Mammatanker

Jeg har nå kommet til uke 30 (snart 31!) og er i tredje og siste trimester av svangerskapet. Jeg merker at hodet begynner å forberede seg på at den lille faktisk kan være rett rundt hjørnet. Drømmene mine har forandret seg til å bli realistiske drømmer om hvordan det er å ha et barn i hus, og jeg har et enormt behov for redebygging og det å gjøre alt klart. Jeg koser meg glugg med å pusle rundt i huset med de mange forberedelsene. Det er en deilig følelse å kunne vaske de bittesmå bodyene og henge opp de latterlige små sokkene til tørk før jeg kan brette de omhyggelig å legge de i stellekommoden. I stua har leandervuggen jeg har drømt å kjøpe i årevis, blitt til en naturlig del av interiøret. Barnerommet er så og si klart, til tross for at det jo blir en stund til det blir tatt i bruk. Og flere ganger om dagen titter jeg innom bare for å kjenne på følelsen det gir at dette rommet som så lenge har stått og ventet på å bli tatt i bruk nå endelig er like forberedt og utålmodig på å treffe den lille som vi er.

snapchat-8956146766461751621

Jeg har i store deler av graviditeten følt meg i bedre form enn jeg vanligvis gjør. Forutenom bekkenplager som jeg har måtte ta hensyn til, har mine vanlige magesmerter tatt mindre plass i livet mitt og jeg har følt meg rett og slett friskere enn jeg har gjort på flere år. Men desverre har smertene de siste ukene kommet krypende tilbake igjen. Først fikk jeg en blødning, som gjorde at jeg umiddelbart etter jobb måtte tusle bort på fødeavdelingen med klump i halsen på størrelse med en tennisball. Heldigvis så alt fint ut, og jeg kunne puste lettet ut igjen. Men så fikk jeg mer og mer vondt i magen, og kynnerene jeg vanligvis bare synes er facinerende – begynte å bli litt vel kraftige. Det viste seg at jeg hadde urinveisinfeksjon, og da det måtte to antibiotikakurer til for å riste den av meg ble jordmor bekymret for at de sterke kynnerene kunne gå over i premature rier. Men heldigvis gikk det også bra. Magesmertene er der fremdeles, noen dager kjenner jeg de bare periodevis, andre dager blir jeg nærmest sengeliggende. Teorien er at disse kommer av de mange sammenvoksningene jeg har i bukhulen, og nå som magen vokser kraftig vil disse strekkes,irriteres og eventuelt revne. Så tiden er inne for at det ikke blir særlig til søvn. Men så lenge alt er bra der inne med den lille huleboeren, er det helt i orden. Det er tross alt veldig mye hyggeligere å være våken om nettene nå, og kunne se den lille romstere der inne i magen min, enn alle de gangene jeg har ligget med tårevåte øyne og en utmattet kropp enten av smerter, fortvilelse – eller begge deler.

dav

Etter at jeg hadde annonsert graviditeten på facebook (altså på min private profil, og ikke bloggens) ble jeg lagt til i en lukket gruppe for mammaer. Jeg ble både litt satt ut og litt rørt av at jeg var «kvalifisert» til å være med i en slik gruppe – tenk at jeg nå ble sett på som en (snart) mamma? Det viste seg at i denne gruppen var 90% av alle jeg kjenner eller noen gang har kjent som har klart å produsere frem et barn eller ti automatisk blitt medlem underveis i sin produksjon. Som om mammaer all over har dannet seg et eget lite unike samfunn i felleskap hvor de løser alt av problemer rundt sine små verdensborgere, godt skjult for alle andre enn akkurat de som har klart å produsere.

