I dag er det rugedag.. tja, jeg vet ikke helt hvordan jeg skal telle nå jeg. Men lille embryo er 10 dager gammelt, og det er 5 dager siden innsetting. Godfølelsen og engstelsen kjemper om å ta plass i hodet. Og i hjertet. I det ene øyeblikket er jeg HELT sikker på at jeg er gravid, mens i neste tar jeg meg i å overbevise meg selv om det motsatte. Tenk at et så lite frø kan ta opp så mye plass i hodet?
Tanken på at vi har to fine på frys føles beroligende. Og jeg prøver å fokusere på at håpet ikke er ute om det ikke skulle gå nå. Men likevel..tanken på at ventetiden kanskje kan være slutt, er så deilig å omgi seg med!
Vi har aldri opplevd at de som kan det (klinikken) har vært så positive på våre vegne før. Og de tør å si det om ikke de har helt troa. Men nå hadde de virkelig troa, såpass troa at legen faktisk sa rett før vi dro : «Jeg kan jo ikke love noe, men..dette er virkelig et perfekt forsøk.» Så smilte hun bredt og krysset fingrene. Det gjør noe med oss. Optimismen smitter, og det er jo veldig bra, men også skremmende.
Jeg forsøker å ikke være så streng med meg selv denne gangen. Jeg holder meg unna koffein,alkohol og smertestillende, men ellers forsøker jeg å slappe litt mer av og ikke være så redd for å gjøre noe galt hele tiden. Ettersom eggstokkene er så store har jeg fått streng beskjed fra klinikken om å ikke løfte og være forsiktig med brå bevegelser. I tillegg til å slappe mye av, helst ikke få høy puls og fortsette å drikke helst 3 liter om dagen så jeg holder overstimuleringen under sjakk. I tillegg bruker jeg fremdeles albyl-e, prednisolon og progesteronstøtte 3 ganger om dagen, så det er fortsatt nok å holde styr på kan man si..
De siste dagene har magen begynt å sprenge en del igjen, og jeg synes jeg kjenner igjen smertene som vann i buken. Hvis overstimuleringen gir gradvis mer symptomer fremover, kan det bety at egget har festet seg og begynner å produsere hcg som forverrer det hele. Så egentlig er det jo et godt tegn, så lenge jeg holder det under kontroll. Men det kan jo også bare være endometriosesmerter, som jeg tolker på en annen måte. And the analyzing begins…
Flere har spurt om jeg skal teste snart, og som testomanen jeg er må jeg innrømme at det er lite annet jeg tenker på for tida. Men frykten holder meg tilbake. Hvertfall enn så lenge.
I følge klinikken er ikke testdag før 21 April, men ettersom det var en blactocyst vi satte inn kunne jeg gjerne teste et par dager før. Det føles som år og dag til den datoen, så den kommer jeg nok sikkert ikke til å klare å forholde meg til. Heldigvis har jeg lært av tidlige feil og ikke inngått noen lovnad med verken meg selv, mannen eller høyere makter om å ikke gå bananas med testingen denne gangen. Så om det svake øyeblikket overmanner meg kan jeg hvertfall teste som en gal med god samvittighet 😉
Men enn så lenge føles det greit å ikke vite.
Selv om jeg føler at jeg kanskje allerede vet.
medhjertetihaanden 