Nærmer seg

Da jeg kom over dette her om dagen på babyverden sitt forum, fikk jeg et stikk av dårlig samvittighet for at det blir litt stille her inne for tiden. Men jeg ser dere fortsatt stadig titter innom, og jeg føler virkelig jeg unner dere et lite pip iblant. Dere trofaste ukjente, og kjente, som har støttet oss og fulgt meg hele denne lange og turbulente tiden. Jeg vet dere er mange som fortsatt føler dere sitter fast i gjørma, sånn barnemessig. Og dere skal vite at jeg føler så med dere! Jeg føler meg jo fortsatt som en av «dere»- dere som lengter og kjemper det som føles som evighetens kamp. Men jeg håper det er en liten motivasjon at dere nå kan se at selv etter flere år og mange nedturer, så kan det løse seg likevel. Og vissheten om at det desverre ikke gjør det for alle gjør oss bare desto mer ydmyke for at vi tilslutt ble en av de heldige.

Vi blir helt overveldet over hvor mange som oppriktig gleder seg over vårt lille mirakel, og viser oss små og store drypp av kjærlighet i denne ventetiden. Venner, familie og naboer kommer på døra med arvegods til den lille bølla. En av mine eldste og beste venner har lagd både babynest, sakkosekk og vognteppe. Familie hjelper oss med tidligere julegaver så vi kan ha alt det essensielle utstyret klart før han melder sin adkomst. Og til og med en gammel barndomsvenninne sendte meg hjemmehekla gaver i posten. Det varmer langt inn i hjerterota til oss begge to, og kanskje spesielt hos meg, som har et sterkt behov for redebygging for tiden 😀

Tenk at denne julen skal bli så magisk. Tenk at denne julen skal vi endelig få den gaven vi alltid har ønsket oss! Vi er mer enn klare 🙂

Ungen min

Alt eg vil seie
er kanskje sagt før
av tusen andre mødre

Men eg tenker slik på
dei små armane dine
som du legg rundt halsen min

Profilen din
er kinn og auge
vesle blåbær

«Kom, lille mamma»
seier du og ser på meg
med tusen år gamalt blikk

Ja, hald meg, vesle to-år
hald meg i dei sterke armane dine
Byss meg i søvn

–Marit Tusvik-

❤

Ønskebarn

Akkurat nå kunne jeg litt ønske jeg kunne sette verden på en pauseknapp. Jeg synes tiden går så fort, og jeg nyter så innmari å endelig være på dette stadiet i livet nå. Hvor ikke hele vår verden kretser rundt hormoner,smerter,sykdom og uendelige ivf-forsøk. Det er så deilig å ha noe å glede seg til, noe å kunne planlegge og drømme om uten å få brist i hjertet. Jeg føler meg generelt mer som meg selv igjen, den Bente-Lill jeg var før den tunge, barnløse reisen startet. Men likevel annerledes. Mer erfaren, sterkere, mer ydmyk, mer takknemlig. Og kanskje også litt mer redd. Redd for alt som kan gå galt, og redd for alt man kan oppleve å miste. Mannen sier han føler at han har fått kjæresten sin tilbake. Hun som alltid smilte med øynene, ble liksom borte i noen år. Men det er så godt å være tilbake. Det var ikke alltid noen selvfølge.

Likevel føler en del av meg fremdeles som en ufrivillig barnløs. Og dette er, og vil nok alltid være, en liten kampsak for meg. Når jeg leser om at Rikshospitalet har endret reglene sine for hvem de kan hjelpe i denne følelsesladde kampen om å få barn, blir jeg så lei meg på deres vegne! Og da mener jeg dere, som de nå ekskluderer fra sitt behandlingstilbud, dere som har barn fra før eller er over 39 år. I tillegg er ventelistene til dere som har klart å komme innenfor, krevende lange. Den desperasjonen dere nå må føle må være grusom. Som om dette ikke er en tung nok kamp fra før! Jeg håper inderlig at de går tilbake på denne regelendringen, og at dere snart får hjelp. Det mange misforstår er at det å gå gjennom fertilitetsbehandling er aldri gratis, til tross for at man har mulighet til å få forsøk av det offentlige, må man likevel betale egenandel på opptil 17 000 kr. Så at veldig mange ikke har mulighet til å både betale de store medisinutgiftene og å ta de store kostnadene det innebærer med forsøk i det private forstår jeg uendelig godt.

Da kvalmen ga seg i begynnelsen av andre trimester, mistet jeg litt av følelsen av å være gravid. Jeg har ventet litt på at følelsen skulle komme tilbake, men har ikke helt kjent meg igjen i symptomene med økt appetitt og merkelige cravings som typisk erstatter kvalmen. Men nå er gravidefølelsen så definitivt tilbake, og det føles både litt rart og veldig fint. Magen vokser veldig raskt nå, og av og til føler vi at vi kan se forskjell fra dag til dag. Den lille der inne er nå faktisk hele 30 cm lang og ca 500 gram tung, så det er ikke særlig rart egentlig. Den siste uken har også sulten meldt sin ankomst, og noen dager føler jeg at jeg liksom aldri blir mett. Frem til nå har jeg ikke spist noe mer enn vanlig, og har heller ikke hatt veldig matlyst, så at jeg nå plutselig føler meg sulten som en ulv er egentlig litt slitsomt å holde tritt med.

