Svake øyeblikk

Seks dager etter at jeg satte inn egget kom det graviditetstester i postkassa. Fem stykk. Av erfaring vet jeg at èn test aldri er nok. Er det et negativt resultat, må man jo teste igjen dagen etter. Er det positivt, så tør man ikke helt å stole på det før man ser flere blå kryss foran seg. Dette er vel kanskje det nærmeste jeg har kjent på avhengighet noen gang, sånn hvis man ikke teller med tragiske tv-serier som ikke er verdt å nevne med navn.

Etter at jeg i min ubesluttsomhet hadde gått frem og tilbake til badet fire ganger med en uåpna test i hånda, landet jeg på å la et svakt øyeblikk overmanne meg. Og så, sekunder senere satt jeg der å myste på testen, med puls i hundreogtjue og mens jeg overbeviste meg selv med at det jo var altfor tidlig å teste, og selvfølgelig helt idiotisk å gjøre det på ettermiddagen om man først skulle være så idiot å teste så tidlig. Da mobilen viste at 2 minutter og 37 sekunder var gått lukket jeg øynene for å forhindre at tårene strømmet på. For det hadde ikke kommet frem noen strek. Fader og.
Jeg trakk pusten dypt og svelget tårene unna. Dumme jente. Ikke bare er du en naiv optimist, men så tester du jo altfor tidlig! Og med ettermiddagsurin. Amatør.

Men i dèt jeg åpnet øynene og gikk for å kaste testen i søppelkassa la lyset fra vinduet seg over testen som en liten bit magi. Og vips, der var det en bitteliten, veldig svak antydning til en strek. Kunne det virkelig hende likevel?

98f72970b801688a4931e9446e3174ff

Som i så mange andre svake øyeblikk måtte jeg igjen ty til min beste venn og verste fiende Google.com. Hundrevis av bilder og forum kom opp, med jenter like svake som meg. «En strek er en strek» stod det. Men turte jeg å tro på det da?

Det var ikke så lett å sove den natta. Men etter en drømmefylt og urolig natt kunne jeg endelig stå opp med full blære for å ta test nummer to. Det var nå syv dager etter innsett av den perfekte blactocysten, og jeg hadde bestemt meg for at en eventuell positivt test burde slå ut nå. Puls i hundreogtredve. Skjelvende hender.
Et blått kryss. Det var svakt, men det var tydelig denne gangen. Gravid.

Og så senket roen seg over meg. For egentlig kjente jeg jo at jeg var gravid. Det er liksom bare en følelse, en følelse jeg har hatt hver gang jeg har blitt gravid, og som aldri dukket opp forrige gang da det ikke gikk. Men så kan man jo aldri vite, og spesielt ettersom hormonene jeg tar kan tulle med kroppen på mer enn èn måte og gjøre at man kjenner symptomer som kun kommer av medisinene.

Dagen etter var testen enda mer positiv, og dagen etter der. De blå kryssene blir man som desperat prøver aldri lei av å se, så selvfølgelig brukte jeg opp alle de fem testene jeg kjøpte. Pluss testsettet jeg fikk fra klinikken. (Jeg sa jo det var en avhengighet!)

dav

Det føles både rart og fantastisk å si at jeg endelig, og nok en gang, er gravid! Jeg regnes som 4+3 i dag. Det som føles rart er at det er jo en setning jeg har sagt tre ganger tidligere også, uten at det har endt i lykke. Jeg håper inderlig det forandrer seg nå og at det denne gangen går hele veien til mål.
Om tre uker skal vi på ultralyd for å forhåpentligvis se det lille hjertet slå. Må dagene frem til da gå fort og problemfritt ❤

 

Advertisements

Blandede følelser

12963391_985564324830714_97820538116529373_n

I dag er det rugedag.. tja, jeg vet ikke helt hvordan jeg skal telle nå jeg. Men lille embryo er 10 dager gammelt, og det er 5 dager siden innsetting. Godfølelsen og engstelsen kjemper om å ta plass i hodet. Og i hjertet. I det ene øyeblikket er jeg HELT sikker på at jeg er gravid, mens i neste tar jeg meg i å overbevise meg selv om det motsatte. Tenk at et så lite frø kan ta opp så mye plass i hodet?

Tanken på at vi har to fine på frys føles beroligende. Og jeg prøver å fokusere på at håpet ikke er ute om det ikke skulle gå nå. Men likevel..tanken på at ventetiden kanskje kan være slutt, er så deilig å omgi seg med!

