annet gir det meg en behagelig ro, og i tillegg vissheten om at ingenting har vært uprøvd.

IMG_20160203_154331

Jeg har lovt meg selv, og mannen, å ikke være testetøs denne gangen og gå helt bananas med graviditetstestene altfor tidlig. Det er jo selvfølgelig lettere sagt enn gjort og jeg angrer bittert på den lovnaden nå. Men jeg har faktisk ikke kjøpt noen test enda, og har i det minste planer om å holde ut til neste uke. Jeg forsøker å tenke at jeg så lenge jeg ikke har tatt test, kan jeg i det minste drømme om at jeg er gravid. Og akkurat nå, i denne stund, er det egentlig en ganske god følelse ❤

 

Advertisements

Tålmodighetens prøve

I dag er det rugedag 7. Tida går sakte, og jeg blir gal.

Jada, det er så lett å si at man ikke skal tenke på det og alt det der. Men herlighet da? Man skal jo liksom leve som om man er gravid, og da er det rimelig vanskelig å ikke bli mint på det hele tiden. Ikke drikker jeg koffein eller alkohol, tar ikke smertestillende om jeg så blir lenka til senga hele dagen, holder meg unna all nei-mat for gravide, brekker meg av tranen, kaster i meg folat og tar fortsatt progesteron hormon, blodfortynnende sprøyter og prednisolon tabletter. Med andre ord er det ikke lett å late som ingenting.
Alt i alt føles det som om jeg er ivrig deltagende i VM i ruging for tredje gang, og fader heller, denne gangen skal jeg komme i mål med gullmedaljen rundt halsen altså!

Denne runden skal jeg i utgangspunktet ikke ta blodprøve, da klinikken ikke praktiserer det, men kun hjemmetest. Og den skal jeg altså da ikke ta før 15 oktober, da det har gått 13 dager siden egginnsetting. I dag dumpa det ned 5 graviditetstester i postkassa vår, så vi får jo se om rugehøna klarer å være så tålmodig…
pinterest.com

Jeg har veldig lyst til å si at jeg er forberedt på det verste, og det er jeg sikkert innerst inne også, men av en eller annen merkelig grunn er jeg så ihuga optimist altså! Rett og slett fordi jeg tenker at nå er det på tide. Nå synes jeg at vi har venta så himla lenge og gått gjennom så mange ildprøver, og generelt prøvd det meste, så nå er det vår tur. Og hvis det viser seg å ikke være det, ja da kommer jeg til å bli ravende forbanna. Så enkelt er det bare.

Kort oppsummert er det slik følelsesregisteret mitt best kan beskrives om dagen:

  • jippi vi kommer til å få tvillinger!
  • fader, nå kommer mensen.
  • er det på tide å teste da tro?
  • lurer på hva slags barnevogn vi bør ha…
  • jeg kommer aldri til å bli mamma.
  • hvordan skal vi få råd til enda en runde?
  • Denne fargen synes jeg vi skal ha på barnerommet!
  • Kan vel ikke regne med å bli gravid nå som jeg har blitt det de to andre gangene..
  • Er det for tidlig å kjøpe ammebh?
  • Om tre uker kommer jeg til å abortere enda en gang.

Ventetid.

57abb9444edcd2c105741a1eed97e381

Sprekkeklar

På en litt annerledes måte…

For herlighet som det sprenger nå!
Og det er kanskje ikke veldig rart. På ultralyden fredag kunne vi nemlig se to eggstokker fulle av eggposer i modning, som perler på en snor. Gynekologen ble imponert, mannen ble imponert, og jommen kjente jeg ikke på en ørliten stolthet der jeg lå i den velkjente posituren i gynekologstolen.. en stolthet over at akkurat dette får kroppen min liksom til. Kroppen har sugd til seg hormonene jeg har sprøytet inn som en svamp, og det har resultert til at hver eggstokk har klargjort 9 eggposer – altså tilsammen 18 eggposer! d5f10dfa68fe3ec3a823eee37c0aa2c7

Stolt og fornøyd som den mest produktive høna i hønsehuset kunne jeg vente på telefonen fra klinikken, og dommen over planen videre. Men jeg burde skjønt at de er nøye og gjør ingenting halvveis. Ettersom noen av eggposene var litt små, ville de at jeg skulle bruke medisinene noen dager ekstra for å forhåpentligvis klargjøre samtlige til uttak. Noe som selvfølgelig er veldig fornuftig. Men jeg ante virkelig ikke at det gikk ann å bli så sprekkeklar uten å faktisk være høygravid. Magen er S T I N N og med kroppen full av hormoner føles humøret omtrent like skjørt som et aspeløv. Men ellers er vi ved godt mot, og håpet føles større enn på lenge.

Snapchat-1960531118355640205

Etter en helg hvor jeg desperat har forsøkt å få tankene bort fra alt det som nå skal skje, gikk ferden til Haugesund først i dag. Det ble en nydelig tur i vakker høstnatur, og nå er vi innlosjert på hotellrommet klare for noen utfordrende og spennende dager.

I går kveld ble den siste injeksjonen satt for å sette igang sluttmodningen av eggene, og i morgen tidlig er det dags for egguttak.

Og hvor klar jeg føler meg spør du?

Omtrent som en høygravid på overtid som føler seg som en alltid-ukomfortabel-elefant i et altfor lite rom, som venter utålmodig spent på å se sin lille baby. Sånn føler jeg det for egga mine da (hvertfall kanskje nesten). Er lov å kalle meg rar.

Vi skal være her i Haugesund frem til fredag, og hvis alt går som det skal reiser jeg da hjem med en spire i magen. Kanskje er det her starten på et nytt liv skal begynne.