Jadda, jeg har blitt en av de. Ikke døm meg. 

Gang på gang blir jeg så rørt over all omsorg og omtanke både jeg og den lille i magen mottar fra dere alle. Både alle dere lesere, ukjente, men likevel som føles som kjente – som sender meg meldinger og fine kommentarer. I tillegg til så fine folk rundt oss som engasjerer seg så i vårt lille julemirakel. «It takes a village to raise a child » har jeg alltid hørt. Og så utrolig glad jeg er for at den lille i magen har en hel «village» som heier han frem allerede før han har blitt født. Tenk om alle barn var så heldige!

 

«Til lillegutt. Jeg håper du får en fin dag ❤ » 

The circle of life

Nå er jeg over halvveis dere! Altså i uke 22. Det er helt sprøtt å tenke på at det nå er omtrent akkurat like lenge til fødsel som det er siden den spennende og følelsesladde dagen vi hadde med egguttak på Maigaard. Jeg synes tiden har gått så fort! Og selv om jeg har forstått at det er veldig vanlig å bli relativt utålmodig underveis i svangerskapet, så kjenner jeg ikke på noe slag av utålmodighet enda. Jeg er sikkert irriterende klisjefylt, men nyter altså så til de grader å gå gravid at jeg til og med nyter plagene som følger med. (Bank i bordet, vet mye kan skje enda.) For endelig får jeg lov til å oppleve dette, dette som jeg har vært så redd for å aldri få lov å føle på. Nemlig det å gå gravid med barnet vårt, og det å skulle bli mamma.

I uke 21: Babyen var da ca 24 cm lang, ca 300 gram tung og skal visstnok være omtrent på størrelse med en cantaloupemelon (jikes!)

Ettersom morkaka ligger foran fosteret, altså ut mot magen min, så har det tatt tid for meg å kjenne noe bevegelser der inne. Det begynte utrolig svakt og vagt, og jeg var lenge usikker på om det var noe jeg bare innbilte meg eller om det faktisk var babyen. Men så ble følelsen sterkere for hver dag som gikk og nå er jeg endelig ikke i tvil lenger. Jeg kjenner nå bevegelse hver dag, spesielt om kvelden når jeg strekker meg ut på sofaen eller når jeg har lagt meg. Følelsen er veldig vanskelig å beskrive, da jeg ikke kan si det er tydelige spark jeg kjenner enda. Men bildet jeg får i hodet er en liten bylt som snur seg rundt under vann..høres det rart ut? Kanskje det kan sammenlignes med store bobler?

#thatfaceyoumake : når du endelig kjenner liv ❤

Men lykken skal liksom aldri være helt komplett. Samme uke som jeg kjente tydelig liv for første gang, måtte jeg nemlig ta farvel med et annet liv.

I åtte år har jeg fått være mamma til min fine lille hund, Sniff. Og hvis du ikke har hatt hund, eller ikke er et hundemenneske, anbefaler jeg deg å la vær å lese resten av dette innlegget – for da kommer du sikkert til å synes jeg er et rart menneske. Du kan nok umulig forstå følelsene man faktisk kan få for menneskets aller beste venn.

Og OM han var – min aller beste venn. Han var den som virkelig har gjort denne reisen mot å få barn (et menneskelig et, sådan) mulig. Ettersom jeg har slitt mye med sykdom, har jeg vært mye mer isolert i hjemmet enn det jeg kunne ønske. Og han var utvilsomt den som gjorde hjemmet vårt til et hjem verdt å være isolert i. Han tasset etter meg overalt med en logrende hale, om det så var midt på natten og jeg ikke fikk sove. Han var den som alltid fikk meg til å smile, og som alltid var glad for å se meg. Han var den som satte seg helt inntil meg når jeg gråt, og la seg med hodet på magen min når jeg hadde smerter. Hver eneste dag gikk vi tur sammen, han og jeg. Hadde jeg veldig vondt, gikk han så sakte han bare kunne, og stoppet opp og så på meg med et bekymret blikk. Aldri hadde jeg trodd at man kunne elske en hund så høyt som vi elsket han. Men så var han så absolutt ikke bare en hund. Han var som barnet vårt, og den beste vennen man kan tenke seg.

Det er nesten symbolsk, hvordan hans liv skulle ende. Til tross for at han var en enorm støtte for meg gjennom min sykdom, skulle han bli syk selv. Og helt siden i vår har det gått gradvis nedover med vår lille venn. Etterhvert som det lille livet i magen min vokste seg sterkere, ble Sniff svakere. Det føles nesten som han ga stafettpinnen videre til den lille i magen. Nå som han så at det gikk bra med oss, og at jeg fikk temmet min morsfølelse et annet sted, kunne han endelig slippe ned garden og vise oss hvor sliten kroppen hans egentlig var.

