Hvorfor.

Det finnes mange årsaker til ufrivillig barnløshet. I vårt tilfelle er det grunnet sykdommen endometriose.

Endometriose er kort fortalt en sykdom der vevet i livmoren, endometrium, finnes på steder i kroppen der det ikke hører hjemme. Mest vanlig i bukhulen og fordøyelsessystemet, men i praksis kan det finnes overalt : til og med i hjernen og i nesa(!). Dette vevet kan forårsake sammenvoksninger mellom organer, arrvev, blemmer og blodfylte cyster, som igjen skaper betennelse. Endometriose er en kronisk sykdom som kan behandles via kirurgi og/eller medikamenter, men kan ikke kureres.

Symptomene på endometriose kan være mange og kan oppleves diffuse, men fellesnevneren er smerter. Sterke smerter. Noen (heldige) er symptomfrie, andre kan ha smerter kun ved menstruasjon, mens andre igjen kan ha smerter gjennom store deler av menstruasjonsyklusen. Jeg har nå etter mange år med ubehandlet endometriose blitt en av de sistnevnte.

bilde-2

 

 

Å være syk i det som etter normen gjør deg til kvinne, kan være vanskelig å snakke om. Mange ender med å ikke føle seg forstått om hvor mye sykdommen påvirker dem i hverdagen. Mange lider i det stille. Hvis du vil lese mer om denne sykdommen anbefaler jeg å besøke endometrioseforeningen. Da det desverre er få som har kunnskaper om endmometriose kan det ta lang tid å få diagnosen. For min del tok det ti år, og når jeg først ble operert var bla. egglederene skadet av arrvev. Vi fikk klar tale etter operasjonen om at veien ble tøff med et så ugunstig miljø, men vi hadde likevel en sjanse. Så kom beskjeden: alt tyder på at du ikke har eggløsning. Ergo du kan ikke få barn naturlig.

«Men.. « stotret jeg fram. Kræsj. Der stoppa verden. Jeg er jo så ung? Jeg har jo gjort alt «riktig»?  Jeg tok utdannelse. Jeg sikret meg fast jobb. Jeg ble sammen med mannen som ønsket det samme som meg- som delte drømmene. Vi kjøpte til og med leilighet med barnerom. For jeg var jo allerede mamma jeg. Men med en jernhånd ble barnet revet ut av armene mine.

 

Bilde hentet fra pinterest.com

Bilde fra pinterest.com

 

At vi bestemte oss for å være åpne om at vi er ufrivillig barnløse var først og fremst fordi vi begge er tilhengere av at ting har godt av å ufarliggjøres. Legeundersøkelser, gynekologtimer, sykehusinnleggelser, medisiner, blodprøver og søknadskjemaer har blitt en del av hverdagen vår. Min, i størst grad på grunn av min sykdom, men også for det støe fjellet ved min side. Det er han som er stemmen min hos legen når jeg har for mye smerter til å snakke. Det er han som ringer ambulansen når jeg besvimer på baderomsgulvet. Og det er han som trøster, smiler, og gir oppmuntring, selv om jeg vet han trenger det minst like mye som meg.

Jeg er skamfull over at det er jeg som er grunnen til at vi ikke klarer å få barn. Det gjør meg redd, sint og trist. Men, vi er også heldige. For vi blir hørt, og vi får hjelp. Vi er fulle av håp og optimisme om at ønskebarnet tilslutt finner veien hjem. Og plutselig, selv om veien var lang, så er jeg mamma. Og da kommer alt til å være verdt det.

Bilde tatt 24.07.14 kl. 18.02 #2

31 måneder

I følge foreningen ønskebarn er omlag 10 % av alle prøvende par ufrivillig barnløse. For å offsielt kalle seg ufrivillig barnløs har du forsøkt å få barn i minst et år uten å lykkes. Etter min mer uoffisielle definisjon: har du lyst på barn nå og ikke har det eller kan få det – ja da er du vel ufrivillig barnløs da?

Vi bestemte oss for at tiden var inne i desember 2011. Det er nå blitt to år og sju måneder siden. 31 måneder, for å være vanskelig. Det første året var fullt av håp og sprellende glede. Hver måned var jeg gravid. Og jeg tok meg stadig i å overbevise meg selv om hvorfor den negative graviditetstesten jeg holdt i hånda, var feil. Jeg hadde jo alle symptomer? Oi,så kvalm jeg plutselig ble når jeg stod opp – må nok være morgenkvalmen det eller? Hmm, puppene mine må nok ha blitt minst èn størrelse større? Er det en KUL på magen jeg ser der? Ja, det må det da være? Shit, jeg bare MÅ ha sjokoladis – er det en vanlig cravings tro?

 

pinterest.com

 

Jeg var selvfølgelig innerst inne klar over at den rolige, fornuftige jenta jeg egentlig er virka sprø som et knekkebrød sånn jeg holdt på. Men jeg tipper flere kjenner seg igjen i følelsen av å miste bakkekontakten når man virkelig ønsker seg noe. Er det ikke dette man for eksempel gjør når man blir hodestups forelska? Eller når man står på plantasjen og med vill entusiasme forsøker å overbevise dama om at den aller største gassgrillen med integrert kjøleskap til 59 000 kroner passer PERFEKT på den ti kvadratmeter store terassen? (Ja, den var ment til dere mannlige mennene som smugleser.)

Ikke at jeg sammenligner det å ønske seg barn med det å ønske seg en grill (bare litt). Men i bunn og grunn handler det jo om det samme eller hva? Man blir blind av kjærlighet. All fornuft til side. Blind av det man så gjerne VIL ha.

 

 

 

Den dagen da ikke alt lenger var så privat

I natt tok jeg en helt idiotisk avgjørelse. Jeg bestemte meg for å bli åpen. Åpen. Ærlig. Personlig. Utleverende, vil noen kanskje si. Og ja, jeg er enig. Men tingen er den, at når det kommer til dette temaet, så er det så innmari vanskelig å holde ting for seg selv. Ikke fordi jeg ikke vil, men fordi det er et så naturlig tema å snakke om. Det å få barn. Eller, det å kanskje ikke kunne få barn, i dette tilfellet da.

 

photo: pinterest.com

 

Jeg har alltid hatt en liten skriverspire i magen. Men frem til nå har skriveren i meg ikke turt annet enn å pælme worddokumentene rett etter at jeg har skriblet ned det jeg hadde å si.

Nå er det annerledes. Jeg skriver ikke lenger bare for meg selv. Jeg skriver også fordi jeg vet det er så mange der ute som meg. Som venter. Håper. Og ikke tør å snakke om det. Som trenger å føle at man ikke er alene.

Ufrivillig barnløshet rammer ca 10 % av alle prøvende par i Norge, men er fremdeles i 2014 et så tabulagt tema at det er nesten vanskelig å si setningen uten å se ned i gulvet.

Jeg vil ikke legge skjul på at dette er skremmende – men nå har jeg bestemt meg. Ved å være åpen om dette håper jeg at jeg både får støtte – og at jeg kan være en støtte for de som skal gå denne veien etter meg, eller sammen med meg.

Håper du vil følge meg videre på reisen.

 

Bilde tatt 18.07.14 kl. 04.35 #2