Vi har aldri opplevd at de som kan det (klinikken) har vært så positive på våre vegne før. Og de tør å si det om ikke de har helt troa. Men nå hadde de virkelig troa, såpass troa at legen faktisk sa rett før vi dro : «Jeg kan jo ikke love noe, men..dette er virkelig et perfekt forsøk.» Så smilte hun bredt og krysset fingrene. Det gjør noe med oss. Optimismen smitter, og det er jo veldig bra, men også skremmende.

Jeg forsøker å ikke være så streng med meg selv denne gangen. Jeg holder meg unna koffein,alkohol og smertestillende, men ellers forsøker jeg å slappe litt mer av og ikke være så redd for å gjøre noe galt hele tiden. Ettersom eggstokkene er så store har jeg fått streng beskjed fra klinikken om å ikke løfte og være forsiktig med brå bevegelser. I tillegg til å slappe mye av, helst ikke få høy puls og fortsette å drikke helst 3 liter om dagen så jeg holder overstimuleringen under sjakk. I tillegg bruker jeg fremdeles albyl-e, prednisolon og progesteronstøtte 3 ganger om dagen, så det er fortsatt nok å holde styr på kan man si..

dav

De siste dagene har magen begynt å sprenge en del igjen, og jeg synes jeg kjenner igjen smertene som vann i buken. Hvis overstimuleringen gir gradvis mer symptomer fremover, kan det bety at egget har festet seg og begynner å produsere hcg som forverrer det hele. Så egentlig er det jo et godt tegn, så lenge jeg holder det under kontroll. Men det kan jo også bare være endometriosesmerter, som jeg tolker på en annen måte. And the analyzing begins…

Flere har spurt om jeg skal teste snart, og som testomanen jeg er må jeg innrømme at det er lite annet jeg tenker på for tida. Men frykten holder meg tilbake. Hvertfall enn så lenge.
I følge klinikken er ikke testdag før 21 April, men ettersom det var en blactocyst vi satte inn kunne jeg gjerne teste et par dager før. Det føles som år og dag til den datoen, så den kommer jeg nok sikkert ikke til å klare å forholde meg til. Heldigvis har jeg lært av tidlige feil og ikke inngått noen lovnad med verken meg selv, mannen eller høyere makter om å ikke gå bananas med testingen denne gangen. Så om det svake øyeblikket overmanner meg kan jeg hvertfall teste som en gal med god samvittighet 😉

ff5a526733058cf3f3442be66c4a6d5f
Men enn så lenge føles det greit å ikke vite.
Selv om jeg føler at jeg kanskje allerede vet.

Veggen

Jeg klarte jo selvfølgelig ikke å holde meg til testdag med å ta graviditetstest. Det hadde vel heller ingen trodd at jeg skulle klare.

Søndag ble den første testdagen. Jeg gledet meg. Jeg var så rolig, så sikker, og så trygg.  Jeg stirret og stirret på den hvite pinnen. Klokka tikket. Smilet begynte å blekne og ble erstattet av en sterk uro. Det kom ingen strek. Hvordan kunne jeg ta så feil?

Mandag morgen. Negativ test. Mandag kveld. Negativ test. Tirsdag morgen. Negativ test.
Salte tårer gjør kinnene såre. Nettene blir eviglange, dagene enda lenger.

pinterest.com

Det er fortsatt to dager igjen til testdag. Men den sterke optimismen har forsvunnet i søpla sammen med de negative testene. De to første gangene jeg ble gravid testet jeg tidlig positivt. Forrige gang testet jeg ikke positivt før testdag, men da hadde jeg også lavt hcg-nivå ettersom graviditeten var utenfor livmor.

Følelsene er mange. Uendelig mange, og de renner over. Bokstavelig talt. Men alt i alt konkluderer de det samme: jeg føler det er over nå.

Vi har vært heldige som har blitt gravide ved hvert ivf-forsøk. Selv om vi har vært ekstremt uheldige som har mistet den dyrebare spiren hver gang. Jeg har hele tiden tenkt at det er bare en liten bit i puslespillet som mangler, ettersom jeg har blitt gravid hver gang. Vi tenkte at forholdene lå bedre til rette nå enn noengang når de har fjernet den egglederen som skapte et dårlig miljø. To egg inn, to perfekte embryo. Og jeg vet jeg har gjort alt etter boka. Jeg har vært så nøye med å gjøre alt riktig at det er latterlig. Og jeg har vært mer positiv enn noengang. Men så, ingenting? HVA POKKER SKJER NÅ DA?