Det siste farvel ❤

Midt på natten bærte jeg han inn til dyreklinikken som om det var barnet mitt, og han klamret seg til meg slik bare et barn ville gjort. Men det var som han forstod at han skulle endelig få lov til å sove, og viste ingen tegn til uro eller engstelse. Mannen og jeg satt ved hans side og fortalte han hvor glad vi var i han med tårefylte øyne, helt til han sovnet inn med hodet i hendene mine. Det var en verdig avslutning på et lykkelig hundeliv, men den tomheten som fulgte oss som står med et tomt hundebånd igjen i hendene, føles altoppslukende. Huset er stille og ensomt uten han. Han skulle bare visst hvor mye han betydde for oss.

Hvil i fred, lille Sniff. Takk for at jeg fikk lov til å være mamman din. ❤

Tro,håp og kjærlighet

I dag er jeg 6+2, hvilket vil si at jeg er i min syvende uke. For hver dag som går øker optimismen og godfølelsen, og jeg tør nå å si at jeg faktisk tror det kommer til å gå bra denne gangen! Noe som jo egentlig er ganske så skummelt å si, når all erfaring tilsier at drømmen igjen vil bli knust. Iblant river magesmerter meg til et panikkfullt sted, og jeg tenker det værste. Men stort sett bare for et øyeblikk, før jeg rister det av meg og de gode tankene fyller hodet igjen. Smertene er jo bare mine vanlige endometrioseplager, og jeg vet jo at jeg må regne med at de så absolutt er tilstede nå som jeg ikke kan bruke noe smertestillende for å dempe de.
Men alt i alt kjenner jeg på en stor ro som jeg ikke har kjent på i de andre graviditetene, og jeg håper og tror at det er det beste tegnet av de alle. Jeg forsøker å fortelle meg selv at dette jo tross alt er det mest naturlige i verden, folk driver jo med dette hele tida. Men, du vet, vi har jo ikke akkurat hatt oddsene med oss tidligere.

Om jeg har noen symptomer? Vel, jeg har allerede måtte investert i nye bh`er og den supersunne maten har i stor grad blitt erstattet av.. Ritz kjeks. Kvalmen har kommet over meg som en flodbølge, spesielt på dagtid, og det er ikke veldig lett å spise sunt når det meste gjør meg grønn i trynet. Men, jeg har lært at det eneste som hjelper er å tvinge seg til å spise litt uansett, og er igang med å avdekke hva som går ned og hva som får meg til å ville få alt opp igjen. Egentlig er det et litt betryggende tegn, synes jeg, og har ikke veldig imot at det er sånn. Forhåpentligvis betyr det at alt fortsatt går som det skal med lille bøllefrø der inne, og så lenge det gjør det tar jeg imot alle symptomer med vidåpne armer!

Det er jo å bryte alle «regler» å fortelle verden om en graviditet så tidlig, men som jeg har fortalt tidligere ville det jo vært lite poeng i å dele denne reisen ut av barnløsheten om man ikke skulle dele en graviditet. Om det går bra, så vet jeg at vi har en stor heiagjeng rundt om i vårt langstrakte land som klapper i hendene av glede for oss. Og går det dårlig, nok en gang, så vet jeg av erfaring at den samme heiagjengen er der for å vise sin støtte og gjør det de kan for å booste motivasjonen vår til nok en kamp. Det er noe som heter delt glede er dobbel glede, og delt sorg er halv sorg. Og det har jeg lært meg at stemmer. Hvertfall for oss.

Det er så deilig å tro at det går bra! Og jeg vet det er mange rundt oss som deler godfølelsen. I nattemørket snakker vi drømmende om babynavn, og bestemor på 90 år i Mandal sitter klar med strikkepinnene for å begynne på babyklær. Om en uke skal vi på ultralyd, og forhåpentligvis får vi se et lite hjerte som slår for oss alle ❤

Back on the horse

Aller først må jeg takke så inderlig for den hjelpen vi har fått gjennom innsamlingsaksjonen som en nydelig ildsjel startet. Jeg kan røpe at vi har fått ca 4000 kr fra innsamlingen, og det varmer veldig. Så takk! ❤

På tirsdag begynte jeg på den første medisinen som setter startskuddet for et nytt forsøk, nemlig nesesprayen suprecur. Ved de andre forsøkene har jeg brukt synarela, men det skal visst vært hipp som happ egentlig. Til nå har jeg et bedre inntrykk av suprecur, da den  har en mildere smak og ikke får meg til å brekke meg. Men, jeg lar vente på meg til å fullrose den til jeg har kjent på hvilke bivirkninger som kommer snikende om noen dager. Tidligere har jeg vært veldig plaget med hodepine, hetetokter og urolig/marerittpreget søvn hver gang jeg har brukt synarela, så jeg kan i det minste håpe at jeg slipper billigere unna denne gangen. Fire ganger om dagen skal jeg nå spraye, før jeg begynner med injeksjoner om en tre ukers tid.

