Tomhet

I èn time var ordet tomhet det eneste jeg klarte å få ned når jeg skulle skrive dette innlegget.

I helgen forverret magesmertene seg, og jeg begynte å få kraftige smerteanfall tilnærmet slik jeg har det på de verste endometriosedagene. Natt til lørdag våknet jeg med et gisp, tusen knivstikk i magen og deretter et illebefinnede på badet. Jeg har vært helt sikker på at det har gått galt mange ganger, men det har ikke kommet noen blødning, og da har jeg roet meg igjen.

Etter en undersøkelse hos legen i går sendte hun meg umiddelbart til sykehuset for ultralyd. Hun var bekymret for at dette er en graviditet utenfor livmor, noe vi vet jeg har større risiko for både pga endometriose og ivf behandling. Til tross for noe bekymring hadde jeg en god følelse mens jeg ventet i en lang time på utralyd. Jeg føler meg jo så gravid!

Legen som skulle undersøke meg var ung. Sikkert yngre enn meg. Og han la ikke skjul på noe mangelfull kunnskap både om ivf og endometriose. Det var helt tydelig at han ble umiddelbart usikker når han startet ultralyden, og fortalte sykepleieren med en nervøs tone at hun måtte hente overlegen. Tiden stod helt stille, og jeg kunne se han anstrenge seg mens han undersøkte meg. Etter det som føltes som noen iskalde, lange minutter sa han at dette ikke var som ønsket. Han så at eggstokkene var hyperstimulerte og svært store, som følge av ivf prosessen, og at det var mye fri veske i bukhulen.

Men i livmoren så han ingenting.

Jeg brast i gråt.

Jeg er jo gravid! Blodprøvene har jo vært fine. Graviditetstesten var positiv. Brystene er ømme og kvalmen kommer snikende hver morgen. Jeg har ingen tegn til blødning. Jeg har fått et «gratulerer» brev fra Rikshospitalet. Jeg har drømt om at jeg bærer barnet vårt i armene. Jeg har til og med en sterk følelse av hva slags kjønn det er.

Legen la en trøstende hånd på skulderen min og sa beklager. Og med en jernhånd ble barnet revet ut av armene mine.

pinterest.com

pinterest.com

Så kom overlegen inn. Og med hans hvite frakk kunne jeg skimte et lys i mørket. Han brukte lang tid på undersøkelsen. Timesvis føltes det som, selv om det sikkert ikke var mer enn tre minutter. Det var total stillhet i rommet. Sykepleieren holdt hånden min. Og jeg gråt.

Han sa at dette er for tidlig. At det er umulig å vite. At de vanligvis ser noe i uke fem, men at det fremdeles er håp selv om de ikke ser noe nå. Så lenge jeg ikke har hatt noen blødning er håpet større. Men de vet ikke. Og jeg vet ikke.

Det kan være en graviditet utenfor livmor. Det kan være en såkalt missed abortion. Det kan være en normal graviditet. Jeg skal komme tilbake om en uke til ny ultralyd for å få svar. En uke. Syv dager og syv netter i uvitenhet og frykt.

Jeg aner ikke hva jeg skal tenke eller gjøre nå. Og det store spørsmålet er: skal man klore seg fast til håpet, eller skal man begynne å forberede seg på ny runde?

Tomhet.

99c7cdeeac6ea54133dba849a3e8aad3

Skyggen bak den enorme gleden

Det er fortsatt uvirkelig! Men vi prøver å bare nyte om dagen. Tenke positive tanker og glede oss med det lille mirakelet. ❤

Men, skåret i gleden er at jeg i en uke har hatt økende magesmerter. Jeg vet at det er normalt å «kjenne» at det er mye som skjer i magen, som følge av at livmoren vokser og strekker seg. Men dette føles galt, og smertene er i blant helt paralyserende. Det føles som mine «vanlige» endometriosesmerter, men nå føler jeg at de ikke burde være der. Nå som jeg er gravid kan jeg heller ikke bruke noe av mine vanlige smertestillende. Da kommer gleden litt i skyggen, og frykten over at noe er galt tar litt over.

