Mammatanker

Jeg har nå kommet til uke 30 (snart 31!) og er i tredje og siste trimester av svangerskapet. Jeg merker at hodet begynner å forberede seg på at den lille faktisk kan være rett rundt hjørnet. Drømmene mine har forandret seg til å bli realistiske drømmer om hvordan det er å ha et barn i hus, og jeg har et enormt behov for redebygging og det å gjøre alt klart. Jeg koser meg glugg med å pusle rundt i huset med de mange forberedelsene. Det er en deilig følelse å kunne vaske de bittesmå bodyene og henge opp de latterlige små sokkene til tørk før jeg kan brette de omhyggelig å legge de i stellekommoden. I stua har leandervuggen jeg har drømt å kjøpe i årevis, blitt til en naturlig del av interiøret. Barnerommet er så og si klart, til tross for at det jo blir en stund til det blir tatt i bruk. Og flere ganger om dagen titter jeg innom bare for å kjenne på følelsen det gir at dette rommet som så lenge har stått og ventet på å bli tatt i bruk nå endelig er like forberedt og utålmodig på å treffe den lille som vi er.

Jeg har i store deler av graviditeten følt meg i bedre form enn jeg vanligvis gjør. Forutenom bekkenplager som jeg har måtte ta hensyn til, har mine vanlige magesmerter tatt mindre plass i livet mitt og jeg har følt meg rett og slett friskere enn jeg har gjort på flere år. Men desverre har smertene de siste ukene kommet krypende tilbake igjen. Først fikk jeg en blødning, som gjorde at jeg umiddelbart etter jobb måtte tusle bort på fødeavdelingen med klump i halsen på størrelse med en tennisball. Heldigvis så alt fint ut, og jeg kunne puste lettet ut igjen. Men så fikk jeg mer og mer vondt i magen, og kynnerene jeg vanligvis bare synes er facinerende – begynte å bli litt vel kraftige. Det viste seg at jeg hadde urinveisinfeksjon, og da det måtte to antibiotikakurer til for å riste den av meg ble jordmor bekymret for at de sterke kynnerene kunne gå over i premature rier. Men heldigvis gikk det også bra. Magesmertene er der fremdeles, noen dager kjenner jeg de bare periodevis, andre dager blir jeg nærmest sengeliggende. Teorien er at disse kommer av de mange sammenvoksningene jeg har i bukhulen, og nå som magen vokser kraftig vil disse strekkes,irriteres og eventuelt revne. Så tiden er inne for at det ikke blir særlig til søvn. Men så lenge alt er bra der inne med den lille huleboeren, er det helt i orden. Det er tross alt veldig mye hyggeligere å være våken om nettene nå, og kunne se den lille romstere der inne i magen min, enn alle de gangene jeg har ligget med tårevåte øyne og en utmattet kropp enten av smerter, fortvilelse – eller begge deler.

Etter at jeg hadde annonsert graviditeten på facebook (altså på min private profil, og ikke bloggens) ble jeg lagt til i en lukket gruppe for mammaer. Jeg ble både litt satt ut og litt rørt av at jeg var «kvalifisert» til å være med i en slik gruppe – tenk at jeg nå ble sett på som en (snart) mamma? Det viste seg at i denne gruppen var 90% av alle jeg kjenner eller noen gang har kjent som har klart å produsere frem et barn eller ti automatisk blitt medlem underveis i sin produksjon. Som om mammaer all over har dannet seg et eget lite unike samfunn i felleskap hvor de løser alt av problemer rundt sine små verdensborgere, godt skjult for alle andre enn akkurat de som har klart å produsere.

Og plutselig åpenbarte en helt ny verden seg for mine føtter. En verden jeg trodde jeg visste noe om, men som viste seg å være en verden hvor jeg står på utsiden og titter inn med vidåpne øyne og gapende munn i sjokk over hvor mye jeg ikke kunne eller visste noe om. Jovisst var jeg klar over at jeg ikke var noen ekspert hva barn angår. Men hvor har denne jungelen gjemt seg hele livet? En jungel full av ukjente arter, som vognposer, vippestoler, nesesugere og flasketyper. Litt etter litt fanget jeg opp nye ord, og bugaboo, neonate og voksi ble plutselig ikke bare rare lyder, men ord som faktisk ga mening. Jeg tok meg i å lese med dyp konsentrasjon og interresse tråder som omhandlet 4-month sleep regression, bekymringer rundt hacking av videobabycall og om vognposen burde ha åpning foran eller på siden.
HVA har skjedd med å lese om Kardashians, liksom? Plutselig kom det over meg, som lyn fra klar himmel, ikke bare er jeg i ferd med å skape et barn, jeg er også i ferd med å skape en mamma.

Uke 30 ❤

Jeg nyter virkelig det å gå gravid. Jeg nyter hvert spark jeg får og til og med hver kilo jeg legger på meg. Det betyr ikke at jeg har et «enklere» svangerskap enn alle andre. Men kanskje det betyr at jeg har et annet perspektiv som er vanskelig å sitte med om man ikke har hvert gjennom det vi har vært gjennom. Til tross for svangerskapskvalme, bekkenløsning, blodtrykksfall, jernmangel, nestenbesvimelser, halsbrann, magesmerter, blødning, urinveisinfeksjoner og 2 timer med søvn hver natt, har jeg nemlig fortsatt vanskeligheter for å tro at jeg faktisk er så heldig å få oppleve dette.

Jeg har delt åpenhjertig om denne reisen frem hit, men situasjonen vi befinner oss i nå synes jeg er vanskeligere å være helt åpen om. Ikke det at jeg ikke ønsker det, men jeg bare føler meg litt mer privat. For plutselig har jeg blitt en del av alle de andre, alle de som har fått dette til før meg. Og det er fint, for det har tidligere vært litt sårt å føle seg så utenfor. Men likevel føler jeg meg ikke som alle andre. Når andre snakker om det å gå gravid og det å få barn kjenner jeg meg ikke nødvendigvis igjen i deres beskrivelser. Og det er litt annerledes enn det jeg hadde sett for meg. Jeg har begynt å innse at det å ha vært ufrivillig barnløs er ikke bare en fase, men noe som faktisk kommer til å prege meg, og oss, mest sannsynlig resten av livet. Vi har nok et annet perspektiv på alt dette enn mange andre har nå som vi først har kommet oss hit, og det gjør det litt vanskelig å beskrive følelsene vi sitter med. Det er vanskelig for de aller fleste å se for seg livet uten barn, selv om man kanskje ikke mener å ta det for gitt. Men det å se for seg et liv uten barn er ikke vanskelig for oss. For vi har levd det livet uten å ønske det. Og vi er nå mer enn klare for å oppleve alt et liv med barn fører med seg.

Lykke

Det føles veldig rart å være meg om dagen. Det å tenke på seg selv som gravid, eller høre andre si det: «du er jo gravid», blir liksom så fjernt og uvirkelig og fører til at jeg enten fniser litt ukontrollert, eller får en liten klump i magen. For jeg føler meg jo fremdeles som en ufrivillig barnløs. En som lengter, håper og ønsker, men som liksom ikke får det til. Den siste uken har kvalmen i tillegg forsvunnet, og jeg har nå minimalt med graviditetssymptomer. Eller har jeg bare blitt vant til det? Det er jo lettende, egentlig, men fører også med seg en hel del tanker og litt uro. For plutselig så føler man seg liksom ikke gravid lenger. Og hvem vet hva som skjer der inne?

Det har ført til netter fylt av merkelige drømmer. Jeg drømmer at jeg «glemmer» at jeg er gravid og drikker alkohol, og at jeg blir sparket hardt i magen. Jeg våkner kaldsvett og med dårlig samvittighet, men heldigvis klarer jeg å summe meg etter en liten stund. Det er ikke slik at når det går bra så glemmer man alt man har vært gjennom, man bærer det som et arr som jevnlig kommer synlig frem på overflaten. Og egentlig er jeg takknemlig for det. Det har gjort meg ydmyk og sterk. Så til dere som fortsatt sitter knedypt i gjørma ; jeg tenker på dere og jeg kommer aldri til å glemme følelsene man kjenner på. Jeg vet så altfor godt hvor dype daler denne karusellen kan føre med seg.