Denne gangen skal jeg bruke helt andre medisiner enn jeg har brukt før. Noen av dere har spurt om jeg kan forklare litt om disse, so here it goes. Etter at jeg har brukt suprecur i en tre ukers tid skal jeg denne gangen sette en injeksjon som heter Elonva. Den varer i syv dager fra jeg setter den, og målet med den er at den skal sette igang en mer jevn vekst av eggposene, ved å gi et boost slik at de starter modning på samme tidspunkt. Syv dager etter at den er satt skal jeg begynne med daglige injeksjoner av menopur, som skal fortsette modningen av eggposene. Så, etter 1-2 ultralydkontroller skal jeg sluttmodne eggposene ved å sette en dobbeldose eggløsningssprøyte, kalt pregnyl, nøyaktig 36 timer før egguttak. Jeg skal bruke prednisolon for å dempe betennelsen i kroppen, slik som tidligere, og lutinus som progesteronstøtte for å hjelpe livmoren til å lettere ta imot et embryo. I tillegg skal jeg nå bruke albyl-e, som er en annen type blodfortynnende enn jeg har brukt før, for å øke blodsirkulasjonen i livmoren.
Puh!
Tipper det var rimelig snork for dere som ikke har en fot innenfor ivf-karusellen, men da fikk hvertfall dere som lurte litt info.

Etter at man har brukt ca 17 000 kroner på medisiner får man tilbakebetalt det man bruker fra helfo. Men når man har hatt over tre fulle forsøk må man igjen dekke alt av medisinutgifter selv. Og der står vi altså nå. Men heldigvis hvisket en liten fugl meg i øret at det er noen tusenlapper å spare på å kjøpe medisiner i Sverige. Så årets første harrytur ble langt mindre harry enn det man skulle tro, men med kanskje den rareste handleposen gjennom tidene fylt opp med medisiner fremfor bacon.

5500 kroner ble brukt og 2500 kroner ble spart på å ta turen over grensa.Og det er nok mer enn vi noen gang har spart på å kjøpe bacon. Og det hører med til historien at vi traff verdens hyggeligste mann på apoteket , som synes både det norske navnet mitt og den danske resepten var mer enn han kunne takle en lørdag ettermiddag. Etter at han hadde sett gjennom resepten, og jeg hadde forklart på mitt aller beste svorsk, gjentok han stadig: «dette er mycket dyra medisiner, altså. Mycket dyra.» Det hele endte med at han dro meg bak disken for at jeg selv skulle skrive ut etikettene og skrive inn navnet mitt, mens han fant frem en håndkrem til meg og en sjokolade til mannen. «On the house» sa han med et halvt tonn sympati i blikket. Og vi gikk ut derfra med tidenes største smil, flere tusen kroner fattigere, og en gratis håndkrem og sjokolade i handleposen. Små gleder og fine folk altså.

Vi føler det har blitt tent en liten gnist igjen hos oss nå. Det er noe med det å bytte klinikk, få en annen type behandling og nye øyne til å se på saken, som gjør noe med pågangsmotet og håpet for veien videre. Jeg forstår ikke helt hvor denne optimismen kommer fra, men jeg lar den være der. Selv om den sikkert kommer til å briste, kommer til å skremme og kommer til å såre, så er alternativet med å ikke føle den så mye, mye verre.

Optimismen er både min beste venn og verste fiende.

 

New beginnings

Joda, det går bra med oss. Selv om det har vært noen dystre dager, så er det positive med å ha vært gjennom en vinternatt før, at man lærer seg raskt hvor vinterjakka ligger. Og med tidenes dårligste metafor ble jeg fristet til å dra til med et aldri så lite Vinnie sitat : «Du blir dyp av å ha tilbragt mye tid i kjeller`n.»

Kaboom. I`m out 😀

Nok en gang må jeg takke dere fantastiske lesere som kommenterer, sender støttemeldinger og fine ord til oss. Det er veldig rørende at så mange vi ikke engang har møtt, kan bry oss så om oss. Faktisk har til og med ei fantastisk jente ved navn Stine startet en innsamlingsaksjon for oss! Hun har aldri møtt oss, men kjenner seg igjen i vår historie ettersom vi begge har kjempet en kamp mot endometriose og for ønskebarnet. Jeg synes det er helt forferdelig å skulle be noen om penger, og jeg har aldri vurdert sponsede innlegg for å «tjene» på bloggen. Det går i mot mine prinsipper om at jeg ønsker å dele reisen min for å hjelpe andre i samme situasjon, ikke for å reklamere for tåpelige ting. Men når det er sagt, synes jeg det ville vært utakknemlig å nekte noen å sette igang en innsamling når de genuint ønsker å hjelpe. Så takk Stine, og takk til alle dere andre som støtter oss enten med ord eller handling! Vi er virkelig rørt og evig takknemlige.

