Tør man håpe?

Den siste uken har vært en av de verste ukene siden hele ivf-karusellen begynte. Jeg har vært så full av følelser at jeg ikke har visst hvor jeg skulle gjøre av meg. Dette fordi det dukket opp graviditetstester i postkassa vår, så altfor tidlig. Og jeg har lært at jeg har tidvis dårlig viljestyrke.

De to gangene jeg har blitt gravid har jeg nemlig hatt en så sterk følelse av at jeg har blitt gravid at jeg nesten ikke har vært nervøs for å ta en test. Kroppen har ropt det til meg, jeg har drømt om det, hatt symptomer og vært rolig og sikker. Jeg har testet tidlig positivt. Begge gangene.

Denne gangen – ingenting. Ingen god følelse. Ingen drømmer. Ingen symptomer. Og ingen positiv test. Dagene sneglet seg av gårde, og jeg lå våken natt etter natt med klump i halsen for hvordan i alle dager jeg skulle klare å gjennomgå et forsøk til. Og ikke minst bekymringene; har vi råd til et forsøk til? Jeg har aldri vært så nær ved å gi opp som jeg har vært denne gangen. Ved enhver babyreklame som kom på tvskjermen gråt jeg. Følte meg idotisk. Men drømmen føltes så uendelig langt unna. Skal man sette punktum nå?

I går hadde jeg nesten slått meg til ro med at det hadde gått i vasken. Jeg forberedte de som spurte på at dette nok ikke kom til å gå. Jeg var livredd for at folk skulle ta for «gitt» at jeg ble gravid igjen, når jeg var så sikker på at jeg ikke kom til å bli det. Presset ble for stort. Og jeg kunne kjenne at kroppen ikke klarte å leve opp til det. Til tross for at presset kun kom fra meg selv.

Er det ikke forferdelig hvor mye man kan torturere seg selv?
Noen sa til meg en gang at det viktigste man kan lære i livet er å være sin egen bestevenn. At man snakker til seg selv på samme måte som man ville snakket til sin beste venn. At man støtter seg selv på samme måte som man ville støttet sin beste venn. At man simpelten er snillere med seg selv.
Der har vi nok mange noe å lære, og jeg skal være den første til å stille meg i kø.

I går fikk jeg nemlig en positiv test. Den var svak. Men den var positiv. Mot alle odds, føltes det som.
Jeg klarte ikke juble. Jeg var helt sikker på at det var en kjemisk graviditet. Noe som oppstår noe egget såvidt fester seg, for så å slippe taket igjen. Likevel dukket det opp et lite håp. Kanskje?

I dag var den store testdagen. Og det er jo en grunn til at klinikken setter opp en dato du skal teste og advarer deg mot å teste før. Nå har jeg lært det. Etter en veldig urolig natt skalv jeg så mye på hendene at jeg holdte på å miste testen i doskåla.
Snapchat-2984691112883768748Men positive tester lyver ikke. Og hvertfall ikke når man tar tre. (jada, klarte ikke dy meg.)

Det føles utrolig å kunne si ,at jeg for tredje gang på under et år, faktisk er gravid!

Snapchat-4688630007713590199Jeg er fortsatt veldig engstelig. Jeg synes nemlig at testene var litt svake. Men etter flere samtaler med den nydelige, moderlige sykepleieren på klinikken fikk jeg streng beskjed om å forsøke å glemme alt det vonde som har skjedd å se fremover. «Dette skal gå bra! Dette er jo kjempe kjekt Bente-Lill!!»

Jeg er selvfølgelig glad, men også livredd. Av erfaring vet vi at så altfor mye kan gå galt, og det føles helt merkelig å tenke at det faktisk også fins en mulighet for at alt kan gå bra. Og selv om testene roper til meg, har jeg fortsatt en dårlig magefølelse. Er det kun av dårlig erfaring, eller ligger det noe annet bak?

 

Snapchat-4056198019129342278

Vi håper så inderlig sterkt at det denne gangen, tredje gangen, skal være vår tur ❤