De siste ukene har jeg periodevis hatt veldig sterke smerter i magen. Mine «vanlige», daglige endometriosesmerter har heldigvis dempet seg gradvis gjennom svangerskapet. Men istedet får jeg plutselige, skarpe smerter som føles annerledes, rundt om i hele magen. Noen ganger i kun noen minutter, andre ganger i timesvis. Det kjennes igrunn ut som om noe revner der inne, og egentlig er det jeg tror det gjør også. På grunn av betennelsen endometriosen gir så de ved siste operasjon at jeg har massive sammenvoksninger i hele det nedre bekken. Det vil si at organene er klistret sammen, til hverandre og til bukveggen med noe som ligner på spindelvev. Og når magen vokser på grunn av en graviditet, hva skjer da med disse sammenvoksningene som «sperrer» for veien? Jo, de revner, eller tøyes og strekkes. Og det gjør vondt, naturlig nok.

I dag dro vi derfor på ultralyd. Selv om jeg vet at jeg må regne med smerter, så trengte jeg en bekreftelse på at de ikke betyr at noe er galt med den lille der inne. Og gjett om vi fikk en bekreftelse på det? Et bittelite menneske, sprellende og boksende. Helt fantastisk! ❤

Mannen filmet det lille vidunderet, men irriterende nok får jeg ikke lastet den opp her. Ord kan ikke beskrive hvor lykkelige vi følte oss da vi gikk ut av klinikken, og vi dro rett på barnevogntitting med store smil om munnen. Tenk at vi endelig skal bli foreldre.. ❤

Uke 14, (13+2) og 7 cm fra hode til stump. Litt for vanskelig å se kjønn enda, men vi har begge en sterk følelse av hva som skjuler seg der inne 🙂 

Sjokka

Hormonene har vært snille med meg denne gangen. Hvis du spør mannen om det samme, er det nok ikke sikkert han er enig, men det er en annen sak. Fysisk har hvertfall hormonene vært snille med meg denne gangen, og det har vært en enorm lettelse! Jeg har nesten holdt pusten mens jeg har ventet på at de jævlige bivirkningene skulle komme som perler som en snor, som de jo alltid har gjort før. Hodepinen. Kvalmen. Hetetoktene. Svimmelheten. Marerittene. Den hovne kroppen. De økte smertene.
Tiden har gått sakte. Og jeg har ventet. Men med unntak av de to sistnevnte har jeg ventet forgjeves på de andre bivirkningene. Og gud hvor glad jeg er for det.

Mye tyder på at kroppen er alt i alt mer fornøyd med de nye medisinene jeg har brukt denne gangen. For litt over en uke siden satte jeg depotsprøyten elonva, og de siste to dagene har jeg satt daglige injeksjoner med menopur. Begge har i oppgave å stimulere de nå godt erfarne eggstokkene mine til å produsere mange store og fine eggposer. Med unntak av de to siste dagene har jeg faktisk vært litt bekymret for om sprøytene fungerte. Når eggstokkene har startet å vokse tidligere kan man trygt si jeg har kjent det. Denne gangen har det nappet og murret, men det har ikke vært direkte smerter, og det har jeg synes vært rart. Annerledes. Ja, nesten litt bekymringsfullt. Men så begynte jeg på menopur. Og det var nesten så jeg kunne se med det blotte øyet at magen min vokste. Det sprengte, banket og krampet.

Og vips var det klart for ultralyd.

Legen klikket rundt på ultralydapparatet. Sukket og klødde seg i hodet. Jeg lå der i den kjente posituren med både bena og ydmykelsen høyt.
«Finner du noen?» Spurte jeg til slutt med hes stemme da stillheten begynte å skape sin egen elefant i rommet.
«Ja.» Sa gynekologen.
«Det er veldig mange».
Og så telte hun. «13..14..15.. »
«OI!» svarte jeg.
«15 ja.. på høyre eggstokk..»
Og der sukket hjertet mitt.
«Oi…» svarte jeg igjen.
Med stemmen fylt av mindre entusiasme og mer nervøsitet.

29 eggposer. 29 E G G P O S E R ! 29 eggposer.

Shit. Jeg så mannen smile fra øre til øre. Men han hadde ikke lest det jeg hadde lest. Og hørt det jeg hadde hørt. For 29 eggposer fordelt på to stakkars slitne eggstokker som har vært gjennom mer enn èn vinternatt og hormonkur før, ja, det er ikke bare,bare.

Faren for OHSS (overstimulering) er ganske mye forhøyet når det ligger an til så mange egg. Det sier seg selv når jeg også tidligere har blitt mildt overstimulert med henholdvis 8 og 16 egg ut. Eggstokkene er store og skjøre, og de kan i verste fall vri seg rundt seg selv om man ikke er forsiktig med tunge løft og hurtige bevegelser. Jeg kan bli sengeliggende og kan trenge sykehusinnleggelse. Og i aller verste fall kan forsøket bli avbrutt før de får tatt ut egg. Og det var akkurat det jeg var mest redd for i dette øyeblikket der jeg lå med bena høyt og gynekologen ved min side. Men i beste fall kan alt gå helt fint, og det hele resulterer i mange, mange fine egg og perfekte embryoer. Vi satser på det siste.

Noen minutter senere ringte klinikken og ga meg info om planen videre. «Det var riktigt mange ægg» sa damen på varm og moderlig dansk. Jeg rakk såvidt å sukke et lite bekymret sukk før hun fortsatte : «Men dette skal nok gå godt».  Puh.

For å ikke helle bensin på et allerede brennende bål måtte jeg slutte med stimuleringssprøytene umiddelbart og i dag ha en «sprøytefri dag». I morgen skal jeg sette eggløsningsprøyta, men bare i halv dose for å unngå å trigge de mer enn nødvendig. Og allerede på lørdag morgen er det dags for egguttak.

På et blunk var ventetiden over, og vi står midt oppi det igjen. Midt oppi tiden hvor så mye skal skje. Tiden hvor et eller flere nye liv skal bli skapt. Tiden som kan endre hele livet vårt, for alltid.

Det er på tide nå.

En dag

Jeg våkner av at magen revner. Kniven gikk inn på høyre side, rett ved eggstokken, og skar opp magen på tvers. Blør jeg? Jeg river opp dyna for å se. Nei, jeg ser ikke noe blod. Men jeg vet at det er der. Jeg forsøker å ligge urørlig mens jeg lar blikket gli over nattbordet. Det er litt vann igjen i glasset på nattbordet, men ikke mye. Nok til tre slurker, kanskje fire. Det holder akkurat. Jeg strekker ut høyrearmen og bøyer fingrene mine for å få tak i medisinene i nattbordskuffen. Imens lukker jeg øynene for å kjenne etter. Hva må jeg ta nå? En paralgin forte, eller to? En paralgin forte og en paracet. Og en diclofenac 50 mg? Ja. Jeg tror det holder. Jeg håper virkelig det holder. Blikket mitt glir over de ulike medisineskene i nattbordskuffen, og lander på ketoraxesken. Morfin. Når ingenting annet hjelper. Det er en betryggelse å vite at den er der, så kanskje jeg slipper en unødig sykehustur. Men jeg tror ikke jeg kommer til å trenge den i dag. Heldigvis.

Må bare bøye fingrene litt mer nå for å få tak i… Faen! Der kom det enda et knivstikk. Med vridning denne gangen. Jeg gisper etter luft. Biter meg i leppa for å ikke skrike.
Pust ut. Pust inn. Pust ut. Pust inn.
Fokuser på pusten.
Så lenge du puster, lever du.
Dette er peanuts.
Du er sterk.

Nå må jeg ta medisinene. Det lenger jeg venter, det værre blir det. Jeg kvinner meg opp. De fleste sier at de manner seg opp, men jeg vet at det krever en kvinnelig styrke å komme seg gjennom dette. På utpusten setter jeg meg opp i senga. Hele magen vrir seg. Kaster i meg medisinene i en rask bevegelse, og tømmer vannglasset. Jeg kaster et blikk på nattbordsklokka. Ti på ni. Innen halv ti burde det verste være over. Førti minutter til smertestillende begynner å ta grep. Det klarer jeg. Når jeg legger meg ned igjen kjenner jeg at jeg ligger på piggtråd. Piggene borer seg inn i musklene i korsryggen, i hoftene og setet. Fader også. Sakte vrir jeg meg rundt over på høyre side så jeg kan ligge i fosterstilling. Varmebeltet jeg alltid ligger med om natten skrur jeg opp til full styrke. Trekker opp tskjorta slik at beltet kommer rett på huden. Jeg pleier å bli rødflammete og nummen når den er så varm, men nå kjenner jeg ingenting. Kun knivstikkene, piggtråden, krampene, og den revnede magen kjenner jeg. Og det er nok det. Jeg ser på klokka igjen. Syv på ni. Er det mulig at tida går så sakte? Auuuuuuuu. Klarte ikke la være å lage lyd denne gangen, men jeg skrek ikke. 35 minutter igjen.
Jeg kjenner at jeg begynner å bli nummen i ansiktet, jeg trekker hånden opp for å forsikre meg om at det fortsatt er der. Hånden kjenner at ansiktet er kaldsvett. Det er som å ta på noen andres ansikt. Stivt og kaldt. Sikkert blekt også. Blodtrykksfall.
Godt at jeg allerede ligger så jeg slipper å falle når jeg besvimer.
Helvete! Nytt knivstikk. Aaaaaarrgh. Jeg skrek denne gangen. Men ikke så høyt.

