Ventetid

Men hvem sa at dagene våre skulle være gratis?

 At de skulle snurre rundt

på lykkehjulet i hjertet vårt

og hver kveld stoppe på gevinst?

Hvem sa det?

Hvor hadde vi dét fra?

Hvem sa at livet vårt

skulle være lett å bygge ferdig?

At mursteinene var firkantede ballonger

som føk på plass av seg selv?

Hvem sa det?

Hvor hadde vi dét fra?

Der var piller for alt

nerver, vedvarende hoste og anemi.

Men hvem sa at snarveiene

støtt var kjørbare?

At fjellovergangene

aldri snødde til?

Og at nettopp vi skulle slippe

å stå fast i tunnelen?

Ja, hvem sa det?

Hvor i all verden hadde vi dét fra?

– Kolbein Falkeid

pinterest.com

pinterest.com

All in

6067

Det er sært hvor raskt man kan glemme smerte. Og da snakker jeg om den fysiske.
Du husker gjerne følelsen smerten ga. Som redsel, angst, fortvilelse, ensomhet, sinne, sorg. Men den fysiske smerten.. ja, det kan faktisk være vanskelig å huske akkurat hvordan den kjentes på kroppen.

Kanskje er det sånn vi er designet for å takle å gå videre? Og kanskje havne i situasjoner som vil gi den samme smerten igjen og igjen?

Når jeg svømte i alle ivf medisinene, var overstimulert med eggstokker på størrelse med appelsiner, fikk en laaang nål med sug oppi -du vet hva- for å trekke ut egg.. ja da tenkte jeg i mitt stille sinn : aldri mer. 

Men så går tiden da. Og du tenker på hva alternativet er: At det ikke skjer noenting. Ingenting som får deg nærmere drømmen eller målet.

Så, uten å blunke, er du faktisk villig til å gå gjennom alt nok en gang. Og kanskje gang på gang. Bare for å holde fast ved håpet om at denne gangen vil det føre til noe.

Du kan arrestere meg på dette senere om du vil, men akkurat nå vil jeg mye heller ha egguttak hver dag (ja, med den lange nåla med sug oppi der)  enn at det ikke skal skje noenting. Ja, du kan si jeg er sånn passe utålmodig 🙂 Man har mye å tape. Men enda mer å vinne.

Jeg sier som Northug (og det er nok første og siste gang jeg siterer han) :

Jeg går inn for å vinne. Skjærer det seg så skjærer det seg. Men går det bra så står jeg på toppen.

Rugehøne

I dag er det rugedag 9, og det er 3 dager til blodprøve!
Jeg tror aldri jeg har sett så mye frem til en mandag noen gang som det jeg gjør nå. Om det blir en blåmandag, eller en gulmandag (min tanke om en fin dag er alltid gul), gjenstår å se. Men uansett skal det bli fint å få et sikkert svar. Uansett hva det blir, så skal vi takle det. Med smil, tårer, eller begge deler.

Jeg begynner å forstå hvorfor dette ofte blir kalt den verste perioden gjennom hele forsøket. Det er vanskelig å holde seg på jorda altså. Testet har jeg også gjort. Selv om jeg vet det er forferdelig dumt å gjøre det så tidlig. Ellers, er det ikke så mye nytt siden sist. Kort oppsumert:

  • Antall hikstegråtutbrudd : 3
  • Positiv følelse: 85 % (ja, veit, overraskende mye!)
  • Antall søvnløse netter: 5/5
  • Symptomer: alle. (kan strekke meg til å innrømme at hodet kanskje tuller litt..)
  • Antall tester tatt: 1.. nei 2… okei 3 da.

b09df6713751f05b721542d6109b89d9

Vi håper, håper, håper mer enn noen gang ❤

Åpenhet

Jeg startet denne bloggen først og fremst for min egen del, og fordi jeg ønsket mer åpenhet og fokus rundt et tema som veldig mange ikke tør å snakke om. Det strømmet til kommentarer og historier fra kvinner som enten hadde gjennomgått noe av det samme, eller som skal gjennom en lignende prosess, og det var fantastisk å se at mine ord kunne være en støtte for flere. Tross alt var det jo dèt som var målet mitt.

