Seks dager etter at jeg satte inn egget kom det graviditetstester i postkassa. Fem stykk. Av erfaring vet jeg at èn test aldri er nok. Er det et negativt resultat, må man jo teste igjen dagen etter. Er det positivt, så tør man ikke helt å stole på det før man ser flere blå kryss foran seg. Dette er vel kanskje det nærmeste jeg har kjent på avhengighet noen gang, sånn hvis man ikke teller med tragiske tv-serier som ikke er verdt å nevne med navn.
Etter at jeg i min ubesluttsomhet hadde gått frem og tilbake til badet fire ganger med en uåpna test i hånda, landet jeg på å la et svakt øyeblikk overmanne meg. Og så, sekunder senere satt jeg der å myste på testen, med puls i hundreogtjue og mens jeg overbeviste meg selv med at det jo var altfor tidlig å teste, og selvfølgelig helt idiotisk å gjøre det på ettermiddagen om man først skulle være så idiot å teste så tidlig. Da mobilen viste at 2 minutter og 37 sekunder var gått lukket jeg øynene for å forhindre at tårene strømmet på. For det hadde ikke kommet frem noen strek. Fader og.
Jeg trakk pusten dypt og svelget tårene unna. Dumme jente. Ikke bare er du en naiv optimist, men så tester du jo altfor tidlig! Og med ettermiddagsurin. Amatør.
Men i dèt jeg åpnet øynene og gikk for å kaste testen i søppelkassa la lyset fra vinduet seg over testen som en liten bit magi. Og vips, der var det en bitteliten, veldig svak antydning til en strek. Kunne det virkelig hende likevel?
Som i så mange andre svake øyeblikk måtte jeg igjen ty til min beste venn og verste fiende Google.com. Hundrevis av bilder og forum kom opp, med jenter like svake som meg. «En strek er en strek» stod det. Men turte jeg å tro på det da?
Det var ikke så lett å sove den natta. Men etter en drømmefylt og urolig natt kunne jeg endelig stå opp med full blære for å ta test nummer to. Det var nå syv dager etter innsett av den perfekte blactocysten, og jeg hadde bestemt meg for at en eventuell positivt test burde slå ut nå. Puls i hundreogtredve. Skjelvende hender.
Et blått kryss. Det var svakt, men det var tydelig denne gangen. Gravid.
Og så senket roen seg over meg. For egentlig kjente jeg jo at jeg var gravid. Det er liksom bare en følelse, en følelse jeg har hatt hver gang jeg har blitt gravid, og som aldri dukket opp forrige gang da det ikke gikk. Men så kan man jo aldri vite, og spesielt ettersom hormonene jeg tar kan tulle med kroppen på mer enn èn måte og gjøre at man kjenner symptomer som kun kommer av medisinene.
Dagen etter var testen enda mer positiv, og dagen etter der. De blå kryssene blir man som desperat prøver aldri lei av å se, så selvfølgelig brukte jeg opp alle de fem testene jeg kjøpte. Pluss testsettet jeg fikk fra klinikken. (Jeg sa jo det var en avhengighet!)
Det føles både rart og fantastisk å si at jeg endelig, og nok en gang, er gravid! Jeg regnes som 4+3 i dag. Det som føles rart er at det er jo en setning jeg har sagt tre ganger tidligere også, uten at det har endt i lykke. Jeg håper inderlig det forandrer seg nå og at det denne gangen går hele veien til mål.
Om tre uker skal vi på ultralyd for å forhåpentligvis se det lille hjertet slå. Må dagene frem til da gå fort og problemfritt ❤
medhjertetihaanden 