33 minutter igjen.

Dette var en morgen i mitt liv. Jeg kan ikke si den er uvanlig. Men jeg vil heller ikke godta at dette er verken vanlig eller normalt. Dette var en liten bit av en dag med endometriose. Alle dager er ikke slik. Men alt for mange er det. De fleste dagene er smertene smygende, moderate, og kroniske. Mens enkelte dager er smertene så store at kampen er for stor alene, og jeg havner på legevakta, i ambulansen, eller på sykehuset. Men alle dager, absolutt alle dager, er preget av smerter i en eller annen grad. Det klarer jeg å leve med, men det tar mer krefter enn det de fleste kan forstå. Dette er ikke en jobb jeg kan ta ferie fra, si opp eller bli sykemeldt fra. Det er ikke en jobb jeg har søkt på, utdannet meg til eller blitt rekruttert til. Men det er en jobb. Noen ganger en fulltidsjobb, andre ganger en deltidsjobb. Og selv om jeg ikke vil ha denne jobben, så må jeg gjøre den. Hver eneste dag.

Mars er «endometriosis awareness month». Men så vidt meg bekjent blir ikke det snakket nevneverdig om i Norge, og da blir det heller ingen «awareness» og rope hjem om. Endometriose er en sykdom som rammer opp til 10% av alle kvinner i større eller mindre grad. I Norge tar det gjennomsnittlig 7 år å få diagnosen. Den eneste måten å behjelpe dette på er ved økt kunnskap og informasjon om sykdommen. Symptomene kan være mange og diffuse, noe som også vanskeliggjør diagnotiseringen ytterligere. Men de mest uttalte symptomene er smerter, som gjerne forandrer intensitet gjennom menstruasjonssyklusen, og infertilitetsproblematikk. Noen kvinner har ingen symptomer, og kan leve et helt normalt liv med sykdommen. Mens andre blir totalt invadilisert av smerter og får kraftig redusert livskvalitet. Også finnes det selvfølgelig mange midt i mellom, slike som meg. Desverre er det slik at behandlingsformene for endometriose ikke kan kombineres med barneønske, og derfor vil flere som meg, yngre kvinner i sin beste alder, ofte være svært plaget da vi midlertidig ikke kan behandles for sykdommen når vi forsøker å få barn.

Dette er en sykdom som kan ramme datteren din, søsteren din, venninnen din, moren din, deg. Man kan spørre seg om sykdommen hadde vært mer kjent om den også kunne ramme din far, kamerat, bror og sønn. Men det blir jo bare noen rødstrømpetanker man kan ofre i blant. Det viktigste er at informasjonen kommer ut slik at DU kan ta grep om du kjenner igjen symptomene og slik kan få tidlig behandling så ikke sykdommen får utvikle seg unødig.

Og om du skulle være så uheldig å få den, eller ha den, så ønsker jeg deg all styrke i verden, fra en endosøster til en annen.

Jeg er ikke et offer. Jeg er en fighter. Hvis du ikke ser forskjellen. Så les om dagen min en gang til.

Two is all you need

Oppdateringen kom sent denne gangen. Grunnen er at vi ble sittende fast i stormen i Haugesund(ikke fullt så dramatisk som det høres ut altså), og jeg hadde kjedelig nok ikke med lader til mac`en. Men sent, men godt, her kommer den siste oppdateringen fra rugehøna.

Stille før stormen i Haugesund

Torsdag fikk vi beskjeden om at 6 av de 16 eggene fra uttaket hadde blitt befruktet. Sykepleieren fra klinikken var sprudlende på telefonen. Jeg var lei meg. Ikke fordi 6 egg ikke er bra, men fordi jeg hadde økt forventningene nå som vi hadde fått ut så mange egg. Klok av skade visste vi at en del av de befruktede eggene kom til å falle fra i løpet av natten, slik det har skjedd før. Og vi forberedte oss på at det ikke kom til å bli noen på frys denne gangen heller. Jeg tenkte tanken om at vi nå igjen hadde alt å tape, men slo den raskt fra meg. Positivitet er nøkkelordet nå.

Så kom fredag formiddag og klamme hender. Da vi endelig kom inn til legen kunne han fortelle oss at det nå bare var to embryo igjen. De var firedelte og av perfekt kvalitet. Det ene et lite hakk bedre enn det andre, slik som sist. Legens anbefaling var å sette inn begge to, noe som vil øke sjansene med omkring 15%. Vi rakk å si oss enig før legen reiste seg opp: «Kom så gjør vi deg gravid!». Jeg ristet av meg skuffelsen over manglende fryseegg og smilte av legens tørre forsøk på humor. To små, magiske frø skulle nå settes tilbake i meg, og de trenger all positivitet de kan få.

På en stor skjerm kunne vi se de små spirene. To små embryo. To små liv som kan bli til alt vi noensinne har drømt om. Tenk at alt dette klarer kroppen vanligvis på egenhånd! Det er virkelig et mirakel. Mannen holdt meg i hånden, og etter et øyeblikk var gulleggene plassert inne i livmoren min. Der skal de forhåpentligvis vokse seg til å bli ett, eller to(!), små mennesker. Men veien dit er enda lang, det vet vi jo fra før.

Et av to små under.

Den nydelige embryologen (ja, det heter faktisk det;) forklarte oss gledesstrålende om eggenes utvikling. Vi fikk se bilder av hvordan de hadde ruget og delt seg i embryoscopet, og der kunne vi også se at flere av de delte seg ikke slik som ønsket. Det kan være endometriosen som gjør at eggene mine ikke er så bra som ønsket. Men det kan også være helt andre grunner. Det vet vi ikke, og det får vi kanskje aldri vite. Det viktigste er at det ble to gode embryo til slutt, og tiden er nå inne for å glede seg over de.

Før vi dro fra klinikken gikk vi gjennom medisinene og videre oppfølging sammen med den moderlige, gode sykepleieren. Tårene mine kom fort. Plutselig gikk det opp for meg at den grusomme ventetiden skulle begynne, og et behov for å lufte tankene meldte seg plutselig. Jeg fortalte om redselen for å miste igjen. Om frykten for at det skulle bli nok en ekstrauterin graviditet og påfølgende operasjon. Om følelsen av maktesløshet, og hvordan jeg stadig er redd for å gjøre noe galt som fører til disse abortene. Hun tørket tårer, og beroliget meg. Det var godt. Og jeg kunne gå ut derfra med smilet på plass igjen.

Eggstokkene er STORE denne gangen, og overstimuleringen kan være rett rundt hjørnet. Det presser forferdelig i magen, men dette har jeg jo vært gjennom før. Så jeg må holde meg i ro og drikke litervis av vann. I tillegg fortsetter jeg å bruke blodfortynnende sprøyter, slik at sjansen for blodpropp (som er en fare ved overstimulering) senkes.

Alt fokus er nå på å ruge på de to fine gullegga. Og jeg sitter med en underlig følelse av å vite mye samtidig som jeg ikke vet noenting. Aller helst skulle jeg tittet inn i livmoren min kontinuerlig, slik at jeg vet akkurat hva som skjer med de lille spirene til enhver tid. Men det kan jeg ikke, og godt er kanskje det. I to lange uker må vi vente, håpe, og tro. Ventetid. Den verste perioden av de alle.

Tallet er…

En tøff dag er endelig ved veis ende. For jeg kan ikke komme utenom at egguthenting er tøft, fysisk og psykisk. Men herlighet så glad vi er for at vi har tilbragt denne tøffe dagen i de aller beste hender her i Haugesund! Makan til omsorg og ekspertise skal man lete lenge etter. Det å bli møtt av en moderlig klem, med god tid, at de har lagt en plan for at denne egguthentingen skal bli mindre smertefull enn forrige gang, at de anerkjenner at dette er utfordrende. Jeg får virkelig ikke fullrost de nok.

Jeg ble møtt med dobbel dose startdose av fentanyl, et morfinstoff som sprayes inn gjennom nesen. Og heldigvis for det. Eggstokkene var superstimulerte, stappfulle av eggposer. Når jeg tittet opp på den store skjermen kunne jeg se alle eggposene som lå der og ventet på å bli sugd vekk av kroppen min. Jeg var glad og redd på samme tid. Dette kom til å ta tid.

