Tålmodighetens prøve

I dag er det rugedag 7. Tida går sakte, og jeg blir gal.

Jada, det er så lett å si at man ikke skal tenke på det og alt det der. Men herlighet da? Man skal jo liksom leve som om man er gravid, og da er det rimelig vanskelig å ikke bli mint på det hele tiden. Ikke drikker jeg koffein eller alkohol, tar ikke smertestillende om jeg så blir lenka til senga hele dagen, holder meg unna all nei-mat for gravide, brekker meg av tranen, kaster i meg folat og tar fortsatt progesteron hormon, blodfortynnende sprøyter og prednisolon tabletter. Med andre ord er det ikke lett å late som ingenting.
Alt i alt føles det som om jeg er ivrig deltagende i VM i ruging for tredje gang, og fader heller, denne gangen skal jeg komme i mål med gullmedaljen rundt halsen altså!

Denne runden skal jeg i utgangspunktet ikke ta blodprøve, da klinikken ikke praktiserer det, men kun hjemmetest. Og den skal jeg altså da ikke ta før 15 oktober, da det har gått 13 dager siden egginnsetting. I dag dumpa det ned 5 graviditetstester i postkassa vår, så vi får jo se om rugehøna klarer å være så tålmodig…

Jeg har veldig lyst til å si at jeg er forberedt på det verste, og det er jeg sikkert innerst inne også, men av en eller annen merkelig grunn er jeg så ihuga optimist altså! Rett og slett fordi jeg tenker at nå er det på tide. Nå synes jeg at vi har venta så himla lenge og gått gjennom så mange ildprøver, og generelt prøvd det meste, så nå er det vår tur. Og hvis det viser seg å ikke være det, ja da kommer jeg til å bli ravende forbanna. Så enkelt er det bare.

Kort oppsummert er det slik følelsesregisteret mitt best kan beskrives om dagen:

• jippi vi kommer til å få tvillinger!
• fader, nå kommer mensen.
• er det på tide å teste da tro?
• lurer på hva slags barnevogn vi bør ha…
• jeg kommer aldri til å bli mamma.
• hvordan skal vi få råd til enda en runde?
• Denne fargen synes jeg vi skal ha på barnerommet!
• Kan vel ikke regne med å bli gravid nå som jeg har blitt det de to andre gangene..
• Er det for tidlig å kjøpe ammebh?
• Om tre uker kommer jeg til å abortere enda en gang.

Ventetid.

Å være heldig

 Jeg er heldig jeg.

Jeg er 27 år – og vil oppleve mange somre der jeg kan gå barbeint, drikke iskald hvitvin, få fregner på nesa og kjenne lukten av nyklipt gress.

Jeg har tatt utdannelse – hvor jeg ikke bare fikk mulighet til å finne meg selv, men også mennesker som meg, og som i dag har blitt mine nærmeste venner.

Jeg kan jobbe som sykepleier – der jeg får lov å hjelpe mennesker i krise, få smil, latter og tårer av noen som ikke trodde de skulle smile igjen.

Jeg har en kropp som fungerer – ben jeg kan gå turer med i skogen, hender som kan klappe den myke pelsen til hundene, øyne som kan gi mannen et flørtende blikk, og en munn som kan snakke, kysse og le.

Jeg har mange mennesker rundt meg som kun vil meg vel – som gir meg varme klemmer, deler en flaske vin, hjelper meg å bære når posene blir for tunge, tørker tårene mine, og deler øyeblikk av livet sitt sammen med meg.

Jeg har i tillegg til min opprinnelige familie skapt en liten egen – to hunder som møter meg logrende og sjeleglad hver gang jeg kommer hjem og en mann som alltid får frem latteren i meg.

   

Og når kroppen ikke får til på egenhånd, så får jeg hjelp av de som kan det aller best – nemlig rikshospitalet, til å oppfylle drømmen om å bli mamma. Nå må jeg bare vente på brevet.

Jeg er heldig jeg.

Er du?

Forståelse.

Så hva gjør man – når man har fått beskjeden om at naturen ikke vil at vi skal bli foreldre? For det er sånn det føles, som et bitch-slap fra naturen. For min del har det faktisk vært en prosess å akseptere at kroppen min ikke vil fungere slik som jeg vil. Både ved at jeg mister kontrollen ift sykdom, og at den ikke vil lage et barn silk den faktisk er skapt for å gjøre. Og det er også et tankekors at hvis jeg hadde levd for bare 50 år siden, så hadde jeg faktisk mest sannsynlig endt opp som barnløs.

