3 år senere

cropped-bilde-tatt-24-07-14-kl-18-04.jpg

Det er straks 3 år siden jeg postet mitt aller første innlegg om det å være ufrivillig barnløs. Med et klikk visste «alle» noe om meg få fra før visste. Jeg gikk fra å være «bare Bente-Lill» til å bli hun som sliter med å få barn. Og som i tillegg sier det høyt. Skriver om det til og med. Noen synes sikkert det var irriterende, kun for å få oppmerksomhet. Andre jublet av glede og roste.

Før jeg postet mitt første innlegg hadde jeg skrevet lenge for meg selv. Det hadde gått over to år fra vi begynte å prøve og jeg ante ikke hvordan følelsen av å stå med en positiv graviditetstest i hånda var. Jeg savnet å ha noen å snakke med som forstod. Jeg savnet å lese om det, ærlig og ekte. Så jeg skapte det selv. Jeg skrev i skjul, før jeg sendte noe av det jeg hadde skrevet til min journalistvenninne. «Er jeg helt ute?» Spurte jeg. «Nei, du er så innmari inne.» Svarte hun.

Jeg dro på hytta med mannen uten internetttilgang og tenkte. Egentlig var det ingen big deal, jeg skulle jo bare skrive for min egen del. Men likevel var det som om jeg innerst inne visste at dette kunne bli noe mer, og litt større, enn det jeg først tenkte.

Med et klikk visste jeg at jeg måtte tåle å bli forhåndsdømt, å bli satt i en bås, å bli snakket om. Jeg visste at jeg måtte stå løpet ut, jeg visste at jeg tok på meg et ansvar, jeg visste at jeg ble et ansikt på noe tabubelagt.

Det jeg ikke visste var at denne ufrivillige barnløsheten skulle vare så lenge. Det jeg ikke visste var alt jeg skulle gjennom, og alt jeg skulle måtte skrive om de neste årene. Det jeg ikke visste var alle opplevelsene og erfaringene dette skulle føre med seg. Det jeg ikke visste var at jeg i de neste årene skulle oppleve å få klemmer av fremmede på gata, på helsestasjonen og butikken. Å få meldinger og kommentarer i flom, mailer og anonyme pakker i posten. Å bli kontaktet av journalister, å bli startet en innsamlingsaksjon for. Det jeg heller ikke visste var at jeg tre år senere skulle sitte med tidenes fineste baby på fanget og se at bloggen i mitt hjerte har hatt over 300 000 visninger.

Mye har skjedd på disse tre årene, og det gjelder ikke bare meg. Plutselig, eller gradvis har det å slite med å få barn blitt noe det er mer ok å snakke om. Flere og flere blogger har dukket opp, flere og flere sier det høyt, står frem. Jeg er stolt av å fått være med på å løfte frem noe som er så viktig for så mange. Jeg er stolt av at mine ord kan gjøre at det er helt innafor å stå i korridoren på storsenteret og snakke med en fremmed om noe man har tilfelles som gjør at man gir hverandre en klem når samtalen er slutt. Jeg er stolt av at det å snakke om noe så sårt og så vanskelig og så innmari fint og personlig kan berøre så mange at denne bittelille bloggen min har blitt lest over 300 000 ganger. Og ikke minst er jeg stolt av dere, fine, omsorgsfulle, tålmodige lesere og følgesvenner. Som har holdt ut sammen med meg. Som har gitt meg styrke når jeg har vært tom. Som har vært her, tittet innom og sendt meg kommentarer og meldinger, selv når jeg har vært borte.

Så joda, jeg er her. Fortsatt. Selv om dere ikke alltid ser meg. Men midt oppi alt dette fine og det tøffe, du vet – de myke babykinnene, de blå øynene, de lubne hendene, de deilige bablelydene, de søvnløse nettene, de såre skrikene og de gode kosene, så mister jeg ordene litt. Og uten ord, ingen skriving. Og ingen skriving – ingen oppdatering til dere trofaste følgere. Det er jeg lei meg for. Men jeg føler den tross alt har gjort den viktigste nytten sin nå, denne lille bloggen. Den har vist veien til å bli mamma. En kronglete vei, en brutal, forjævlig og frustrende vei med en så deilig slutt – som egentlig er begynnelsen på selve livet.