Den tomheten som føles når man har ofret så ekstremt mye, er umulig å sette ord på.
Hvordan skal man gå gjennom dette gang på gang uten å få noe igjen for det?
Hvorfor skal man måtte gå gjennom dette gang på gang uten å få noe igjen for det?
Hadde noen fortalt meg på forhånd hvordan dette kom til å føles, hvordan denne kampen kom til å bli, hadde jeg ikke trodd på dem.

Det føles helt håpløst å fortsette. Men det føles samtidig helt umulig å skulle la være.
5c7028fc83ca0a0f33a181d6ccfc380d
Kanyleboksen på badet er stappfull. Lommeboka er tom. Magen er blåflekkete, hoven og verkende. Drømmene er knust. Jeg har aldri i mitt liv følt meg så utslitt. Utslitt av å kjempe en kamp som føles uendelig. Å kjempe mot en sykdom parallelt som å kjempe for en drøm om en familie.

Jeg har sluttet å kalle det rosa rommet for barnerommet. Nå kaller jeg det konsekvent for kontoret. For første gang vurderer jeg å kjøpe maling. Male over det som skulle vært, det som skulle bli. Planene, drømmene, og håpet.

Er det over nå?

Sannhetens øyeblikk

baf03cfe206734a6d63b0d155a7519e7

Etter en drømmefylt og urolig natt bar det avsted til Rikshospitalet i dag tidlig for blodprøve. Drømmene har vært så rare i det siste. Jeg har drømt at jeg har født et barn, jeg har drømt at vi har fått beskjed om tvillinger, jeg har drømt om abort på abort, og jeg har drømt om at vi måtte begrave et barn. Jeg jobber hardt for å holde følelsene litt på avstand denne gangen, og det kommer tydelig frem i drømmene mine.

For å være helt ærlig testet jeg hjemme for noen dager siden. Og jeg har følt sterkt at testresultatet har vært det riktige. Det samme har mannen, noe han innrømte når jeg fikk et høylydt gråteanfall da vi øvelseskjørte.

Før jeg i det hele tatt hadde lagt pinnen fra meg, lyste resultatet mot meg. Øynene mine fylte seg fort opp av tårer, og hendene mine skalv. I et øyeblikk var det ikke like lett å holde følelsene tilbake lenger. Plutselig var det enormt mange følelser som skulle ut gjennom disse tårene; en god blanding mellom lykke og frykt. Det er fælt å si det, og sikkert rart å høre, men fremdeles vet jeg ikke helt hvilken følelse som er sterkest. Lykken eller frykten.

Men, jeg er gravid!

IMG_3604

Blodprøven viste en høy hcg på 602. Jeg regnes som 4 uker + 2 dager på vei i dag!

Og vi ber til høyere makter om at det denne gangen – må gå bra ❤

Håp

15f163e75db3fdd86866890ad659ac0dI dag er det rugedag 8. Og det er først på mandag – om seks dager, at jeg skal på sykehuset for blodprøve.

Men tida har faktisk gått fortere denne gangen. Kanskje er det fordi jeg har blitt flinkere til å holde ting litt på avstand. Kanskje er det fordi det har vært påske og hverdagen har vært mindre rutinepreget. Jeg vet ikke.Men det jeg vet er at dette er en skikkelig emosjonell berg- og dalbane, og uansett om jeg prøver hardt å ikke tenke på det – så gjør jeg jo det. Hele tiden. I det ene øyeblikket er jeg i himmelen av optimisme, i neste øyeblikk i den pessimistiske kjelleren.

Ellers er det lite nytt å melde fra rugehøna:

  • Symptomer: Nada. Bare masse bivirkninger fra hormonene jeg propper i meg. Men jeg har blitt ekstremt varm! (har målt temperaturen til 38,2 tre ganger)
  • Positiv følelse: 65% (men med bølger av 0% titt og stadig)
  • Antall hikstegråtutbrudd: 2
  • Antall hormonelle *kjefte-gråte-le om hverandre* utbrudd: mista tellinga..
  • Antall tester tatt: 1 (…)

IMG_3594

Rugehøne

I dag er det rugedag 9, og det er 3 dager til blodprøve!
Jeg tror aldri jeg har sett så mye frem til en mandag noen gang som det jeg gjør nå. Om det blir en blåmandag, eller en gulmandag (min tanke om en fin dag er alltid gul), gjenstår å se. Men uansett skal det bli fint å få et sikkert svar. Uansett hva det blir, så skal vi takle det. Med smil, tårer, eller begge deler.