Og plutselig åpenbarte en helt ny verden seg for mine føtter. En verden jeg trodde jeg visste noe om, men som viste seg å være en verden hvor jeg står på utsiden og titter inn med vidåpne øyne og gapende munn i sjokk over hvor mye jeg ikke kunne eller visste noe om. Jovisst var jeg klar over at jeg ikke var noen ekspert hva barn angår. Men hvor har denne jungelen gjemt seg hele livet? En jungel full av ukjente arter, som vognposer, vippestoler, nesesugere og flasketyper. Litt etter litt fanget jeg opp nye ord, og bugaboo, neonate og voksi ble plutselig ikke bare rare lyder, men ord som faktisk ga mening. Jeg tok meg i å lese med dyp konsentrasjon og interresse tråder som omhandlet 4-month sleep regression, bekymringer rundt hacking av videobabycall og om vognposen burde ha åpning foran eller på siden.
HVA har skjedd med å lese om Kardashians, liksom? Plutselig kom det over meg, som lyn fra klar himmel, ikke bare er jeg i ferd med å skape et barn, jeg er også i ferd med å skape en mamma.

dav

Uke 30 ❤

Jeg nyter virkelig det å gå gravid. Jeg nyter hvert spark jeg får og til og med hver kilo jeg legger på meg. Det betyr ikke at jeg har et «enklere» svangerskap enn alle andre. Men kanskje det betyr at jeg har et annet perspektiv som er vanskelig å sitte med om man ikke har hvert gjennom det vi har vært gjennom. Til tross for svangerskapskvalme, bekkenløsning, blodtrykksfall, jernmangel, nestenbesvimelser, halsbrann, magesmerter, blødning, urinveisinfeksjoner og 2 timer med søvn hver natt, har jeg nemlig fortsatt vanskeligheter for å tro at jeg faktisk er så heldig å få oppleve dette.

Jeg har delt åpenhjertig om denne reisen frem hit, men situasjonen vi befinner oss i nå synes jeg er vanskeligere å være helt åpen om. Ikke det at jeg ikke ønsker det, men jeg bare føler meg litt mer privat. For plutselig har jeg blitt en del av alle de andre, alle de som har fått dette til før meg. Og det er fint, for det har tidligere vært litt sårt å føle seg så utenfor. Men likevel føler jeg meg ikke som alle andre. Når andre snakker om det å gå gravid og det å få barn kjenner jeg meg ikke nødvendigvis igjen i deres beskrivelser. Og det er litt annerledes enn det jeg hadde sett for meg. Jeg har begynt å innse at det å ha vært ufrivillig barnløs er ikke bare en fase, men noe som faktisk kommer til å prege meg, og oss, mest sannsynlig resten av livet. Vi har nok et annet perspektiv på alt dette enn mange andre har nå som vi først har kommet oss hit, og det gjør det litt vanskelig å beskrive følelsene vi sitter med. Det er vanskelig for de aller fleste å se for seg livet uten barn, selv om man kanskje ikke mener å ta det for gitt. Men det å se for seg et liv uten barn er ikke vanskelig for oss. For vi har levd det livet uten å ønske det. Og vi er nå mer enn klare for å oppleve alt et liv med barn fører med seg.

Advertisements

Lykke

Det føles veldig rart å være meg om dagen. Det å tenke på seg selv som gravid, eller høre andre si det: «du er jo gravid», blir liksom så fjernt og uvirkelig og fører til at jeg enten fniser litt ukontrollert, eller får en liten klump i magen. For jeg føler meg jo fremdeles som en ufrivillig barnløs. En som lengter, håper og ønsker, men som liksom ikke får det til. Den siste uken har kvalmen i tillegg forsvunnet, og jeg har nå minimalt med graviditetssymptomer. Eller har jeg bare blitt vant til det? Det er jo lettende, egentlig, men fører også med seg en hel del tanker og litt uro. For plutselig så føler man seg liksom ikke gravid lenger. Og hvem vet hva som skjer der inne?

Snapchat-5842616663271339932
Det har ført til netter fylt av merkelige drømmer. Jeg drømmer at jeg «glemmer» at jeg er gravid og drikker alkohol, og at jeg blir sparket hardt i magen. Jeg våkner kaldsvett og med dårlig samvittighet, men heldigvis klarer jeg å summe meg etter en liten stund. Det er ikke slik at når det går bra så glemmer man alt man har vært gjennom, man bærer det som et arr som jevnlig kommer synlig frem på overflaten. Og egentlig er jeg takknemlig for det. Det har gjort meg ydmyk og sterk. Så til dere som fortsatt sitter knedypt i gjørma ; jeg tenker på dere og jeg kommer aldri til å glemme følelsene man kjenner på. Jeg vet så altfor godt hvor dype daler denne karusellen kan føre med seg.