Den lille bloggen i mitt hjerte er ikke borte. Hjertet banker videre for alle dere ute som fortsatt sitter knedypt i gjørma, og for dere som endelig har lykkes. Men dessverre er ikke tiden min beste venn for tiden, den løper fra meg i det jeg endelig tror jeg har klart å gripe fatt om den. Jeg lever i et vakuum av melk som blandes og drikkes, gråt som skjærer i hjertet, smil som smelter snø, skuldre som er såre av å bære, tårer som smaker salt på leppene når man kysser dem vekk, bittesmå hender som drar meg i håret, bablelyder bare en forelder kan forstå, bæ-bæ lille lam på repeat og gulrotmos på absolutt alle tekstiler i hele huset. Det er deilig og fantastisk og frustrende og slitsomt. Og jeg ville ikke vært et eneste sekund foruten. Men jeg kunne ønske jeg hadde litt tid til å skrive til alle dere og til meg selv om dette livet, på den andre siden. Jeg er livredd for å glemme at det er dette som er sant nå, det er dette som er min virkelighet. Så istedet går all min tid til han jeg brukte all min tid på å skape.

19452832_10158932087590597_5806607067998503924_o

 

 

 

Mammatanker

Jeg har nå kommet til uke 30 (snart 31!) og er i tredje og siste trimester av svangerskapet. Jeg merker at hodet begynner å forberede seg på at den lille faktisk kan være rett rundt hjørnet. Drømmene mine har forandret seg til å bli realistiske drømmer om hvordan det er å ha et barn i hus, og jeg har et enormt behov for redebygging og det å gjøre alt klart. Jeg koser meg glugg med å pusle rundt i huset med de mange forberedelsene. Det er en deilig følelse å kunne vaske de bittesmå bodyene og henge opp de latterlige små sokkene til tørk før jeg kan brette de omhyggelig å legge de i stellekommoden. I stua har leandervuggen jeg har drømt å kjøpe i årevis, blitt til en naturlig del av interiøret. Barnerommet er så og si klart, til tross for at det jo blir en stund til det blir tatt i bruk. Og flere ganger om dagen titter jeg innom bare for å kjenne på følelsen det gir at dette rommet som så lenge har stått og ventet på å bli tatt i bruk nå endelig er like forberedt og utålmodig på å treffe den lille som vi er.

snapchat-8956146766461751621

Jeg har i store deler av graviditeten følt meg i bedre form enn jeg vanligvis gjør. Forutenom bekkenplager som jeg har måtte ta hensyn til, har mine vanlige magesmerter tatt mindre plass i livet mitt og jeg har følt meg rett og slett friskere enn jeg har gjort på flere år. Men desverre har smertene de siste ukene kommet krypende tilbake igjen. Først fikk jeg en blødning, som gjorde at jeg umiddelbart etter jobb måtte tusle bort på fødeavdelingen med klump i halsen på størrelse med en tennisball. Heldigvis så alt fint ut, og jeg kunne puste lettet ut igjen. Men så fikk jeg mer og mer vondt i magen, og kynnerene jeg vanligvis bare synes er facinerende – begynte å bli litt vel kraftige. Det viste seg at jeg hadde urinveisinfeksjon, og da det måtte to antibiotikakurer til for å riste den av meg ble jordmor bekymret for at de sterke kynnerene kunne gå over i premature rier. Men heldigvis gikk det også bra. Magesmertene er der fremdeles, noen dager kjenner jeg de bare periodevis, andre dager blir jeg nærmest sengeliggende. Teorien er at disse kommer av de mange sammenvoksningene jeg har i bukhulen, og nå som magen vokser kraftig vil disse strekkes,irriteres og eventuelt revne. Så tiden er inne for at det ikke blir særlig til søvn. Men så lenge alt er bra der inne med den lille huleboeren, er det helt i orden. Det er tross alt veldig mye hyggeligere å være våken om nettene nå, og kunne se den lille romstere der inne i magen min, enn alle de gangene jeg har ligget med tårevåte øyne og en utmattet kropp enten av smerter, fortvilelse – eller begge deler.

