Tomt.

Den siste uken har optimismen steget. Jeg klamret meg til de positive blodprøvesvarene og alle historiene om de som har hatt helt ufarlige svangerskapsblødninger. Symptomene bare økte på, og vi begynte å glede oss over at det kanskje kunne gå bra denne gangen til tross for en tung start. Natten før ultralyden drømte jeg at jeg fikk høre hjerteslagene til den lille spiren i magen. At det endelig skulle bli en positiv opplevelse å dra på ultralyd.

Men nei.
Å skulle forklare det triste synet som møtte oss på denne ultralydskjermen ville bare vært en kjedsommelig gjentagelse av det jeg har skrevet om ved flere anledninger tidligere. Til tross for at det bare er 1% som opplever dette tre ganger på rad, så skjedde det altså med oss. Nok en tom ultralydskjerm. Nok et legekontor fylt av stillhet fremfor hjertelyd. Nok en abort.

«Her er det ingen tegn til graviditet» sa gynekologen.
De vondeste ordene en som er gravid, i følge alle tester og blodprøver, kan høre. Jeg skal akkurat ha kommet i uke 6 nå. Og selv om gynekologen sa det var en liten sjanse for at det var for tidlig til å se noe, så skal man jo se NOE når man er i uke 6. Det kan også være en graviditet utenfor livmoren, som de også var redde for sist gang jeg aborterte. Eller så kan jeg allerede ha abortert. Noe som jo er rart, når hcg blodprøvene doblet seg slik de normalt skal gjøre. Jeg forstår det ikke. Det eneste jeg vet er at jeg ikke orker å klamre meg fast til håpet lenger. Dette forsøket har vært ekstremt krevende, med så uendelig mange opp- og nedturer.
Gravid. Ikke gravid. Gravid. Ikke gravid. Gravid. Ikke gravid.

Nye blodprøver ble tatt. Og så skal vi tilbake om en uke for ny ultralyd. Men jeg har ingen forventninger til at den vil gjøre annen nytte enn å konstantere at en abort har funnet sted.

Først ble jeg så sint at uansett hva jeg gjorde kjente jeg at jeg hadde behov for å gjøre det hardt. Jeg smelte igjen skapdører så det ljoma i hele huset, slo i bordplata, kasta en bok i gulvet bare fordi det var deilig å lage lyd for å uttrykke hva jeg følte.
Så ble huset stille. Vi visste ikke hva vi skulle si, verken jeg eller mannen. Begge satt i hvert vårt hjørne i dype tanker.
Nå føler jeg meg tom. Tom for tårer, tom for håp, tom for motivasjon, tom for ord. Hjertet er utslitt av å håpe, drømme og tro det beste.

Så mange tar dette for gitt. De skulle bare visst hvor heldige de er.

En stille søndag

Det er søndag og huset er helt stille. Det var ikke dette vi så for oss da vi kjøpte det lille huset på landet, med to barnerom og hage plass til huskestativ. Det var ikke dette vi så for oss i det hele tatt.

Ute kan jeg høre barnelatter og trampoliner som knirker av å bli hoppet på av små barneføtter. Mannen er på jobb og jeg har koblet ut ringeklokka. Jeg trenger at ingen forstyrrer meg i dag. At ingen forstyrrer meg i den ensomme sorgen. Den type sorg man egentlig ikke skal snakke om. Som man egentlig ikke skal føle.

Jeg ligger på sofaen i mørket og hører at bøssebærere står på dørtrammen og forsøker å ringe på. Jeg kryper enda lenger under teppet og hvisker «Sorry regnskogen. Ikke i dag.» Grepet av dårlig samvittighet tar jeg mobilen fatt og sender en melding for å støtte tv-aksjonen uten å åpne døra. Klarte ikke gi blanke likevel.

Et døgn tidligere smiler jeg fra øre til øre etter å ha lest gjennom alle støttemeldingene vi har fått angående graviditeten. Selv om jeg er engstelig for alt som kan gå galt, har jeg bestemt meg for å være positiv. Jeg har bestemt meg for å nyte at jeg igjen har blitt gravid, og at drømmen endelig kan bli oppfylt. Nynnende går jeg på do. Og synet av blod slår pusten ut av meg. Jeg klarer ikke engang å gråte, fordi jeg blir så matt. Jeg blir bare sittende. I flere minutter bare sitter jeg der.

