Nærmer seg

snapchat-4575477189059060253

Da jeg kom over dette her om dagen på babyverden sitt forum, fikk jeg et stikk av dårlig samvittighet for at det blir litt stille her inne for tiden. Men jeg ser dere fortsatt stadig titter innom, og jeg føler virkelig jeg unner dere et lite pip iblant. Dere trofaste ukjente, og kjente, som har støttet oss og fulgt meg hele denne lange og turbulente tiden. Jeg vet dere er mange som fortsatt føler dere sitter fast i gjørma, sånn barnemessig. Og dere skal vite at jeg føler så med dere! Jeg føler meg jo fortsatt som en av «dere»- dere som lengter og kjemper det som føles som evighetens kamp. Men jeg håper det er en liten motivasjon at dere nå kan se at selv etter flere år og mange nedturer, så kan det løse seg likevel. Og vissheten om at det desverre ikke gjør det for alle gjør oss bare desto mer ydmyke for at vi tilslutt ble en av de heldige.

Vi blir helt overveldet over hvor mange som oppriktig gleder seg over vårt lille mirakel, og viser oss små og store drypp av kjærlighet i denne ventetiden. Venner, familie og naboer kommer på døra med arvegods til den lille bølla. En av mine eldste og beste venner har lagd både babynest, sakkosekk og vognteppe. Familie hjelper oss med tidligere julegaver så vi kan ha alt det essensielle utstyret klart før han melder sin adkomst. Og til og med en gammel barndomsvenninne sendte meg hjemmehekla gaver i posten. Det varmer langt inn i hjerterota til oss begge to, og kanskje spesielt hos meg, som har et sterkt behov for redebygging for tiden 😀

snapchat-1087846484127864077

Tenk at denne julen skal bli så magisk. Tenk at denne julen skal vi endelig få den gaven vi alltid har ønsket oss! Vi er mer enn klare 🙂

snapchat-6450485558164620655

Ungen min

Alt eg vil seie
er kanskje sagt før
av tusen andre mødre

Men eg tenker slik på
dei små armane dine
som du legg rundt halsen min

Profilen din
er kinn og auge
vesle blåbær

«Kom, lille mamma»
seier du og ser på meg
med tusen år gamalt blikk

Ja, hald meg, vesle to-år
hald meg i dei sterke armane dine
Byss meg i søvn

Marit Tusvik-


Advertisements

Du

Jeg ligger i badekaret og ser på deg velte deg der inne i magen min. Det føles som om du er en del av kroppen min nå, men likevel er du så fremmed. Med din egen vilje og personlighet.Du er våken når du selv ønsker det, om det så er midt på natten og jeg forsøker å sove.

mde

 
Jeg lurer på hvem du er. Vi kjenner hverandre så godt, men samtidig, gjør vi egentlig det? Når øynene våre møtes for første gang, vil vi se på hverandre som gamle kjente – eller som fremmede? Vil jeg kjenne en umiddelbar tilknytning og kjærlighet til deg?
Vil du?

Vil du arve faren din sin stahet eller sjarm? Vil du få mine grønne øyne? Vil du arve pianofingrene etter morfar? Musikaliteten til din far og farfar? Vil du få blondt eller brunt hår? Vil du arve kreativiteten til din oldemor og mormor? Vil du like fotball eller håndball best? Eller kanskje du aller best vil like å lese?

Når livet ditt begynner på virkelig, den dagen du blir født, vil det endre hele livet vårt for alltid. Jeg blir mamma til deg fra det øyeblikket du er født og vil være din mamma så lenge jeg lever. Og til og med når jeg dør, vil jeg være hun som var mammaen din. Hun du forhåpentligvis blir varm i hjertet og får en tåre i øyekroken av å tenke på.
dav

Jeg har ventet på deg hele livet. Fra jeg selv var liten og lekte mor,far,barn med lekedukka mi som het Tine, tenkte jeg på deg. Jeg tenkte på hva du skulle hete, og hvordan du kom til å bli. De siste fem årene har jeg ventet utålmodig på deg. Jeg har drømt om deg, grått for deg, håpet på deg og heiet på deg. Vi har krysset fjell, hav og landegrenser på leting etter deg. Og jeg har vært så smertelig nær ved å gi deg opp.

