Aller først må jeg takke så inderlig for den hjelpen vi har fått gjennom innsamlingsaksjonen som en nydelig ildsjel startet. Jeg kan røpe at vi har fått ca 4000 kr fra innsamlingen, og det varmer veldig. Så takk! ❤
På tirsdag begynte jeg på den første medisinen som setter startskuddet for et nytt forsøk, nemlig nesesprayen suprecur. Ved de andre forsøkene har jeg brukt synarela, men det skal visst vært hipp som happ egentlig. Til nå har jeg et bedre inntrykk av suprecur, da den har en mildere smak og ikke får meg til å brekke meg. Men, jeg lar vente på meg til å fullrose den til jeg har kjent på hvilke bivirkninger som kommer snikende om noen dager. Tidligere har jeg vært veldig plaget med hodepine, hetetokter og urolig/marerittpreget søvn hver gang jeg har brukt synarela, så jeg kan i det minste håpe at jeg slipper billigere unna denne gangen. Fire ganger om dagen skal jeg nå spraye, før jeg begynner med injeksjoner om en tre ukers tid.
Denne gangen skal jeg bruke helt andre medisiner enn jeg har brukt før. Noen av dere har spurt om jeg kan forklare litt om disse, so here it goes. Etter at jeg har brukt suprecur i en tre ukers tid skal jeg denne gangen sette en injeksjon som heter Elonva. Den varer i syv dager fra jeg setter den, og målet med den er at den skal sette igang en mer jevn vekst av eggposene, ved å gi et boost slik at de starter modning på samme tidspunkt. Syv dager etter at den er satt skal jeg begynne med daglige injeksjoner av menopur, som skal fortsette modningen av eggposene. Så, etter 1-2 ultralydkontroller skal jeg sluttmodne eggposene ved å sette en dobbeldose eggløsningssprøyte, kalt pregnyl, nøyaktig 36 timer før egguttak. Jeg skal bruke prednisolon for å dempe betennelsen i kroppen, slik som tidligere, og lutinus som progesteronstøtte for å hjelpe livmoren til å lettere ta imot et embryo. I tillegg skal jeg nå bruke albyl-e, som er en annen type blodfortynnende enn jeg har brukt før, for å øke blodsirkulasjonen i livmoren.
Puh!
Tipper det var rimelig snork for dere som ikke har en fot innenfor ivf-karusellen, men da fikk hvertfall dere som lurte litt info.
Etter at man har brukt ca 17 000 kroner på medisiner får man tilbakebetalt det man bruker fra helfo. Men når man har hatt over tre fulle forsøk må man igjen dekke alt av medisinutgifter selv. Og der står vi altså nå. Men heldigvis hvisket en liten fugl meg i øret at det er noen tusenlapper å spare på å kjøpe medisiner i Sverige. Så årets første harrytur ble langt mindre harry enn det man skulle tro, men med kanskje den rareste handleposen gjennom tidene fylt opp med medisiner fremfor bacon.
5500 kroner ble brukt og 2500 kroner ble spart på å ta turen over grensa.Og det er nok mer enn vi noen gang har spart på å kjøpe bacon. Og det hører med til historien at vi traff verdens hyggeligste mann på apoteket , som synes både det norske navnet mitt og den danske resepten var mer enn han kunne takle en lørdag ettermiddag. Etter at han hadde sett gjennom resepten, og jeg hadde forklart på mitt aller beste svorsk, gjentok han stadig: «dette er mycket dyra medisiner, altså. Mycket dyra.» Det hele endte med at han dro meg bak disken for at jeg selv skulle skrive ut etikettene og skrive inn navnet mitt, mens han fant frem en håndkrem til meg og en sjokolade til mannen. «On the house» sa han med et halvt tonn sympati i blikket. Og vi gikk ut derfra med tidenes største smil, flere tusen kroner fattigere, og en gratis håndkrem og sjokolade i handleposen. Små gleder og fine folk altså.
Vi føler det har blitt tent en liten gnist igjen hos oss nå. Det er noe med det å bytte klinikk, få en annen type behandling og nye øyne til å se på saken, som gjør noe med pågangsmotet og håpet for veien videre. Jeg forstår ikke helt hvor denne optimismen kommer fra, men jeg lar den være der. Selv om den sikkert kommer til å briste, kommer til å skremme og kommer til å såre, så er alternativet med å ikke føle den så mye, mye verre.
Optimismen er både min beste venn og verste fiende.
medhjertetihaanden 