3 år senere

cropped-bilde-tatt-24-07-14-kl-18-04.jpg

Det er straks 3 år siden jeg postet mitt aller første innlegg om det å være ufrivillig barnløs. Med et klikk visste «alle» noe om meg få fra før visste. Jeg gikk fra å være «bare Bente-Lill» til å bli hun som sliter med å få barn. Og som i tillegg sier det høyt. Skriver om det til og med. Noen synes sikkert det var irriterende, kun for å få oppmerksomhet. Andre jublet av glede og roste.

Før jeg postet mitt første innlegg hadde jeg skrevet lenge for meg selv. Det hadde gått over to år fra vi begynte å prøve og jeg ante ikke hvordan følelsen av å stå med en positiv graviditetstest i hånda var. Jeg savnet å ha noen å snakke med som forstod. Jeg savnet å lese om det, ærlig og ekte. Så jeg skapte det selv. Jeg skrev i skjul, før jeg sendte noe av det jeg hadde skrevet til min journalistvenninne. «Er jeg helt ute?» Spurte jeg. «Nei, du er så innmari inne.» Svarte hun.

Jeg dro på hytta med mannen uten internetttilgang og tenkte. Egentlig var det ingen big deal, jeg skulle jo bare skrive for min egen del. Men likevel var det som om jeg innerst inne visste at dette kunne bli noe mer, og litt større, enn det jeg først tenkte.

Med et klikk visste jeg at jeg måtte tåle å bli forhåndsdømt, å bli satt i en bås, å bli snakket om. Jeg visste at jeg måtte stå løpet ut, jeg visste at jeg tok på meg et ansvar, jeg visste at jeg ble et ansikt på noe tabubelagt.

Det jeg ikke visste var at denne ufrivillige barnløsheten skulle vare så lenge. Det jeg ikke visste var alt jeg skulle gjennom, og alt jeg skulle måtte skrive om de neste årene. Det jeg ikke visste var alle opplevelsene og erfaringene dette skulle føre med seg. Det jeg ikke visste var at jeg i de neste årene skulle oppleve å få klemmer av fremmede på gata, på helsestasjonen og butikken. Å få meldinger og kommentarer i flom, mailer og anonyme pakker i posten. Å bli kontaktet av journalister, å bli startet en innsamlingsaksjon for. Det jeg heller ikke visste var at jeg tre år senere skulle sitte med tidenes fineste baby på fanget og se at bloggen i mitt hjerte har hatt over 300 000 visninger.

Mye har skjedd på disse tre årene, og det gjelder ikke bare meg. Plutselig, eller gradvis har det å slite med å få barn blitt noe det er mer ok å snakke om. Flere og flere blogger har dukket opp, flere og flere sier det høyt, står frem. Jeg er stolt av å fått være med på å løfte frem noe som er så viktig for så mange. Jeg er stolt av at mine ord kan gjøre at det er helt innafor å stå i korridoren på storsenteret og snakke med en fremmed om noe man har tilfelles som gjør at man gir hverandre en klem når samtalen er slutt. Jeg er stolt av at det å snakke om noe så sårt og så vanskelig og så innmari fint og personlig kan berøre så mange at denne bittelille bloggen min har blitt lest over 300 000 ganger. Og ikke minst er jeg stolt av dere, fine, omsorgsfulle, tålmodige lesere og følgesvenner. Som har holdt ut sammen med meg. Som har gitt meg styrke når jeg har vært tom. Som har vært her, tittet innom og sendt meg kommentarer og meldinger, selv når jeg har vært borte.

Så joda, jeg er her. Fortsatt. Selv om dere ikke alltid ser meg. Men midt oppi alt dette fine og det tøffe, du vet – de myke babykinnene, de blå øynene, de lubne hendene, de deilige bablelydene, de søvnløse nettene, de såre skrikene og de gode kosene, så mister jeg ordene litt. Og uten ord, ingen skriving. Og ingen skriving – ingen oppdatering til dere trofaste følgere. Det er jeg lei meg for. Men jeg føler den tross alt har gjort den viktigste nytten sin nå, denne lille bloggen. Den har vist veien til å bli mamma. En kronglete vei, en brutal, forjævlig og frustrende vei med en så deilig slutt – som egentlig er begynnelsen på selve livet.