Jeg holdt hardt i hånden til mannen og lukket øynene. Det første stikket kom mens legen og sykepleieren fortalte om den nye frityrkokeren de hadde fått i julegave. Og det roet nervene mine å få fokuset over på andre ting enn smerten. Hver gang jeg åpnet øynene kunne jeg møte sykepleierens ørneblikk og det gjorde meg trygg. Jeg kunne raskt puste lettet ut over at det gikk bedre enn forrige gang. Jeg kunne fokusere på pusten, finne indre urkvinnestyrke og de tok seg god tid til at jeg kunne hente meg inn igjen når jeg sleit. To av eggene lå veldig kronglete til, det virket som de hadde hengt seg opp i arrvev på den siden jeg måtte fjerne egglederen, og det kjentes. Smerten var intens, og de var tilslutt umulig å få tak i for legen. Men når han avsluttet, kunne embryologen rope ut til oss med ivrig stemme at vi hadde fått hele 16 egg!

Full av tårer kunne jeg legge meg nedpå, med det store smilet til mannen ved min side. Takknemlige for at jeg klarer å produsere egg, kunne vi juble mellom tårene. Ny rekord i egguttak og rommet fullt av optimisme. Jeg kunne kjenne en bølge av håp skylle over meg. En varm følelse som har vært litt for fjern i det siste. Kanskje dette virkelig blir den siste gangen vi må gjennom dette?

Etter at embryologen har gjort sin magi med eggene i løpet av dagen, med å forsøke å befrukte hvert og ett egg, blir de lagt i embryoscoop over natten. Her er det den brutale naturen som rår, og om de utvikler seg videre eller ikke er helt ute av vår kontroll. I morgen tidlig får vi beskjeden om hvordan det har gått med eggene i løpet av natten, og på fredag blir det forhåpentligvis tilbakesetting av det aller mest perfekte egget!
Hvis flere av eggene har god kvalitet, kan de fryses ned til senere forsøk. Og som vi håper at det endelig skal bli noen på frys! ❤

Kroppen føles mørbanka, og det er nå fullt fokus på å samle krefter til den lange veien som venter oss de neste ukene. For kloke av skade vet vi at fjerde runde har såvidt begynt. Men vi er klare. Det skal kjempes med nebb og klør.

Helvetesuka

I utgangspunktet tenkte jeg at jeg ikke skulle kjede dere med nok et innlegg om hvordan hormonene gjør meg gal. Dere har jo liksom hørt det før, og nå som det er fjerde gang kan det helt enkelt bli for mye. Men altså, hvem prøver jeg å lure? Det er jo virkelig en ren galskap disse hormonkurene. En kjempesandwich av alle menneskelige følelser i sprøyteform. Å ikke skrive om det i en blogg som i all hovedsak handler om hva veien mot mammadrømmen koster, ville jo vært som om Petter Northug ikke nevner i et dybdeintervju at han faktisk trener for å nå toppformen.

Jeg synes lenge at denne runden var lettere hormonelt sett enn de andre forsøkene. Det var nesten så jeg lot meg selv håpe at jeg på en måte hadde blitt «immun» av alle hormonkurene, og at de ikke lenger kunne nå inn til mitt nå (kanskje litt) hardbarka hjerte. Men så kom hormonveggen. Smilet prellet av, og tårene kom som en evigvarende tsunami. Det er vanskelig å forklare hvordan det føles. Men generelt kan jeg si, hvor enn nitrist det høres ut, at det har ikke vært mye livsgnist å trekke frem de siste dagene.

Jeg og Kardashians vettu. Og ordentlige verdensproblemer.

For det er seigt. Jeg kan ikke komme utenom det. Men selv om alt føles mørkt og negativt, så vet jeg jo nå, heldigvis, at dette ikke er MEG. Det er en versjon av meg som blir til hver gang jeg propper i meg altfor mye hormoner. Og det går over. Takk og lov for at det går over.

I går satte jeg den siste injeksjonen for å stimulere eggstokkene. Hvertfall for dette forsøket. Og forhåpentligvis for alltid. Jeg hadde trodd at egguttaket skulle skje i dag, mandag, men desverre måtte strikken av tålmodighet strekkes noen dager til. På kontrollen kunne vi se mange, mange eggposer. Så mange at gynekologen utbrøt «Oi,det var da voldsomt» når han stirret på ultralydskjermen. Eggstokkene er store, og kroppen har gjort klar 18 folikler. Og 18 folikler er jo veldig bra. Men det kjennes også, skal jeg si deg. Når eggstokkene vokser i rekordfart blir man rimelig stinn i magen, i tillegg til at de nå klemmer på sammenvoksningene mine og gjør hver minste bevegelse til en kraftanstrengelse. Så i helgen har jeg vandret rundt som en sprekkeklar høne som knapt klarer å bøye seg og som i tillegg avslutter annenhver setning med et snufs.

I kveld, nøyaktig kl 21.30, skal eggløsningssprøyten settes, som har i oppgave å modne eggene slik at de er klare for å «høstes». Egguttaket skal skje onsdag morgen, og på fredag blir det (forhåpentligvis) tilbakesetting. Vi går med andre ord inn i en psykisk og fysisk tøff uke, og jeg føler meg allerede utslitt. Er det lov å si? Jeg sier det uansett. Jeg er emosjonelt og fysisk helt på felgen, og har de siste dagene knapt snakket med mannen engang. Alt som kommer ut av meg er tårer og negative ord, til tross for at jeg ikke ønsker det. Løsningen har vært å gå inn i min egen boble med grønne smoothies og søvn.

Men på felgen eller ei, nå skal det skje. Kanskje blir fjerde runde siste runde. Kanskje det er nå det skal bli full klaff? Jeg håper. Alt vi har igjen nå er håpet. Og håpet kommer nok til å fortsette å vokse de neste dagene, til tross for at frykten er der like fullt.

Alle varme tanker, babystøv, bønner og beroligende ord som kan sendes vår vei nå mottas med stor takk. Vi trenger alt håp vi kan få ❤

 

På`an igjen

Nytt år. Nye muligheter. Og nytt forsøk.

Nesa er igjen full av hormoner. Hetetoktene er tilbake. De vonde, feberfantasilignende marerittene er tilbake. Og det skulle ikke gå mer enn åtte dager inn i det nye året før jeg trengte morfinlindring igjen. De blir bare verre, disse smerteanfallene. Og det skremmer meg så. Det er en påminnelse om at selv om det føles som om tiden står stille når man venter så på det man ønsker seg, så står absolutt ikke endometriosen stille. Den fortsetter å utvikle seg, velter seg der inne i kroppen min som en drage som bare venter på å slippe til med sine dødelige flammer.

Men jeg må håpe, og jeg må tro, at dette vil bli bedre, det skal bli bedre, når jeg er ferdig med ivf-behandlingen og kan begynne med endometriosebehandlingen.

Jeg har nå brukt nesesprayen synarela siden lillejulaften, og i morgen skal jeg begynne med resten av medisinene. Det innebærer daglige injeksjoner for å stimulere eggstokkene, daglige injeksjoner med blodfortynnende og prednisolon for å dempe betennelsen endometriosen gir, i tillegg til nesespray tre ganger daglig. I mitt strebende forsøk på å : «jeg trenger ikke å tenke på at jeg er midt i et forsøk, jeg kan tenke på helt andre ting», har jeg vært slappere med medisinklokkeslettene denne gangen. De skal nemlig tas til et fast klokkeslett hver dag, noe som jo innebærer at man må slippe alt man har i henda nøyaktig til samme tid tre ganger daglig. Det fungerer dårlig å prøve å tenke på andre ting, når man får disse påminnelsene i hytt og gevær, så det tror jeg egentlig jeg bare skal gi opp. Det er som jeg har sagt tidligere, når man er midt i et forsøk er det nærmest UMULIG å tenke på andre ting. Jeg har hvertfall prøvd, å mislyktes, fire ganger nå.

Men jeg forsøker, i alle fall, og tenke litt at vi nå stiller med blanke ark. At jeg hvertfall skal forsøke å ikke la de vonde minnene og dårlig erfaringene påvirke dette forsøket. Jeg kan ikke si at jeg er utelukkende positiv, men jeg vet ihvertfall at dette er utenfor min kontroll. Jeg skal selvfølgelig gjøre slik som tidligere, spise ekstra sunt, fylle hodet med positive tanker(så godt det lar seg gjøre), forsøke å holde kroppen tilfreds og harmonisk for at den skal ønske å huse et ekstra liv. Men alt i alt så vet jeg nå, av erfaring, at uansett hvor mye spinat og fisk jeg spiser, så kan det gå galt likevel. Så til de grader galt også. Så målet er å slappe litt mer av, og ikke være så ihuga redd for at jeg gjør noe galt hele tiden. Å være sin egen torturist. Jeg orker det rett og slett bare ikke.

