Veggen

Jeg klarte jo selvfølgelig ikke å holde meg til testdag med å ta graviditetstest. Det hadde vel heller ingen trodd at jeg skulle klare.

Søndag ble den første testdagen. Jeg gledet meg. Jeg var så rolig, så sikker, og så trygg.  Jeg stirret og stirret på den hvite pinnen. Klokka tikket. Smilet begynte å blekne og ble erstattet av en sterk uro. Det kom ingen strek. Hvordan kunne jeg ta så feil?

Mandag morgen. Negativ test. Mandag kveld. Negativ test. Tirsdag morgen. Negativ test.
Salte tårer gjør kinnene såre. Nettene blir eviglange, dagene enda lenger.

Det er fortsatt to dager igjen til testdag. Men den sterke optimismen har forsvunnet i søpla sammen med de negative testene. De to første gangene jeg ble gravid testet jeg tidlig positivt. Forrige gang testet jeg ikke positivt før testdag, men da hadde jeg også lavt hcg-nivå ettersom graviditeten var utenfor livmor.

Følelsene er mange. Uendelig mange, og de renner over. Bokstavelig talt. Men alt i alt konkluderer de det samme: jeg føler det er over nå.

Vi har vært heldige som har blitt gravide ved hvert ivf-forsøk. Selv om vi har vært ekstremt uheldige som har mistet den dyrebare spiren hver gang. Jeg har hele tiden tenkt at det er bare en liten bit i puslespillet som mangler, ettersom jeg har blitt gravid hver gang. Vi tenkte at forholdene lå bedre til rette nå enn noengang når de har fjernet den egglederen som skapte et dårlig miljø. To egg inn, to perfekte embryo. Og jeg vet jeg har gjort alt etter boka. Jeg har vært så nøye med å gjøre alt riktig at det er latterlig. Og jeg har vært mer positiv enn noengang. Men så, ingenting? HVA POKKER SKJER NÅ DA?

Den tomheten som føles når man har ofret så ekstremt mye, er umulig å sette ord på.
Hvordan skal man gå gjennom dette gang på gang uten å få noe igjen for det?
Hvorfor skal man måtte gå gjennom dette gang på gang uten å få noe igjen for det?
Hadde noen fortalt meg på forhånd hvordan dette kom til å føles, hvordan denne kampen kom til å bli, hadde jeg ikke trodd på dem.

Det føles helt håpløst å fortsette. Men det føles samtidig helt umulig å skulle la være.

Kanyleboksen på badet er stappfull. Lommeboka er tom. Magen er blåflekkete, hoven og verkende. Drømmene er knust. Jeg har aldri i mitt liv følt meg så utslitt. Utslitt av å kjempe en kamp som føles uendelig. Å kjempe mot en sykdom parallelt som å kjempe for en drøm om en familie.

Jeg har sluttet å kalle det rosa rommet for barnerommet. Nå kaller jeg det konsekvent for kontoret. For første gang vurderer jeg å kjøpe maling. Male over det som skulle vært, det som skulle bli. Planene, drømmene, og håpet.

Er det over nå?

Helvetesuka

I utgangspunktet tenkte jeg at jeg ikke skulle kjede dere med nok et innlegg om hvordan hormonene gjør meg gal. Dere har jo liksom hørt det før, og nå som det er fjerde gang kan det helt enkelt bli for mye. Men altså, hvem prøver jeg å lure? Det er jo virkelig en ren galskap disse hormonkurene. En kjempesandwich av alle menneskelige følelser i sprøyteform. Å ikke skrive om det i en blogg som i all hovedsak handler om hva veien mot mammadrømmen koster, ville jo vært som om Petter Northug ikke nevner i et dybdeintervju at han faktisk trener for å nå toppformen.

Jeg synes lenge at denne runden var lettere hormonelt sett enn de andre forsøkene. Det var nesten så jeg lot meg selv håpe at jeg på en måte hadde blitt «immun» av alle hormonkurene, og at de ikke lenger kunne nå inn til mitt nå (kanskje litt) hardbarka hjerte. Men så kom hormonveggen. Smilet prellet av, og tårene kom som en evigvarende tsunami. Det er vanskelig å forklare hvordan det føles. Men generelt kan jeg si, hvor enn nitrist det høres ut, at det har ikke vært mye livsgnist å trekke frem de siste dagene.

Jeg og Kardashians vettu. Og ordentlige verdensproblemer.

For det er seigt. Jeg kan ikke komme utenom det. Men selv om alt føles mørkt og negativt, så vet jeg jo nå, heldigvis, at dette ikke er MEG. Det er en versjon av meg som blir til hver gang jeg propper i meg altfor mye hormoner. Og det går over. Takk og lov for at det går over.