Jeg begynner å forstå hvorfor dette ofte blir kalt den verste perioden gjennom hele forsøket. Det er vanskelig å holde seg på jorda altså. Testet har jeg også gjort. Selv om jeg vet det er forferdelig dumt å gjøre det så tidlig. Ellers, er det ikke så mye nytt siden sist. Kort oppsumert:

  • Antall hikstegråtutbrudd : 3
  • Positiv følelse: 85 % (ja, veit, overraskende mye!)
  • Antall søvnløse netter: 5/5
  • Symptomer: alle. (kan strekke meg til å innrømme at hodet kanskje tuller litt..)
  • Antall tester tatt: 1.. nei 2… okei 3 da.

b09df6713751f05b721542d6109b89d9

Vi håper, håper, håper mer enn noen gang ❤

6 ting jeg skulle ønske jeg hadde visst…

…om infertilitet.

1. Du starter det hele med en god dose naivitet og utålmodighet

pinterest.com

pinterest.com

Samme dag som vi bestemte oss for å få barn startet utålmodigheten. Verdens mest naturlige ting skulle settes i gang – kroppen skulle endelig få vise seg fram til det den faktisk er skapt for. Og dette skulle vel bare ta en til to måneder, maks? Jeg fortalte det til mine nærmeste med et strålende smil og tusen sommerfugler i magen. Min mor begynte å strikke babyklær. For nå skulle det jo skje! Lite visste vi at vi 3 år senere var like langt. Med tiden innser man hvor tålmodig man faktisk kan være om man må, når vennene sluttet å spørre om jeg var gravid hver gang de så meg, og mamma begynte å gi babyklærne bort til noen andre.

2. Du blir testegal og kalkulatoravhengig

Og da snakker vi ikke om tester og kalkulatorer i den mer kjente mattematikkens verden, men type jungelen av eggløsningstester og graviditetsstester, terminkalkulator og syklusregning. Og vi snakker heller ikke om «sunn» testing i form av; nå har jeg gått noen dager over tiden – kanskje jeg burde teste? Men heller at personalet på det lokale apoteket kjenner deg igjen i den grad at de slutter å spørre deg om du trenger hjelp- men heller bare titter trøtt opp fra det de driver med før de begynner å gå mot kassa i samme tid som du begynner å gå mot «intim hylla». Idèt du betaler ser de på deg med et «uff, når skal du gi opp?» blikk, men du gir totalt blaffen fordi du er overbevist om at denne gangen vil være den siste du trenger å teste.

pinterest.com

pinterest.com

Du hiver innpå bøttevis med vann og kaffe for å klare enda en test (for den forrige må da være feil?). Og når du endelig innser at hemmeligheten bak en positiv test ligger i morgenurin ligger du våken halve natten med forventningene helt opp i halsen før du spurter innpå badet før fuglene kvitrer og analyserer hver minste lille skygge på testpanelet.

pinterest.com

pinterest.com

3. Du blir overøst med velmenende råd og tips 

«Hvis du bare slapper av og ikke tenker på det…»

2260c759ba906ea870061651a3c2a16d

Det er egentlig mest søtt når folk kommer med denne uttalelsen, for det tar som regel ikke mange sekundene før de tar seg selv i hva de har sagt og får en skamfull rødme over ansiktet. Det er ikke alltid lett å vite hva man skal si, og det har jeg veldig forståelse for. Men man kan kanskje glemme at det kan være medisinske årsaker til hvorfor man ikke klarer å få barn, og da blir kommentarer som dette nesten like latterlig som å fortelle en person med diabetes at det nok helt sikkert vil ordne seg selv og bli kurert om han bare slapper av.

«Dere kan jo bare adoptere!»

04b236822284228538b1ef4d0afca249

«Du bør stå på hodet!» , «Du bør spise bidronninggele!», «Du må slutte å drikke kaffe!» , «Du kan ikke bade i badekar!» , «Husker du å ta alle vitaminene?», «Du har jo hunder da.» «Kanskje du bare bør slå deg til ro med det.»