De siste ukene har jeg periodevis hatt veldig sterke smerter i magen. Mine «vanlige», daglige endometriosesmerter har heldigvis dempet seg gradvis gjennom svangerskapet. Men istedet får jeg plutselige, skarpe smerter som føles annerledes, rundt om i hele magen. Noen ganger i kun noen minutter, andre ganger i timesvis. Det kjennes igrunn ut som om noe revner der inne, og egentlig er det jeg tror det gjør også. På grunn av betennelsen endometriosen gir så de ved siste operasjon at jeg har massive sammenvoksninger i hele det nedre bekken. Det vil si at organene er klistret sammen, til hverandre og til bukveggen med noe som ligner på spindelvev. Og når magen vokser på grunn av en graviditet, hva skjer da med disse sammenvoksningene som «sperrer» for veien? Jo, de revner, eller tøyes og strekkes. Og det gjør vondt, naturlig nok.

I dag dro vi derfor på ultralyd. Selv om jeg vet at jeg må regne med smerter, så trengte jeg en bekreftelse på at de ikke betyr at noe er galt med den lille der inne. Og gjett om vi fikk en bekreftelse på det? Et bittelite menneske, sprellende og boksende. Helt fantastisk! ❤

Snapchat-2653483236216209770

Mannen filmet det lille vidunderet, men irriterende nok får jeg ikke lastet den opp her. Ord kan ikke beskrive hvor lykkelige vi følte oss da vi gikk ut av klinikken, og vi dro rett på barnevogntitting med store smil om munnen. Tenk at vi endelig skal bli foreldre.. ❤

Snapchat-6518076608317283168

Uke 14, (13+2) og 7 cm fra hode til stump. Litt for vanskelig å se kjønn enda, men vi har begge en sterk følelse av hva som skjuler seg der inne 🙂 

Sjokka

Hormonene har vært snille med meg denne gangen. Hvis du spør mannen om det samme, er det nok ikke sikkert han er enig, men det er en annen sak. Fysisk har hvertfall hormonene vært snille med meg denne gangen, og det har vært en enorm lettelse! Jeg har nesten holdt pusten mens jeg har ventet på at de jævlige bivirkningene skulle komme som perler som en snor, som de jo alltid har gjort før. Hodepinen. Kvalmen. Hetetoktene. Svimmelheten. Marerittene. Den hovne kroppen. De økte smertene.
Tiden har gått sakte. Og jeg har ventet. Men med unntak av de to sistnevnte har jeg ventet forgjeves på de andre bivirkningene. Og gud hvor glad jeg er for det.

Mye tyder på at kroppen er alt i alt mer fornøyd med de nye medisinene jeg har brukt denne gangen. For litt over en uke siden satte jeg depotsprøyten elonva, og de siste to dagene har jeg satt daglige injeksjoner med menopur. Begge har i oppgave å stimulere de nå godt erfarne eggstokkene mine til å produsere mange store og fine eggposer. Med unntak av de to siste dagene har jeg faktisk vært litt bekymret for om sprøytene fungerte. Når eggstokkene har startet å vokse tidligere kan man trygt si jeg har kjent det. Denne gangen har det nappet og murret, men det har ikke vært direkte smerter, og det har jeg synes vært rart. Annerledes. Ja, nesten litt bekymringsfullt. Men så begynte jeg på menopur. Og det var nesten så jeg kunne se med det blotte øyet at magen min vokste. Det sprengte, banket og krampet.

dav

Og vips var det klart for ultralyd.

Legen klikket rundt på ultralydapparatet. Sukket og klødde seg i hodet. Jeg lå der i den kjente posituren med både bena og ydmykelsen høyt.
«Finner du noen?» Spurte jeg til slutt med hes stemme da stillheten begynte å skape sin egen elefant i rommet.
«Ja.» Sa gynekologen.
«Det er veldig mange».
Og så telte hun. «13..14..15.. »
«OI!» svarte jeg.
«15 ja.. på høyre eggstokk..»
Og der sukket hjertet mitt.
«Oi…» svarte jeg igjen.
Med stemmen fylt av mindre entusiasme og mer nervøsitet.
IMG_28561

29 eggposer. 29 E G G P O S E R ! 29 eggposer.