En av mange måter å vise at man bryr seg ❤  

Vi har vært usikre på veien videre etter siste forsøk. Men håpet og pågangsmotet har kommet tilbake igjen, i hvertfall en god del av det. Vi er ikke klare for å gi oss enda.

Jeg har snakket med flere klinikker for å høre deres mening, og med Rikshospitalet. Hos Rikshospitalet hadde de sprengt kapasitet til slutten av juni, så vi ble satt på venteliste. Men hva nå? Ventetiden er den aller verste tiden både for kroppen min, og for psyken. Tida der det ikke skal skje noe, men hvor det samtidig skjer mye inne i kroppen. Tida hvor endometriosen utvikler seg, sakte men sikkert for hver måned som går, og gjør det desto vanskeligere å lykkes. Så vi har snudd på hver krone, og bestemt oss for å gå for et forsøk til på en privatklinikk. Løsninger er til for å finnes! Vi vet jo selvfølgelig at vi ikke vil ofre disse pengene en tanke når vi først sitter med et barn i armene. Men jeg må innrømme at det har vært litt kjipt her og nå, når vi har brukt nærmere 100 000 kroner på å nå drømmen, og alt vi har endt opp med er knuste drømmer og et organ mindre(!).

Som sagt har det blitt mye mailing frem og tilbake med ulike klinikker om veien videre. Ikke fordi vi ikke har vært fornøyd med Hausken, men fordi vi mista litt den gode magefølelsen. Og når vi først skal betale så mye for en behandling, er det best at magefølelsen er enig. Helt siden vi først vurderte privatklinikk har Maigaard klinikken i Aarhus i Danmark vært en av de øverste på lista. De har bred erfaring med endometrioseproblematikk, de har svært godt omdømme, og de gir et unikt godt inntrykk ved å være tilgjengelige. Jeg snakket faktisk med en av overlegene ved avdelingen gjennom hele helgen, og fikk svar på mail etter kl 22 på en lørdag. Da snakker vi engasjement! Etter å ha lest gjennom hele journalen vår ga de meg et behandlingsforslag som var litt annerledes enn det vi har hatt tidligere, med andre type medisiner. Selv om det var litt skremmende (på en snodig måte har jeg jo nå blitt trygg på disse tusen hormonene som gjør meg gal hvert forsøk), så ga det oss et lite ekstra boost og en gnist som var god å kjenne på. Det er godt å vite at ingenting har vært uprøvd.

Så hva sier dere folkens, skal vi bare hoppe i det da?

This too shall pass

Jeg ser dere er mange som titter innom for tiden, og jeg føler jeg unner dere et lite pip. Nok en gang må jeg takke for så vanvittig mye støtte og omtanke vi får fra alle dere fantastiske lesere! Det jeg stadig får høre når dere skriver til meg er «jeg vet det ikke hjelper noe…» Men det skal dere vite: det hjelper! Jeg blir rørt og takknemlig hver gang jeg får høre deres historie, hvordan dere kjenner dere igjen, eller bare heier på oss og tenker på oss. Så tusen ❤ takk!

Her veksler følelsene omtrent like hyppig som været om dagen. I det ene øyeblikket er himmelen mørk og regnet pøser, i det neste sprekker skyene opp og tillater litt solskinn inn gjennom den mørke tilværelsen.

Det er nok ikke så lett å forstå for andre enn de som har vært oppi dette selv hvordan det føles akkurat nå. Men jeg kan helt ærlig si at jeg synes dette er mye vanskeligere enn jeg hadde forestilt meg. Jeg kan også si at jeg er mye sterkere enn jeg hadde forestilt meg også. Vi gir ikke opp. Vi har hverandre, og det er det aller viktigste!

Den siste uken har jeg vært mye alene. Mannen har vært på jobb, jeg har stirret ut i luften. Med unntak av enkelte i nær familie har jeg ikke vært sammen med noen, og jeg har trengt det. Det er så vanskelig å vite hva man skal si. Eller gjøre.
Man vet at det er ingen «quickfix». Man vet at man ikke kan lure seg unna følelsene og smertene. Man vet at man bare må la det komme. La dagene gå. Gråte når man må gråte. Skrike når man må skrike. Men man vet jo også at med tiden så vil det bli bedre. Også plutselig sitter man der og er fit for fight, nok en gang.