dav

Etter at jeg hadde annonsert graviditeten på facebook (altså på min private profil, og ikke bloggens) ble jeg lagt til i en lukket gruppe for mammaer. Jeg ble både litt satt ut og litt rørt av at jeg var «kvalifisert» til å være med i en slik gruppe – tenk at jeg nå ble sett på som en (snart) mamma? Det viste seg at i denne gruppen var 90% av alle jeg kjenner eller noen gang har kjent som har klart å produsere frem et barn eller ti automatisk blitt medlem underveis i sin produksjon. Som om mammaer all over har dannet seg et eget lite unike samfunn i felleskap hvor de løser alt av problemer rundt sine små verdensborgere, godt skjult for alle andre enn akkurat de som har klart å produsere.

Og plutselig åpenbarte en helt ny verden seg for mine føtter. En verden jeg trodde jeg visste noe om, men som viste seg å være en verden hvor jeg står på utsiden og titter inn med vidåpne øyne og gapende munn i sjokk over hvor mye jeg ikke kunne eller visste noe om. Jovisst var jeg klar over at jeg ikke var noen ekspert hva barn angår. Men hvor har denne jungelen gjemt seg hele livet? En jungel full av ukjente arter, som vognposer, vippestoler, nesesugere og flasketyper. Litt etter litt fanget jeg opp nye ord, og bugaboo, neonate og voksi ble plutselig ikke bare rare lyder, men ord som faktisk ga mening. Jeg tok meg i å lese med dyp konsentrasjon og interresse tråder som omhandlet 4-month sleep regression, bekymringer rundt hacking av videobabycall og om vognposen burde ha åpning foran eller på siden.
HVA har skjedd med å lese om Kardashians, liksom? Plutselig kom det over meg, som lyn fra klar himmel, ikke bare er jeg i ferd med å skape et barn, jeg er også i ferd med å skape en mamma.

dav

Uke 30 ❤

Jeg nyter virkelig det å gå gravid. Jeg nyter hvert spark jeg får og til og med hver kilo jeg legger på meg. Det betyr ikke at jeg har et «enklere» svangerskap enn alle andre. Men kanskje det betyr at jeg har et annet perspektiv som er vanskelig å sitte med om man ikke har hvert gjennom det vi har vært gjennom. Til tross for svangerskapskvalme, bekkenløsning, blodtrykksfall, jernmangel, nestenbesvimelser, halsbrann, magesmerter, blødning, urinveisinfeksjoner og 2 timer med søvn hver natt, har jeg nemlig fortsatt vanskeligheter for å tro at jeg faktisk er så heldig å få oppleve dette.

Jeg har delt åpenhjertig om denne reisen frem hit, men situasjonen vi befinner oss i nå synes jeg er vanskeligere å være helt åpen om. Ikke det at jeg ikke ønsker det, men jeg bare føler meg litt mer privat. For plutselig har jeg blitt en del av alle de andre, alle de som har fått dette til før meg. Og det er fint, for det har tidligere vært litt sårt å føle seg så utenfor. Men likevel føler jeg meg ikke som alle andre. Når andre snakker om det å gå gravid og det å få barn kjenner jeg meg ikke nødvendigvis igjen i deres beskrivelser. Og det er litt annerledes enn det jeg hadde sett for meg. Jeg har begynt å innse at det å ha vært ufrivillig barnløs er ikke bare en fase, men noe som faktisk kommer til å prege meg, og oss, mest sannsynlig resten av livet. Vi har nok et annet perspektiv på alt dette enn mange andre har nå som vi først har kommet oss hit, og det gjør det litt vanskelig å beskrive følelsene vi sitter med. Det er vanskelig for de aller fleste å se for seg livet uten barn, selv om man kanskje ikke mener å ta det for gitt. Men det å se for seg et liv uten barn er ikke vanskelig for oss. For vi har levd det livet uten å ønske det. Og vi er nå mer enn klare for å oppleve alt et liv med barn fører med seg.