Jeg har allerede lest statisstikken i et forsøk på å berolige meg selv for hvor liten sannsynligheten er for å oppleve tre aborter på rad. Under 1 prosent. Det vil si at når vi allerede har opplevd to aborter på rad, er det 99% sannsynlighet for at vi skal slippe det denne gangen som jeg er gravid på ny. Men ingen regler er uten unntak, og i liv og helse er det ingenting som heter rettferdighet.

Når man er så uheldig å først bli en del av disse 1%, så er man også så uheldig å få tildelt en ny diagnose. Habituell abort. Og med denne diagnosen har du krav på utredning om hvorfor disse abortene skjer. Men utifra hva jeg har lest meg opp på nettet, virker det som det er rimelig få som finner årsaken til hvorfor dette skjer. På samme måte som i yatzy kan man være heldig å oppleve at terningen lander på 6 gang på gang, mens den du spiller mot aldri, eller veldig sjelden, opplever å få terningkast 6. Sånn er livet.

I dag har jeg vært hos legen og tatt blodprøver. Hcg (graviditetshormonet) skal stige kraftig for hver dag som går i et normalt svangerskap. Jeg skal ta nye blodprøver på onsdag, og i slutten av uken får vi svar på om nivåene stiger eller synker. Det er ikke noe annet man kan gjøre når det skjer så tidlig, annet enn å vente å se. En stund klamret vi oss til håpet om at kanskje begge eggene hadde festet seg, og at det «bare» var det ene som slapp tak og forårsaket blødningene. Og det kan såklart være mulig. Men jeg tror ikke det, selv om jeg ønsker mer enn noe annet at jeg skal ta grundig feil. Selv om graviditetstestene fortsatt har vært positive gjennom helgen, og symptomene har begynt å komme snikende, vet jeg jo allerede svaret. Jeg vet at det livet som begynte er borte. Det kjenner jeg helt inn til ryggraden.

Det føles annerledes denne gangen. Alt i alt er vi begge lettet for at det nå skjedde såpass tidlig, og at vi slipper den tomme ultralydskjermen nok en gang. For det finnes lite tristere enn en tom ultralydskjerm. Å se et foster uten et hjerte som slår. Det er noe av det aller tristeste.

På en merkelig måte føles det som om jeg har vært forberedt på at det kom til å skje. Jeg hadde ikke lastet ned noen graviditetsapper, jeg hadde ikke turt å regne ut termindato, og jeg kjente jeg ikke helt klarte å ta innover meg når folk rundt oss var så glade for at jeg hadde blitt gravid igjen.

Nå føles det bare tomt. Og det verste er bekymringen for veien videre. Bekymringer som kun de som ikke kan bli gravid naturlig, kan forstå. Hvis vi skal utredes, hvor lang tid kommer det til å ta? Hva kommer de til å finne? Har vi råd til et forsøk til på privatklinikken? Må vi tilbake til Riksen, og hvor lenge må vi vente der før vi kan sette igang igjen? Hvor mange forsøk må egentlig til før vi lykkes? Hvor mange forsøk kan kroppen min takle? Kommer vi noensinne til å få barn?

Jeg har ingen intensjon om å dyrke tristheten. Men å ikke la seg selv få lov til å føle tror jeg er å gjøre ting vanskelig for seg selv. Så akkurat nå er jeg sint, lei meg, skuffa og frustrert. Og jeg kan se at mannens hjerte er knust. Igjen. Men det kommer til å bli bedre. Av erfaring, så vet vi at det alltid blir bedre.

 

Det man ikke skal snakke om

Denne julen ble en annerledes jul. Denne julen mistet jeg et barn.

Allerede nå vil sikkert flere heve på øyenbrynene av at jeg bruker ordet barn. Men for meg var det et barn. Et barn med bankende hjerte og som fra dag èn snudde hele verden på hodet. Jeg var to måneder på vei og barnet døde i magen min uten at kroppen klarte å fange det opp. Som om kroppen desperat prøvde å holde fast ved dette barnet som vi hadde ventet på i årevis at skulle bli skapt. En såkalt missed abortion.