I går satte jeg den siste injeksjonen for å stimulere eggstokkene. Hvertfall for dette forsøket. Og forhåpentligvis for alltid. Jeg hadde trodd at egguttaket skulle skje i dag, mandag, men desverre måtte strikken av tålmodighet strekkes noen dager til. På kontrollen kunne vi se mange, mange eggposer. Så mange at gynekologen utbrøt «Oi,det var da voldsomt» når han stirret på ultralydskjermen. Eggstokkene er store, og kroppen har gjort klar 18 folikler. Og 18 folikler er jo veldig bra. Men det kjennes også, skal jeg si deg. Når eggstokkene vokser i rekordfart blir man rimelig stinn i magen, i tillegg til at de nå klemmer på sammenvoksningene mine og gjør hver minste bevegelse til en kraftanstrengelse. Så i helgen har jeg vandret rundt som en sprekkeklar høne som knapt klarer å bøye seg og som i tillegg avslutter annenhver setning med et snufs.

I kveld, nøyaktig kl 21.30, skal eggløsningssprøyten settes, som har i oppgave å modne eggene slik at de er klare for å «høstes». Egguttaket skal skje onsdag morgen, og på fredag blir det (forhåpentligvis) tilbakesetting. Vi går med andre ord inn i en psykisk og fysisk tøff uke, og jeg føler meg allerede utslitt. Er det lov å si? Jeg sier det uansett. Jeg er emosjonelt og fysisk helt på felgen, og har de siste dagene knapt snakket med mannen engang. Alt som kommer ut av meg er tårer og negative ord, til tross for at jeg ikke ønsker det. Løsningen har vært å gå inn i min egen boble med grønne smoothies og søvn.

Men på felgen eller ei, nå skal det skje. Kanskje blir fjerde runde siste runde. Kanskje det er nå det skal bli full klaff? Jeg håper. Alt vi har igjen nå er håpet. Og håpet kommer nok til å fortsette å vokse de neste dagene, til tross for at frykten er der like fullt.

Alle varme tanker, babystøv, bønner og beroligende ord som kan sendes vår vei nå mottas med stor takk. Vi trenger alt håp vi kan få ❤

 

Wicked game

Det er fredag ettermiddag og jeg begynner å kjenne det stikke på venstre side i magen. Jeg kan se at magen eser mer og mer ut for hver time som går, og smertene blir bare sterkere. Jeg blir svimmel, føler meg søvnig og har feber. Aller mest har jeg lyst til å ta smertestillende og legge meg til for å sove, men instinktet mitt sier meg at noe er galt. Det er langt ifra de sterkeste smertene jeg har opplevd, men det føles bare feil. 

Jeg sier at mannen skal ringe sykehuset. At han skal si jeg er rimelig sikker på at venstre eggleder er på vei til å sprekke, og at det siver blod ut i buken min, fordi det sitter en graviditet der. Jeg vet at en slik situasjon kan forandre seg raskt til å bli fatal. Hvis egglederen sprekker, vil det pumpes blod ut i magen uten at noe stopper det, og man kan faktisk blø i hjel av de indre blødningene. Heldigvis tar sykehuset oss på alvor, og vi får komme rett inn på undersøkelse en fredag kveld, uten å måtte krangle oss gjennom legevakta. Etter kort tid blir jeg undersøkt av gynekologen på vakt. Jeg kan se hun sperrer opp øynene når jeg sier at på en skala fra 1-10 er smertene på en 5. Hun sier en exu(graviditet utenfor livmor) pleier å gi enorme smerter, og jeg kan se at hun mistenker at jeg nok mest er engstelig. Mannen sier strengt at jeg er rimelig vant med sterke smerter, så denne skalaen kan nok være litt misvisende. Og jeg kjenner kroppen min godt. Jeg forklarer henne at jeg tror graviditeten sitter i venstre eggleder, og at den er på bristepunktet. Jeg tror det har begynt å sive blod ut i buken, for jeg kan kjenne det på presset i magen. Etter to minutter med ultralyd ser jeg at hun blir litt mer hektisk, og hun forteller meg at jeg har helt rett. Det er blodansamlinger rundt eggstokkene, og egglederen har begynt å briste. Operasjonen må skje innen kort tid. Jeg får en seng, operasjonstøy, og jeg lar sykepleiestudentene i praksis øve seg på å ta blodprøver og sette veneflon på meg med skjelvende hender.