Den lille bloggen i mitt hjerte er ikke borte. Hjertet banker videre for alle dere ute som fortsatt sitter knedypt i gjørma, og for dere som endelig har lykkes. Men dessverre er ikke tiden min beste venn for tiden, den løper fra meg i det jeg endelig tror jeg har klart å gripe fatt om den. Jeg lever i et vakuum av melk som blandes og drikkes, gråt som skjærer i hjertet, smil som smelter snø, skuldre som er såre av å bære, tårer som smaker salt på leppene når man kysser dem vekk, bittesmå hender som drar meg i håret, bablelyder bare en forelder kan forstå, bæ-bæ lille lam på repeat og gulrotmos på absolutt alle tekstiler i hele huset. Det er deilig og fantastisk og frustrende og slitsomt. Og jeg ville ikke vært et eneste sekund foruten. Men jeg kunne ønske jeg hadde litt tid til å skrive til alle dere og til meg selv om dette livet, på den andre siden. Jeg er livredd for å glemme at det er dette som er sant nå, det er dette som er min virkelighet. Så istedet går all min tid til han jeg brukte all min tid på å skape.

19452832_10158932087590597_5806607067998503924_o

 

 

 

Advertisements

På den andre siden

Dagene går både fort og sakte på samme tid, og det blir ikke alltid like mye tid til å skrive. På en måte synes jeg det er litt rart å skulle skrive her nå også, da jeg vet at veldig mange av dere følgere sitter fortsatt på den andre siden. Venter, håper, gråter, er i dype daler og høye fjell av hormoner, og kanskje har jeg blitt bare enda en av de «gravide» – en av de som representerer det du selv føler du ikke klarer å oppnå. Jeg kjenner så altfor godt igjen alle de følelsene, og jeg forstår godt om det er flere av dere som må sky unna denne bloggen nå. Men jeg håper at min lange reise kan likevel være en inspirasjon for dere, og at det at det nå endelig ser ut til å gå bra kan gjøre at akkurat DU klarer å holde ut litt til.
Det er et bilde jeg har brukt på denne bloggen noen ganger tidligere som jeg synes representerer så utrolig godt denne reisen og jeg har lyst til å minne dere på det her:

7317a7186a01db4d1fe7f1f79133f50a
Jeg skal aldri presse noen til å fortsette kampen, for det er en indivduell kamp som ingen andre enn akkurat du som går igjennom det kan riktig forstå. Man må selv føle på hva som er rett. Men jeg håper det kan være en liten inspirasjon likevel; det var akkurat når jeg egentlig hadde mest lyst til å gi opp hele greia, når jeg var helt tappet for krefter og håp – det var akkurat da det snudde. Bare så du vet det.

sdr

Snart halvveis!

Tenk at jeg snart er halvveis. Det er helt sprøtt og jeg tror nesten ikke på det. Det andre trimesteret er liksom så merkelig, for de sterke symptomene man hadde i første trimester har forsvunnet og resten har liksom kroppen blitt vant til virker det som. Jeg kan ikke si annet enn at jeg føler meg i ganske god form, forutenom bekkenplager og periodevise magesmerter har jeg det veldig fint. Jeg har begynt å mestre kunsten å holde bekkenløsningen under kontroll føler jeg, ved å ha funnet en balansegang over hvor mye jeg tar på meg, tar hyppige pauser når jeg holder på med noe og ved å bevege meg forsiktig og «mykt». Enkelte dager kan faktisk være gode nok til at jeg av og til «glemmer» at jeg er gravid før jeg kommer borti magen og skvetter til! Men det varer ikke mange sekundene at jeg «glemmer» det altså, det må sies.

Vi har vært på ultralyd siden sist også, så nå vet vi faktisk kjønn! Eller, jeg vet ikke helt om jeg tror på det enda – så jeg venter til torsdag, da vi skal på ordinær ultralyd, med å publisere det her 😉

Stay tuned!

Screenshot_2016-07-23-21-48-50

 

Sommerdrømmer

Det har vært vanskelig for meg å skrive for tiden. Det har dere jo kanskje også lagt merke til, ettersom det har vært helt tyst her inne.