Shit. Jeg så mannen smile fra øre til øre. Men han hadde ikke lest det jeg hadde lest. Og hørt det jeg hadde hørt. For 29 eggposer fordelt på to stakkars slitne eggstokker som har vært gjennom mer enn èn vinternatt og hormonkur før, ja, det er ikke bare,bare.

Faren for OHSS (overstimulering) er ganske mye forhøyet når det ligger an til så mange egg. Det sier seg selv når jeg også tidligere har blitt mildt overstimulert med henholdvis 8 og 16 egg ut. Eggstokkene er store og skjøre, og de kan i verste fall vri seg rundt seg selv om man ikke er forsiktig med tunge løft og hurtige bevegelser. Jeg kan bli sengeliggende og kan trenge sykehusinnleggelse. Og i aller verste fall kan forsøket bli avbrutt før de får tatt ut egg. Og det var akkurat det jeg var mest redd for i dette øyeblikket der jeg lå med bena høyt og gynekologen ved min side. Men i beste fall kan alt gå helt fint, og det hele resulterer i mange, mange fine egg og perfekte embryoer. Vi satser på det siste.

Noen minutter senere ringte klinikken og ga meg info om planen videre. «Det var riktigt mange ægg» sa damen på varm og moderlig dansk. Jeg rakk såvidt å sukke et lite bekymret sukk før hun fortsatte : «Men dette skal nok gå godt».  Puh.

Snapchat-513741241873970742

For å ikke helle bensin på et allerede brennende bål måtte jeg slutte med stimuleringssprøytene umiddelbart og i dag ha en «sprøytefri dag». I morgen skal jeg sette eggløsningsprøyta, men bare i halv dose for å unngå å trigge de mer enn nødvendig. Og allerede på lørdag morgen er det dags for egguttak.

På et blunk var ventetiden over, og vi står midt oppi det igjen. Midt oppi tiden hvor så mye skal skje. Tiden hvor et eller flere nye liv skal bli skapt. Tiden som kan endre hele livet vårt, for alltid.

Det er på tide nå.

Snapchat-1963377807650454782

En dag

Jeg våkner av at magen revner. Kniven gikk inn på høyre side, rett ved eggstokken, og skar opp magen på tvers. Blør jeg? Jeg river opp dyna for å se. Nei, jeg ser ikke noe blod. Men jeg vet at det er der. Jeg forsøker å ligge urørlig mens jeg lar blikket gli over nattbordet. Det er litt vann igjen i glasset på nattbordet, men ikke mye. Nok til tre slurker, kanskje fire. Det holder akkurat. Jeg strekker ut høyrearmen og bøyer fingrene mine for å få tak i medisinene i nattbordskuffen. Imens lukker jeg øynene for å kjenne etter. Hva må jeg ta nå? En paralgin forte, eller to? En paralgin forte og en paracet. Og en diclofenac 50 mg? Ja. Jeg tror det holder. Jeg håper virkelig det holder. Blikket mitt glir over de ulike medisineskene i nattbordskuffen, og lander på ketoraxesken. Morfin. Når ingenting annet hjelper. Det er en betryggelse å vite at den er der, så kanskje jeg slipper en unødig sykehustur. Men jeg tror ikke jeg kommer til å trenge den i dag. Heldigvis.

Må bare bøye fingrene litt mer nå for å få tak i… Faen! Der kom det enda et knivstikk. Med vridning denne gangen. Jeg gisper etter luft. Biter meg i leppa for å ikke skrike.
Pust ut. Pust inn. Pust ut. Pust inn.
Fokuser på pusten.
Så lenge du puster, lever du.
Dette er peanuts.
Du er sterk.