Til tross for at mannen er den mest barnekjære jeg har møtt, har jeg aldri, noensinne følt at han har klandret meg for at det er min kropp som har feilet. Og til tross for noen tøffe perioder er vi begge enige om at vi gjennom denne prosessen kun har styrket oss som par. Og det skulle bare mangle – tenker du kanskje? Men sånn er det ikke for alle. Det å ikke kunne få barn er et ømfintlig tema. Det kan påvirke deg på alle plan. Det kan oppleves altoppslukende. Det kan få frem sider og følelser i deg du ikke ante du hadde. Det kan få et par til å komme nærmere hverandre, bli styrket i sitt samhold om sitt felles mål og drøm. Men det kan også skape avstand, en emosjonell barriere som driver de fra hverandre.

Du har sikkert tatt deg i å stille spørsmålet: «Og dere da, skal ikke dere ha barn?» Eller har du kanskje lurt på hvorfor det venneparet som alt ligger til rette for, bare liksom aldri får ut fingeren? Hva med nabokona, som alltid skriker etter ungene som sparker fotballen over i hagen hennes. Hun liker vel ikke barn hun kanskje? Hva med det perfekte kjæresteparet som bare «skled fra hverandre»? Vet du egentlig hvorfor?

Selv om vi nå er åpne om at vi er ufrivillig barnløse, kan man ikke forvente at det skal være det rette for alle. Det er vanskelig for de det gjelder å vite hvor terskelen går for hva man kan dele eller ikke.

Vi har snakket mye om hva som er riktig å svare når folk spør oss om vi ikke snart skal ha barn. Jeg har prøvd å le det bort, si at vi ikke stresser med det, si at vi fortsatt er så unge – med et håp om at ingen ser at jeg lyver. Men man blir så dritt lei av å lyve, av å late som ingenting mens man skriker og gråter inni seg. Så hva skal man si da?

«Joda, vi prøver for harde livet.» – ender som regel med latter, blikk ned i gulvet og usikre blikk, mener de alvor eller ikke?

«Vi får se.» – ender som regel med oppfølgingsspørsmål, som absolutt ikke passer seg i alle sosiale sammenhenger.

«Vi har kjempe lyst på barn, men vi får det ikke helt til enda.» – ender som regel med oversympatisering i form av en hånd på skulderen, tåre i øyekroken og oppfølgingsspørsmål. Og til slutt kommer kronkommentaren:

«men, hvis du bare slapper av…»

pinterest.com

 

 

 

 

31 måneder

I følge foreningen ønskebarn er omlag 10 % av alle prøvende par ufrivillig barnløse. For å offsielt kalle seg ufrivillig barnløs har du forsøkt å få barn i minst et år uten å lykkes. Etter min mer uoffisielle definisjon: har du lyst på barn nå og ikke har det eller kan få det – ja da er du vel ufrivillig barnløs da?

Vi bestemte oss for at tiden var inne i desember 2011. Det er nå blitt to år og sju måneder siden. 31 måneder, for å være vanskelig. Det første året var fullt av håp og sprellende glede. Hver måned var jeg gravid. Og jeg tok meg stadig i å overbevise meg selv om hvorfor den negative graviditetstesten jeg holdt i hånda, var feil. Jeg hadde jo alle symptomer? Oi,så kvalm jeg plutselig ble når jeg stod opp – må nok være morgenkvalmen det eller? Hmm, puppene mine må nok ha blitt minst èn størrelse større? Er det en KUL på magen jeg ser der? Ja, det må det da være? Shit, jeg bare MÅ ha sjokoladis – er det en vanlig cravings tro?

 

 

Jeg var selvfølgelig innerst inne klar over at den rolige, fornuftige jenta jeg egentlig er virka sprø som et knekkebrød sånn jeg holdt på. Men jeg tipper flere kjenner seg igjen i følelsen av å miste bakkekontakten når man virkelig ønsker seg noe. Er det ikke dette man for eksempel gjør når man blir hodestups forelska? Eller når man står på plantasjen og med vill entusiasme forsøker å overbevise dama om at den aller største gassgrillen med integrert kjøleskap til 59 000 kroner passer PERFEKT på den ti kvadratmeter store terassen? (Ja, den var ment til dere mannlige mennene som smugleser.)

Ikke at jeg sammenligner det å ønske seg barn med det å ønske seg en grill (bare litt). Men i bunn og grunn handler det jo om det samme eller hva? Man blir blind av kjærlighet. All fornuft til side. Blind av det man så gjerne VIL ha.