Om det hjelper, tja. Vi får nå se.

PS: i jula kom det en artikkel på NRK.no hvor jeg ble bedt om å dele noen av mine tanker og følelser omkring ufrivillig barnløshet. Hvis du ikke har sett den enda kan du lese den  HER .

Urinstinkter

Her om dagen leste jeg en artikkel om ufrivillig barnløshet, hvor en gestaltterapeut med mye erfaring om temaet, uttalte at ufrivillig barnløshet rokker ved kvinners urinstinkter. «JA» skrek jeg. Inni meg. For hvorfor bryr jeg meg så mye egentlig? Hvorfor tar dette opp alle tanker, alt fokus, alle følelser? Fordi det rokker ved mine urinstinkter. På en merkelig måte var det godt å få det bekreftet.

Uansett hvor hardt jeg prøver å ikke tenke på det, prøver å ha fokus på andre ting, så kommer jeg bare ikke utenom. Jeg vil være noens mamma. Jeg vil ha et, aller helst flere, barn i livet mitt som jeg kan støtte gjennom livet. Kjenne varmen av en gråtende babybylt mot brystet i mørket når resten av verden sover. En slik isolert form for kjærlighet som jeg misunner mer enn noe annet. Jeg vil synge nattasanger. Sjekke for monstre i klesskapet. Hjelpe med lekser. Tulle og tøyse. Gråte og le. Kjøre på fotballtrening. Lage babygrøt, smøre matpakker, skifte bleier, vaske klær og være en litt teit og streng, men omsorgsfull mamma.

Å se en gravid mage gir meg en klump i halsen på størrelse med en tennisball. Og det får meg på en merkelig måte til å føle meg tom. Før var jeg sikker på at jeg kom til å oppleve at min egen kropp skulle bære frem et barn. Jeg tok det kanskje litt for gitt, slik som de fleste andre gjør. Nå, er jeg ikke så sikker. Men det  jeg er sikker på er at jeg skal bli mamma. På den ene eller andre måten. Om det blir til et biologisk, egetfødt barn, til et adoptivbarn eller fosterbarn. Det vil tiden vise.

Vi er langt forbi det å bare lene seg tilbake og vente på at mirakelet skal skje. Er det noe jeg har lært de siste årene, er det at hvis det er noe du vil ha, så må du tåle å jobbe for det.

Ivf-baby omringet av alle medisinene som skulle til for å unnfange denne nydelige jenta. Bildet er lånt av Sher Institute.

Man får ofte høre at det er en mening med alt. Det er liksom bare noe folk spyr ut som en evig stor bandasje når de ser at noen rundt seg har det vondt. Jeg har vært en av de jeg også. «Du vet det ikke enda, men alt skjer av en grunn» har jeg sagt for å trøste. Uff, så naiv jeg har vært.

For det mener jeg ikke lenger. Og hvordan skulle jeg kunne mene det? Jeg tror ikke det er mening med at jeg har blitt syk, jeg tror ikke det er mening med at vi har mistet tre spirer, jeg tror ikke det er mening med at hver gang jeg har kjempet meg gjennom en kamp – så kommer neste. Jeg tror ikke det er mening med at ansvarsløse mennesker som ikke engang er i stand til å ta vare på seg selv, får barn, tiltross for at de ikke engang ønsker det. Jeg tror ikke det er en mening med at vi som legger alt til rette for et barn, og heller hadde ønsket et barn enn en lottogevinst, ikke får det.

Hvis jeg hadde ment at alt hadde en mening så hadde jeg ikke klart å komme meg opp om morgenen. Jeg kan ikke undervurdere betydningen av tilfeldigheter. Hadde jeg gjort det, hadde livet føltes altfor vanskelig.

Men tiltross for at det føles meningsløst å måtte gå gjennom livet som ufrivillig barnløs, og med kroniske smerter, så kan man finne mening i å velge å lære av det. Å la det prege deg, det du har vært i gjennom, trenger ikke å være en negativ ting.

Når jeg var femten år gikk jeg til helsesøster for å få hjelp til de grusomme magesmertene jeg hadde. Jeg fikk ikke hjelp. Hadde jeg fått det, av henne, eller av de titalls andre i helsevesenet jeg møtte i årene som kom, hadde jeg kanskje ikke trengt hjelp til å få barn den dag i dag. Det rare med det er at jeg nå selv har en drøm om å videreutdanne meg til å bli helsesøster.

Fremfor å være bitter for at ingen tok meg på alvor da jeg trengte det som mest, kan jeg bruke min erfaring til å hjelpe andre, unge jenter som tropper opp på mitt fremtidige kontor med magesmerter. Mening i det meningsløse. 

Og når jeg i fremtiden enten som sykepleier, eller som helsesøster, møter kvinner som står midt oppe i, eller har vært gjennom en prosess med ufrivillig barnløshet, ivf, aborter, knuste drømmer og engstelse under svangerskapet, så kommer jeg til å ha mer innsikt i hva dette innebærer enn sykepleiere og helsesøstere som ikke har vært gjennom det vi går gjennom. Mening i det meningsløse. 

Jeg har lært at ingen smerte, verken fysisk eller psykisk, om enn hvor meningsløs, aldri er forgjeves. For min del vet jeg at det gjør meg til en mer empatisk og observant sykepleier. Et mer empatisk og observant menneske.

Den siste uken har alt fokus vært på å sakte, men sikkert komme meg etter operasjonen. Og med en ring av støtte rundt meg, er jeg på god vei. Vi har fått god tid til å snakke, mannen og jeg. Om veien videre. Om hva vi burde gjøre, og hva vi har lyst til å gjøre. Og det eneste som føles riktig her og nå er å gå for et forsøk til på klinikk Hausken. Det føles mer sårbart og skremmende enn noengang. Men hvis ikke vi fortsetter, vil alt føles bortkasta. Det må da komme noe ut av alt dette, eller hva? Bortsett fra manglende organer, hjertesorg, operasjoner, smerter, sykdom og aborter, mener jeg.

Hadde det vært opp til meg hadde jeg begynt på medisinene til et nytt forsøk i morgen. Men sånn fungerer det desverre ikke, og vi går inn i en venteboble igjen. Den aller verst bobla, spør du meg. Hvor tiden står stille og det er ingenting vi kan gjøre fra eller til, foruten om å vente på at kroppen skal stabilisere seg etter operasjonen. Jeg vet ikke når syklusen er i gjenge igjen, men det eneste jeg vet, er at vi er klare for neste runde.

B R I N G   I T   O N

Lottotrekning

Så var nok en egguthenting overstått. Og som jeg håper at det blir den siste noensinne. For fader altså, jeg er ikke så tøff at jeg kan si det ikke gjør vondt! Det er heller ikke til å stikke under en stol at det er rimelig mange følelser i sving under en slik prosedyre. Så mye man har forberedt seg selv og kroppen på denne dagen, føler man at man mye å tape. Og man har faktisk potensielt et helt barn å vinne.

Selv om prosedyren er den samme, ble det hele en ganske så annerledes opplevelse denne gangen. Vi fikk et eget stilfullt rom der vi kunne være alene og hente oss inn både før og etter uttaket. En morgenkåpe, tøfler og smertestillende lå klar til meg. Som på et spa. (Minus medisinene da.) Og etter en liten stund kom legen inn med mer smertestillende i form av en nesespray med et morfinlignende stoff. Jeg var kjempenervøs, og tårene var ikke langt unna allerede før vi gikk inn på selve uttaksrommet.

Jeg så for meg alt som kunne gå galt.
At det ikke var egg i noen av eggposene.
At jeg var såpass overstimulert at forsøket måtte avbrytes.
At det skulle bli masse komplikasjoner av selve prosedyren.
At vi fikk beskjeden om at vi aldri kom til å få dette til.
Katastofetanker.

Presset man legger på sine egne skuldre blir jo ikke akkurat mindre når man vet at man betaler i dyre dommer for dette. Og jeg føler jo i større grad at det er nå eller aldri. Nå har vi virkelig gjort alt i vår makt for at dette skal gå veien.

På uttaksrommet ble vi møtt av den samme sykepleieren som har fulgt oss fra første dag på klinikken. Hun ga meg en stor klem og betrygget meg. En slik moderlig trøst som er gull verdt og som gjør meg stolt av å selv være sykepleier. For en støtte man faktisk kan velge å være for et annet menneske!