Det var lillejulaften vi fikk beskjeden. Alt tydet på at jeg fremdeles var gravid. Magen hadde vokst, puppene sprengte, graviditetshormonet hcg fortsatte å øke, morgenkvalmen var sterkere enn noengang, og morsinstiktet gjorde meg livredd. Men på ultralydskjermen var det ikke lenger et bankende hjerte.

Helt frem til denne dagen har jeg sett på meg selv som en sterk person. Jeg har vært gjennom mye. Men ingen kunne forberede meg på den bunnløse sorgen som møtte meg. Det var ingenting noen kunne si for å få meg til å føle meg bedre. Alt jeg ville og alt jeg kunne gjøre var å ligge i fosterstilling og gråte. Tre år med prøving, og en høst full av hard jobbing for å få dette til. Og slik skulle det ende. Jeg var utrøstelig, og jeg følte meg mislykket.

Spontanabort og missed abortion er ikke noe man snakker om. Overalt oppfordres man til å ikke fortelle om graviditeten før risikoen for spontanabort avtar, altså etter tre måneder. Denne oppfordringen fører til at man, om det går galt, sitter igjen med en sorg få, eller ingen vet om. Du skal bite tenna sammen og late som ingenting. Sorgen bærer du alene.

Jeg undres hvem denne stillheten gagner. Selvfølgelig er det mye enklere å både fortelle om, og å høre om positive ting enn negative. Men er det virkelig sånn livet skal være? For min del hadde det ihvertfall vært enklere om dette var noe man kunne snakke om. Å få lov til å snakke om sorgen. Å få lov til å sørge over det som skulle ha vært.

Når kroppen selv ikke støter ut det døde fosteret får man valget mellom å gjøre det hjemme ved hjelp av medisiner eller utskrapning på sykehus i narkose. Jeg synes det var et umulig valg og satt der som et spørsmålstegn. Til slutt lot jeg legen velge. Og hun anbefalte hjemmeabort da dette kunne gjøres umiddelbart, og i tillegg er det mest naturlige for kroppen. Ettersom vi allerede har strevd så lenge med å bli gravide, er det en liten risiko ved utskrapning som vi ikke bør ta sjansen på.

Jeg fikk en tablett i påsyn av sykepleier på sykehuset etter et forsøk på en prat der jeg ikke klarte å si et ord. Så skulle jeg dra hjem. Feire jul. Og begynne på selve aborteringen tidlig første juledag ved hjelp av fire nye tabletter.

Planene om å feire jul med svigerfamilien på sørlandet ble avbrutt. Jeg trengte søsteren min og moren min nå. Jeg trengte niesene mine, som på alle måter klarer å lysne humøret mitt uansett i hvilken form jeg er i. Og mannen trengte noe praktisk å gjøre. Han reiste til sørlandet for å levere julegaver. Kjørte frem og tilbake på under et døgn. Vi reagerer forskjellig, og det må man tillate. Jeg ble hentet av søsteren min, og gråt i fanget hennes. Skrek ut om hvor urettferdig alt var. Jeg var sint, sørgende og utrøstelig. Og vi gråt. Begge to.

Sent julaften begynte smertene. Rier. Men premien var ingen varm baby i armene.

Heldigvis hadde jeg mye smertestillende, ny varmeflaske i julegave, og en familie som tok vare på meg. Etter noen timer søvn skulle det fortsette. Tablettene som for alvor skal sette igang aborten ble tatt, sammen med en god dose smertestillende. Den fysiske og psykiske smerten konkurrerte om å rive meg i filler. Og det som skulle være barnet vårt ble trukket ned i do. Seks timer senere kunne jeg utmattet sovne med tårefylte øyne og et hjerte som var knust. Det var over, selv om jeg må regne med en daglig påminnelse opp til tre uker frem i tid i form av blødninger og menssmerter.

Oppe i alt er jeg glad for at vi har klart å være åpne. Det gjør oss sterkere som par, og vi kommer nærmere de som betyr noe for oss. Dessuten vet jeg at det hjelper andre at noen kan sette ord på det flere enn man tror har gått igjennom.

All erfaring tilsier at hjertet heles tilslutt, og etterhvert vil håpet og pågangsmotet komme tilbake. Men akkurat nå, er hjertet fylt av sorg. Og det skal jeg tillate.