Etter litt undersøkelser har jeg lest at eksperten på endometriose i Norge mener mange kvinner med denne sykdommen har mye smerter i første trimester, uten at dette betyr at noe er galt. Så jeg forsøker å fokusere på det. Men, naturlig nok kommer alle de mørke fryktene om graviditet utenfor livmor eller spontanabort snikende.

Jeg prøver å ha en jordnær innstilling til det hele, med å tenke at hvis det går galt så var det rett og slett ikke et foster som var forenlig med liv. Men når man først vet at det er et liv i magen, og at allerede fra neste uke(!) har det et bittelite, primitiv hjerte som slår, så er det vanskelig å ikke være redd for å miste det. Jeg tenker det er et naturlig instinkt, spesielt når man har ventet så lenge. Det er helt utrolig hvor fort man kan bli knyttet til noe man ikke engang kan se.

Jeg vet jo at jeg bryter alle normer med å fortelle gledelig om graviditeten veldig tidlig. Overalt kan man lese råd om å ikke fortelle nyheten før det har gått 12 uker, nettopp fordi det er tidspunktet for at risikoen for at det skal gå galt reduseres kraftig. Det skal sies at jeg har full respekt for at dette er det som føles riktig for de aller fleste. Men, nå som vi har valgt å være åpne og ærlige om hele denne prosessen, hadde det blitt rart om ikke vi skulle dele dette også. Jeg er fullt klar over at hvis noe går galt, så kan det kanskje bli ekstra tøft siden alle vet. Men det jeg har innsett etter at jeg startet denne bloggen, er at ting generelt ofte føles lettere når man deler. Min erfaring er at gledene blir ekstra store, og sorgene blir lettere å bære. Den enorme støtten vi får av dere alle betyr så mye, og det har også hjulpet mye å høre om andre i lignende situasjon. Så hvis det går galt, så forteller jeg at det har gått galt. Det kommer helt sikkert til å virke altopplsukende, knusende og forferdelig trist. Og det kommer til å prege meg. Er det ikke da greit at folk vet om det? Så blir også kanskje det lettere å sette ord på for neste mann.

Men, nå må jeg fokusere bort fra alle negative tanker og frykter. Allerede i uke 8 skal jeg på ultralyd, og jeg håper tiden til da går fort! Dette skal gå bra. Og i august skal vårt lille mirakel bli født. ❤

bilde 3-1

Å gå på trynet

Her ble det litt stille. Jeg føler jeg er i en egen boble om dagen. Det er mye følelser i sving, da den første timen på Rikshospitalet nærmer seg. Startskudd assistert befruktning, ihvertfall startskudd planlegging av assistert befruktning finner sted 18 september, en liten måned til. Så nære, men akk så langt unna det føles akkurat nå. Hver dag er en liten kamp, smertemessig, og i går kveld/natt ble det en ubeseiret kamp.

Etter en lang dag på jobb følte jeg på meg at noe kom til å komme, og besvimelsen var i helene på meg som en mørk skygge hele veien hjem. Smertestillende og sengeleie med varmepute holdt ikke mål denne gangen, og smerteanfallet tok totalt overhånd. På badet svartnet det, og heldigvis, nok en gang, var det en trygg favn der og tok imot meg i besvimelsen. Så ble det ambulanse, konferering med medisiner, kirurg og gynekolog og smertelindring med morfin. Observasjon. Hjemreise med ketorax i hånda. Den snart vanlige karusellen, men som jeg aldri kommer til å ville bli vant til. 

IMG_1874

Så gikk jeg på trynet enda en gang, og i dag lar jeg meg selv få lov å synes livet er kjipt. Men jeg har reist meg igjen på mine skjelvende ben, og i morgen skal smilet igjen være på plass. Lover.