Så var det bare å hoppe i det. På en stor skjerm kunne vi følge med på alle de potensielle gulleggene som lå der å ventet. Jeg holdt hardt i hånden til mannen idèt det første stikket kom. Jeg hadde glemt hvordan det føltes og jeg bet meg hardt i leppa. Forstod raskt at jeg ikke hadde sjans til å følge med på skjermen, men måtte gå langt inn i meg selv for å hente ut den indre styrken man vet at ligger der. På venstre side streifet han endometriosevev. Det må han ha gjort. Det var grusomt. Enda en spray med smertestillende, og det roet seg litt. Langt vekk kunne jeg høre gledestrålende jubel for hvert egg de fikk ut som verdifulle tall i en lottotrekning:
1 egg
2 egg
..nå er vi på fire egg!
5 egg..

Det finnes nemlig ikke egg i alle eggposene, så det hele blir en ganske så spennende affære. I teorien kan alle eggposene være tomme. Og jeg kjente en enorm lettelse for ethvert egg som ble sugd vekk fra kroppen min. Tilsammen endte vi på 10 egg! Hvor 9 viste seg å være modne. Mellom tårene smilte jeg fra øre til øre. Takknemlig for å klare å produsere egg, og lettelse over at det var fler enn forrige gang.

Tilbake på avslapningsrommet fikk jeg samle kreftene igjen i en god seng, dempet belysning og med en varmepute på magen så lenge vi ønsket å bli. Mannen roste meg, tørket tårene mine og smilte over at alt hadde gått fint. Jeg følte meg mørbanket både fysisk og emosjonelt og som en svamp sugde jeg til meg all den støtte jeg kunne få. Klok av skade vet vi at kampen har så vidt begynt, og at det er mange små, nervepirrende delmål vi skal gjennom de neste ukene. 
Etter nok en urolig natt ringte sykepleieren oss i dag tidlig for å fortelle hvordan det hadde gått med de dyrebare eggene i løpet av natten. Og til tross for uttallige drømmer om at samtlige egg hadde dødd, ble vi vekket med den gledelige nyheten om at 7 av eggene var befruktet. Enda et delmål nådd, og nå er neste steg om de befruktede eggene fortsetter å utvikle seg tilfredstillende i løpet av det neste døgnet. I morgen skal vi tilbake for å sette tilbake ett (eller kanskje to?) egg. Og hvis det er fler igjen som har utviklet seg riktig kan de fryses ned til senere forsøk. Og herlighet så dypt vi ønsker at det skal være noen igjen å fryse..

Vi er begge rimelig fulle av spenning og nerver nå, og morgendagen kan ikke komme fort nok. Drømmen har sjelden vært nærmere, og fallgruven føles dypere enn på lenge.

Livet har begynt. Nå må det bare fortsette ❤

Å se fremover

I dag fyller jeg 28 år, og jeg skal være den første til å innrømme at det siste året ikke gikk som ventet. Det har vært fullt av skuffelser, sykdom og nederlag. Ja, det har sugd – rett og slett. Jeg vet at ingen liker sytepaver – og jeg lover at jeg ikke skal bli det på permanent basis. Men i år skulle bursdagen min pokker meg inneholde en gravidemage! Den skulle inneholde et ultralydbilde på kjøleskapet og vissheten om at babyen var TRYGG. Først skulle jeg vært høygravid nå – men nei. Så skulle jeg vært i den magiske uke 12 nå – ånei da.
Så hva jeg ønsker meg til bursdagen min spør du?
Det kan du desverre ikke gi meg.
Men livet venter ikke på at jeg skal bli fornøyd. Selv om jeg sørger, selv om jeg har smerter, selv om jeg jobber mot et mål, så vil dagene fortsette å gå – med eller uten meg. Jeg må bare gjøre mitt beste for å henge med. I det siste har dagene bestått av nettopp det. Å prøve å komme tilbake til livet.

Det handler om å sette pris på de små ting i hverdagen. 

   

 

Det handler om å pushe seg selv.

Jeg har gått i motbakker. Og da mener jeg ikke bare metaforiske motbakker, men faktisk også ordentlige motbakker. Stort sett hver dag forsøker jeg å gå en ordentlig tur med hundene, noe som innebærer en forholdsvis lang motbakke på starten av turen. Den motbakken gir meg sterke magekramper hver gang. Smertene slår pusten ut av meg, jeg svimler og jeg må sette meg ned. Det er helt forferdelig å kjenne at man ikke kan styre kroppen sin slik man vil. Å føle at man er en fanget i en kropp som forsøker å stoppe meg i å leve livet. Men så kan man ikke bare bli sittende der å grine heller. Så neste dag er jeg tilbake igjen i den samme motbakken. Det har enda ikke blitt bedre. Men èn dag håper jeg at det blir det. Jeg nekter å la smertene vinne. Så hvis du ser meg der en gang, gråtende i bunnen av en oppoverbakke. Så vet du hvorfor. Tragisk som det enn ser ut er du vitne til en større kamp enn du skulle tro.

Det handler om å være der for hverandre.

Tankene har vært mange og svingende etter den siste aborten. Vi har diskutert alternative måter å få barn på. Vi har diskutert hvordan livet vårt ville blitt uten barn. Vi har diskutert hva vi skal gjøre videre. Om det er fornuftig å fortsette. Om det er fornuftig å stoppe. Det finnes ingen fasitsvar. Hodet mitt sier at vi må stoppe. At kroppen ikke klarer mer. Mens hjertet skriker kampsanger med rungende røst.

Per nå har vi blitt enige om å ikke gi oss enda. Vi har et egg igjen på frys, og vi skal i det minste gi dèt en sjanse. Så får vi se om jeg innen mine 29 år har fått den største gaven av de alle – å bli mamma.

This too shall pass

Jeg ser dere er mange som titter innom for tiden, og jeg føler jeg unner dere et lite pip. Nok en gang må jeg takke for så vanvittig mye støtte og omtanke vi får fra alle dere fantastiske lesere! Det jeg stadig får høre når dere skriver til meg er «jeg vet det ikke hjelper noe…» Men det skal dere vite: det hjelper! Jeg blir rørt og takknemlig hver gang jeg får høre deres historie, hvordan dere kjenner dere igjen, eller bare heier på oss og tenker på oss. Så tusen ❤ takk!

Her veksler følelsene omtrent like hyppig som været om dagen. I det ene øyeblikket er himmelen mørk og regnet pøser, i det neste sprekker skyene opp og tillater litt solskinn inn gjennom den mørke tilværelsen.

Det er nok ikke så lett å forstå for andre enn de som har vært oppi dette selv hvordan det føles akkurat nå. Men jeg kan helt ærlig si at jeg synes dette er mye vanskeligere enn jeg hadde forestilt meg. Jeg kan også si at jeg er mye sterkere enn jeg hadde forestilt meg også. Vi gir ikke opp. Vi har hverandre, og det er det aller viktigste!

Den siste uken har jeg vært mye alene. Mannen har vært på jobb, jeg har stirret ut i luften. Med unntak av enkelte i nær familie har jeg ikke vært sammen med noen, og jeg har trengt det. Det er så vanskelig å vite hva man skal si. Eller gjøre.
Man vet at det er ingen «quickfix». Man vet at man ikke kan lure seg unna følelsene og smertene. Man vet at man bare må la det komme. La dagene gå. Gråte når man må gråte. Skrike når man må skrike. Men man vet jo også at med tiden så vil det bli bedre. Også plutselig sitter man der og er fit for fight, nok en gang.

Husker du jeg skrev om at endometriosesmertene begynte å bli bedre for hver dag når jeg var gravid? Vel, det er jo en ekstra gave oppi dette lille marerittet, nå som graviditetshormonene forsvinner fra kroppen, kommer smertene tilbake. Jeg er jo vant til å ha smerter, men det verste er at jeg fikk nesten to uker hvor jeg følte meg tilnærmet «normal». Jeg kunne våkne uten smerter, jeg kunne gå lange turer uten å måtte «betale» for det i ettertid, jeg hadde mer energi og jeg ble alt i alt en så mye mer lykkelig person. Jeg hoppet av glede og ropte: «Er det sånn det er? Er det sånn livet egentlig skal være?» Jeg hadde faktisk glemt hvordan det var. Mannen sa til og med at han kunne se det på måten jeg beveget meg på når jeg gikk, satte meg ned og reiste meg opp – ja alt. Kvalmen og hodepinen graviditeten førte med seg var som en ferie i forhold til de vanlige plagene mine. Men, vips, så var det tatt fra meg. Og det føles nesten enda verre nå som jeg vet hva jeg går glipp av.