Men nå kan jeg se deg slå kollbøtte der inne i magen. Du holder meg våken om nettene med dine kraftige spark under ribbeina mine. Hver gang pappaen din spiller gitar, danser du som bare dèt. Så virkelig du er! En egen person, et eget menneske. Om ikke lenge blir du en del av vår verden utenfor magehuset ditt. Lite vet du at du allerede er hele vår verden. Lite vet du hvor ønsket du er.

snapchat-3206967984804164087

 

Tenk at

Jeg har alltid vært en person som tenker veldig mye. Litt i overkant mye, vil jeg kanskje si. Jeg tenker, drømmer, filosoferer, reflekterer og bekymrer meg. Å tenke er jo vel og bra, ja mange burde vel kanskje gjøre litt mer av akkurat det, men problemene oppstår når tankene går over i bekymring over det som allerede har skjedd eller kan komme til å skje. I går, i morgen, eller neste uke. Veldig ofte lever jeg mer i fremtiden eller i fortiden enn i nuet. For det er så innmari lett å si, ikke sant, at man skal leve her og nå, nyte øyeblikket og carpe diem og alt det der. Men det innebærer jo egentlig å måtte legge alle andre tanker bort enn det som foregår akkurat her og nå, ikke tenke på middagen du skal lage om noen timer, meldingen du må huske å sende til venninna di, at du må huske å bestille legetime i morgen eller om det du sa/gjorde/burde ha gjort på jobben i går var kanskje litt dumt. Og det er fader meg vanskelig det. Mye vanskeligere enn å uttale ordene carpe diem, i allefall.

Jeg kan ikke akkurat skryte på meg at jeg nå har forandret meg særlig på det at jeg er en tenker, planlegger og bekymrer. Men, jeg forsøker i allefall, å ha mer fokus på det å faktisk nyte tiden vi er inne i nå som jeg er i et stadie i livet hvor jeg har det mye bedre enn jeg har hatt det på flere år. Det å tenke på ting som omgir oss her og nå, er jo vel og bra, det tenker jeg er en fin ting for å faktisk minne seg selv på hvor heldige vi er. Og akkurat nå handler mye om at jeg er veldig ydmyk for at jeg får lov til å oppleve denne tiden, det å gå gravid, det å bli mamma.
Så jeg sier det ofte høyt. Tenk at.
snapchat-3433760351381290259
«Tenk at jeg er gravid», sier jeg med smil fra øre til øre når jeg spør om mannen plis kan knyte skolissene mine når bekkenet verker.
«Tenk at det er så vakkert her vi bor» sier jeg når vi kommer kjørende fra bykaoset og ut over sletta der kuene beiter med utsikt over vannet.
«Tenk at han der inne nå veier snart en kilo!»
«Tenk at jeg nå kan kjenne den lille babyen vår bevege seg der inne i magen» smiler jeg mens vi ligger og titter på magen som buler som et middels høyt fjell.
«Tenk at vi har det så godt sammen» sier jeg når vi ligger og leser i hver vår krok og har det helt stille, og helt fint, sammen.
«Tenk at vi skal få en gutt.»