Tenk at

Jeg har alltid vært en person som tenker veldig mye. Litt i overkant mye, vil jeg kanskje si. Jeg tenker, drømmer, filosoferer, reflekterer og bekymrer meg. Å tenke er jo vel og bra, ja mange burde vel kanskje gjøre litt mer av akkurat det, men problemene oppstår når tankene går over i bekymring over det som allerede har skjedd eller kan komme til å skje. I går, i morgen, eller neste uke. Veldig ofte lever jeg mer i fremtiden eller i fortiden enn i nuet. For det er så innmari lett å si, ikke sant, at man skal leve her og nå, nyte øyeblikket og carpe diem og alt det der. Men det innebærer jo egentlig å måtte legge alle andre tanker bort enn det som foregår akkurat her og nå, ikke tenke på middagen du skal lage om noen timer, meldingen du må huske å sende til venninna di, at du må huske å bestille legetime i morgen eller om det du sa/gjorde/burde ha gjort på jobben i går var kanskje litt dumt. Og det er fader meg vanskelig det. Mye vanskeligere enn å uttale ordene carpe diem, i allefall.

Jeg kan ikke akkurat skryte på meg at jeg nå har forandret meg særlig på det at jeg er en tenker, planlegger og bekymrer. Men, jeg forsøker i allefall, å ha mer fokus på det å faktisk nyte tiden vi er inne i nå som jeg er i et stadie i livet hvor jeg har det mye bedre enn jeg har hatt det på flere år. Det å tenke på ting som omgir oss her og nå, er jo vel og bra, det tenker jeg er en fin ting for å faktisk minne seg selv på hvor heldige vi er. Og akkurat nå handler mye om at jeg er veldig ydmyk for at jeg får lov til å oppleve denne tiden, det å gå gravid, det å bli mamma.
Så jeg sier det ofte høyt. Tenk at.
snapchat-3433760351381290259
«Tenk at jeg er gravid», sier jeg med smil fra øre til øre når jeg spør om mannen plis kan knyte skolissene mine når bekkenet verker.
«Tenk at det er så vakkert her vi bor» sier jeg når vi kommer kjørende fra bykaoset og ut over sletta der kuene beiter med utsikt over vannet.
«Tenk at han der inne nå veier snart en kilo!»
«Tenk at jeg nå kan kjenne den lille babyen vår bevege seg der inne i magen» smiler jeg mens vi ligger og titter på magen som buler som et middels høyt fjell.
«Tenk at vi har det så godt sammen» sier jeg når vi ligger og leser i hver vår krok og har det helt stille, og helt fint, sammen.
«Tenk at vi skal få en gutt.»

Jeg tror det er lurt å si det høyt av og til. Disse selvfølgelighetene som egentlig alle vet, men som man kanskje glemmer å sette pris på. Akkurat her og nå. Det er så lett å ta det vi har for gitt.

snapchat-4095211202728653041

Vi har akkurat kommet hjem fra en uke i solen, og på flyturen hjem satt vi ved siden av et ungt foreldrepar med to små barn. Vi tenkte over og følte med dem på turen nedover også, for det var tydelig at de strevde en del med disse to små på den fire timers lange turen på et rimelig trangt og fullt fly. Og turen hjem skulle altså ikke bli bedre. Vi forsøkte så godt vi kunne å vise dem at det ikke gjorde oss noe som helst i verden at begge barna hylte som bare det, at mor trengte litt ekstra armleneplass for å amme den minste, eller at det stort sett hele veien ble ganske så høylydt diskusjon mellom de to, svette foreldrene. Og når jeg så at far egentlig ikke fikk til å spise på grunn av plassmangel satt jeg klar for å tilby meg noe forsiktig at jeg kunne holde det minste barnet for å avlaste de litt, som en ørliten pust i bakken for den noe slitne familien. Men i dèt jeg tok ut øretelefonene og lente meg frem for å tilby dem hjelp, satte de i gang et lite hylekor. Foreldrene altså, ikke barna. Far hadde reist seg opp fra flysetet, og den høye røsten fikk tydelig flere enn meg til å sette den middels dårlige flyfilmen på pause. «Fy F som jeg misunner de som ikke har barn, de som bare kan sitte her og se på film og spise hva de vil og slappe av! De skulle bare visst hvor jævlig det er å ha barn! De skulle bare visst hvor sinnsykt heldige de er!» Jeg tittet på mor, som akkurat da satt med den sovende babyen på brystet, og forventet en rimelig streng mine fra hennes side. Men til min skuffelse sa hun seg enig med far. Det var helt jævlig å ha barn, og de kunne ønske de ikke hadde det.

