With scars and all

1451357700per-fugelli-sitat-latterkula_no-2

Èn av de tingene som har endret seg etter at jeg ble syk, er synet på egen kropp. Denne sommeren er kroppen mer herjet enn den kanskje noen gang har vært. Mye medisiner, hormonkurer, smerter og sykdom, og ikke minst to graviditeter som akkurat har rukket å forandre kroppen en smule før de brått har blitt avsluttet – har virkelig satt sine preg på årets sommerkropp.

Men hvis jeg fikk valget mellom en kropp som var 100% frisk eller 100% utseendemessig perfekt er det ikke noen tvil i verden over hva jeg hadde valgt. Når man kjenner på så mange kroppslige utfordringer, blir det estetiske oppi det hele plutselig en mindre bagatell enn hva det engang var.
Så mens vi satt på flyet til årets sommerferie sa jeg til mannen: «I år skal jeg ikke bry meg over kroppen på stranda. Jeg skal drite i valkene når jeg sitter på solsenga, jeg skal gi blanke i at alle stirrer på operasjonsarrene på magen min når jeg går ned for å bade, jeg skal ikke bry meg over brennmerkene jeg har fått i huden av overdreven bruk av varmeputer som smertelindring. Jeg skal bare forsøke å kose meg. Jeg skal rett og slett bare gi faen.»

Kroppen min går gjennom et helvete akkurat nå. Den kriger mot sykdom, den kriger mot barnløshet. Og det er ikke krise om det setter litt spor akkurat i den fasen jeg er i nå.

Å gi faen er likevel lettere sagt enn gjort, det skal jeg ikke legge skjul på. Men jeg bare gidder ikke å ha det som en bekymring lenger, det er plutselig så uendelig mange andre ting som er viktigere.

Endometriosemage. With scars and all.

Endometriosemage. With scars and all.

Som stort sett alle jenter har jeg også perioder hvor jeg virkelig hater kroppen min. Men til tross for at jeg kanskje har større grunn enn noensinne til å være misfornøyd, er det nå helt andre grunner enn det estetiske til at jeg kan kjenne på dette hatet. Hatet jeg kjenner på handler mer om at kroppen min svikter meg. Den er syk, til tross for at jeg har gjort alt jeg kan for å forhindre det. Og den har sviktet meg ved å miste det som skulle blitt barnet vårt – to ganger. Selv om jeg forsøkte å ta så mye hensyn til kroppens behov som overhodet mulig.

I motsetning til mange estetiske ting kan det ikke trenes vekk, spises vekk eller sminkes vekk. Det er bare sånn det er.

Denne sommeren skal jeg lære meg å være takknemlig for de tingene som kroppen mestrer. Også skal jeg forsøke å akseptere de tingene den ikke klarer. Det handler om å gjøre det beste ut av situasjonen man befinner seg i. Om å gjøre det beste ut av livet.

Så jeg ligger på stranda selv med mine synlige arr, hengende pupper og valker. Og uansett om du som går forbi meg kanskje ikke tenker det, så skal jeg likevel forsøke å tenke: Jeg er pokker meg bra nok.