Nå må jeg ta medisinene. Det lenger jeg venter, det værre blir det. Jeg kvinner meg opp. De fleste sier at de manner seg opp, men jeg vet at det krever en kvinnelig styrke å komme seg gjennom dette. På utpusten setter jeg meg opp i senga. Hele magen vrir seg. Kaster i meg medisinene i en rask bevegelse, og tømmer vannglasset. Jeg kaster et blikk på nattbordsklokka. Ti på ni. Innen halv ti burde det verste være over. Førti minutter til smertestillende begynner å ta grep. Det klarer jeg. Når jeg legger meg ned igjen kjenner jeg at jeg ligger på piggtråd. Piggene borer seg inn i musklene i korsryggen, i hoftene og setet. Fader også. Sakte vrir jeg meg rundt over på høyre side så jeg kan ligge i fosterstilling. Varmebeltet jeg alltid ligger med om natten skrur jeg opp til full styrke. Trekker opp tskjorta slik at beltet kommer rett på huden. Jeg pleier å bli rødflammete og nummen når den er så varm, men nå kjenner jeg ingenting. Kun knivstikkene, piggtråden, krampene, og den revnede magen kjenner jeg. Og det er nok det. Jeg ser på klokka igjen. Syv på ni. Er det mulig at tida går så sakte? Auuuuuuuu. Klarte ikke la være å lage lyd denne gangen, men jeg skrek ikke. 35 minutter igjen.
Jeg kjenner at jeg begynner å bli nummen i ansiktet, jeg trekker hånden opp for å forsikre meg om at det fortsatt er der. Hånden kjenner at ansiktet er kaldsvett. Det er som å ta på noen andres ansikt. Stivt og kaldt. Sikkert blekt også. Blodtrykksfall.
Godt at jeg allerede ligger så jeg slipper å falle når jeg besvimer.
Helvete! Nytt knivstikk. Aaaaaarrgh. Jeg skrek denne gangen. Men ikke så høyt.

33 minutter igjen.

Dette var en morgen i mitt liv. Jeg kan ikke si den er uvanlig. Men jeg vil heller ikke godta at dette er verken vanlig eller normalt. Dette var en liten bit av en dag med endometriose. Alle dager er ikke slik. Men alt for mange er det. De fleste dagene er smertene smygende, moderate, og kroniske. Mens enkelte dager er smertene så store at kampen er for stor alene, og jeg havner på legevakta, i ambulansen, eller på sykehuset. Men alle dager, absolutt alle dager, er preget av smerter i en eller annen grad. Det klarer jeg å leve med, men det tar mer krefter enn det de fleste kan forstå. Dette er ikke en jobb jeg kan ta ferie fra, si opp eller bli sykemeldt fra. Det er ikke en jobb jeg har søkt på, utdannet meg til eller blitt rekruttert til. Men det er en jobb. Noen ganger en fulltidsjobb, andre ganger en deltidsjobb. Og selv om jeg ikke vil ha denne jobben, så må jeg gjøre den. Hver eneste dag.

a0aed901ae8422418535d14ec1a9db92

Mars er «endometriosis awareness month». Men så vidt meg bekjent blir ikke det snakket nevneverdig om i Norge, og da blir det heller ingen «awareness» og rope hjem om. Endometriose er en sykdom som rammer opp til 10% av alle kvinner i større eller mindre grad. I Norge tar det gjennomsnittlig 7 år å få diagnosen. Den eneste måten å behjelpe dette på er ved økt kunnskap og informasjon om sykdommen. Symptomene kan være mange og diffuse, noe som også vanskeliggjør diagnotiseringen ytterligere. Men de mest uttalte symptomene er smerter, som gjerne forandrer intensitet gjennom menstruasjonssyklusen, og infertilitetsproblematikk. Noen kvinner har ingen symptomer, og kan leve et helt normalt liv med sykdommen. Mens andre blir totalt invadilisert av smerter og får kraftig redusert livskvalitet. Også finnes det selvfølgelig mange midt i mellom, slike som meg. Desverre er det slik at behandlingsformene for endometriose ikke kan kombineres med barneønske, og derfor vil flere som meg, yngre kvinner i sin beste alder, ofte være svært plaget da vi midlertidig ikke kan behandles for sykdommen når vi forsøker å få barn.