 

Hjertesmerte

Jeg har endometriose. Endometriose er ikke dødelig, men det dreper mange biter av livet mitt likevel. Det er grunnen til at jeg ikke kan få barn naturlig. Det er også grunnen til at jeg ikke alltid fungerer slik jeg vil. Det er noe jeg må lære meg å leve med, og det har jeg ikke klart enda. I påvente av assistert befruktning går jeg ubehandlet, noe som innebærer at smertene er daglige og værre enn vanlig. Å leve med smerter hver dag, stort sett hele dagen, er tøft. Men å være en gladjente med smerter hver dag, stort sett hele dagen, er kanskje enda litt tøffere. Med advarsel om et knust image, her kommer noe av det som skjuler seg bak det store smilet.

Det er de åpenbare tingene…

som å våkne hver dag med smerter. Man strekker seg i sengen, gjesper, og plutselig som hundre knivstikk kjenner du det borrer seg inn under ribbena, og gjespingen går over i gisping etter luft. Du lærer deg å sette på alarm en halvtime før du skal opp, slik at du kan rulle til siden, ta smertestillende som ligger på nattbordet og ligge heeeelt i ro med øynene igjen frem til de virker og du klarer å reise deg opp fra sengen.

10525818_598320666948531_1489941156799048060_n

 

Det er de tingene som aldri slutter å plage deg…

som å måtte spørre om hjelp til allting. Plutselig blir det en umulighet å klare å lage middag tiltross for den store kjærligheten for kokkelering. Og det å strekke seg over stuebordet for å få tak i pillene føles som en halvmaraton. Og hvordan det å spørre om hjelp betyr å gi fra seg kontroll. For plutselig er ikke håndklærne brettet på den «riktige» måten, du aner ikke hvor favorittpysjen er, og du må bare spise det brødet du ikke ville ha fordi du klarte jo tross alt ikke å handle selv. Og det gjør deg gal, men du har ikke noe annet valg enn å være takknemlig for at noen er der for å hjelpe deg.

 

Det er de tingene som er vanskelig å forstå…

som å egentlig se seg selv som en sosial person, men hver gang noen spør om man vil finne på noe, må man tenke seg om og analysere hele uken i hodet. Ikke fordi man ikke vil finne på noe med venner og familie, men fordi man må forsikre seg om at det er noe igjen å gi etter ukens plikter, og at man ikke lover noe man ikke kan holde. Derfor har man et imaginert excel-ark over ukens energi slik at man fordeler det riktig. Skal man finne på noe en dag må man passe på at det er en dag man har fri, eller at man har fri dagen etter, slik at man har tid nok til å hente seg inn igjen.

 

9b2827ff198371c035197eae4f20c4aa

 

Det er de valgene man må ta…

som å velge mellom å klare å jobbe eller å klare familielivet. For å klare begge to fullt ut er ensbetydende med å gå på veggen. Når man setter på alarm en halvtime før man skal opp for å rekke å la smertestillende virke, og må jevnlig sette seg ned på dolokket når man sminker seg fordi det å stå oppreist er en jobb i seg selv, og prøve å finne den buksa som ikke gnager for mye på operasjonsarrene på magen, og gå på jobb med et smil som sier at jeg er klar- jeg er normal- jeg er frisk, og løpe rundt på jobb og gi alt man har av krefter og energi fordi man så gjerne vil være fantastisk god i jobben sin, og si at alt er bra når kollegaer spør fordi man vil ikke være den som klager. Og tilslutt komme på at man ikke har spist fordi man ikke har gitt seg selv tillatelse til å kjenne etter om man var sulten- for hvis man kjenner etter om man er sulten kan man ubevisst også kjenne etter om man har vondt- og svaret på det må overses så lenge man er på jobb. Også kommer man hjem, også møter man hundene med sine logrende haler og forventninger om å gå en lang tur i den friske tidlig-høst-luften, også kommer mannen med sine snille øyne og sin varme klem, og man kan endelig, endelig, bryte sammen i en annens favn. Og man kan gråte litt fordi man er så utslitt, og man kan ta av seg masken som sier at alt er greit, og man kan gå å legge seg i et mørkt rom uten stimuli med varmepute på magen, mens mannen går tur med de forventningsfulle hundene, skraper sammen noe middag, og kommer jevnlig inn for å forsikre deg om at man ikke trenger å ha dårlig samvittighet fordi man ikke har noe mer å gi den dagen.