Husker du jeg skrev om at endometriosesmertene begynte å bli bedre for hver dag når jeg var gravid? Vel, det er jo en ekstra gave oppi dette lille marerittet, nå som graviditetshormonene forsvinner fra kroppen, kommer smertene tilbake. Jeg er jo vant til å ha smerter, men det verste er at jeg fikk nesten to uker hvor jeg følte meg tilnærmet «normal». Jeg kunne våkne uten smerter, jeg kunne gå lange turer uten å måtte «betale» for det i ettertid, jeg hadde mer energi og jeg ble alt i alt en så mye mer lykkelig person. Jeg hoppet av glede og ropte: «Er det sånn det er? Er det sånn livet egentlig skal være?» Jeg hadde faktisk glemt hvordan det var. Mannen sa til og med at han kunne se det på måten jeg beveget meg på når jeg gikk, satte meg ned og reiste meg opp – ja alt. Kvalmen og hodepinen graviditeten førte med seg var som en ferie i forhold til de vanlige plagene mine. Men, vips, så var det tatt fra meg. Og det føles nesten enda verre nå som jeg vet hva jeg går glipp av.

I dag våknet jeg opp til regn. Jeg gikk tur med hundene, og smertene ble sterkere for hvert skritt jeg tok. Jeg ble sint, og gråten min blandet seg med regndråpene. Etter å ha kjempet mot kroppen en stund måtte jeg bare snu. Jeg følte meg mislykket når jeg trasket hjemover igjen. Men da jeg kom tilbake fra den mislykkede turen fant jeg en gledelig overraskelse i postkassa. En av mine beste venninner hadde sendt meg en pakke, og et håndskrevet brev. Det rørte meg inderlig. Ja, faktisk så reddet det hele dagen min.

I morgen skal vi tilbake til sykehuset. Jeg håper og tror virkelig kroppen har klart å ordne opp selv, så vi slipper noe mer styr nå. Frem til da skal jeg dukke inn i den hemmelige hagen, la tiden gå, og vente på at hjertet skal heles. Nok en gang.

Optimisme og ærlighet

Jeg må bare si, jeg er så utrolig rørt over denne heiagjengen dere har blitt, dere fantastiske lesere. Det betyr mye å få så mye omtanke og gode tilbakemeldinger! ❤

Etterhvert som dagene går, kjenner jeg at optimismen og troen på at dette kanskje faktisk kommer til å gå bra, stiger sakte men sikkert. Jeg kjenner en større ro i kroppen enn jeg gjorde sist, uten å egentlig vite hva det kommer av. Mannen er stødig, som han alltid er, og gjentar for meg at han har en god følelse, og at han har troa. Det hjelper.

Om litt over to uker skal vi på ultralyd på sykehuset, og det hadde vært så fantastisk om det kunne blitt en utelukkende god opplevelse denne gangen.

Uansett hva man går gjennom i livet, og uansett hvor man bor, så vil folk bry seg og folk vil snakke. Veldig ofte drevet av en god blanding mellom nysgjerrighet og uvitenhet. Flere har spurt meg etter at jeg startet dette prosjektet om jeg synes det er ubehagelig når «alle vet». Og svaret mitt på det har alltid vært nei. Tvert om, oppleves det som en lettelse. Det er vanskelig å skjule at man går gjennom noe som dette, og hvertfall når man kjemper mot en sykdom samtidig. Man mister litt seg selv for en periode, folk merker at man er annerledes, man er fraværende, og om man ikke sier noe blir kanskje resultatet at alle har sin egen teori om hva som foregår. Det positive med å stikke hull på bobla, er at det nå er jeg som sitter med kontrollen over hva andre skal få vite eller ikke om hva jeg går gjennom i denne prosessen. Og selv om jeg er veldig åpen og ærlig, er det fortsatt mye jeg ikke deler.
Det er alltid en vurderingssak hvor mye jeg skal blottlegge av mine egne følelser for å «stikke hull på bobla» om ufrivillig barnløshet som et tema. Selv om jeg har valgt å starte en blogg med en rød tråd der jeg deler veldig mye personlig, skal det handle om det som er relevant for dette temaet. Alt annet som foregår i livet holder jeg tett til brystet, og deler kun med mine nærmeste.

Det at dette er en såpass personlig blogg er også grunnen til at, til tross for at vi er to likestilte i denne prosessen, skriver jeg ut i fra mitt perspektiv. Jeg synes det er prinsipielt feil å skulle skrive om hva andre, og i denne sammenheng min mann, føler eller tenker. Det kan jo ikke jeg egentlig uttale meg om, og heller ikke offentliggjøre gjennom mine ord. For selv om vi gå gjennom en slik prosess sammen som et par, er vi to individer med hver vår historie. Jeg har valgt å dele min. Med full støttte og oppbacking av mannen ved min side. Og dere da, fantastiske støttespillere som dere er!

