De nye mulighetene

Den 31 desember 2014, også kalt nyttårsaften om du vil, stod jeg og mannen arm i arm ved midnatt og så etter rakettene i tåka. Vi så ikke en eneste en. Kun lydene øredøvet oss, overalt rundt oss kunne vi høre smell, pip, og skrålende latter.

Vi hadde akkurat mistet vår første spire. De siste dagene i 2014 gikk med til å abortere på baderomsgulvet. Det var en kald og brutal avslutning på det vi trodde skulle bli lykkens år.

Selv om jeg hadde grått hele dagen, denne siste dagen i året, skrapte jeg meg opp av baderomsgulvet, byttet ut pysjen med festkjolen og dro på meg et smil.

Så, noen timer etter stod vi der da, i mørket og speidet etter raketter. For vi visste de var der oppe. Rakettene. Disse nydelige transformasjonene av eksplosivt lys. Vakre lysglimt skapt av mennesker på en ellers så kald og mørk himmel.

Så vi speidet. Men tåka var for tykk. Som et ullteppe lå den over oss og vi mistet all sikt. Så var 2015 et faktum, og vi tasset hjemover i pensko og for tynne vinterkåper mens vi håpet det skulle bli bedre neste år. Vi skålte i sprudlevin og fortalte hverandre at herfra kunne det bare gå oppover.

2015, det skulle bli året med stor Å.

Men så ble det ikke det.

Det ble et drittår. Makan til hjertesmerte, sykdom, sorg og maks uflaks. Jeg har veltet meg i tanker om hvor urettferdig verden er og hvordan i alle dager man skal finne motivasjon til å fortsette denne galskapen. Men så hjelper jo ikke det heller. Tvert om vil jeg kanskje si det blir verre?

Selv om jeg har valgt å skrive om vår historie fra mitt ståsted her på en offentlig blogg, så har jeg desverre ikke valget om hvordan historien skal ende. Jeg kan ikke velge å bli gravid, å føde et velskapt barn, å bli frisk. Men heldigvis har jeg muligheten til å velge hvordan jeg ser på det. Jeg kan velge hvordan jeg lever med det. Hvordan jeg ser verden og hva slags betydning jeg ønsker å ha i denne verden.

2015 var et drittår. Men det var også et år hvor jeg lærte kroppen min å kjenne bedre enn jeg noengang trodde var mulig. Jeg lærte at styrke kommer av tunge dager. Jeg lærte at kjærligheten kan vokse seg uendelig mye sterkere for enhver dag som går. Jeg lærte at man kan bety noe for mange hvis man bare tør å fortelle sin historie. Jeg lærte at mot kommer når du må ha det. Jeg lærte at sterke relasjoner blir bygd gjennom såre øyeblikk. Jeg lærte at bagateller nå kan prelle av meg som vann på en regnjakke. Jeg lærte at det viktigste i livet er å ha folk du er glad i og som er glad i deg. Jeg lærte om takknemlighet for det man har her og nå. Jeg velger å takke for et år som har vært betydningsfylt og spennende, og jeg velger å glede meg til det nye året og alle nye erfaringer som måtte komme.

Sånn velger jeg å se på det.

Den 31 desember 2015 stod jeg og mannen sammen med gode venner på vår egen terrasse. Tåka lå som et ullteppe over oss i år også. Men i år hadde den sprekker. Gjennom tunge, grå byger kunne vi i år få se disse vakre lysglimtene skapt av mennesker på en ellers mørk og kald vinterhimmel.
Det ga håp.

Så 2015 var ikke et så verst år likevel. Men jeg håper 2016 blir bedre.

 

Og by the way har den lille bloggen i mitt hjerte nådd over 100 000 visninger. Noe som er en sabla god start på 2016 tenker nå jeg.