Denne sommeren har vært litt utfordrende. Rundt oss er det flere og flere i vår omgangskrets som har fått barn eller som er på vei til å få det. Det er en berikelse for oss alle, og jeg blir alltid glad over at noen får sin drøm oppfylt. Men det bare svir littegrann også.

Det er ikke like lett lenger å «nyte tiden uten barn» slik som man jo burde. Misforstå meg rett, vi har det bra sammen og i livet – men det er umulig å komme seg bort fra påminnelsene om at vi skulle vært fler enn oss to.
Sommeren er familietid – og alle kommer ut av «hulene» sine. Overalt kan man se store babymager, dype barnevogner, barn som løper rundt – høye på varme og is, reklameplakater for familieparker og tips til ferieturer med barn. IMG_4115 Det er sikkert mye vi burde gjort, bare oss, nå som vi kan. Vi kunne alltids reist på festival, festet hver dag hele ferien, reist på backbacking, og gjort alle de tingene som vanskelig lar seg kombinere med barn. Men greia er bare at det har vi allerede gjort. Vi er bare så ferdige med det, og det å skulle gå «tilbake» til det livet nå vil rett og slett føles like unaturlig som å gå med buffalosko og miss sixty bukse igjen.

Klart kunne vi nok gjort det lettere for oss selv ved å ikke legge alt til rette for dette lille livet som ikke er her. Vi lever jo livet som en barnefamilie, bare uten barn. Mens vi nyter solen på verandaen løper nabobarna rundt huset vårt, leker i vannsprederen og hviner av lykke over at de får reise til badeplassen når de er ferdig med å grille. Over kotelettene gjengjelder mannen mitt såre blikk ved å spørre bak et ertende smil om han skal skru på vannsprederen for meg. Og når jeg tar meg i å misunne naboene for at de skal reise til legoland i Danmark, ja da bikker det jo over til å bli tragikomisk.

Så vi forsøker hardt å minne hverandre på godene ved å ha nok en sommer uten barn. Vi sover lenge når vi vil, vi koser oss med vin og vi trenger ikke tenke på barnevennlige hotell eller å ha noen å underholde. Vi kan lese bøker helt uforstyrret, spise superspicy mat til middag og ha masse tid til å ta vare på hverandre. 11207366_10153348362358895_1406801551998003776_n I august skal vi ha vårt neste forsøk, med det ene fryseegget vi har igjen på Riksen. Jeg kjenner at jeg gruer meg litt, da jeg synes forrige fryseforsøk var forferdelig tungt. Men likevel er jeg utålmodig for å sette igang. Vi er så klare, og nå må det snart være vår tur.

Optimisme og ærlighet

Jeg må bare si, jeg er så utrolig rørt over denne heiagjengen dere har blitt, dere fantastiske lesere. Det betyr mye å få så mye omtanke og gode tilbakemeldinger! ❤

Etterhvert som dagene går, kjenner jeg at optimismen og troen på at dette kanskje faktisk kommer til å gå bra, stiger sakte men sikkert. Jeg kjenner en større ro i kroppen enn jeg gjorde sist, uten å egentlig vite hva det kommer av. Mannen er stødig, som han alltid er, og gjentar for meg at han har en god følelse, og at han har troa. Det hjelper.

Om litt over to uker skal vi på ultralyd på sykehuset, og det hadde vært så fantastisk om det kunne blitt en utelukkende god opplevelse denne gangen.

IMG_3660

Uansett hva man går gjennom i livet, og uansett hvor man bor, så vil folk bry seg og folk vil snakke. Veldig ofte drevet av en god blanding mellom nysgjerrighet og uvitenhet. Flere har spurt meg etter at jeg startet dette prosjektet om jeg synes det er ubehagelig når «alle vet». Og svaret mitt på det har alltid vært nei. Tvert om, oppleves det som en lettelse. Det er vanskelig å skjule at man går gjennom noe som dette, og hvertfall når man kjemper mot en sykdom samtidig. Man mister litt seg selv for en periode, folk merker at man er annerledes, man er fraværende, og om man ikke sier noe blir kanskje resultatet at alle har sin egen teori om hva som foregår. Det positive med å stikke hull på bobla, er at det nå er jeg som sitter med kontrollen over hva andre skal få vite eller ikke om hva jeg går gjennom i denne prosessen. Og selv om jeg er veldig åpen og ærlig, er det fortsatt mye jeg ikke deler.
Det er alltid en vurderingssak hvor mye jeg skal blottlegge av mine egne følelser for å «stikke hull på bobla» om ufrivillig barnløshet som et tema. Selv om jeg har valgt å starte en blogg med en rød tråd der jeg deler veldig mye personlig, skal det handle om det som er relevant for dette temaet. Alt annet som foregår i livet holder jeg tett til brystet, og deler kun med mine nærmeste.