I dag våknet jeg opp til regn. Jeg gikk tur med hundene, og smertene ble sterkere for hvert skritt jeg tok. Jeg ble sint, og gråten min blandet seg med regndråpene. Etter å ha kjempet mot kroppen en stund måtte jeg bare snu. Jeg følte meg mislykket når jeg trasket hjemover igjen. Men da jeg kom tilbake fra den mislykkede turen fant jeg en gledelig overraskelse i postkassa. En av mine beste venninner hadde sendt meg en pakke, og et håndskrevet brev. Det rørte meg inderlig. Ja, faktisk så reddet det hele dagen min.

I morgen skal vi tilbake til sykehuset. Jeg håper og tror virkelig kroppen har klart å ordne opp selv, så vi slipper noe mer styr nå. Frem til da skal jeg dukke inn i den hemmelige hagen, la tiden gå, og vente på at hjertet skal heles. Nok en gang.

Påskeegg og morsinstinkt

Endelig kom dagen jeg har ventet på, hvor jeg kunne begynne på medisinene til fryseforsøket! Men typisk nok kom menstruasjonen såpass sent at det er ikke sikkert vi rekker å fulføre forsøket før påske. Rikshospitalet er nemlig stengt i påskeferien, og riktig timing er helt essensielt for å lykkes med et fryseforsøk. Slik planen er nå er at jeg skal bruke progynova tablettene frem til førstkommende fredag, da jeg skal på kontroll for å se hvordan kroppen responderer. Disse medisinene skal skape en kunstig syklus, og stimulere livmorslimhinnen slik at denne blir tykkere og mer mottagelig for at et embryo skal feste seg.
Hvis livmorslimhinnen er på vei til å få «perfekt» tykkelse på fredag, kommer jeg tilbake mandag eller tirsdag for innsetting av et av våre befruktede egg som ligger i fryseboksen på sykehuset. Det vil isåfall være det fineste påskeegget jeg har fått noensinne 🙂
Men hvis det ikke ser bra ut på fredag blir forsøket avbrutt, da sykehuset stenger for påske, og ikke har mulighet til å følge meg mer opp denne syklusen. Livmoren min får dermed bare èn sjanse for å bli perfekt!
No pressure der altså…

Jeg må innrømme jeg ble litt frustrert over at et påskestengt sykehus skal kunne ødelegge hele forsøket. I tillegg «advarte» de om at siden det er så mange helligdager i mai (hvor de også har stengt) kan det bli vanskelig å få det til å klaffe da også. Og i juli har de sommerstengt. I mitt stille sinn førte en rask hoderegning over mulighet for å lykkes de neste månedene til at jeg ganske så kjapt kjente pessimisten i meg vokse.
Men, dette er helt ute av min kontroll, og jeg har ikke annet valg enn å bare ta ting som det kommer. Uansett hvor mye jeg vil, kan jeg ikke styre verken kroppens syklus eller sykehusets åpningstider. Sakte, men sikkert, forsøker jeg å godta at denne prosessen kan nok bli mye mer langsiktig enn det jeg først så for meg.

*****************

Det tok ikke mer enn èt døgn full av pågangsmot på medisinene før det ble nok et tilbakesteg. Fredag morgen våknet jeg hylende i smerter, og ingenting hjalp. Det var det verste smerteanfallet noensinne, jeg krabbet gråtende og hyperventilerende rundt på badegulvet i ekstreme smerter, og når jeg mistet følelsene i hendene og ansiktet var jeg helt sikker på at jeg kom til å dø.

Heldigvis, nok en gang, fikk vi lov å komme rett inn på Ahus uten omveien gjennom legevakta. Det er så pinlig å tenke på hvordan jeg lå der å skrek, bannet, og holdte på å sparke ned en av sykepleierene som skulle sette veneflon på meg(pga ukontrollerte rykninger i bena altså). I neste øyeblikk, etter tre doser morfin, gråt jeg av lettelse over hjelpen jeg hadde fått, mens jeg tårevått sa : «jeg er så stolt av å jobbe på dette sykehuset som redder livet mitt gang på gang». Passe dramaqueen der altså. Men, til tross for at dette både høres og oppleves forferdelig dramatisk, så går det jo heldigvis bra til slutt. Som vanlig er dette «bare» endometriosen som kan virkelig slå seg vrang noen ganger. Og årsaken til hvorfor det skjer blir egentlig bare spekulasjoner. Om det har sammenheng med medisinene jeg har begynt på, er mulig, men ikke sikkert. Etter et døgn med morfinlindring kunne jeg mase meg ut av sykehuset til sykesenga hjemme, med apotekposen full av sterke smertestillende.  Når jeg kom hjem fra sykehuset fikk jeg først en opptur for at alt hadde gått bra i den grad at jeg slapp operasjon eller lignende som kunne utsette ivf-prosessen ytterligere. Så fikk jeg en liten nedtur.
Mannen så alvorspreget på meg og sa at han synes utviklingen av endometriosen er skremmende. Jeg blir bare dårligere, og smerteanfallene er helt ute av kontroll. Han synes at hvis det fortsetter slik det gjør nå, burde vi ta en pause fra hele prøverørsopplegget slik at jeg kan bli behandlet for endometriosen og slik få den mer under kontroll. Han er så flink til å opptre rolig, at jeg glemmer hvor vanskelig det er for han å se meg syk. Nå innså jeg det. Det tærer jo på kreftene hans også.

Men for meg gir bare tanken på å sette prøverørsoplegget på vent en enorm klump i halsen. Hadde det fantes en «quick fix» av endometriose hadde jeg jo ikke vært i tvil. Men når man vet at behandling av denne sykdommen består av prøving og feiling, og det finnes ingen fasit på hvor lang tid det vil ta eller hvor effektivt det vil være, så er det helt uaktuelt å sette igang med det før vi har kommet i mål. Jeg er villig til å kjempe mot min egen kropp og min egen helse i lang tid for å kunne skape et barn, men det er ingen enkel vei å gå.

Kanskje er det morsinstiktet i meg som er villig til å utsette min egen kropp for så mye smerte, så lenge det fører til et friskt barn?

Man kan jo isåfall begynne å lure på hvor sterkt dette instinktet blir når man først har blitt mor, hvis det er såpass sterkt allerede ved tanken på å kunne bli det.

Tipper jeg blir omtrent sånn:

Er du forståelsesfull?

I forrige uke mens jeg zappa gjennom tv-kanalene kom jeg ufrivillig innom programmet Skavlan, og en voksen kvinnes alvor i stemmen fikk meg til å stoppe og for første gang se resten av programmet. Kvinnen var en britisk forfatter, og mens hun snakket ble jeg helt skjelven, da ordene hennes var som å høre historien om mitt eget liv.

«By the time I was 19 or so, I realized that it was something wrong. The doctor`s were really unhelpful, and they basically told me that it`s all in your mind, you are just imagining it. There is no disease that accounts for this symptoms. But there was. When I was 27 I was diagnosed with endometriosis, which is a gynecological disease and is quite common. It is not usually as severe as it was in my case. But by the time the disease was given a name, a great deal of damage had been done to my body, and it is something I have had to live with life long. It is only in the last couple of years that I really have recovered my health. So life has been unnecessary hard. I think being ill has influenced the course of my life, because I probably would not have become a writer if it has not been for this. When I was 22 or so, I began to think: if I am going to make an impact on the world, I must have a career that I can manage even with this. So I began writing. (…) Being in chronic pain does not make you a nicer person and it does not make you saintly. I think it makes you shut down. You only have a very little bit of energy, so you have to ration it. It also means in a sense that you work twice as hard as other people, because you have something to prove. You feel that you have to prove that you are as good as other people despite this. So what happens is that your life becomes this: work – because you want to fulfill your ambitions. But you don`t have any fun.»
– Hilary Mantel

Jeg ble faktisk rørt av hvordan hun beskrev hvordan det kan være å leve med utbredt endometriose, og jeg kjente meg fryktelig godt igjen i hvordan man føler at man hele tiden har noe å bevise. For seg selv, og for alle andre. Av dårlig samvittighet for alt man måtte si nei til, og av skam for at man ikke klarte å presse seg selv til å gjøre mer. Det er så vanskelig å forklare hvordan det føles å ha en kropp som jobber mot seg selv, hver eneste dag. Og det er vanskelig for mennesker rundt meg å forstå hvordan jeg kan være en smilende, positiv jente den ene dagen, og en usosial, lidende zombie neste dag. Jeg tror de fleste kan kjenne seg igjen i å tidvis irritere seg over de som «alltid» er borte fra jobb, de som avlyser sosiale sammenkomster i siste liten, eller de som stadig drar hjem tidlig når man endelig finner på noe gøy. Man tar seg selv i å si: «det kan da ikke være så galt», eller: «hun ser da virkelig helt frisk ut, og hun svarte her om dagen at hun hadde det bra».
Jeg kan i hvertfall kjenne meg igjen i det.
Helt til jeg ble en av dem som ikke lenger dukket opp.
Misforstå meg rett, jeg er en empatisk person som alltid har hatt mye omsorg for andre mennesker, men det var da jeg selv ble syk at jeg lærte meg den virkelige betydningen av ordet forståelse.