Jeg har selvfølgelig full respekt for at det kan koke over for de beste av oss. Det er naturlig, og det er også lov å si ting man kanskje ikke burde sagt. Jeg mener på ingen måte at disse var dårlige foreldre. Men jeg kan si som så at disse utsagnene fikk ikke frem det beste i meg heller. Fra å ønske å være en hjelpende hånd satte jeg rimelig raskt øretelefonene tilbake på plass, lente meg tilbake i flysetet og satte filmen på play igjen. Å få barn, i Norge, er frivillig. Å få to barn, betyr at man sagt ja takk, to ganger. Det er ingen menneskerett å få barn, har jeg hørt utallige ganger mens vi i årevis har sittet på gjerdet og ventet, prøvd, ventet igjen og gått gjennom behandling på behandling. Jeg kan si meg enig i dèt. Men hvis det er greit å si det med rak rygg til de som er ufrivillige barnløse, ja da burde det også være like greit å si det til de som er frivillige foreldre.

Jeg håper jeg aldri glemmer denne ydmykheten jeg nå kjenner på over det å skulle bli mamma. Jeg håper jeg aldri glemmer hvor heldig jeg er. Om det så koker over av og til og jeg kanskje også blir en av de som aller mest vil rømme bort fra alt, så skal jeg ta meg hardt i nakken og riste meg til fornuft. Av respekt for alle de som fortsatt sitter på gjerdet og venter, drømmer, håper, og prøver. Og til deg, som allerede er mor eller far, til en eller fem små. Jeg har veldig respekt for at det er tøft. Jeg har veldig respekt for at det kan koke over og jeg har til og med respekt for at du av og til angrer. Men vær så snill å vis litt respekt tilbake. For du vet aldri om hun som sitter i flysetet ved siden av deg ville gjort alt i verden, gått gjennom ild og vann (eller eventuelt «bare» fem år med venting og behandling) for å være i dine sko, til og med i de ekstremt tunge øyeblikkene.

Tenk at du har fått barn. Tenk så heldig du er.

Ønskebarn

Akkurat nå kunne jeg litt ønske jeg kunne sette verden på en pauseknapp. Jeg synes tiden går så fort, og jeg nyter så innmari å endelig være på dette stadiet i livet nå. Hvor ikke hele vår verden kretser rundt hormoner,smerter,sykdom og uendelige ivf-forsøk. Det er så deilig å ha noe å glede seg til, noe å kunne planlegge og drømme om uten å få brist i hjertet. Jeg føler meg generelt mer som meg selv igjen, den Bente-Lill jeg var før den tunge, barnløse reisen startet. Men likevel annerledes. Mer erfaren, sterkere, mer ydmyk, mer takknemlig. Og kanskje også litt mer redd. Redd for alt som kan gå galt, og redd for alt man kan oppleve å miste. Mannen sier han føler at han har fått kjæresten sin tilbake. Hun som alltid smilte med øynene, ble liksom borte i noen år. Men det er så godt å være tilbake. Det var ikke alltid noen selvfølge.

Snapchat-1651285941712967789

Likevel føler en del av meg fremdeles som en ufrivillig barnløs. Og dette er, og vil nok alltid være, en liten kampsak for meg. Når jeg leser om at Rikshospitalet har endret reglene sine for hvem de kan hjelpe i denne følelsesladde kampen om å få barn, blir jeg så lei meg på deres vegne! Og da mener jeg dere, som de nå ekskluderer fra sitt behandlingstilbud, dere som har barn fra før eller er over 39 år. I tillegg er ventelistene til dere som har klart å komme innenfor, krevende lange. Den desperasjonen dere nå må føle må være grusom. Som om dette ikke er en tung nok kamp fra før! Jeg håper inderlig at de går tilbake på denne regelendringen, og at dere snart får hjelp. Det mange misforstår er at det å gå gjennom fertilitetsbehandling er aldri gratis, til tross for at man har mulighet til å få forsøk av det offentlige, må man likevel betale egenandel på opptil 17 000 kr. Så at veldig mange ikke har mulighet til å både betale de store medisinutgiftene og å ta de store kostnadene det innebærer med forsøk i det private forstår jeg uendelig godt.