Det at dette er en såpass personlig blogg er også grunnen til at, til tross for at vi er to likestilte i denne prosessen, skriver jeg ut i fra mitt perspektiv. Jeg synes det er prinsipielt feil å skulle skrive om hva andre, og i denne sammenheng min mann, føler eller tenker. Det kan jo ikke jeg egentlig uttale meg om, og heller ikke offentliggjøre gjennom mine ord. For selv om vi gå gjennom en slik prosess sammen som et par, er vi to individer med hver vår historie. Jeg har valgt å dele min. Med full støttte og oppbacking av mannen ved min side. Og dere da, fantastiske støttespillere som dere er!

IMG_3643

 

Når journalisten ringer

Er det greit å allerede ha bestemt seg for å være åpen om ufrivillig barnløshet. Etter at jeg startet denne bloggen visste plutselig «alle» det. Venner vet. Kanskje venner av venner. Familie vet. Venner av familie vet. Kollegaer vet. Og selv om han ikke bryr seg, så sitter nå til og med Ola på 90 år på Sunnmøre og vet han også.

 

IMG_4261

 

 

Men selv om jantelovurstemmen i meg river seg i håret, er det samtidig en stor lettelse. Jeg får mange henvendelser av kvinner som kjenner på mange av de samme følelsene, men som fremdeles holder en maske døgnet rundt. Og det forstår jeg så altfor godt at de gjør. Men det er alltid godt å vite at man ikke er alene, og kan støtte hverandre.  Jeg tror nok mange føler de har blitt bedre kjent med meg etter at jeg valgte å skrive om dette, og vet du, jeg tror jeg også har blitt bedre kjent med meg selv.

Det preger meg og det former meg til den jeg er. Og det skammer jeg meg ikke over. Tvert om tror jeg at det gjør meg mer forståelsesfull i møte med andre mennesker. For vi går alle med en liten hemmelighet eller ti, gjør vi ikke? Grunner til hvorfor vi er den vi er og gjør som vi gjør. Men vet du hva? Det trenger ikke å være hemmelig.

Jeg har kommet nærmere familien min,

vennene mine,

mannen min.

Og ikke minst, jeg klarer å gi mer blaffen i unødvendige bekymringer og slipper alle de hvite løgnene.

Jeg er på et punkt i livet hvor jeg føler det er så mange i livet mitt som gir meg så mye uten at jeg klarer å gi like mye tilbake igjen. Så dette er en takk til deg. Du vet du som ler sammen med meg. Lytter til meg. Sender omtenksomme meldinger til meg. Er stille sammen med meg. Smiler til meg. Opplever ting sammen med meg. Tenker på meg. Støtter meg. Er glad i meg. Du vet hvem du er.

Og jeg vil bare si:

Jeg er glad i deg også.

Takk for det du gjør for meg.

En dag skal jeg gi mer tilbake enn jeg gjør i dag.

 

Hvem er viktig i livet ditt? Si det til dem da vel!

Og for mer kjærlighet, kan du jo kjøpe VG helg i dag 🙂

Å forberede seg

Du vil kanskje tro at når man har venta seg grønn på å bli gravid i nesten tre år, så har man forberedt seg ganske så grundig… Og det har du helt rett i. Jeg kunne ønske jeg kunne si at jeg hele veien har hatt et avslappet forhold til det å prøve å bli gravid. Men jeg er langt ifra perfekt. Og jeg tror de prøverne som sier at de klarer å være konstant avslappa –  lyver.

Det begynner med drømmene og de romantiske planene i øyeblikk med tvinnede hender og myke stemmer i nattmørket. Hvor mange barn vil vi ha? Gutt eller jente først? Hva synes du babyen skal hete? 