Det er mange av oss som lever med en tilnærmet usynlig sykdom. Og det er mange av oss som er gladjenter eller gladgutter likevel. Hvis det ikke er deg er det garantert noen du kjenner. Så vær snill og vær tålmodig med de menneskene du har rundt deg. Bak enhver dør, bak ethvert smil finnes det en kamp du aner ingenting om.

 

IMG_3990

 

 

 

 

Hvorfor.

Det finnes mange årsaker til ufrivillig barnløshet. I vårt tilfelle er det grunnet sykdommen endometriose.

Endometriose er kort fortalt en sykdom der vevet i livmoren, endometrium, finnes på steder i kroppen der det ikke hører hjemme. Mest vanlig i bukhulen og fordøyelsessystemet, men i praksis kan det finnes overalt : til og med i hjernen og i nesa(!). Dette vevet kan forårsake sammenvoksninger mellom organer, arrvev, blemmer og blodfylte cyster, som igjen skaper betennelse. Endometriose er en kronisk sykdom som kan behandles via kirurgi og/eller medikamenter, men kan ikke kureres.

Symptomene på endometriose kan være mange og kan oppleves diffuse, men fellesnevneren er smerter. Sterke smerter. Noen (heldige) er symptomfrie, andre kan ha smerter kun ved menstruasjon, mens andre igjen kan ha smerter gjennom store deler av menstruasjonsyklusen. Jeg har nå etter mange år med ubehandlet endometriose blitt en av de sistnevnte.

bilde-2

 

 

Å være syk i det som etter normen gjør deg til kvinne, kan være vanskelig å snakke om. Mange ender med å ikke føle seg forstått om hvor mye sykdommen påvirker dem i hverdagen. Mange lider i det stille. Hvis du vil lese mer om denne sykdommen anbefaler jeg å besøke endometrioseforeningen. Da det desverre er få som har kunnskaper om endmometriose kan det ta lang tid å få diagnosen. For min del tok det ti år, og når jeg først ble operert var bla. egglederene skadet av arrvev. Vi fikk klar tale etter operasjonen om at veien ble tøff med et så ugunstig miljø, men vi hadde likevel en sjanse. Så kom beskjeden: alt tyder på at du ikke har eggløsning. Ergo du kan ikke få barn naturlig.

«Men.. « stotret jeg fram. Kræsj. Der stoppa verden. Jeg er jo så ung? Jeg har jo gjort alt «riktig»?  Jeg tok utdannelse. Jeg sikret meg fast jobb. Jeg ble sammen med mannen som ønsket det samme som meg- som delte drømmene. Vi kjøpte til og med leilighet med barnerom. For jeg var jo allerede mamma jeg. Men med en jernhånd ble barnet revet ut av armene mine.

 

Bilde hentet fra pinterest.com

Bilde fra pinterest.com

 

At vi bestemte oss for å være åpne om at vi er ufrivillig barnløse var først og fremst fordi vi begge er tilhengere av at ting har godt av å ufarliggjøres. Legeundersøkelser, gynekologtimer, sykehusinnleggelser, medisiner, blodprøver og søknadskjemaer har blitt en del av hverdagen vår. Min, i størst grad på grunn av min sykdom, men også for det støe fjellet ved min side. Det er han som er stemmen min hos legen når jeg har for mye smerter til å snakke. Det er han som ringer ambulansen når jeg besvimer på baderomsgulvet. Og det er han som trøster, smiler, og gir oppmuntring, selv om jeg vet han trenger det minst like mye som meg.

Jeg er skamfull over at det er jeg som er grunnen til at vi ikke klarer å få barn. Det gjør meg redd, sint og trist. Men, vi er også heldige. For vi blir hørt, og vi får hjelp. Vi er fulle av håp og optimisme om at ønskebarnet tilslutt finner veien hjem. Og plutselig, selv om veien var lang, så er jeg mamma. Og da kommer alt til å være verdt det.

Bilde tatt 24.07.14 kl. 18.02 #2