Jeg tror det er lurt å si det høyt av og til. Disse selvfølgelighetene som egentlig alle vet, men som man kanskje glemmer å sette pris på. Akkurat her og nå. Det er så lett å ta det vi har for gitt.

snapchat-4095211202728653041

Vi har akkurat kommet hjem fra en uke i solen, og på flyturen hjem satt vi ved siden av et ungt foreldrepar med to små barn. Vi tenkte over og følte med dem på turen nedover også, for det var tydelig at de strevde en del med disse to små på den fire timers lange turen på et rimelig trangt og fullt fly. Og turen hjem skulle altså ikke bli bedre. Vi forsøkte så godt vi kunne å vise dem at det ikke gjorde oss noe som helst i verden at begge barna hylte som bare det, at mor trengte litt ekstra armleneplass for å amme den minste, eller at det stort sett hele veien ble ganske så høylydt diskusjon mellom de to, svette foreldrene. Og når jeg så at far egentlig ikke fikk til å spise på grunn av plassmangel satt jeg klar for å tilby meg noe forsiktig at jeg kunne holde det minste barnet for å avlaste de litt, som en ørliten pust i bakken for den noe slitne familien. Men i dèt jeg tok ut øretelefonene og lente meg frem for å tilby dem hjelp, satte de i gang et lite hylekor. Foreldrene altså, ikke barna. Far hadde reist seg opp fra flysetet, og den høye røsten fikk tydelig flere enn meg til å sette den middels dårlige flyfilmen på pause. «Fy F som jeg misunner de som ikke har barn, de som bare kan sitte her og se på film og spise hva de vil og slappe av! De skulle bare visst hvor jævlig det er å ha barn! De skulle bare visst hvor sinnsykt heldige de er!» Jeg tittet på mor, som akkurat da satt med den sovende babyen på brystet, og forventet en rimelig streng mine fra hennes side. Men til min skuffelse sa hun seg enig med far. Det var helt jævlig å ha barn, og de kunne ønske de ikke hadde det.

Jeg har selvfølgelig full respekt for at det kan koke over for de beste av oss. Det er naturlig, og det er også lov å si ting man kanskje ikke burde sagt. Jeg mener på ingen måte at disse var dårlige foreldre. Men jeg kan si som så at disse utsagnene fikk ikke frem det beste i meg heller. Fra å ønske å være en hjelpende hånd satte jeg rimelig raskt øretelefonene tilbake på plass, lente meg tilbake i flysetet og satte filmen på play igjen. Å få barn, i Norge, er frivillig. Å få to barn, betyr at man sagt ja takk, to ganger. Det er ingen menneskerett å få barn, har jeg hørt utallige ganger mens vi i årevis har sittet på gjerdet og ventet, prøvd, ventet igjen og gått gjennom behandling på behandling. Jeg kan si meg enig i dèt. Men hvis det er greit å si det med rak rygg til de som er ufrivillige barnløse, ja da burde det også være like greit å si det til de som er frivillige foreldre.

Jeg håper jeg aldri glemmer denne ydmykheten jeg nå kjenner på over det å skulle bli mamma. Jeg håper jeg aldri glemmer hvor heldig jeg er. Om det så koker over av og til og jeg kanskje også blir en av de som aller mest vil rømme bort fra alt, så skal jeg ta meg hardt i nakken og riste meg til fornuft. Av respekt for alle de som fortsatt sitter på gjerdet og venter, drømmer, håper, og prøver. Og til deg, som allerede er mor eller far, til en eller fem små. Jeg har veldig respekt for at det er tøft. Jeg har veldig respekt for at det kan koke over og jeg har til og med respekt for at du av og til angrer. Men vær så snill å vis litt respekt tilbake. For du vet aldri om hun som sitter i flysetet ved siden av deg ville gjort alt i verden, gått gjennom ild og vann (eller eventuelt «bare» fem år med venting og behandling) for å være i dine sko, til og med i de ekstremt tunge øyeblikkene.

Tenk at du har fått barn. Tenk så heldig du er.