dav

Da kvalmen ga seg i begynnelsen av andre trimester, mistet jeg litt av følelsen av å være gravid. Jeg har ventet litt på at følelsen skulle komme tilbake, men har ikke helt kjent meg igjen i symptomene med økt appetitt og merkelige cravings som typisk erstatter kvalmen. Men nå er gravidefølelsen så definitivt tilbake, og det føles både litt rart og veldig fint. Magen vokser veldig raskt nå, og av og til føler vi at vi kan se forskjell fra dag til dag. Den lille der inne er nå faktisk hele 30 cm lang og ca 500 gram tung, så det er ikke særlig rart egentlig. Den siste uken har også sulten meldt sin ankomst, og noen dager føler jeg at jeg liksom aldri blir mett. Frem til nå har jeg ikke spist noe mer enn vanlig, og har heller ikke hatt veldig matlyst, så at jeg nå plutselig føler meg sulten som en ulv er egentlig litt slitsomt å holde tritt med.

Snapchat-4684635192012578464

Jadda, jeg har blitt en av de. Ikke døm meg. 

Gang på gang blir jeg så rørt over all omsorg og omtanke både jeg og den lille i magen mottar fra dere alle. Både alle dere lesere, ukjente, men likevel som føles som kjente – som sender meg meldinger og fine kommentarer. I tillegg til så fine folk rundt oss som engasjerer seg så i vårt lille julemirakel. «It takes a village to raise a child » har jeg alltid hørt. Og så utrolig glad jeg er for at den lille i magen har en hel «village» som heier han frem allerede før han har blitt født. Tenk om alle barn var så heldige!

Snapchat-862675375171270440

 

Snapchat-5520431506743182246

«Til lillegutt. Jeg håper du får en fin dag ❤ » 

Lykke

Det føles veldig rart å være meg om dagen. Det å tenke på seg selv som gravid, eller høre andre si det: «du er jo gravid», blir liksom så fjernt og uvirkelig og fører til at jeg enten fniser litt ukontrollert, eller får en liten klump i magen. For jeg føler meg jo fremdeles som en ufrivillig barnløs. En som lengter, håper og ønsker, men som liksom ikke får det til. Den siste uken har kvalmen i tillegg forsvunnet, og jeg har nå minimalt med graviditetssymptomer. Eller har jeg bare blitt vant til det? Det er jo lettende, egentlig, men fører også med seg en hel del tanker og litt uro. For plutselig så føler man seg liksom ikke gravid lenger. Og hvem vet hva som skjer der inne?

Snapchat-5842616663271339932
Det har ført til netter fylt av merkelige drømmer. Jeg drømmer at jeg «glemmer» at jeg er gravid og drikker alkohol, og at jeg blir sparket hardt i magen. Jeg våkner kaldsvett og med dårlig samvittighet, men heldigvis klarer jeg å summe meg etter en liten stund. Det er ikke slik at når det går bra så glemmer man alt man har vært gjennom, man bærer det som et arr som jevnlig kommer synlig frem på overflaten. Og egentlig er jeg takknemlig for det. Det har gjort meg ydmyk og sterk. Så til dere som fortsatt sitter knedypt i gjørma ; jeg tenker på dere og jeg kommer aldri til å glemme følelsene man kjenner på. Jeg vet så altfor godt hvor dype daler denne karusellen kan føre med seg.