Dette er en sykdom som kan ramme datteren din, søsteren din, venninnen din, moren din, deg. Man kan spørre seg om sykdommen hadde vært mer kjent om den også kunne ramme din far, kamerat, bror og sønn. Men det blir jo bare noen rødstrømpetanker man kan ofre i blant. Det viktigste er at informasjonen kommer ut slik at DU kan ta grep om du kjenner igjen symptomene og slik kan få tidlig behandling så ikke sykdommen får utvikle seg unødig.

Og om du skulle være så uheldig å få den, eller ha den, så ønsker jeg deg all styrke i verden, fra en endosøster til en annen.

f5c87fa75da9c77bd197727d49cf550b
Jeg er ikke et offer. Jeg er en fighter. Hvis du ikke ser forskjellen. Så les om dagen min en gang til.

Two is all you need

Oppdateringen kom sent denne gangen. Grunnen er at vi ble sittende fast i stormen i Haugesund(ikke fullt så dramatisk som det høres ut altså), og jeg hadde kjedelig nok ikke med lader til mac`en. Men sent, men godt, her kommer den siste oppdateringen fra rugehøna.

dav

Stille før stormen i Haugesund

Torsdag fikk vi beskjeden om at 6 av de 16 eggene fra uttaket hadde blitt befruktet. Sykepleieren fra klinikken var sprudlende på telefonen. Jeg var lei meg. Ikke fordi 6 egg ikke er bra, men fordi jeg hadde økt forventningene nå som vi hadde fått ut så mange egg. Klok av skade visste vi at en del av de befruktede eggene kom til å falle fra i løpet av natten, slik det har skjedd før. Og vi forberedte oss på at det ikke kom til å bli noen på frys denne gangen heller. Jeg tenkte tanken om at vi nå igjen hadde alt å tape, men slo den raskt fra meg. Positivitet er nøkkelordet nå.

Snapchat-5799899430984888529
Så kom fredag formiddag og klamme hender. Da vi endelig kom inn til legen kunne han fortelle oss at det nå bare var to embryo igjen. De var firedelte og av perfekt kvalitet. Det ene et lite hakk bedre enn det andre, slik som sist. Legens anbefaling var å sette inn begge to, noe som vil øke sjansene med omkring 15%. Vi rakk å si oss enig før legen reiste seg opp: «Kom så gjør vi deg gravid!». Jeg ristet av meg skuffelsen over manglende fryseegg og smilte av legens tørre forsøk på humor. To små, magiske frø skulle nå settes tilbake i meg, og de trenger all positivitet de kan få.

På en stor skjerm kunne vi se de små spirene. To små embryo. To små liv som kan bli til alt vi noensinne har drømt om. Tenk at alt dette klarer kroppen vanligvis på egenhånd! Det er virkelig et mirakel. Mannen holdt meg i hånden, og etter et øyeblikk var gulleggene plassert inne i livmoren min. Der skal de forhåpentligvis vokse seg til å bli ett, eller to(!), små mennesker. Men veien dit er enda lang, det vet vi jo fra før.

2016-01-29 18.10.24

Et av to små under.

Den nydelige embryologen (ja, det heter faktisk det;) forklarte oss gledesstrålende om eggenes utvikling. Vi fikk se bilder av hvordan de hadde ruget og delt seg i embryoscopet, og der kunne vi også se at flere av de delte seg ikke slik som ønsket. Det kan være endometriosen som gjør at eggene mine ikke er så bra som ønsket. Men det kan også være helt andre grunner. Det vet vi ikke, og det får vi kanskje aldri vite. Det viktigste er at det ble to gode embryo til slutt, og tiden er nå inne for å glede seg over de.

Før vi dro fra klinikken gikk vi gjennom medisinene og videre oppfølging sammen med den moderlige, gode sykepleieren. Tårene mine kom fort. Plutselig gikk det opp for meg at den grusomme ventetiden skulle begynne, og et behov for å lufte tankene meldte seg plutselig. Jeg fortalte om redselen for å miste igjen. Om frykten for at det skulle bli nok en ekstrauterin graviditet og påfølgende operasjon. Om følelsen av maktesløshet, og hvordan jeg stadig er redd for å gjøre noe galt som fører til disse abortene. Hun tørket tårer, og beroliget meg. Det var godt. Og jeg kunne gå ut derfra med smilet på plass igjen.