Men lite visste jeg, at gjennom disse fem månedene skulle jeg møte så mye engasjement og forståelse for hva jeg skriver om også fra andre. Venner som fremmede, familie som bekjente. 1.200 mennesker på èn dag tok seg tid til å lese mitt forrige innlegg, og selv om det ikke er noen statistikk fotballfrue hadde ropt høyt om, er det ENORMT for meg! Jeg blir rørt, og helt satt ut. Og det gjør meg fantastisk glad at nettopp du kommer innom for å få et innblikk i noe du garantert kommer til å møte noen som gjennomgår.

Så takk til deg som leser. Takk til deg som liker. Takk til deg som kommenterer. Det betyr masse. Både for meg, og for de budskapet trenger å nå ut til.

Åpenhet folkens. Jeg får aldri sagt det nok.

flickr.com

flickr.com

Nå er jeg på rugedag fire. Tida står stille og jeg blir gal. Det er jo en ekstremt forvirrende tid, når man skal leve som om man er gravid, men samtidig være forberedt på at man kanskje ikke er det. Som satans ironiske spøk gir selvfølgelig progesteron hormonet jeg nå går på i rugetiden de samme symptomene som en evt. graviditet. Så ja, puppene verker og magen murrer. Jeg tar meg i å si til alle jeg møter at jeg ikke tenker noe særlig på det, men herlighet da. Jeg er jo ikke udødelig heller. Jeg går i fella gang på gang jeg. Runder internett om graviditetsymptomer og hva man evt. kan gjøre for at embryoet lettere kan feste seg. Snart ser du meg sikkert på apoteket med handlekurven full av graviditetstester også. Himmelen i det ene øyeblikket, helvete i det neste.

Ventetid.

8bd93292f5c9720758d8647caa271a97

pinterest.com

Tallet er syv

Egguthening er overstått. Og takk og lov for det. Jeg trenger vel ikke akkurat å pakke det inn å si noe annet enn at det var smertefullt. I tillegg fikk jeg vite at det kan være enda vondere for oss med endometriose. Men, fordelen i ulempen er at jeg er vant til smerter, og pusteteknikker og dyp konsentrasjon er alfa omega. Har aldri fått så mye ros av trillende tårer i hele mitt liv.

Det hele føltes litt som en lottotetrekning når sykepleieren telte opp eggene etterhvert som hver og en eggpose ble sugd vekk fra kroppen min.

1 egg..

2 egg..

3 egg..

der kom det 4 egget..

Det finnes nemlig ikke alltid egg i hver eggpose, så det hele blir en liten thriller. Det er en fin balansegang, hvor kvalitet troner over kvantitet, samtidig som at man ønsker det skal være noen å jobbe med. I følge legen i dag anses mellom 5-8 egg å være det perfekte antallet. Under fem egg kan tyde på at man ikke har blitt riktig stimulert og evt. dårlige vekstvilkår, over åtte egg kan gjøre det trangt slik at eggposene ikke får nok plass til å vokse seg store nok og modnes. Vi endte opp med syv egg, og hele rommet jublet. Det var et fint øyeblikk, og jeg klarte å smile og le litt tiltross for trillende tårer.

Jeg føler meg fortsatt øm og rar i kroppen, så nå er det fullt fokus på å være snill med seg selv. Det vanskeligste døgnet hittil har nå startet. I morgen etter klokken to (herlighet så lenge det er til!) skal jeg ringe Rikshospitalet for å høre hvordan det har gått med de dyrebare eggene mine. Hvis det har skjedd en befruktning vil det befruktede egget tilbakesettes i meg på onsdag. Hvis flere enn et egg befruktes kan man fryse de ned slik at man har til senere forsøk. Hvis ikke det skjer noen befruktning, starter man helt på scratch.