På den andre siden

Dagene går både fort og sakte på samme tid, og det blir ikke alltid like mye tid til å skrive. På en måte synes jeg det er litt rart å skulle skrive her nå også, da jeg vet at veldig mange av dere følgere sitter fortsatt på den andre siden. Venter, håper, gråter, er i dype daler og høye fjell av hormoner, og kanskje har jeg blitt bare enda en av de «gravide» – en av de som representerer det du selv føler du ikke klarer å oppnå. Jeg kjenner så altfor godt igjen alle de følelsene, og jeg forstår godt om det er flere av dere som må sky unna denne bloggen nå. Men jeg håper at min lange reise kan likevel være en inspirasjon for dere, og at det at det nå endelig ser ut til å gå bra kan gjøre at akkurat DU klarer å holde ut litt til.
Det er et bilde jeg har brukt på denne bloggen noen ganger tidligere som jeg synes representerer så utrolig godt denne reisen og jeg har lyst til å minne dere på det her:

7317a7186a01db4d1fe7f1f79133f50a
Jeg skal aldri presse noen til å fortsette kampen, for det er en indivduell kamp som ingen andre enn akkurat du som går igjennom det kan riktig forstå. Man må selv føle på hva som er rett. Men jeg håper det kan være en liten inspirasjon likevel; det var akkurat når jeg egentlig hadde mest lyst til å gi opp hele greia, når jeg var helt tappet for krefter og håp – det var akkurat da det snudde. Bare så du vet det.

sdr

Snart halvveis!

Tenk at jeg snart er halvveis. Det er helt sprøtt og jeg tror nesten ikke på det. Det andre trimesteret er liksom så merkelig, for de sterke symptomene man hadde i første trimester har forsvunnet og resten har liksom kroppen blitt vant til virker det som. Jeg kan ikke si annet enn at jeg føler meg i ganske god form, forutenom bekkenplager og periodevise magesmerter har jeg det veldig fint. Jeg har begynt å mestre kunsten å holde bekkenløsningen under kontroll føler jeg, ved å ha funnet en balansegang over hvor mye jeg tar på meg, tar hyppige pauser når jeg holder på med noe og ved å bevege meg forsiktig og «mykt». Enkelte dager kan faktisk være gode nok til at jeg av og til «glemmer» at jeg er gravid før jeg kommer borti magen og skvetter til! Men det varer ikke mange sekundene at jeg «glemmer» det altså, det må sies.

Vi har vært på ultralyd siden sist også, så nå vet vi faktisk kjønn! Eller, jeg vet ikke helt om jeg tror på det enda – så jeg venter til torsdag, da vi skal på ordinær ultralyd, med å publisere det her 😉

Stay tuned!

Screenshot_2016-07-23-21-48-50

 

Tro,håp og kjærlighet

I dag er jeg 6+2, hvilket vil si at jeg er i min syvende uke. For hver dag som går øker optimismen og godfølelsen, og jeg tør nå å si at jeg faktisk tror det kommer til å gå bra denne gangen! Noe som jo egentlig er ganske så skummelt å si, når all erfaring tilsier at drømmen igjen vil bli knust. Iblant river magesmerter meg til et panikkfullt sted, og jeg tenker det værste. Men stort sett bare for et øyeblikk, før jeg rister det av meg og de gode tankene fyller hodet igjen. Smertene er jo bare mine vanlige endometrioseplager, og jeg vet jo at jeg må regne med at de så absolutt er tilstede nå som jeg ikke kan bruke noe smertestillende for å dempe de.
Men alt i alt kjenner jeg på en stor ro som jeg ikke har kjent på i de andre graviditetene, og jeg håper og tror at det er det beste tegnet av de alle. Jeg forsøker å fortelle meg selv at dette jo tross alt er det mest naturlige i verden, folk driver jo med dette hele tida. Men, du vet, vi har jo ikke akkurat hatt oddsene med oss tidligere.