 

Den gule måned

I USA blir Mars kalt «endometriosis awareness month», og Norge har de siste årene fulgt etter med å bruke den første uken i Mars til å belyse sykdommen for å gjøre den mer kjent. Endometriose rammer faktisk såpass mange som ca 10 % av norske kvinner, men pga lite kunnskap om sykdommen, bredden av ulike symptomer og det faktum at man i utgangspunktet må diagnotiseres ved hjelp av kirurgi og biopsi tar det i gjennomsnitt 7-10 år å få en endelig diagnose. For mange blir dette en stor belastning, og sykdommen får ofte utvikle seg unødvendig mye på den tiden det tar å «vente» på en diagnose og således effektiv behandling. Som jeg har nevnt før kan endometriose føre til mange ulike symptomer, avhengig av hvor endometriosevevet sitter i kroppen. Hovedsymptomet for de aller fleste er sterke smerter, men det er viktig å påpeke at det også er mulig å ha en såkalt symptomfri endometriose.

De vanligste stedene med endometriosevev

  Hvis du mistenker at du har endometriose, eller vil lære mer om sykdommen anbefaler jeg å lese mer på endometrioseforeningen. Mange som får diagnosen sitter igjen med tusen spørsmål, og savner god informasjon. Da kan det være godt å vite at det finnes mange av oss å snakke med 🙂 Via endometrioseforeningen kan du snakke med andre «endosøstre», og du kan via nettsiden også stille spørsmål til de ledende ekspertene på sykdommen i Norge. Det finnes også en lukket gruppe på facebook der du kan snakke med andre i samme situasjon (søk på «endometriose for oss i Norge»)  

Til deg

For noen dager siden var jeg på et seminar om gruppedynamiske prosesser. Foreleseren (en psykolog) fortalte en historie om at han en gang hadde vært på et lokalfly i Kenya, hvor en mann på flyet helt åpenbart var psykisk syk, og fikk en svært uheldig og urolig epsiode på flyet. Da flyet landet forventet han å se en ventende ambulanse og full beredskap for å ta hånd om denne mannen, men istedet oppstod det en helt uventet episode.

Den psykisk syke satte seg på bakken umiddelbart da han kom ut av flyet, og istedet for at alle medpasassjerene hastet hvert til sitt, satte de seg ned sammen med den syke.Straks kunne man se at den urolige, angstpregede og hallusinerte mannen var omkranset av totalt fremmede medpassasjerer som satt på bakken i en sirkel rundt ham og snakket med beroligende, milde stemmer. Etter en god stund roet mannen seg betraktelig ned og ble mer kontaktbar. Èn etter èn reiste medpassasjerene seg opp og gikk hvert til sitt, helt til mannen selv reiste seg opp og gikk etter. Situasjonen var tatt hånd om, og hver og en gikk tilbake til hverdagen.

Denne historien har dukket opp i minnet mitt flere ganger om dagen fra jeg hørte den. Jeg tror vi alle har noe å lære av den.

Betydningen av å ta vare på hverandre. Betydningen av å vise svakhet, og klare å motta hjelp fra andre. Betydningen av å vise ydmykhet for at sykdom og smerte kan ramme alle, uansett og hvor som helst. Betydningen av å se medmenneskene rundt oss som trenger en hånd for å komme seg opp på bena igjen, selv i en travel hverdag.

Etter aborten har jeg følt meg som denne mannen på flyet. Og da mener jeg den positive delen av historien. Den der alle medpassasjerene setter seg i en sirkel og helt enkelt er der, i uroen, i smerten, helt til han klarer å komme seg opp på bena på egen hånd og gå videre. En sirkel av medmenneskelighet.

Noen ganger er det greit å måtte sette seg ned på bakken. Å ikke klare å gå videre til neste punkt før du har ordna opp der du er nå. Men det fine med det er når noen setter seg ned sammen med deg. Som er der, som venter, som kjenner på smerten din og får deg til å ikke føle deg så alene. Helt til du er klar til å stable deg opp på bena igjen og gå videre.

Etter aborten har jeg hatt en slik sirkel. Den har bestått av de jeg visste kom til å være der, men også av noen jeg ikke ante kom til å få en betydning i livet mitt. Av bekjente jeg knapt har snakket med tidligere, og av totalt fremmede. Overalt har jeg møtt så vanvittig mye støtte, medmenneskelighet og omsorg.

Et dypt blikk etterfulgt av tre små ord : «dette var trist.»

En varm hånd på skulderen i det man går forbi meg.

Et langt, mykt smil som sier «det er godt å se deg, jeg er her, jeg vet.»

En lang klem av en kollega jeg ikke kjenner så godt, med hviskende ord i øret : «jeg har hatt tre aborter, og de er fremdeles barn i mitt hjerte.»

Lange mailer, mange meldinger og kommentarer har jeg også fått. Og alt, absolutt alt, har vært støttende.

Jeg er så takknemlig.

Og den aller beste følelsen av å hjelpe seg selv er ved å kunne hjelpe andre. Når jeg skulle skrive dette innlegget i dag tikket det inn enda en melding fra en helt fremmed jente, som gjorde litt ekstra inntrykk på meg.