Vi er fryktelige spente nå, og går litt i svime begge to. Drømmen har aldri vært nærmere, og fallgruven har sjelden vært dypere.

I morgen kan være den første dagen i et nytt liv.

9b4aff4ba83169ee11b65081c3ebece9

Øyeblikkene

Jeg kan ta meg i å glemme å stoppe opp og puste. Nyte små hverdagsøyeblikk. Ta meg tid til å fylle lungene med frisk høstluft. Le litt inni meg når hundene snorker høylydt. Titte opp på trærne og se at bladene endrer farge. Lukke øynene og nyte den første slurken av morgenkaffen. 

For vi går alle og venter litt – gjør vi ikke? Venter på helgen, på at ferien skal begynne, på at sommeren skal komme, på å bli ferdig med utdannelsen, på drømmejobben, på at arbeidsdagen skal bli ferdig, på at den rette skal dukke opp.

Når man venter på at en drøm skal gå i oppfyllelse kan det av og til føles som om livet står litt stille. Og det kan være litt vanskelig å vite hvor mye man skal la seg selv få lov til å vente på det man ønsker skal komme. Bør man ikke nyte tiden man har, akkurat her og nå? 

Lykke kommer sjelden av seg selv. Men lykken kommer, og lykken finnes som regel alltid rundt deg. I de små øyeblikkene. I kaffekoppen, i kosestunden med hunden, i sangen du hører på vei til jobb, i følelsen du får når barnet ditt ler, i den første biten av pizzastykket, i varmen fra solen i ansiktet, i en god klem, i en varm dusj, i smilet du fikk av den fremmede.
Lykken kommer og lykken er. Men kanskje i helt andre former og farger enn det du forventet? 


IMG_4114

 IMG_4152IMG_3995

IMG_4129IMG_4087

IMG_4124

IMG_4141

Å gå på trynet

Her ble det litt stille. Jeg føler jeg er i en egen boble om dagen. Det er mye følelser i sving, da den første timen på Rikshospitalet nærmer seg. Startskudd assistert befruktning, ihvertfall startskudd planlegging av assistert befruktning finner sted 18 september, en liten måned til. Så nære, men akk så langt unna det føles akkurat nå. Hver dag er en liten kamp, smertemessig, og i går kveld/natt ble det en ubeseiret kamp.

Etter en lang dag på jobb følte jeg på meg at noe kom til å komme, og besvimelsen var i helene på meg som en mørk skygge hele veien hjem. Smertestillende og sengeleie med varmepute holdt ikke mål denne gangen, og smerteanfallet tok totalt overhånd. På badet svartnet det, og heldigvis, nok en gang, var det en trygg favn der og tok imot meg i besvimelsen. Så ble det ambulanse, konferering med medisiner, kirurg og gynekolog og smertelindring med morfin. Observasjon. Hjemreise med ketorax i hånda. Den snart vanlige karusellen, men som jeg aldri kommer til å ville bli vant til. 

IMG_1874

Så gikk jeg på trynet enda en gang, og i dag lar jeg meg selv få lov å synes livet er kjipt. Men jeg har reist meg igjen på mine skjelvende ben, og i morgen skal smilet igjen være på plass. Lover.

 

Å forberede seg

Du vil kanskje tro at når man har venta seg grønn på å bli gravid i nesten tre år, så har man forberedt seg ganske så grundig… Og det har du helt rett i. Jeg kunne ønske jeg kunne si at jeg hele veien har hatt et avslappet forhold til det å prøve å bli gravid. Men jeg er langt ifra perfekt. Og jeg tror de prøverne som sier at de klarer å være konstant avslappa –  lyver.

Det begynner med drømmene og de romantiske planene i øyeblikk med tvinnede hender og myke stemmer i nattmørket. Hvor mange barn vil vi ha? Gutt eller jente først? Hva synes du babyen skal hete? 

Bente Lill og Ronnie

 

Men med ventetiden, kommer virkeligheten.