Det å respektere at ethvert menneske du treffer har en historie du aldri oppriktig kan forstå.

Det å være ydmyk for at sykdom, også sykdom du ikke verken ser eller forstår, kan ramme alle.

Det å vite at det kan skjule seg mye smerte og sorg bak et smilende ansikt.

Etter at jeg ble syk har livet mitt forandret seg mye, og det er vanskelig å akseptere. Plutselig sitter man med hovedrollen i et dobbeltspill man ikke har takket ja til. Og mens man klorer seg fast til den personen man en gang var, innser man at man aldri blir den samme.
Det endrer deg. Det viktigste for meg er å ikke være en person som drar andre ned. Jeg har alltid vært en smilende jente og det vil jeg fortsette å være. Men det innebærer at jeg er mye mindre sosial enn før. Jeg er mye alene for å klare å bygge meg opp igjen etter at jeg har «tømt lagrene» sammen med andre. Ikke fordi jeg ikke liker å være sosial, og ikke fordi det ikke gir meg enormt mye glede, men fordi det å være rundt andre innebærer å ta på seg en maske. 90% av tiden klarer jeg fint å skjule smertene, men det tapper meg totalt for energi.

Men det finnes postive ting ved det også. Og det handler i alle enkelhet om at man ikke lenger tar ting som en selvfølge. Hver eneste dag blir bestående av små mål, varierte utifra dagsform, men det de har til felles er at de alle er ting jeg tidligere tok for gitt. Har jeg èn arbeidsdag hvor jeg har kommet meg gjennom uten behov for smertestillende, er jeg overlykkelig. Mens på mine mest smertefulle dager kan målet være å klare å ta en dusj. Noen ganger klarer jeg å gå en lang tur med hundene uten å få smerteanfall etterpå, da er ofte dagen redda uansett hva som måtte skje.

Alle disse små målene kan virke latterlig enkle for noen, men de er store for meg. Mest av alt fordi de alle er mål som får meg til å holde fokus på det jeg faktisk mestrer, fremfor å være misfornøyd med de tingene jeg ikke klarer lenger.
Jeg må holde ut disse smertene, denne perioden i livet uten noen behandling for å kunne nå det største målet av de alle:
Å bli mamma.

Og håpet og drømmen er at jeg kan bli en mamma som fungerer mye bedre i hverdagen enn det jeg gjør nå. Fordi kroppen da endelig kan få den behandlingen den trenger.

Frem til da, skal jeg holde ut. For hver tåre, hver dag i sosial isolasjon, hvert smerteanfall, all frykt for baksnakking og fordømmelse, hvert sprøytestikk, hver smertestillende, hver undersøkelse, hver besvimelse, enhver frykt og enhver glede, er jeg helt sikker på at vil være verdt det til slutt.

Og vårt barn. Herlighet så forståelsesfullt det skal bli.

Marilyn Monroe –  en ekte endometriosekriger som aldri fikk oppleve å bli mamma forutenom i hjertet. Marilyn hadde angivelig flere spontanaborter og ble operert flere ganger pga endometriose. Mange hevder også at hennes tidlige død er linket til hennes sterke smerter og medisinavhengighet.

Det man ikke skal snakke om

Denne julen ble en annerledes jul. Denne julen mistet jeg et barn.

Allerede nå vil sikkert flere heve på øyenbrynene av at jeg bruker ordet barn. Men for meg var det et barn. Et barn med bankende hjerte og som fra dag èn snudde hele verden på hodet. Jeg var to måneder på vei og barnet døde i magen min uten at kroppen klarte å fange det opp. Som om kroppen desperat prøvde å holde fast ved dette barnet som vi hadde ventet på i årevis at skulle bli skapt. En såkalt missed abortion.

Det var lillejulaften vi fikk beskjeden. Alt tydet på at jeg fremdeles var gravid. Magen hadde vokst, puppene sprengte, graviditetshormonet hcg fortsatte å øke, morgenkvalmen var sterkere enn noengang, og morsinstiktet gjorde meg livredd. Men på ultralydskjermen var det ikke lenger et bankende hjerte.

Helt frem til denne dagen har jeg sett på meg selv som en sterk person. Jeg har vært gjennom mye. Men ingen kunne forberede meg på den bunnløse sorgen som møtte meg. Det var ingenting noen kunne si for å få meg til å føle meg bedre. Alt jeg ville og alt jeg kunne gjøre var å ligge i fosterstilling og gråte. Tre år med prøving, og en høst full av hard jobbing for å få dette til. Og slik skulle det ende. Jeg var utrøstelig, og jeg følte meg mislykket.

Spontanabort og missed abortion er ikke noe man snakker om. Overalt oppfordres man til å ikke fortelle om graviditeten før risikoen for spontanabort avtar, altså etter tre måneder. Denne oppfordringen fører til at man, om det går galt, sitter igjen med en sorg få, eller ingen vet om. Du skal bite tenna sammen og late som ingenting. Sorgen bærer du alene.

Jeg undres hvem denne stillheten gagner. Selvfølgelig er det mye enklere å både fortelle om, og å høre om positive ting enn negative. Men er det virkelig sånn livet skal være? For min del hadde det ihvertfall vært enklere om dette var noe man kunne snakke om. Å få lov til å snakke om sorgen. Å få lov til å sørge over det som skulle ha vært.

Når kroppen selv ikke støter ut det døde fosteret får man valget mellom å gjøre det hjemme ved hjelp av medisiner eller utskrapning på sykehus i narkose. Jeg synes det var et umulig valg og satt der som et spørsmålstegn. Til slutt lot jeg legen velge. Og hun anbefalte hjemmeabort da dette kunne gjøres umiddelbart, og i tillegg er det mest naturlige for kroppen. Ettersom vi allerede har strevd så lenge med å bli gravide, er det en liten risiko ved utskrapning som vi ikke bør ta sjansen på.

Jeg fikk en tablett i påsyn av sykepleier på sykehuset etter et forsøk på en prat der jeg ikke klarte å si et ord. Så skulle jeg dra hjem. Feire jul. Og begynne på selve aborteringen tidlig første juledag ved hjelp av fire nye tabletter.

Planene om å feire jul med svigerfamilien på sørlandet ble avbrutt. Jeg trengte søsteren min og moren min nå. Jeg trengte niesene mine, som på alle måter klarer å lysne humøret mitt uansett i hvilken form jeg er i. Og mannen trengte noe praktisk å gjøre. Han reiste til sørlandet for å levere julegaver. Kjørte frem og tilbake på under et døgn. Vi reagerer forskjellig, og det må man tillate. Jeg ble hentet av søsteren min, og gråt i fanget hennes. Skrek ut om hvor urettferdig alt var. Jeg var sint, sørgende og utrøstelig. Og vi gråt. Begge to.

Sent julaften begynte smertene. Rier. Men premien var ingen varm baby i armene.

Heldigvis hadde jeg mye smertestillende, ny varmeflaske i julegave, og en familie som tok vare på meg. Etter noen timer søvn skulle det fortsette. Tablettene som for alvor skal sette igang aborten ble tatt, sammen med en god dose smertestillende. Den fysiske og psykiske smerten konkurrerte om å rive meg i filler. Og det som skulle være barnet vårt ble trukket ned i do. Seks timer senere kunne jeg utmattet sovne med tårefylte øyne og et hjerte som var knust. Det var over, selv om jeg må regne med en daglig påminnelse opp til tre uker frem i tid i form av blødninger og menssmerter.

Oppe i alt er jeg glad for at vi har klart å være åpne. Det gjør oss sterkere som par, og vi kommer nærmere de som betyr noe for oss. Dessuten vet jeg at det hjelper andre at noen kan sette ord på det flere enn man tror har gått igjennom.

All erfaring tilsier at hjertet heles tilslutt, og etterhvert vil håpet og pågangsmotet komme tilbake. Men akkurat nå, er hjertet fylt av sorg. Og det skal jeg tillate.