Jeg gråter litt sammen med mannen. Selv om vi nå visste at denne graviditeten ikke var levedyktig, var det uansett en tung tanke å måtte gjennom en ny operasjon i tillegg til å miste, nok en gang. Jeg synes forrige operasjon var enormt tung, og jeg vet at hver gang de må operere meg vil det føre til enda mer sammenvoksninger pga endometriosevevet i buken. Enda mer smerter.
Jeg tenkte på om hjertet slo på denne lille bønna som nå måtte fjernes. På om dette faktisk kunne blitt et friskt barn om det så bare hadde slått seg ned på riktig sted.

Mannen måtte reise hjem når jeg ble trillet inn til operasjon. Jeg forsøker å holde tårene tilbake, mens tusen tanker svirrer i hodet. En fantastisk anestestisykepleier stryker meg på kinnet og sier med blanke øyne: «Her i operasjonssalen er det alltid lov å gråte». Hun forteller at de også synes det er tøft å skulle gjennomføre en slik operasjon, når de vet dette er den tredje graviditeten som går galt. Jeg får snakket litt om det mellom tårene, og blir møtt av stor omsorg og støtte. Når jeg våkner har jeg en eggleder og en graviditet mindre. Umiddelbart kjenner jeg at alle graviditetssymptomene er borte, og følelsen av å være gravid like så. Men jeg føler meg også lettet for at egglederen som var skadet fra før, nå er fjernet slik at det ikke setter seg en graviditet der på nytt.

Natten går med til å gråte og drømme over det vi nok en gang har mistet. Og rundt meg svirrer det engler i hvitt, gir meg smertestillende, legger kald klut på panna mi og tørker tårene jeg så hardt forsøker å svelge unna.

I løpet av ett år har jeg opplevd å bli gravid tre ganger. Og alle tre gangene har endt i at vi har mistet våre spirer på den ene mer dramatiske måten etter den andre. Først i en missed abortion, så i en spontanabort, og nå i en ekstrauterin graviditet. Det er en del av gamet. For å vinne, må man risikere å tape. Men nå er jeg sliten. Og det er mannen også.

av instagrampoet @usagteord.

Tomt.

Den siste uken har optimismen steget. Jeg klamret meg til de positive blodprøvesvarene og alle historiene om de som har hatt helt ufarlige svangerskapsblødninger. Symptomene bare økte på, og vi begynte å glede oss over at det kanskje kunne gå bra denne gangen til tross for en tung start. Natten før ultralyden drømte jeg at jeg fikk høre hjerteslagene til den lille spiren i magen. At det endelig skulle bli en positiv opplevelse å dra på ultralyd.

Men nei.
Å skulle forklare det triste synet som møtte oss på denne ultralydskjermen ville bare vært en kjedsommelig gjentagelse av det jeg har skrevet om ved flere anledninger tidligere. Til tross for at det bare er 1% som opplever dette tre ganger på rad, så skjedde det altså med oss. Nok en tom ultralydskjerm. Nok et legekontor fylt av stillhet fremfor hjertelyd. Nok en abort.

«Her er det ingen tegn til graviditet» sa gynekologen.
De vondeste ordene en som er gravid, i følge alle tester og blodprøver, kan høre. Jeg skal akkurat ha kommet i uke 6 nå. Og selv om gynekologen sa det var en liten sjanse for at det var for tidlig til å se noe, så skal man jo se NOE når man er i uke 6. Det kan også være en graviditet utenfor livmoren, som de også var redde for sist gang jeg aborterte. Eller så kan jeg allerede ha abortert. Noe som jo er rart, når hcg blodprøvene doblet seg slik de normalt skal gjøre. Jeg forstår det ikke. Det eneste jeg vet er at jeg ikke orker å klamre meg fast til håpet lenger. Dette forsøket har vært ekstremt krevende, med så uendelig mange opp- og nedturer.
Gravid. Ikke gravid. Gravid. Ikke gravid. Gravid. Ikke gravid.

Nye blodprøver ble tatt. Og så skal vi tilbake om en uke for ny ultralyd. Men jeg har ingen forventninger til at den vil gjøre annen nytte enn å konstantere at en abort har funnet sted.

Først ble jeg så sint at uansett hva jeg gjorde kjente jeg at jeg hadde behov for å gjøre det hardt. Jeg smelte igjen skapdører så det ljoma i hele huset, slo i bordplata, kasta en bok i gulvet bare fordi det var deilig å lage lyd for å uttrykke hva jeg følte.
Så ble huset stille. Vi visste ikke hva vi skulle si, verken jeg eller mannen. Begge satt i hvert vårt hjørne i dype tanker.
Nå føler jeg meg tom. Tom for tårer, tom for håp, tom for motivasjon, tom for ord. Hjertet er utslitt av å håpe, drømme og tro det beste.

Så mange tar dette for gitt. De skulle bare visst hvor heldige de er.