De siste ukene har jeg periodevis hatt veldig sterke smerter i magen. Mine «vanlige», daglige endometriosesmerter har heldigvis dempet seg gradvis gjennom svangerskapet. Men istedet får jeg plutselige, skarpe smerter som føles annerledes, rundt om i hele magen. Noen ganger i kun noen minutter, andre ganger i timesvis. Det kjennes igrunn ut som om noe revner der inne, og egentlig er det jeg tror det gjør også. På grunn av betennelsen endometriosen gir så de ved siste operasjon at jeg har massive sammenvoksninger i hele det nedre bekken. Det vil si at organene er klistret sammen, til hverandre og til bukveggen med noe som ligner på spindelvev. Og når magen vokser på grunn av en graviditet, hva skjer da med disse sammenvoksningene som «sperrer» for veien? Jo, de revner, eller tøyes og strekkes. Og det gjør vondt, naturlig nok.

I dag dro vi derfor på ultralyd. Selv om jeg vet at jeg må regne med smerter, så trengte jeg en bekreftelse på at de ikke betyr at noe er galt med den lille der inne. Og gjett om vi fikk en bekreftelse på det? Et bittelite menneske, sprellende og boksende. Helt fantastisk! ❤

Snapchat-2653483236216209770

Mannen filmet det lille vidunderet, men irriterende nok får jeg ikke lastet den opp her. Ord kan ikke beskrive hvor lykkelige vi følte oss da vi gikk ut av klinikken, og vi dro rett på barnevogntitting med store smil om munnen. Tenk at vi endelig skal bli foreldre.. ❤

Snapchat-6518076608317283168

Uke 14, (13+2) og 7 cm fra hode til stump. Litt for vanskelig å se kjønn enda, men vi har begge en sterk følelse av hva som skjuler seg der inne 🙂 

Hormontroll

Nå har jeg brukt nesesprayen synarela i 3,5 uke for å nedregulere kroppens egen hormonproduksjon. Og jeg er vel igrunn så langt inni overgangsalderen som man kan komme uten å – ja, faktisk være gammel nok til å være i den.

Det positive med dette er at jeg kan kjenne at nesesprayen virker! Tanken er nemlig at nesesprayen skal midlertidig «tørke inn» noe av endometriosen før forsøket, og det er tydelig at sprayinga tre ganger om dagen ikke bare fører med seg hodepine, tretthet, humørsvingninger og hetetokter – men også reduserer magesmertene. Noe som er veldig deilig! Og jeg forsøker å nyte det så mye jeg kan. For allerede på onsdag begynner nemlig medisinene for alvor, og da må jeg regne med at denne lykken forsvinner. Da er det dags for stimulering, hvor daglige injeksjoner skal sette eggstokkene i høygir. I en vanlig syklus modnes det vanligvis bare ett egg, mens disse injeksjonene vil gjøre at kroppen modner mange egg samtidig.

20150914_141157

Og hvordan går det egentlig med det lille hormontrollet denne runden lurer du?
Vel. Jeg vil nå påstå at jeg ikke merker så mye av humørsvingningene, og har det igrunn ganske så greit i min egen galskap. Men, klok av skade, skal jeg strekke meg til å innrømme at jeg også kan ta feil.
For mannen er nemlig merkelig stille.
Vanligvis går jo en diskusjon to veier, mens jeg nå kan snakke og kverulere og diskutere – ja egentlig bare til meg selv. Og når jeg stopper for å trekke pusten ser jeg bare et ildrødt ansikt ved siden av meg med en munn som er snurpet sammen som en godt pakket tursekk. Og det er jo veldig ålreit å vinne alle diskusjoner, for all del. Men altså ikke helt vanlig her hjemme hos oss.

Likevel var det først i dag jeg innså at jeg kanskje er hakket mer surrete enn vanlig. I dag stjal jeg nemlig handlevogna til en annen i butikken. Og sånt kan jo skje, for all del. Men tingen var bare at den var nesten halvfull allerede når jeg tok den, og likevel gikk jeg lykkelig uvitende rundt og fortsatte å fylle den opp uten å nøle. Først når jeg kom frem til kassa og skulle betale for de tre kartongene med melk(som jeg ikke drikker, by the way), og de to store bleiepakkene (ehh ja..) da ei litt smådesperat dame kom nærmest joggende mot meg med et : «Unnskyld! Unnskyld meg assa, men jeg tror kanskje du har tatt handlevogna mi!» Og om jeg ikke var varm av hetetokter og rødblussete i kinna fra før…

7046b4ba34bf165671307b7ce129c39b

Men all hormongalskap tiltross, er jeg ved godt mot. Utrolig nok kjenner jeg på mer optimisme enn jeg har gjort på lenge. Ja, faktisk så våger jeg å håpe på å bli gravid om en to ukers tid. Jeg våger å håpe på en fin liten babybump til jul, og jeg våger å håpe å bli mamma om sånn cirka 9 måneder. Det er deilig å kjenne på håpet igjen.