Vi har diskutert babynavn så høylytt at vi på et tidspunkt stoppa bilen fordi mannen mente at en kid virkelig ikke kan hete Nara når han må si det på sørlandsdialekt. Han skarret seg blå mens han prøvde å si Naaarrrrraaaaa, og jeg ropte høylydt at det er da for filler`n ikke MIN skyld at han kommer fra et sted der de ikke kan si R. Også resulterte selvfølgelig det hele i en diskusjon om hva som er den mest riktige måten å uttale R på. Idiotiske meg blir jo myk som smør av sørlendinger, så han vant.

Det er en jungel der ute, av råd, tips og nærmest krav til hvordan du skal bli gravid. Det kan faktisk virke så komplisert at jeg nesten ikke forstår hvordan noen kan bli det! Til tross for at jeg har fnyst og ledd meg skakk av de aller fleste råd og tips som florerer, må jeg noe skamfullt innrømme at det har blitt noen tragikomiske situasjoner mens vi har ventet.. For det skader jo ikke å prøve, liksom.

Jeg overbeviste mannen til å ta rosenrot kosttilskudd, da en artikkel hadde fått meg til å tr0 at dette var helt nødvendig. Det tok ikke mange dagene før han glemte det, og da ble min daglige morgenmelding: Husket du å ta rosenrot i dag? Da det gjentagende svaret ble «nei», hang jeg tilslutt  opp en håndskrevet, kjærlig, om enn litt bitchy lapp på baderomsspeilet:  «HUSK ROSENROT HVER DAG! Ps. elsker deg altså.»

Når jeg kom med løse boxere til han og spurte han om han ikke kanskje kunne stå litt mer istedet for å sitte ved kontorpulten mens han jobbet (du vet – for at det ikke skal bli for varmt) satte han foten ned.

 

Så da gikk jeg over til de tingene som kun gikk utover meg. I prinsippet da, vel og merke. Jeg drakk grapefruktjuice til den store gullmedaljen og tok folat og omega 3. Jeg lagde all mat fra bunnen av. Jeg måtte i mitt stille sinn regne ut hvor i syklusen jeg var før jeg tok det glasset med vin. Jeg kjøpte graviditetstester i fleng og testet hver gang jeg fant på en grunn til å forsvare det.

Når en av mine beste venninner fikk barn ville jeg holde han så mye som mulig. Det er fint å holde barn. Det gir en varm, moderlig følelse som fyller hele deg. Men, jeg hadde også en baktanke annet enn å være superfilletante. Jeg hadde nemlig lest at det å lukte på babyhoder boostet fertiliteten. Jeg rensket nesen og holdt hodet til babyen tett opp mot ansiktet så mye som mulig slik at jeg kunne snuse han inn som nesespray. Jeg så gal ut, men herlighet for en god filletante jeg var.

IMG_1778

 

Etter et år med galskap, forstod jeg at det var nettopp det det var- galskap. Og jeg tok en runde med meg selv. Det å ønske noe, drømme om noe, er egentlig en fin ting. Man vet hva man vil. Og selv om man kanskje ikke får det akkurat når man vil ha det, så må det da være mye bedre enn å ikke vite hva man vil ha. Eller?

Så jeg lot meg selv, og mannen, være i fred.

Jeg googlet babynavn og barnekrybber når jeg ønsket det. Men jeg ga også blanke og googlet barnefrie reiser mens jeg koste meg med vin.

Jeg lot meg selv både gråte og å mene at livet sugde av og til, for når kråka bæsjer deg i hodet og du tråkker i den store søledammen med joggesko, så er det faktisk helt greit å synes at livet er noe dritt. Men så reiste jeg meg opp, tørket bort tårene, klæsjet på en ny dose maskara og smilte til verden igjen.

Jeg kastet rosenrottilskuddet, puttet folat-tablettene i  skuffen til den dagen jeg faktisk blir gravid, og sluttet å bruke penger og energi på å teste meg gal.

Det handler om å akseptere at livet er mer enn en rosablogg. Det handler om å lære seg å leve mens man venter.

 

pinterest.com