U R Amazing

U R amazing

Håp

15f163e75db3fdd86866890ad659ac0dI dag er det rugedag 8. Og det er først på mandag – om seks dager, at jeg skal på sykehuset for blodprøve.

Men tida har faktisk gått fortere denne gangen. Kanskje er det fordi jeg har blitt flinkere til å holde ting litt på avstand. Kanskje er det fordi det har vært påske og hverdagen har vært mindre rutinepreget. Jeg vet ikke.Men det jeg vet er at dette er en skikkelig emosjonell berg- og dalbane, og uansett om jeg prøver hardt å ikke tenke på det – så gjør jeg jo det. Hele tiden. I det ene øyeblikket er jeg i himmelen av optimisme, i neste øyeblikk i den pessimistiske kjelleren.

Ellers er det lite nytt å melde fra rugehøna:

  • Symptomer: Nada. Bare masse bivirkninger fra hormonene jeg propper i meg. Men jeg har blitt ekstremt varm! (har målt temperaturen til 38,2 tre ganger)
  • Positiv følelse: 65% (men med bølger av 0% titt og stadig)
  • Antall hikstegråtutbrudd: 2
  • Antall hormonelle *kjefte-gråte-le om hverandre* utbrudd: mista tellinga..
  • Antall tester tatt: 1 (…)

IMG_3594

Ruger på gullegget

I går fikk vi vite fra Rikshospitalet at egget de hadde tatt opp fra fryseboksen hadde overlevd opptiningsprosessen – og var klar til innsetting. Med et stort smil om munnen var det bare å kaste seg rundt til sykehuset, og forberede seg mentalt på det som måtte komme.

Selve innsettingen er veldig fort gjort. Embryoet blir ført inn i livmor med et tynt kateter, og så la legen hånden sin på magen min og smilte : «Nå er det der inne hvor det hører hjemme».

Det føles jo veldig rart å vite at man nå har et befruktet egg inne i seg. Faktisk et lite liv. Et liv hvor allerede nå det er bestemt om vil bli en gutt eller jente, med blondt eller brunt hår, blå eller brune øyne. Et liv som kan bli til et barn. Et liv som kan bli til alt vi noensinne har drømt om.

IMG_3564

Til tross for at omstendighetene nå egentlig er de samme som sist jeg satte inn et befruktet embryo, så føles det likevel annerledes. Hvorfor vet jeg ikke. Kanskje det var den naive optimismen som fylte meg sist da jeg umiddelbart hadde en god følelse. Kanskje er det den vonde erfaringen det hele endte med som nå gjør meg mer varsom. Men jeg jobber med meg selv med å være forsiktig positiv. Man har jo så lyst til å vite hva man kan gjøre for å forsikre seg om at det lille livet klorer seg fast, men det eneste man får beskjed om er å leve som om man er gravid. Altså er man egentlig gravid til det motsatte er bevist. Bare det i seg selv gjør jo det hele til en påkjenning hvis det ikke går veien, når du har gått rundt som du er gravid i to uker for så å kanskje ikke være det likevel.

Jeg har sterk tro på at det psykiske og fysiske ved kroppen henger tett sammen. Og selv om man ikke vet hva som gjør utfallet for om det fester seg eller ikke tenker jeg at det beste er å vite at man har gjort alt det man kan. Det er en så forferdelig følelse å gå å tenke i ettertid på om det var den ène tingen du gjorde eller ikke gjorde som kanskje gjorde utfallet. Til tross for at det sikkert ikke er så «svart hvitt», så handler alt om hva du selv kan leve godt med i ettertid.

IMG_3560

For min del forsøker jeg så godt det lar seg gjøre å ha fokus på andre ting enn det som skjer inne i kroppen (utvilsomt lettere sagt enn gjort). Samtidig vil jeg jo legge forholdene så godt til rette som mulig, noe som for min del innebærer at jeg: Spiser ekstra sunn og næringsrik mat, holder meg i lett aktivitet så lenge formen tillater det (gjerne utendørs så jeg får litt ekstra tilskudd av endorfiner), tar multivitamin, tran og folsyre, reduserer koffeininntaket til et minimum, kutter ut mine vanlige smertestillende, unngår stress så godt det lar seg gjøre og holder magen og kroppen jevnt over varm og tilfreds.
I tillegg forsøker jeg å være ekstra snill med meg selv med å lytte til kroppens behov for ro og hvile.

Alt i alt tror jeg det er viktig at kroppen føler seg tilfreds og ivaretatt for at det skal ville huse et ekstra liv.

img_3146

Rugehøne

I dag er det rugedag 9, og det er 3 dager til blodprøve!
Jeg tror aldri jeg har sett så mye frem til en mandag noen gang som det jeg gjør nå. Om det blir en blåmandag, eller en gulmandag (min tanke om en fin dag er alltid gul), gjenstår å se. Men uansett skal det bli fint å få et sikkert svar. Uansett hva det blir, så skal vi takle det. Med smil, tårer, eller begge deler.

Jeg begynner å forstå hvorfor dette ofte blir kalt den verste perioden gjennom hele forsøket. Det er vanskelig å holde seg på jorda altså. Testet har jeg også gjort. Selv om jeg vet det er forferdelig dumt å gjøre det så tidlig. Ellers, er det ikke så mye nytt siden sist. Kort oppsumert:

  • Antall hikstegråtutbrudd : 3
  • Positiv følelse: 85 % (ja, veit, overraskende mye!)
  • Antall søvnløse netter: 5/5
  • Symptomer: alle. (kan strekke meg til å innrømme at hodet kanskje tuller litt..)
  • Antall tester tatt: 1.. nei 2… okei 3 da.

b09df6713751f05b721542d6109b89d9

Vi håper, håper, håper mer enn noen gang ❤