Snapchat-4467097361581546194

Eggstokkene er STORE denne gangen, og overstimuleringen kan være rett rundt hjørnet. Det presser forferdelig i magen, men dette har jeg jo vært gjennom før. Så jeg må holde meg i ro og drikke litervis av vann. I tillegg fortsetter jeg å bruke blodfortynnende sprøyter, slik at sjansen for blodpropp (som er en fare ved overstimulering) senkes.

Alt fokus er nå på å ruge på de to fine gullegga. Og jeg sitter med en underlig følelse av å vite mye samtidig som jeg ikke vet noenting. Aller helst skulle jeg tittet inn i livmoren min kontinuerlig, slik at jeg vet akkurat hva som skjer med de lille spirene til enhver tid. Men det kan jeg ikke, og godt er kanskje det. I to lange uker må vi vente, håpe, og tro. Ventetid. Den verste perioden av de alle.

Tallet er…

En tøff dag er endelig ved veis ende. For jeg kan ikke komme utenom at egguthenting er tøft, fysisk og psykisk. Men herlighet så glad vi er for at vi har tilbragt denne tøffe dagen i de aller beste hender her i Haugesund! Makan til omsorg og ekspertise skal man lete lenge etter. Det å bli møtt av en moderlig klem, med god tid, at de har lagt en plan for at denne egguthentingen skal bli mindre smertefull enn forrige gang, at de anerkjenner at dette er utfordrende. Jeg får virkelig ikke fullrost de nok.

Jeg ble møtt med dobbel dose startdose av fentanyl, et morfinstoff som sprayes inn gjennom nesen. Og heldigvis for det. Eggstokkene var superstimulerte, stappfulle av eggposer. Når jeg tittet opp på den store skjermen kunne jeg se alle eggposene som lå der og ventet på å bli sugd vekk av kroppen min. Jeg var glad og redd på samme tid. Dette kom til å ta tid.

ecb31e9f02a47f576e1c5362fd912f0c

Jeg holdt hardt i hånden til mannen og lukket øynene. Det første stikket kom mens legen og sykepleieren fortalte om den nye frityrkokeren de hadde fått i julegave. Og det roet nervene mine å få fokuset over på andre ting enn smerten. Hver gang jeg åpnet øynene kunne jeg møte sykepleierens ørneblikk og det gjorde meg trygg. Jeg kunne raskt puste lettet ut over at det gikk bedre enn forrige gang. Jeg kunne fokusere på pusten, finne indre urkvinnestyrke og de tok seg god tid til at jeg kunne hente meg inn igjen når jeg sleit. To av eggene lå veldig kronglete til, det virket som de hadde hengt seg opp i arrvev på den siden jeg måtte fjerne egglederen, og det kjentes. Smerten var intens, og de var tilslutt umulig å få tak i for legen. Men når han avsluttet, kunne embryologen rope ut til oss med ivrig stemme at vi hadde fått hele 16 egg!

Full av tårer kunne jeg legge meg nedpå, med det store smilet til mannen ved min side. Takknemlige for at jeg klarer å produsere egg, kunne vi juble mellom tårene. Ny rekord i egguttak og rommet fullt av optimisme. Jeg kunne kjenne en bølge av håp skylle over meg. En varm følelse som har vært litt for fjern i det siste. Kanskje dette virkelig blir den siste gangen vi må gjennom dette?

Snapchat-5515923721219447377
Etter at embryologen har gjort sin magi med eggene i løpet av dagen, med å forsøke å befrukte hvert og ett egg, blir de lagt i embryoscoop over natten. Her er det den brutale naturen som rår, og om de utvikler seg videre eller ikke er helt ute av vår kontroll. I morgen tidlig får vi beskjeden om hvordan det har gått med eggene i løpet av natten, og på fredag blir det forhåpentligvis tilbakesetting av det aller mest perfekte egget!
Hvis flere av eggene har god kvalitet, kan de fryses ned til senere forsøk. Og som vi håper at det endelig skal bli noen på frys! ❤

Kroppen føles mørbanka, og det er nå fullt fokus på å samle krefter til den lange veien som venter oss de neste ukene. For kloke av skade vet vi at fjerde runde har såvidt begynt. Men vi er klare. Det skal kjempes med nebb og klør.