Screenshot_2016-05-02-19-32-58

Om jeg har noen symptomer? Vel, jeg har allerede måtte investert i nye bh`er og den supersunne maten har i stor grad blitt erstattet av.. Ritz kjeks. Kvalmen har kommet over meg som en flodbølge, spesielt på dagtid, og det er ikke veldig lett å spise sunt når det meste gjør meg grønn i trynet. Men, jeg har lært at det eneste som hjelper er å tvinge seg til å spise litt uansett, og er igang med å avdekke hva som går ned og hva som får meg til å ville få alt opp igjen. Egentlig er det et litt betryggende tegn, synes jeg, og har ikke veldig imot at det er sånn. Forhåpentligvis betyr det at alt fortsatt går som det skal med lille bøllefrø der inne, og så lenge det gjør det tar jeg imot alle symptomer med vidåpne armer!

Det er jo å bryte alle «regler» å fortelle verden om en graviditet så tidlig, men som jeg har fortalt tidligere ville det jo vært lite poeng i å dele denne reisen ut av barnløsheten om man ikke skulle dele en graviditet. Om det går bra, så vet jeg at vi har en stor heiagjeng rundt om i vårt langstrakte land som klapper i hendene av glede for oss. Og går det dårlig, nok en gang, så vet jeg av erfaring at den samme heiagjengen er der for å vise sin støtte og gjør det de kan for å booste motivasjonen vår til nok en kamp. Det er noe som heter delt glede er dobbel glede, og delt sorg er halv sorg. Og det har jeg lært meg at stemmer. Hvertfall for oss.

Screenshot_2016-05-02-19-52-45

Det er så deilig å tro at det går bra! Og jeg vet det er mange rundt oss som deler godfølelsen. I nattemørket snakker vi drømmende om babynavn, og bestemor på 90 år i Mandal sitter klar med strikkepinnene for å begynne på babyklær. Om en uke skal vi på ultralyd, og forhåpentligvis får vi se et lite hjerte som slår for oss alle ❤

Blandede følelser

12963391_985564324830714_97820538116529373_n

I dag er det rugedag.. tja, jeg vet ikke helt hvordan jeg skal telle nå jeg. Men lille embryo er 10 dager gammelt, og det er 5 dager siden innsetting. Godfølelsen og engstelsen kjemper om å ta plass i hodet. Og i hjertet. I det ene øyeblikket er jeg HELT sikker på at jeg er gravid, mens i neste tar jeg meg i å overbevise meg selv om det motsatte. Tenk at et så lite frø kan ta opp så mye plass i hodet?

Tanken på at vi har to fine på frys føles beroligende. Og jeg prøver å fokusere på at håpet ikke er ute om det ikke skulle gå nå. Men likevel..tanken på at ventetiden kanskje kan være slutt, er så deilig å omgi seg med!

Vi har aldri opplevd at de som kan det (klinikken) har vært så positive på våre vegne før. Og de tør å si det om ikke de har helt troa. Men nå hadde de virkelig troa, såpass troa at legen faktisk sa rett før vi dro : «Jeg kan jo ikke love noe, men..dette er virkelig et perfekt forsøk.» Så smilte hun bredt og krysset fingrene. Det gjør noe med oss. Optimismen smitter, og det er jo veldig bra, men også skremmende.

Jeg forsøker å ikke være så streng med meg selv denne gangen. Jeg holder meg unna koffein,alkohol og smertestillende, men ellers forsøker jeg å slappe litt mer av og ikke være så redd for å gjøre noe galt hele tiden. Ettersom eggstokkene er så store har jeg fått streng beskjed fra klinikken om å ikke løfte og være forsiktig med brå bevegelser. I tillegg til å slappe mye av, helst ikke få høy puls og fortsette å drikke helst 3 liter om dagen så jeg holder overstimuleringen under sjakk. I tillegg bruker jeg fremdeles albyl-e, prednisolon og progesteronstøtte 3 ganger om dagen, så det er fortsatt nok å holde styr på kan man si..