Men samtidig gjør det meg littegranne redd.
For all erfaring jeg har på feltet tilsier jo noe ganske så annet.

Men så går det jo så bra for så mange. Og overalt får jeg høre at det også for oss må gå bra tilslutt. Men når er tilslutt da? Er det nå, eller er det om ett år? Eller fem, eller ti?
Jeg vet ikke. Og det vet jo ikke du heller. Men det jeg vet, er at det er godt å glede seg litt igjen.

Så uansett hvordan det ender tilslutt : gleden over å glede seg til noe kan ingen ta fra deg.

With scars and all

1451357700per-fugelli-sitat-latterkula_no-2

Èn av de tingene som har endret seg etter at jeg ble syk, er synet på egen kropp. Denne sommeren er kroppen mer herjet enn den kanskje noen gang har vært. Mye medisiner, hormonkurer, smerter og sykdom, og ikke minst to graviditeter som akkurat har rukket å forandre kroppen en smule før de brått har blitt avsluttet – har virkelig satt sine preg på årets sommerkropp.

Men hvis jeg fikk valget mellom en kropp som var 100% frisk eller 100% utseendemessig perfekt er det ikke noen tvil i verden over hva jeg hadde valgt. Når man kjenner på så mange kroppslige utfordringer, blir det estetiske oppi det hele plutselig en mindre bagatell enn hva det engang var.
Så mens vi satt på flyet til årets sommerferie sa jeg til mannen: «I år skal jeg ikke bry meg over kroppen på stranda. Jeg skal drite i valkene når jeg sitter på solsenga, jeg skal gi blanke i at alle stirrer på operasjonsarrene på magen min når jeg går ned for å bade, jeg skal ikke bry meg over brennmerkene jeg har fått i huden av overdreven bruk av varmeputer som smertelindring. Jeg skal bare forsøke å kose meg. Jeg skal rett og slett bare gi faen.»

Kroppen min går gjennom et helvete akkurat nå. Den kriger mot sykdom, den kriger mot barnløshet. Og det er ikke krise om det setter litt spor akkurat i den fasen jeg er i nå.

Å gi faen er likevel lettere sagt enn gjort, det skal jeg ikke legge skjul på. Men jeg bare gidder ikke å ha det som en bekymring lenger, det er plutselig så uendelig mange andre ting som er viktigere.

Endometriosemage. With scars and all.

Endometriosemage. With scars and all.

Som stort sett alle jenter har jeg også perioder hvor jeg virkelig hater kroppen min. Men til tross for at jeg kanskje har større grunn enn noensinne til å være misfornøyd, er det nå helt andre grunner enn det estetiske til at jeg kan kjenne på dette hatet. Hatet jeg kjenner på handler mer om at kroppen min svikter meg. Den er syk, til tross for at jeg har gjort alt jeg kan for å forhindre det. Og den har sviktet meg ved å miste det som skulle blitt barnet vårt – to ganger. Selv om jeg forsøkte å ta så mye hensyn til kroppens behov som overhodet mulig.

I motsetning til mange estetiske ting kan det ikke trenes vekk, spises vekk eller sminkes vekk. Det er bare sånn det er.

Denne sommeren skal jeg lære meg å være takknemlig for de tingene som kroppen mestrer. Også skal jeg forsøke å akseptere de tingene den ikke klarer. Det handler om å gjøre det beste ut av situasjonen man befinner seg i. Om å gjøre det beste ut av livet.

Så jeg ligger på stranda selv med mine synlige arr, hengende pupper og valker. Og uansett om du som går forbi meg kanskje ikke tenker det, så skal jeg likevel forsøke å tenke: Jeg er pokker meg bra nok.