6fc9a762bd01205558f855a934d58d6c

Helvetesuka

I utgangspunktet tenkte jeg at jeg ikke skulle kjede dere med nok et innlegg om hvordan hormonene gjør meg gal. Dere har jo liksom hørt det før, og nå som det er fjerde gang kan det helt enkelt bli for mye. Men altså, hvem prøver jeg å lure? Det er jo virkelig en ren galskap disse hormonkurene. En kjempesandwich av alle menneskelige følelser i sprøyteform. Å ikke skrive om det i en blogg som i all hovedsak handler om hva veien mot mammadrømmen koster, ville jo vært som om Petter Northug ikke nevner i et dybdeintervju at han faktisk trener for å nå toppformen.

Jeg synes lenge at denne runden var lettere hormonelt sett enn de andre forsøkene. Det var nesten så jeg lot meg selv håpe at jeg på en måte hadde blitt «immun» av alle hormonkurene, og at de ikke lenger kunne nå inn til mitt nå (kanskje litt) hardbarka hjerte. Men så kom hormonveggen. Smilet prellet av, og tårene kom som en evigvarende tsunami. Det er vanskelig å forklare hvordan det føles. Men generelt kan jeg si, hvor enn nitrist det høres ut, at det har ikke vært mye livsgnist å trekke frem de siste dagene.

blogg

Jeg og Kardashians vettu. Og ordentlige verdensproblemer.

For det er seigt. Jeg kan ikke komme utenom det. Men selv om alt føles mørkt og negativt, så vet jeg jo nå, heldigvis, at dette ikke er MEG. Det er en versjon av meg som blir til hver gang jeg propper i meg altfor mye hormoner. Og det går over. Takk og lov for at det går over.

davI går satte jeg den siste injeksjonen for å stimulere eggstokkene. Hvertfall for dette forsøket. Og forhåpentligvis for alltid. Jeg hadde trodd at egguttaket skulle skje i dag, mandag, men desverre måtte strikken av tålmodighet strekkes noen dager til. På kontrollen kunne vi se mange, mange eggposer. Så mange at gynekologen utbrøt «Oi,det var da voldsomt» når han stirret på ultralydskjermen. Eggstokkene er store, og kroppen har gjort klar 18 folikler. Og 18 folikler er jo veldig bra. Men det kjennes også, skal jeg si deg. Når eggstokkene vokser i rekordfart blir man rimelig stinn i magen, i tillegg til at de nå klemmer på sammenvoksningene mine og gjør hver minste bevegelse til en kraftanstrengelse. Så i helgen har jeg vandret rundt som en sprekkeklar høne som knapt klarer å bøye seg og som i tillegg avslutter annenhver setning med et snufs.

I kveld, nøyaktig kl 21.30, skal eggløsningssprøyten settes, som har i oppgave å modne eggene slik at de er klare for å «høstes». Egguttaket skal skje onsdag morgen, og på fredag blir det (forhåpentligvis) tilbakesetting. Vi går med andre ord inn i en psykisk og fysisk tøff uke, og jeg føler meg allerede utslitt. Er det lov å si? Jeg sier det uansett. Jeg er emosjonelt og fysisk helt på felgen, og har de siste dagene knapt snakket med mannen engang. Alt som kommer ut av meg er tårer og negative ord, til tross for at jeg ikke ønsker det. Løsningen har vært å gå inn i min egen boble med grønne smoothies og søvn.

Men på felgen eller ei, nå skal det skje. Kanskje blir fjerde runde siste runde. Kanskje det er nå det skal bli full klaff? Jeg håper. Alt vi har igjen nå er håpet. Og håpet kommer nok til å fortsette å vokse de neste dagene, til tross for at frykten er der like fullt.

IMG_20160125_171012
Alle varme tanker, babystøv, bønner og beroligende ord som kan sendes vår vei nå mottas med stor takk. Vi trenger alt håp vi kan få ❤