Bente Lill og Ronnie

 

Men med ventetiden, kommer virkeligheten.

Vi har diskutert babynavn så høylytt at vi på et tidspunkt stoppa bilen fordi mannen mente at en kid virkelig ikke kan hete Nara når han må si det på sørlandsdialekt. Han skarret seg blå mens han prøvde å si Naaarrrrraaaaa, og jeg ropte høylydt at det er da for filler`n ikke MIN skyld at han kommer fra et sted der de ikke kan si R. Også resulterte selvfølgelig det hele i en diskusjon om hva som er den mest riktige måten å uttale R på. Idiotiske meg blir jo myk som smør av sørlendinger, så han vant.

Det er en jungel der ute, av råd, tips og nærmest krav til hvordan du skal bli gravid. Det kan faktisk virke så komplisert at jeg nesten ikke forstår hvordan noen kan bli det! Til tross for at jeg har fnyst og ledd meg skakk av de aller fleste råd og tips som florerer, må jeg noe skamfullt innrømme at det har blitt noen tragikomiske situasjoner mens vi har ventet.. For det skader jo ikke å prøve, liksom.

Jeg overbeviste mannen til å ta rosenrot kosttilskudd, da en artikkel hadde fått meg til å tr0 at dette var helt nødvendig. Det tok ikke mange dagene før han glemte det, og da ble min daglige morgenmelding: Husket du å ta rosenrot i dag? Da det gjentagende svaret ble «nei», hang jeg tilslutt  opp en håndskrevet, kjærlig, om enn litt bitchy lapp på baderomsspeilet:  «HUSK ROSENROT HVER DAG! Ps. elsker deg altså.»

Når jeg kom med løse boxere til han og spurte han om han ikke kanskje kunne stå litt mer istedet for å sitte ved kontorpulten mens han jobbet (du vet – for at det ikke skal bli for varmt) satte han foten ned.

 

Så da gikk jeg over til de tingene som kun gikk utover meg. I prinsippet da, vel og merke. Jeg drakk grapefruktjuice til den store gullmedaljen og tok folat og omega 3. Jeg lagde all mat fra bunnen av. Jeg måtte i mitt stille sinn regne ut hvor i syklusen jeg var før jeg tok det glasset med vin. Jeg kjøpte graviditetstester i fleng og testet hver gang jeg fant på en grunn til å forsvare det.

Når en av mine beste venninner fikk barn ville jeg holde han så mye som mulig. Det er fint å holde barn. Det gir en varm, moderlig følelse som fyller hele deg. Men, jeg hadde også en baktanke annet enn å være superfilletante. Jeg hadde nemlig lest at det å lukte på babyhoder boostet fertiliteten. Jeg rensket nesen og holdt hodet til babyen tett opp mot ansiktet så mye som mulig slik at jeg kunne snuse han inn som nesespray. Jeg så gal ut, men herlighet for en god filletante jeg var.

IMG_1778

 

Etter et år med galskap, forstod jeg at det var nettopp det det var- galskap. Og jeg tok en runde med meg selv. Det å ønske noe, drømme om noe, er egentlig en fin ting. Man vet hva man vil. Og selv om man kanskje ikke får det akkurat når man vil ha det, så må det da være mye bedre enn å ikke vite hva man vil ha. Eller?

Så jeg lot meg selv, og mannen, være i fred.

Jeg googlet babynavn og barnekrybber når jeg ønsket det. Men jeg ga også blanke og googlet barnefrie reiser mens jeg koste meg med vin.

Jeg lot meg selv både gråte og å mene at livet sugde av og til, for når kråka bæsjer deg i hodet og du tråkker i den store søledammen med joggesko, så er det faktisk helt greit å synes at livet er noe dritt. Men så reiste jeg meg opp, tørket bort tårene, klæsjet på en ny dose maskara og smilte til verden igjen.

Jeg kastet rosenrottilskuddet, puttet folat-tablettene i  skuffen til den dagen jeg faktisk blir gravid, og sluttet å bruke penger og energi på å teste meg gal.

Det handler om å akseptere at livet er mer enn en rosablogg. Det handler om å lære seg å leve mens man venter.

 

pinterest.com