dav

De siste dagene har magen begynt å sprenge en del igjen, og jeg synes jeg kjenner igjen smertene som vann i buken. Hvis overstimuleringen gir gradvis mer symptomer fremover, kan det bety at egget har festet seg og begynner å produsere hcg som forverrer det hele. Så egentlig er det jo et godt tegn, så lenge jeg holder det under kontroll. Men det kan jo også bare være endometriosesmerter, som jeg tolker på en annen måte. And the analyzing begins…

Flere har spurt om jeg skal teste snart, og som testomanen jeg er må jeg innrømme at det er lite annet jeg tenker på for tida. Men frykten holder meg tilbake. Hvertfall enn så lenge.
I følge klinikken er ikke testdag før 21 April, men ettersom det var en blactocyst vi satte inn kunne jeg gjerne teste et par dager før. Det føles som år og dag til den datoen, så den kommer jeg nok sikkert ikke til å klare å forholde meg til. Heldigvis har jeg lært av tidlige feil og ikke inngått noen lovnad med verken meg selv, mannen eller høyere makter om å ikke gå bananas med testingen denne gangen. Så om det svake øyeblikket overmanner meg kan jeg hvertfall teste som en gal med god samvittighet 😉

ff5a526733058cf3f3442be66c4a6d5f
Men enn så lenge føles det greit å ikke vite.
Selv om jeg føler at jeg kanskje allerede vet.

Den brutale naturen

Puh for noen nervepirrende dager altså! Selv om jeg har puttet på meg et braveface, så har marerittene vekket meg kaldsvett hver natt. For tenk om vi ender opp med at ingen av eggene overlever den lange dyrkningen? Nå som vi har reist så langt, både billedlig og bokstavelig. Tenk om vi må reise hjem tomhendt? Altså, med tom livmor og lommebok da, men du skjønner hva jeg mener.

Snapchat-7455118704805181976

Men hittil har jo alt gått riktig så godt, som danskene sier. Jeg har bøttet på med drikke og spist protein til den store gullmedaljen disse dagene, og heldigvis har jeg klart å holde overstimuleringen unna. Heldigvis.
På mandag kunne klinikken fortelle at 6 av de 8 befruktede eggene hadde fortsatt å dele seg perfekt, og var da firedelte. Det er på dette stadiet vi tidligere har tilbakeført et eller to egg ved de andre forsøkene. I dag kom beskjeden om at 4 av eggene fortsatt har delt seg perfekt, og i morgen vil forhåpentligvis et eller flere av de utviklet seg til å bli blactocyster. Da skal de være hundredelte, og på det første stadiet i embryoutviklingen der det finnes differensierte celler, altså celler som kan skilles fra hverandre basert på utseende og genuttrykk (sier wikipedia i allefall, og jeg tror de har rimelig rett).

400px-Human_embryo_day_5_label

Omtrent sånn skal den se ut altså, blactocysten.

Dette er jo uten tvil de beste resultatene vi har fått noengang, og vi er superfornøyde. Men timene går sakte frem til i morgen og jeg er fremdeles redd, for det kan jo fortsatt skje at utviklingen stopper opp. Selv om sannsynligheten for at det skjer med alle fire eggene er liten, tror jeg.

Tanken bak blactocystdyrkning blir litt sånn «survival of the fittest» aktig. Risikoen for at ingen av eggene kommer til dette stadiet er så absolutt tilstede, men samtidig så mener man altså at de eggene som faktisk utvikler seg så godt at de blir til blactocyster i labratoriet, er såpass sterke at de har svært gode muligheter for å feste seg i livmoren og fortsette utviklingen helt til de blir barn. Og sånn er jo naturen. Brutal, men fantastisk.

Men, nok om celler. Nå nærmer Aarhusreisen seg slutten, og forhåpentligvis reiser vi hjem i morgen med svært gode nyheter og en viljesterk spire i magen. Kall oss gjerne naive, men vi er mer optimistiske enn noengang og har virkelig troa på at dette kommer til å gå veien.

Det er virkelig ingenting annet vi ønsker oss mer ❤

7f4924ebb8d17550ecf2926747e9dd41