Jeg har veldig forståelse for at det ikke alltid er lett å vite hva man skal si. Og til alle dere som mottar slike råd og tips fra de rundt dere har jeg bare et råd: nikk, smil og jatt med. For selv om du føler for å slå dem rett ned mener de det de sier bare godt. De ser du sliter, og de vil så gjerne hjelpe til. Om enn så med bare det ene rådet de hørte på Oprah dagen før.

4. Du begynner å kjenne på sorg.

pinterest.com

pinterest.com

Og da snakker jeg ikke om sorg etter en abort eller en dødfødsel. Det er en type sorg jeg ikke kan forestille meg, og som er helt selvfølgelig og altoppslukende. Men jeg mener den lille sorgen. Den usynlige sorgen. Den sorgen du egentlig ikke har lov til å føle. Og hvertfall ikke snakke høyt om. For når et barn kun har eksistert i din drøm og i ditt hode, kan du da miste det?

Sannheten er at hver måned føler man seg gravid. Morgenkvalmen kommer snikende, humørsvingene gjør deg umulig å leve med, du begynner å crave mat du vanligvis ikke bryr deg om, luktesansen forsterkes, og du føler det skjer noe der inne i magen. Og man lar seg selv håpe, og man lar seg selv tro. At kanskje, kanskje denne ène gangen… er det vår tur? Vi har jo gjort alt riktig? Statistikken er jo på vår side? Forventningene vokser, og selv om man prøver å ikke la seg selv sveve, kjenner man sommerfuglene tar totalt overhånd og du er tilslutt helt overbevist. Du er gravid.

Også sitter du der, med graviditetstesten i hånda. Og enda en test. Og enda en. Tre tester ligger foran deg og skriker det samme : du tok feil. Hva nå? Små, men tunge tårer i øyekroken. Et lite rift i sjelen. Og tusen kniver i hjertet. Sorg.

4. «Alle» rundt deg blir plutselig gravide, og det kan føles vanskelig.

Heldigvis har jeg aldri opplevd bitterhet ovenfor venner og familie som blir gravide. Jeg gleder meg med dem med varme i hjertet. Og jeg synes alltid det bare er positivt med nok en baby i livet mitt, selv om jeg ikke er mamma`n. For det er jo ikke slik at vi fortjener det å få barn noe mer enn noen andre. Men når man selv ikke klarer å bli gravid blir man plutselig mer oppmerksom på andre rundt seg som klarer det. Og de kulerunde magene omringer deg. Tankene strømmer på: var det planlagt? prøvde de lenge? er det gutt eller jente?
Og det kan føles ironisk når man ser noen fra barndommen eller andre bekjentskaper, som var de siste du trodde skulle få barn. Du vet, de som kun er opptatt av fest og sene kvelder, har ikke tatt utdanning eller sikret seg jobb, har kanskje ikke engang fast kjæreste, og vips. Baby. Røyker som en skorstein og drikker seg drita flere ganger i uka? Baby. Slår opp med kjæresten hver helg? Baby.

pinterest.com

5. Det blir dyrt.

Og det er liksom ikke sånn du kan snakke om. For hvor mye koster en baby? Og hvor mye er en baby verdt? Er det å klage over hvor dyrt det er med IVF behandling ensbetydende med å si at man ikke synes det er verdt pengene? Og selv om man får vanvittig mye dekt i Norge, er det da ikke greit å si at det faktisk er vanskelig for et nyetablert par å hoste opp 20 000 kroner på dagen til IVF behandling i tillegg til alle andre kostnader en baby fører med seg?

pinterest.com

pinterest.com

6. Det vil være verdt det til slutt.

Og det vet jeg. Selv om jeg ikke er mamma til et barn enda, vet jeg det. For innerst inne er jeg mamma. Kjærligheten jeg føler for barnet mitt er sterkere enn noe annet. Selv om barnet kun finnes i drømmene, og ikke i armene mine enda. En kjærlighet som får meg til å gløde fra innsiden og ut, og som får meg til å gå gjennom operasjoner, endeløse smertetokter, hormoner, medisiner, hjertesorg og tvil. Barnet kan komme fra min kropp gjennom IVF, eller det kan komme fra en annens gjennom adopsjon. Men det vil alltid komme fra mitt hjerte.

pinterest.com

pinterest.com