Kjære Bente-Lill. I to år har jeg gått rundt og følt meg helt alene. Den følelsen tok slutt da jeg i lunsjpausen i dag satte meg ned for å lese bloggen din. For første gang har jeg fått følelsen av at det finnes andre der ute som skjønner hvordan det er å være ufrivillig barnløs. Og du skriver om det som om det skulle ha vært mine egne ord. Jeg er evig takknemlig. Takknemlig for at du er så tøff og så åpen. Takknemlig for at jeg føler jeg ikke er alene om dette. Takknemlig for at jeg endelig har fått bekreftet at det å miste et usett barn er en sorg man ikke bare KAN , men SKAL føle på. at det er lov til å synes at verden er urettferdig. at ikke alt bare er solskinn hele tiden. og kanskje viktigst av alt, at det å ikke være alene om dette gir meg håp. Håp for at det skal gå bra for oss også.

Så kjære deg som sender meg melding, kommentarer eller mail. Du er aldri alene. Vi er flere. Rundt deg er en sirkel av medmenneskelighet. Du må bare tørre å ta den imot.

Her legger jeg ved et nydelig poetisk fotoprosjekt laget av en ufrivillig barnløs kvinne kalt Kerry Payne. Trykk på linken nederst i innlegget for å se.

Til deg fra meg.

(Den er litt sterk, så anbefales ikke for de med sart hud – les: menn. Men shit au, sånn er da pokker meg livet.)

The children I never had.

Når journalisten ringer

Er det greit å allerede ha bestemt seg for å være åpen om ufrivillig barnløshet. Etter at jeg startet denne bloggen visste plutselig «alle» det. Venner vet. Kanskje venner av venner. Familie vet. Venner av familie vet. Kollegaer vet. Og selv om han ikke bryr seg, så sitter nå til og med Ola på 90 år på Sunnmøre og vet han også.

 

 

 

Men selv om jantelovurstemmen i meg river seg i håret, er det samtidig en stor lettelse. Jeg får mange henvendelser av kvinner som kjenner på mange av de samme følelsene, men som fremdeles holder en maske døgnet rundt. Og det forstår jeg så altfor godt at de gjør. Men det er alltid godt å vite at man ikke er alene, og kan støtte hverandre.  Jeg tror nok mange føler de har blitt bedre kjent med meg etter at jeg valgte å skrive om dette, og vet du, jeg tror jeg også har blitt bedre kjent med meg selv.

Det preger meg og det former meg til den jeg er. Og det skammer jeg meg ikke over. Tvert om tror jeg at det gjør meg mer forståelsesfull i møte med andre mennesker. For vi går alle med en liten hemmelighet eller ti, gjør vi ikke? Grunner til hvorfor vi er den vi er og gjør som vi gjør. Men vet du hva? Det trenger ikke å være hemmelig.

Jeg har kommet nærmere familien min,

vennene mine,

mannen min.

Og ikke minst, jeg klarer å gi mer blaffen i unødvendige bekymringer og slipper alle de hvite løgnene.

Jeg er på et punkt i livet hvor jeg føler det er så mange i livet mitt som gir meg så mye uten at jeg klarer å gi like mye tilbake igjen. Så dette er en takk til deg. Du vet du som ler sammen med meg. Lytter til meg. Sender omtenksomme meldinger til meg. Er stille sammen med meg. Smiler til meg. Opplever ting sammen med meg. Tenker på meg. Støtter meg. Er glad i meg. Du vet hvem du er.

Og jeg vil bare si:

Jeg er glad i deg også.

Takk for det du gjør for meg.

En dag skal jeg gi mer tilbake enn jeg gjør i dag.

 

Hvem er viktig i livet ditt? Si det til dem da vel!

Og for mer kjærlighet, kan du jo kjøpe VG helg i dag 🙂

Kontraster

I går var en fin dag.

Det var en dag jeg slapp å våkne med smerter. En dag hvor kroppen sa ; ja, i dag skal du få til det du har lyst til. Det var en dag jeg kunne føle meg nyttig på jobb, ha tid til pasientene mine, le og snakke med kollegaene mine og gå hjem med en følelse av at livet er fint.

Det var en dag jeg kjente på mange gode følelser rundt det å være åpen.

Omsorg ved at en kollega tok med en kilo håndplukkede blåbær til meg med et stort smil og : «du må jo få i deg masse vitaminer for at kroppen din skal bli glad og lage baby!» 

Kjærlighet ved å spise, snakke, analysere og le sammen med gode venninner, tente stearinlys og alle kortene på bordet.

Støtte ved at de barske gutta på jobben sier de har lest bloggen min og sier jeg er modig for at jeg tør å rive av plasteret og vise frem dette såret som ikke vil gro.

Takknemlighet fordi jeg på bussen hjem kunne lese gjennom alle fine ord, støtteerklæringer, lignende historier og lykkeønskninger jeg har fått av bekjente, ukjente, venner og familie siden jeg startet denne bloggen.

Glede når jeg kom hjem, åpnet postkassen, og endelig (endelig!!!) kunne åpne brevet fra rikshospitalet som vi har ventet i så mange måneder på å få.

I går var en fin dag.